Vi ønsker alle ei fin feiring og ein fortjent ferie.

Julestjerna er opprinnelig en to meter høy busk som vokser vilt i Mexico. Derfra ble den spredt til USA, senere til Europa og resten av verden. Men det er jo litt upraktisk å ha en to meter høy potteplante på stuebordet, så i begynnelsen var julestjerna en snittblomst.

Den norske gartneren Thormod Hegg fra Lier i Buskerud fattet interesse for planten, og det er i stor grad hans dyktighet og flaks som har gjort at vi nå har en fyldig og fin julestjerne i potteskjuleren.

Fra Mexico til Lier

Tidlig på 1930-tallet tok Hegg med julestjerna hjem til Lier og startet det som senere skulle bli en revolusjon. Han holdt på i årtier med å utvikle teknikker for dyrkning av morplanter og stiklinger, og foredlet julestjerna for å få frem en plante med bedre holdbarhet og kortere stengel. En mer kompakt plante som hadde kortere avstand mellom bladfestene.

Han prøvde det meste og plutselig en dag fikk han en plante som forgrenet seg, som var fyldig og fin. Hegg trodde det var foredlingen og blandingen av sortene som var årsaken, men det var det ikke. Han kalte nyvinningen opp etter barnebarnet sitt, Annette Hegg, og snart var plantesorten spredt over hele verden. Hva som egentlig var årsaken til forgreningen ble ikke oppdaget før tidlig på 90-tallet. Men først litt om julens røde samboer, som har sitt å holde på med mens du pynter til jul.

For der på stuebordet bruker julestjerna nemlig jula på å formere seg, eller den lever hvert fall i håpet om å få det til. Alle organismer har en eller annen måte å prøve å bringe genene videre på, men i motsetning til mange blomsterplanter har ikke julestjerna en pen blomst med kronblad som tiltrekker insekter, den bruker blader. De øverste bladene får en lokkende farge når tiden for blomstring nærmer seg. Planten trenger ikke mer enn noen blader til jobben, så den lar resten forbli grønne. Og det er ikke sollyset som bringer fram det amorøse tiltaket hos julestjerna, det er det natten som gjør. Den skal være lang og bekmørk.

Åtte uker med lang natt

Fargeforvandlingen settes i gang når nettene blir lange nok. Og for en vanlig julestjerne betyr det åtte uker med 14 timer i stummende mørke. I gartneriene starter forvandlingen av julestjernene allerede i oktober, slik at de er røde og salgsklare til jul.

─ Det er et protein i planten som brytes ned i mørket av noe som heter fytokromsystemet. Når nivået av proteinet har kommet under et visst nivå, så har natten vært lang nok. Men hvis det kommer så mye som et lysglimt på planten i løpet av natten, gjør fytokromsystemet helomvending og gjør at nivået av proteinet fyker i været, og løpet er kjørt for den natten, sier professor i plantebiologi ved NMBU, Trine Hvoslef-Eide.

I tillegg til å være like ubeskjeden som en tenåring når det gjelder behov for «søvn», er planten også finstemt, sånn at et kvarter mindre natt en nødvendig utgjør forskjellen på om den kommer til å blomstre eller ikke.

Andre farger er resultat av endring i genene

Rød er den originale fargen på julestjernen, men den finnes også i hvitt, spraglet og rosa. Fargen på planten bestemmes av tre cellelag som ligger utenpå hverandre. Planteprofessoren, som jo til daglig underviser i plantefag, holder pedagogisk opp hånden og forteller:

─ Du kan se for deg at planten med de tre cellelagene er som hånden min med to hansker på. Når hånden og begge hanskene er røde, blir planten rød. Men på grunn av påvirkning av for eksempel sola, som kan ødelegge DNA, så kan det skje en mutasjon, en endring i gener. Mest sannsynlig i det ytterste cellelaget som skifter farge til hvitt.

Når det ytterste cellelaget er hvitt og de to underliggende lagene er røde, blir planten rosa. Noen ganger skjer ikke celledelingen slik at den dekker hele planten. I stedet skjer det litt regenerering av cellelagene, og da kan det hvite spre seg til det midterste cellelaget.

─ Rød hånd og to hvite hansker gir spraglete planter, forkynner professoren, som fortsatt er i det pedagogiske hjørnet.

Skjer det enda mer regenerering i cellelagene, sånn at fargen blir hvit også i det innerste cellelaget, blir planten hvit.

En gartner vil gjerne ha den samme sortsfamilien i alle plantene, men forskjellig farge på plantene. Når plantene er genetisk nesten helt like, har de de samme kravene til temperatur og hvor lenge de skal ha lang natt, og det holder med ett temperatur- og lysprogram.

─ Utgangspunktet er ofte en rød plante, som så bestråles for å indusere en mutasjon. Etter hvert kommer de rosa/lilla plantene. Gartneren dyrker videre på julestjernene, og før eller senere dukker de spraglete plantene opp og til sist de hvite, sier Hvoslef-Eide.

Nissen som ble med på lasset

Tilbake i drivhuset til Hegg som nå hadde krysset frem en plante som hadde flere høgblad med tilsvarende gule blomster i spissen på hver gren. Før han hadde dyrket frem nyvinningen, hadde en vanlig julestjerne ett sett med høgblader og en blomst i spissen på den ene grenen. Men det var ikke krysningen som var årsaken, men en mikroorganisme som ubemerket hadde blitt med som nissen på lasset inn i drivhuset. Nissen, med navnet Fytoplasma vandret i ledningsbanen i planten og blandet seg i hormonproduksjonen.

─  Julestjerna ble rett og slett litt hormonforstyrret, slik at den produserer flere sideskudd, sier Hvoslef-Eide.

Fytoplasma er en samlebetegnelse på en type sykdommer, og det samme som forårsaker heksekost i bjørk, sånt som ser ut som begynnelsen på et fuglereir. Med noen faglig kvalifiserte antagelser går professoren ut fra at Hegg i foredlingsarbeidet sitt, med planter i mange størrelser fra både fjernt og nær, nok hadde tatt inn en plante som hadde Fytoplasma i seg, uten at det vistes så godt på planten.

Et lengre liv for julestjerna

Gartnere vil gjerne ha planter hvor blomsterknoppene ikke faller av så tidlig, sånn at planten holder seg lengre fin på stuebordet. Da passer jo bra at planteforskere ved NMBU har utviklet en metodefor å få knoppfelling til å skje akkurat når de vil, slik at de kan forske på det som skjer.

Professor Trine Hvoslef-Eide og kolleger er på leting i genene etter den faktoren som starter prosessen som gjør at blomsterknoppene faller av.

Foto

NMBU

─ Vi måtte jo finne en metode for å få knoppene til å falle av når vi ville, sånn at vi kan studere prosessen, sier Hvoslef-Eide.

Metoden er å kutte vekk det som sender hormoner ned i planten, nemlig blomsterknoppen. Så lenge den sitter på og sender signaler nedover i planten er alt vel, men når blomsterknoppen fjernes og signalene fra hormonene opphører, skjer det en kaskade av reaksjoner i planten. Den vil prøve å økonomisere med ressursene sine, og prosessen med å trekke alt av nyttig materiale fra skadestedet starter. I løpet av en uke har planten kvittet seg med restene av den nå unyttige plantedelen og lagt et cellelag som forsegling av bruddstedet slik at ikke sykdommer og annen elendighet skal kunne trenge inn.

Samme dag som katastrofen inntreffer i plantens liv blir ikke mindre enn 22 000 gener i planten satt i sving for å ordne opp, og aktiviteten til genene reguleres opp eller ned. Det er i løpet av det første døgnet de fleste genreguleringene skjer, og det er der forskerne er på leting etter det ene som starter hele reaksjonen.

─ Finner vi det, kan kunnskapen også brukes på matplanter - slik at for eksempel kornet ikke slipper akset så lett. Da kan det bli mindre svinn, sier Hvoslef-Eide.

Julestjerna kan bli stressa - frukt og blomster hører IKKE sammen

Overgangen fra drivhus til butikk og så hjem til en tilværelse på stuebordet byr på mange utfordringer for julestjerna. Fra en tilrettelagt tilværelse pleiet av eksperter, blir den kanskje satt ut for salg sammen med både frukt og grønt i dagligvarebutikken. Det er det første nådestøtet.

─ Frukt er på reproduksjons-kjøret og jobber intenst med å bryte ned seg selv nok til å sette frø. For å få til det utskiller frukten hormonet etylen, et aldringshormon, som også treffer julestjerna og ande blomster som har en tendens til å bli plassert sammen med frukten. Frukt, grønt og blomster hører ikke sammen, sier professoren og sukker over tanken på hvor mange ganger hun har sagt det i dagligvarebutikkene.

Etylenet setter fart i aldringsprosessen i planten, så hvis du vil ha en plante som ikke i ferd med å gå over i pensjonistenes rekker ved ankomst til deg, så bør du ifølge Hvoslef-Eide gå til en blomsterforhandler når du skal kjøpe blomster.

Men det stopper ikke der, for det er flere utfordringer i butikken, eller på vei ut av den.

─ Julestjerna tåler ikke kulde, ikke engang på den korte turen til bilen, og en plastpose er ikke nok. Du må pakke inn planten og heller ikke la den stå i en kald bil noe særlig lenge.

Vel hjemme, pakket ut og anbrakt i potteskjuleren på stuebordet ditt, er allikevel ikke utfordringene over. For ofte står julestjerna så kummerlig plassert at den ikke får nyttet det lille dagslyset som er. Ja, i tillegg så er det jo det fruktfatet ditt da, som står ved siden av julestjerna.

Straffen for slett pleie er at planten får en stressreaksjon og begynner å kaste blader og blomster. Så når nyttårsrakettene er skutt opp, og det er på tide å høste juletreet, står den engang så flotte julestjerna der som ei ribba høne med bare de røde høgbladene til å fortelle om fordums stolthet.

Arvestoffet til over 100 norske arter er allerede sekvensert og flere er på vei. Les kronikken på forskning.no sine nettsider: Gendykk i norsk natur gir ny kunnskap

NMBU-professorene Arild Vatn og Erik Gomez-Baggethun har fått sentrale oppgaver i dette arbeidet.

Når Det internasjonale naturpanelet (IPBES) skal legge frem sin rapport om fastsettelse av naturverdier i 2021, har de to NMBU-professorene Arild Vatn og Erik Gomez-Baggethun vært hovedforfatter for hvert sitt kapitel.

Naturpanelet er et internasjonalt samarbeid som skal styrke samspillet mellom forskning og forvaltning med mål om å bidra til å hindre tap av biologisk mangfold og forringelse av naturen. Organisasjonen har samme rolle for biologisk mangfold som FNs klimapanel har for klimaendringene.

Omfangsrik rapport

Frem til 2021 skal rundt 80 forskere fra 40 land jobbe med «IPBES Values Assessment»-rapporten». Denne rapporten skal se nærmere på alle de ulike formene for naturverdier og hvordan naturen beriker menneskeheten. Rapporten skal også si noe om hvordan dette påvirker beslutningene vi tar, og hvilke konsekvenser dette får.

Arild Vatn og Erik Gomez-Baggethun, som begge jobber på Institutt for internasjonale miljø- og utviklingsstudier, Noragric ved NMBU skal være hovedforfatter for hvert sitt kapittel.

Naturverdier forstås ulikt i ulike kulturer

Arild Vatn er ansvarlig hovedforfatter for kapittel 2 som har tittelen «The diverse conceptualization of the values of nature and NCP». NCP er en forkortelse for “Nature’s Contributions to People”, som du kan lese mer om på Naturpanelets nettsider. 

 – I kapittel 2 arbeider vi med hvordan naturverdier forstås i ulike kulturer og hva de betyr for menneskers liv. Det er et spennende, men også krevende arbeid siden perspektivene er så forskjellige både mellom kulturer og mellom fag. Jeg vet hva jeg skal holde på med i tiden framover, sier Arild Vatn om oppdraget han nå skal ta på seg.

Rapporten skal vise vei

Erik Gomez-Baggethun skal være hovedforfatter for kapittel 5 om «Incorporating multiple values of nature and NCP for sustainable futures».

– Det femte kapitelet vil se på hvordan innlemming av flere typer naturverdier i beslutningsprosesser kan bidra i overgangen til en økologisk bærekraftig og sosialt rettferdig fremtid. Kapitlet har som mål å produsere kunnskap og praktisk veiledning som kreves for å forstå og styre slik endring, sier Gomez-Baggethun.

Rapporten skal stå ferdig i 2021.

Oppfatningene er mange og sprikende. Noen står på barrikadene for et kjøttfritt kosthold. Andre mener vi må utnytte husdyrenes evne til å omsette gras og andre råvarer som vi mennesker ikke kan spise. Noen sier at vi må spise mat som er kortreist, mens andre peker på våre forpliktelser overfor utviklingsland.

Det er ingen entydige svar på dette spørsmålet.  FN har definert et bærekraftig kosthold slik: Kosthold som har lav miljøpåvirkning, som bidrar til mat- og ernæringssikkerhet og til et sunt liv for nåtid og fremtidige generasjoner. Dette er komplekst. Hva vi spør om og hvem vi spør vil gi oss ulike svar. Slik er det også i forskningen. Forskere gir oss innblikk som er basert på sin egen forskning og sitt eget fagfelt.

Ditt daglige inntak

La oss begynne med hva kroppen trenger av vitaminer og mineraler. Ernæringsprofessor Birger Svihus sier følgende:

Birger Svihus, professor.

Foto

Gisle Bjørneby

Mange er opptatt av å redusere kjøttforbruket, i tråd med Helsedirektoratets anbefalinger. Noen velger å ha en kjøttfri dag i uka, og noen velger å ta et mer drastisk skritt -  som veganere. Et vegansk kosthold betyr at man ikke spiser mat av animalsk opprinnelse.

– Det er fullt mulig å leve som veganer, men det krever at du setter deg godt inn i hva det betyr. Du må blant annet ta tilskudd av vitaminer, sier Svihus.

Flere vil ha plantekost

Kostholdet ditt kan uten tvil bli mer bærekraftig om du spiser mer av plantebaserte matvarer – særlig om de er produsert i Norge.

Belgvekster som erter og åkerbønner gir ca. 1/10-del klimagassutslipp av hva kjøtt gir, hvis vi måler per kg protein produsert. Tallene er for produksjon i Norge. Planteprodukter scorer også godt på de fleste andre kriteriene som ligger til grunn for en bærekraftsanalyse, viser resultater fra NIBIO.

– Det er en økende interesse blant forbrukere for å erstatte kjøtt med plantebaserte produkter. Ny prosesseringsteknologi har gjort det mulig å lage produkter av planteprotein som ligner og smaker som kjøtt. Disse, og andre plantebaserte produkter, har det blitt langt flere av i norske dagligvarebutikker i senere tid, sier planteprofessor Anne Kjersti Uhlen. Det er en god utvikling, men det er en hake ved det hele: De fleste av disse produktene er importerte eller de er basert på importerte planteproteinråvarer.  

Mulig å øke planteproduksjon i Norge

Professor Anne Kjersti Uhlen undersøker muligheten for å øke produksjon av planteprotein i Norge. Hun sier det er et potensiale for å produsere betydelig mer av belgvekster som erter og åkerbønner på norske arealer enn det vi gjør i dag.  

Anne Kjersti Uhlen.

Foto

Gro Elden

Hun viser til at ny teknologi gir muligheter for å utnytte protein fra norskprodusert korn og bruke dette i blandingsprodukter sammen med belgvekster. Slike produkter vil også inneholde andre komponenter som fiber, vitaminer og mineraler.

– Vi arbeider nå med å beregne hvor mye planteprotein vi kan produsere på norske arealer som kan brukes til mat, og hvordan miljøregnskapet ser ut for plantebaserte matprodukter med høyt proteininnhold. Våre foreløpige tall viser at dette mulighetsrommet er større enn det vi hadde sett for oss. En norsk satsing på proteinvekster til mat kan bidra til både et mer bærekraftig kosthold som fremmer helse, og til økte muligheter for verdiskapning i landbruket og i matindustrien, sier hun.

Langreist mat

Her er vi ved en ny problemstilling. Import. Mat som reiser langt gir betydelige mer utslipp. Og det er faktisk slik at selv om vi har mulighet til å kjøpe norske epler, importeres rundt 13,4 millioner epler årlig. Det viser at vi som forbrukere må ha en større bevissthet rundt dette. Skal vi leve bærekraftig, må vi kjøpe norske grønnsaker og frukt når de er tilgjengelige.

Også dyra får importert mat. I dag importeres soya som brukes til fôr. Forskerne har sett på hvordan vi kan erstatte soya med andre næringskilder til dyrefôr, og løsninger har de funnet i havet og i skogen. Et prosjekt som har fått det passende navnet Foods of Norway, ledes av NMBU-professor Margareth Øverland. Her har forskerne funnet ut at trær, tang og tare egner seg godt til fôrproduksjon. I tillegg bruker de restråvarer fra fisk, kylling og gris til dyrefôr. De gir altså dyrene mat som ikke egner seg for mennesker.

Best for dyrene

Dyrevelferd er et argument som går igjen for et kosthold basert på plantekost. Men hva er egentlig god dyrevelferd? Veterinær og instituttleder Olav Reksen sier dette:

– Dyrevelferd handler om flere ting, som at dyra har fri tilgang på friskt vann og en diett som opprettholder god helse og trivsel. At de holder seg friske, og få rask behandling ved sykdom. Og at de skal ha det trygt og godt, unngår frykt og stress og har nok plass til å bevege seg for å utfolde sin naturlige adferd. Dyrevelferd er et stort forskningsområde ved vårt universitet, og vi jobber kontinuerlig med nye måter å måle og forbedre dyrevelferden, sier Reksen.

Olav Reksen.

Foto

Håkon Sparre

– Alt levd liv medfører en viss grad av lidelse, konstaterer han. Han tror ikke nødvendigvis ville drøvtyggere har et bedre liv enn norske kyr som lever i våre moderne løsdriftssystemer.

– Men selvfølgelig, alt kan og skal forbedres. Paradokset er at jo mer effektiv produksjonen av melk og kjøtt er per dyr, jo mindre belastning ser vi på klima, sier Reksen og viser til FAO-rapporten «Tackling climate change through livestock»

– Den norske husdyrproduksjonen er effektiv og lite forurensende, Dyrene har god helse og derfor bruker vi minst antibiotika per produsert kilo kjøtt og melk i Europa, sier Reksen og viser til undersøkelser utført av Miljøstatus.

Mindre kjøtt i Norge – mer import

Men er folk villig til å redusere kjøttforbruket? Undersøkelser viser at vi tvert imot øker kjøttforbruket jevnt og trutt på verdensbasis.

– Dersom vi reduserer kjøttproduksjonen i Norge, vil vi måtte importere – hvis vi ikke samtidig reduserer forbruket. Da risikerer vi å få kjøtt med mer antibiotika, mer forurensing og dårligere mattrygghet enn vi har i dag, sier Olav Reksen. – Det vil bli et tap/tap prosjekt.

Selvforsyning

Laila Aass er forsker innen husdyrproduksjon. Hun fremhever matsikkerhet som et sentralt punkt dersom vi skal bidra til et bærekraftig landbruk. Det ligger an til at vi blir ni milliarder mennesker på jorda i 2050, og at klimaendringene vil skape store problemer for matproduksjonen. FN oppfordrer alle land til å ivareta sin matsikkerhet ved å produsere mest mulig mat på nasjonale arealer.

Laila Aass.

Foto

Janne Brodin

– Skal vi følge denne oppfordringen vil sammensetningen av kostholdet måtte variere mye fra land til land. I Norge er kun 3 prosent av landarealet egnet til matproduksjon, av dette er 2/3 i hovedsak kun egnet til gress som bare storfe og sau kan utnytte. Derfor har vi gode forutsetninger for husdyrhold med kortreist fôr. Her blir rundt 70 % av storfekjøttet produsert i kombinasjon med melk, i motsetning til de fleste andre land i verden. Denne produksjonsformen gir lavere utslipp, fordi den gir mer mat sett i sammenheng med bruk av dyrefôr, sier Laila Aass.

– En bærekraftig matproduksjon er mer enn klima, den skal også levere matsikkerhet. Studiene som påpeker at storfekjøtt skal kuttes har et globalt perspektiv og tar ikke hensyn til den store variasjonen som finnes mellom land og kontinenter når det gjelder naturgrunnlaget for matproduksjon. Vi har ikke mulighet til å dyrke soya og andre proteinvekster i stort omfang her langt mot nord, og må stort sett importere korn hvert år også til menneskemat i tillegg til det vi dyrker selv, sier Aass.

Hun påpeker at dersom vi i framtiden må prioritere kornet til menneskeføde på grunn av globale matkriser, vil kjøttproduksjonen vår fra svin og kylling trolig måtte reduseres betraktelig.

– Her spiller drøvtyggerne, altså storfe og sau, en nøkkelrolle i å opprettholde nasjonal matforsyning av protein og energi, nettopp fordi de kan leve utelukkende på gress. Melk og kjøtt fra drøvtyggere er de eneste husdyrproduksjonene der Norge har naturgitte fortrinn for å produsere store volum næringsrik mat, sier Aass. Hun forklarer dette med at det må flere ingredienser til for å lage kraftfôr til enmaga dyr, som kylling og gris.

Dagens kylling og gris er krevende i matveien når det gjelder sammensetningen av fôret. De trenger mer protein enn før i kraftfôret, i tillegg til mye karbohydrater, det vil si korn og mais.

– Det er ikke sikkert vi kan tillate oss å ha så krevende enmaga dyr i framtida, eller så mange av dem som vi har nå. Det er viktig at vi har flere bein å stå på. Vi må produsere mest mulig av både planter og husdyr basert på norske arealer. Da står vi sterkere ved kriser, sier Aass.

Et nesten hundre år gammelt lovdokument har i høst skapt trøbbel i et villastrøk i Drammen. Eieren av en verneverdig jugendvilla ønsker å bygge to nye boliger på tomta, til store protester fra naboene. De lurer blant annet på hvorfor saken ikke har blitt behandlet i formannskapet i kommunen.

For i et lovdokument knyttet til huset, en såkalt servitutt, står det følgende:

«Kjøperen forplikter sig og ettefølgende eiere av tomten til: 1) Å la legninger til hus og gjerde approbere av borgermester og formannskap og ikke senere uten de samme myndigheters tillatelse forandre bebyggelsen eller ha nye hus oppført på tomten».

Med andre ord: det skal ikke bygges boliger på tomten uten grønt lys fra ordfører og formannskap.

Problemet er bare et at ingen av landets eksperter kan si om dokumentet fra 1924 fortsatt gjelder.

Full forvirring

– Konflikten som nå foregår i Drammen er ikke enestående. Hvert år havner titalls slike saker i det norske rettssystemet, sier forsker Helén Elisabeth Elvestad som nylig forsvarte doktorgraden ved NMBU.

Saken er nemlig den at såkalte servitutter egentlig tilhører en tid hvor det ikke fantes offentlige områdereguleringer, slik som dagens Plan- og bygningslov. Servituttene fra den gang er private avtaledokumenter, og kan i enkelte tilfeller være i fullstendig motstrid til bestemmelsene i dagens offentlige lovverk.

Hvilken lov er det da som gjelder? Plan- og bygningsloven, eller servituttet som er en privat avtale fra gamledager?

– Det er et spørsmål det ikke finnes noe klart svar på, konstaterer Elvestad. Det er nemlig ikke gitt at dagens Plan- og bygningslov har forrang.

Uforutsigbart system

I arbeidet med avhandlingen har Elvestad gjennomført intervjuer med personer innenfor utbyggingsbransjen og saksbehandlere i Oslo kommune. For det er særlig fortettingen som foregår i norske by- og tettsteder som bringer disse konfliktene for dagen.

– Lovverket og plansystemet forholder seg ikke i tilfredsstillende grad til hvordan planlegging og utbygging foregår i praksis, skriver hun i studien.

NMBU-forskeren peker på at ansvars- og rollefordelingen i håndteringen av servituttene er uoversiktlig, og etterlyser en opprydding i prosess og lovverk.

– Selv om vi har en offentlig styring, er dagens planlegging i stor grad initiert av private interesser knyttet til eiendomsutvikling, hvor den økonomiske motivasjonen er rådende, påpeker hun.

Utbyggere satser på at rettigheten ikke blir oppdaget

I studien finner hun at informasjonen om servituttene er vanskelig tilgjengelig og tidkrevende å finne. Dette vet også utbyggerne:

– Vi har kjøpt mange eiendommer med slike servitutter og det er dels i håp om at ingen naboer skal ta seg bryet med å sjekke det, svarte en av representantene for utbyggingsbransjen som deltok i undersøkelsen.

Til Drammens tidene forteller byplansjef Heming Herdlevær at kommunen ikke var gjort kjent med servitutten før tillatelse ble gitt for boligprosjektene på tomta.

– Det er helt klart at en del utbyggere operer i gråsonen ved at de ikke forholder seg til slike servitutter, sier Elvestad.

Men når servitutten først ligger på bordet i slike saker er også utbyggerne opptatt av at det må finnes en bedre løsning, forteller hun, ettersom det i dag er vanskelig å spå utfallet av slike saker før retten har sagt sitt.

Ser til Sverige

Som en oppfordring til opprydding av lovverket presenterer hun tre endringsforslag i avhandlingen.

– Det er ikke snakk om store rettslige endringer. Men relativt små justeringer av lovverket kan ha stor betydning i praksis, påpeker Elvestad.

For det første mener hun at informasjonen om servituttene, og tilgang til servituttene, må forenkles: Lovdokumentene bør ifølge NMBU-forskeren digitaliseres, og gjøres tilgjengelig med en klikkbar lenke i Kartverkets grunnbok, hvor alle eiendommer som er tinglyst er listet med informasjon om eiendommen.

Elvestad har også latt seg inspirere av det svenske systemet og foreslår basert på dette å innføre en bestemmelse om at servitutter eldre enn 50 år, faller bort dersom rettighetshaver ikke aktivt bekrefter at han eller hun ønsker å beholde dem.

– Nødvendig med lovendring

Men disse forslagene løser ikke fullt ut utfordringene knyttet til forholdet mellom strøksservitutter og reguleringsplaner, påpeker hun i studien. I tilfeller hvor det er motstrid mellom servitutten og reguleringsplanen vil det fortsatt være usikkert om servitutten kan hindre ønsket utbygging.

– Jeg mener derfor at det bør gjøres en endring i servituttloven § 7, som går ut på at motstrid mellom servitutt og reguleringsplan skal være et tilstrekkelig, alternativt vilkår for avskiping.

Enkelt forklart er avskiping en form for ekspropriasjon av servitutter, der servitutten opphører mot erstatning.

– Dette vil gjøre dagens håndtering mer forutsigbar.

Det kan være nærliggende for en lekmann å tenke at så gamle lovdokumenter bare skal kunne fjernes, og vike for moderne områderegulering.

– Nei, det er ikke en mulighet. De kan i alle fall ikke bare fjernes med et pennestrøk uten at det er noen form for erstatning. Det er jo tross alt en god del økonomiske verdier i spill i disse sakene.

– Men jeg håper funnene i avhandlingen min bidrar til å skape en diskusjon for å få til en endring av situasjonen slik den er i dag.

Referanse:

Elvestad, H. E. Strøksservitutter i fortettingsprosjekter. Utfordringer og endringsforslag. Doktorgradsavhandling ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet. 2018.

Det er NMBU og ei samla fjørfenæring som står bak plana for eit bygg på ca. 1400 m2 . Kostnadsramma er på 35,5 mill. kroner.

Tegning av den nye fjørfebygningen på Ås gård.

Foto

NMBU

Nye faglege høve

– Vi er svært glade for å få på plass denne viktige delen av Senter for husdyrforsøk, Ås gard. Med etableringa av Fjørfebygget får NMBU fasilitetar for forsking og utdanning på eit stadig viktigare dyreslag. Dette gjev nye faglege høve for NMBU og er ei viktig plattform for fagleg samarbeid, både mellom ulike fagmiljøer på NMBU og med eksterne aktørar, seier rektor Mari Sundli Tveit.

Forsøksverksemd på fjørfe og egg

Det er Senter for husdyrforsøk (SHF) som skal drive forsøkshuset, blant anna gjennom forsøksverksemd på fjørfe og egg på oppdrag frå NMBU, forskingsinstitutt og næringsaktørar.

Tomta til ny fjørfebygning på Ås gård, NMBU.

Foto

Morten Ellingsen

Byrjar byggeprosessen umiddelbart

Fjørfenæringa er representert ved Nortura SA, Kjøt- og fjørfebransjen sitt landforbund (KLF), Felleskjøpet Agri SA, Felleskjøpet Rogaland Agder SA, Felleskjøpet fôrutvikling AS, Norgesfôr AS og Fiskå Mølle AS.
Desse aktørane har forplikta seg til å betale byggekostnaden i løpet av ein periode på seks år, og har gjeve oppdragsgaranti over ein periode på fem år.

Planen er no å starte byggeprosessen allereie i desember 2018 med ferdigattest innan 31.12.2019.

NMBU skal saman med Høgskulen i Østfold, OsloMet – storbyuniversitetet og Fagskolen i Østfold skal i samarbeid med Viken Teknologiklynge 4.0 utvikla tilpassa, fleksible læringstilbud i digital kompetanse. Moglege tema kan vera cybersikkerhet, personvern og GDPR, IT-arkitektur, digital produksjon og designteknologi, leiing av digitaliseringsprosjekter.

Føretaka i regionen ynskjer meir kompetanse

Prosjektet skal sikra at føretaka i regionen får den kompetansen som vert trunge for å digitalisera eiga verksemd, og dermed oppretthalda og forsterka eiga konkurranseevne. Midla skal brukast til utvikling av vidare- og etterutdanningstilbud, som kan kombinerast med jobb.
–Næringslivet i denne regionen er i kraftig omstilling, men vi ser at mange manglar mykje av kompetansen som skal til for å klara det store løfta. No får vi sjansen til å gjera noko med dette. Når digitaliseringstoget går, skal vi no sørgja for at ingen står igjen på plattforma, seier avdelingsdirektør Vigdis Johansen ved Senter for etter- og videreutdanning (SEVU) ved NMBU.

Banebrytende samarbeid

Prosjektet er eit samarbeid mellom næringsklynge, fagskole, høgskule og universitet. Viken teknologiklynge 4.0 organiserer 49 medlemsføretak med tyngdepunkt i Østfold og Søndre Akershus.
– Det er ganske unikt med eit så breitt samarbeid på dette området. Vi er veldig spente på alt vi kan oppnå med dette samarbeidet, og gleder oss til å ta fatt på prosjektet, seier Johansen.

Sikrar eit berekraftig velferdssamfunn i Noreg

Prosjektet er eitt av til saman 8 prosjekt som har fått støtte.
– Desse tiltaka markerer starten på ei ny reform som vil gje fleire tilsette og føretak tilgjenge til etterspurt og relevant digital kompetanse. Det er bra for den enkelte, men det er òg viktig for å sikra enno god vekst og eit berekraftig velferdssamfunn i Noreg, seier kunnskapsminister Jan Tore Sanner i ei pressemelding frå Kunnskapsdepartementet.

Dette er en kronikk skrevet av Siri Eriksen, professor i klima og utviklingsstudier. Den ble publisert i Klassekampen over en dobbeltside lørdag 1. desember.

Rapporten trigget et mangfold av artikler og kronikker om hva vi som individer bør gjøre og hva myndighetene bør gjøre. En bevissthet om at dyptgripende endringer nå trengs fester seg mer og mer.  

Debatten har tatt oss mange steg framover; likevel er det er to ting som bekymrer meg: Det første er at vi ikke evner eller tør å ta tak i de viktigste problemstillingene.

Statsbudsjettet for 2019 viderefører en politikk med en reduksjon i klimagassutslipp på 13 prosent fram til 2030, og budsjettforliket med KrF brakte ingen store forbedringer, mens verden må redusere klimagassutslipp med 50 prosent i løpet av de 12 årene. Det er som om vi tar en paracet i møtet med klimaendringene.

Det andre er at det er et stort gap mellom kunnskap og praktiske tiltak, både i Norge og globalt. Vi har mye kunnskap om hva slags samfunnsutvikling som skaper utslipp, sosial ulikhet og sårbarhet. Men så langt dreier de fleste tiltak seg om at sektorer og lokalmyndigheter justerer teknologi og praksis til antatte klimaeffekter, heller enn dypere samfunnsendringer.

Det hjelper ikke å kjøpe Tesla og bygge vindmøller så lenge vi ikke gjør noe med samfunnsutviklingen. Siri Eriksen, Noragric.

Sektorer og lokalmyndigheter vet jo ofte best ‘hvor skoen trykker’, men samtidig kan de gjøre fint lite med selve skoen som trykker, det vil si rammebetingelsene som fører til utslipp, sosial ulikhet og sårbarhet.

Statsbudsjettet investerer i økt oljeleting, særlig langt nord, og baserer seg på økonomisk vekst drevet fram av oljepenger. Det er selvsagt helt nødvendig at alle sektorer tar hensyn til klimaendringer – men ansvaret for hvordan det norske samfunnet skal møte klimaendringene kan ikke bare delegeres til planleggere og enkeltsektorer.

I iveren etter å gjøre noe fort hopper vi bukk over kritisk debatt og kunnskap om hvilke mer dyptgripende endringer som må til, og hvordan de påvirker forskjellige grupper. Justeringer av ‘business as usual’ er ikke nok. Det er jo ‘business as usual’ som har brakt oss dit vi er i dag.

Det hjelper ikke å kjøpe Tesla og bygge vindmøller så lenge vi ikke gjør noe med samfunnsutviklingen, inkludert vårt forbruk – og ulik fordeling – av verdens ressurser. Det hjelper ikke å dimensjonere rør til økt nedbør uten å spørre oss hvordan norsk samfunnsutvikling skal være, og hvordan vår plass i global utvikling skal være, i møtet med klimaendringer. [kronikken fortsetter under bildet]

Det hjelper ikke bare å justere "business as usual" hvis vi skal redde jordkloden, skriver Siri Eriksen hos Klassekampen.

Foto

kram9/Shutterstock

Er ikke klimaendringene bare er et symptom på et dypere problem som har med samfunnsutviklingen å gjøre?

Det er et overordnet samfunnsansvar å forstå og diskutere hvordan vi møter klimaendringene og hva det betyr for det norske samfunnet.

Det som trengs er en modig offentlig debatt der «Norge må ha økonomisk vekst basert på olje og gass» ikke lenger er et premiss, men et utenkelig scenario. Vi trenger en offentlig debatt om hva ‘god utvikling’ og ‘et godt samfunn’ skal være.

Skal man få gjennomført mer gjennomgripende endringer og tette gapet mellom kunnskap og tiltak kreves en nær kobling mellom forskning, offentlig debatt og tiltak. Dette fordrer en ny og mer allsidig rolle for forskning.

I tillegg til å øke kunnskap og forståelse av klima som samfunnsproblem har forskning også en viktig rolle som samfunnsaktør.

For det første må forskere jobbe tett med praktikere og forvaltning – for eksempel innenfor jordbruk inkluderer det både landbruksmyndigheter, lokalpolitikere, planleggere og gårdbrukere – der man skaper nye arenaer for kunnskapsutveksling slik at kritisk kunnskap integreres mye mer inn i planlegging og gjennomføring av tiltak. 

Slike møter mellom forskjellige aktører og deres kunnskap kan stimulere kreativitet og skape rom for nye løsninger og syn.

Et viktig premiss er åpenhet overfor andres syn og kunnskap, heller enn å overbevise eller overdøve andre. Et annet viktig premiss er å aktivt spørre seg hvordan klimaendringer utfordrer, heller enn bekrefter, ens egne antakelser om hvordan verden henger sammen og hva som er ‘bra utvikling’.

«Vi har ikke noe valg, vi må ha økonomisk vekst» får vi ofte høre.

Men, har vi virkelig ikke noe valg?

Må vi følge dagens strategi, som er å forsøke å konsumere oss ut av klimaendringene, eller har vi andre valg? Er det lurt å ‘tilpasse’ oss klimaendringer ved å utvinne olje lenger nord fordi dette i økende grad er isfritt? Hvilke andre valg har vi? Hva kan god livskvalitet være, utover høyt forbruk?

FNs bærekraftsmål staker ut en kurs mot en annen framtid som det er bred enighet om globalt. Målet er å utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringene innen 2030, men fortsatt vet vi ikke hvordan vi skal nå en slik framtid. 

Vi trenger å skape rom for nye perspektiver på hvordan vi møter klimaendringer. Vi må ta tak i de viktige spørsmålene på alle plan og gi slipp på ‘gitte sannheter’ om hvordan ting ‘må være’.

Kloden vår.

Foto

Shutterstock

I 2012 bygde Vegdekke 250 hyblar i massivtre for SiÅs. Dette vart starten på ei bølgje av bygg i massivtre i Noreg. Alt i april neste år startar Vegdekke bygginga av studentbustadene i Skogvegen. Dyrø og Moen as er arkitekt på prosjektet.

- Vi ynskjer å byggja i massivtre fordi det er klårt best miljømessig og fordi det er eit rask og effektiv byggemetode. Massivtre gjev òg eit betre inneklima og arbeidsmiljø. Og studentane elskar å bu i tre-hus. Vi er stolte over at vi nok ein gong skal gjennomføra eit stort omfattande byggeprosjekt der miljø og bærekraft ligg til grunn. Ulemper ved å byggja i massivtre har vi ikkje oppdaga enno, seier Einride Berg, adm. dir. i SiÅs.

- Massivtre halverer CO2-utslippet frå materialbruk samanlikna med bæresystemer i stål og betong. Det er dermed ein av dei beste og raskaste måtane vi kan redusera eit bygg sine klimagassutslipp. Vegdekke har hittil bygget nær 1.400 slike studentbustader fem stadar i Noreg, og gleder seg til å halda fram her på Ås.

- Vi er audmjuka for den store oppgåva som står føre oss, og takkar SiÅs for tillita, seier distriktsleiar Rune Andersstuen i Vegdekke. Totalverdi på heile prosjektet er anteken til ca. 660 millionar kroner. Byggestart vert i april 2019, med planlagt ferdigstillelse i oktober 2021. Totalentreprenør er Vegdekke Entreprenør as.

Studenthybler i massivtre på nye Pentagon, Ås, rett før åpning i August 2013. Neste år neste starter Veidekke byggingen av nesten 800 nye studenthybler i massivtre i Skogveien på Ås.

Foto

Håkon Sparre

– Skognæringa er en næring mange muligheter. For å få ut potensiale er vi avhengige av å rekruttere flere nye kloke hoder i hele kjeden. Stipendene er et viktig bidrag for å sikre god og riktig kompetanse som næringa har behov for i årene som kommer, sier landbruks- og matminister Bård Hoksrud.

Masterstipendene på 50 000 kr gikk til følgende studenter: 

• Kine Fliflet fra Lillehammer
• Erik Ødegård fra Trysil
• Ola Westby Aamodt fra Hamar

Thomas Olufsen Skrautvol fra Nøtterøy fikk prisen for beste masteroppgave. Oppgaven hans hadde tittelen "Vaksinering av gran – fysiologiske og morfologiske effekter av metyljasmonat‘". Oppgaven omhandler vanlig gråskimmel, en sopp som kan gjøre store skader på gran.  I oppgaven så Skrautvold på effekten av behandling med metyljasmonat på unge granplanter. 

Stipendene deles ut av foreningen Velg Skog som består av 25 ulike bedrifter og aktører fra skognæringen i Norge. Foreningen arbeider for å synliggjøre skognæringen og skogens betydning for samfunn og miljø. 

Thomas Olufsen Skrautvol og Bård Hoksrud

Foto

Landbruks- og matdepartementet

Siste samling for kullet som startet opp i 2016 var i slutten av november 2018.

– De fleste synes programmet har vært helt topp og sier at deres utvikling som forskere hadde vært annerledes uten dette, sier koordinator for programmet, seniorrådgiver Solveig Fossum-Raunehaug i forskningsavdelingen.

Les mer om talentprogrammet.

Se mer utførlig presentasjon av talentene.

Å bli utpekt som en av forskertalentene ved NMBU var og er en stor fjær i hatten for de utvalgte, men det fulgte også noen plikter og rettigheter med. De er oppført i faktarammen til høyre. I tillegg til kravene ble talentene også delt inn i såkalte 'Talentpartnergrupper', fulgt opp av en oppfordring om å møtes jevnlig mellom samlingene.

Professor Siri Fjellheim er en av forskertalentene i dette første kullet. Hun har fått stilling som professor i løpet av programperioden:

Talentpartnergrupper

– Jeg har vært på talentpartnergruppe med to andre fra mitt kull; Marina Aspholm og Asmund Kjenseth, sier professor Siri Fjellheim som er en av de heldig utvalgte.  – Vi har vært ivrige i vår partnergruppe, så vi har også møttes til middag og for å skrive sammen. Under møtene satt vi og skrev på hver våre artikler sammen. På den måten fikk vi satt av tid til å skrive. Dessuten delte vi erfaringer underveis om forskningsgruppene våre, om publisering, om det å få tak i penger, om frustrasjoner.

Mentor-ordningen

– Det har fungert veldig fint for meg. Jeg har valgt professor Colin Osborn ved universitetet i Sheffield, England, som jeg visste om fra før. Han er et veldig 'hot' navn i min fagkrets. Han har vært veldig positiv, og bidratt veldig. Han har vært her og fortalt om nettverksbygging. Han har også vært veldig interessert i talentprogrammet, så da jeg var der sist ville HR-avdelingen ved universitetet i Sheffield møte meg og snakke om talentprogrammet. Så da fortalte jeg om erfaringene herfra. Vi har også snakket om andre ting enn fag, både likestilling, noe både han og jeg er interessert i, og om nye undervisningsmetoder for eksempel. Men fokus har vært på det faglige. Jeg håper og tror at samarbeidet vårt vil fortsette etter dette programmet.

Programpengene

– Jeg har brukt veldig mye av midlene til å bygge nettverk. Jeg følte at det var det jeg manglet mest. For mitt fagfelt var noe jeg startet opp. Det er ingen her som har jobbet med det i noen grad tidligere. Jeg har invitert forskere hit og jeg har reist rundt og presentert mitt felt rundt omkring. Jeg har også deltatt på konferanser,  både aleine og sammen med faggruppa. Da har jeg vært veldig aktiv på å komme i kontakt med forskere og fått tilbud om samarbeid. Det har vært veldig velykket. Jeg har også kommet i kontakt med en engelsk forskningsgruppe til annen veldig god forsker innen vårt fagmiljø,  som Colin Osborn samarbeider med, så jeg har fått en ekstra forskningsgruppe på kjøpet der! I fjor hadde vi en felles workshop for våre tre forskningsgrupper på Kittilsbu.

Hva hvis talentprogrammet ikke hadde eksistert?

– Det hadde nok vært annerledes. Spesielt det med nettverk. Det at jeg har hatt midler til å reise og skape dette nettverket. Det har vært utrolig viktig, både med tanke på samarbeid og bli kjent med dem i mitt fagmiljø som skal reviewe mine artikler og gjøre meg kjent i fagmiljøet. Vi har mange papers i prosess nå, og det å skape meg et navn og bli invitert til konferanser; det har nok vært det viktigste for meg.

– Det er jo ingen andre i Norge som holder på med dette her. – Min nærmeste samarbeidspartner er i Vermont i USA, så jeg har også brukt penger på å besøke henne hvert år.

Siris forskning

Siri Fjellheim forsker på gress. Hun gjør grunnforskning på arter som opprinnelig er tropiske, men som har krøpet lenger og lenger mot nord. Noen er sjeldne, andre er med vanlige; som timotei, raigress og svingel. Når hun får spørsmål om nytten av dette, og det hender titt og ofte fra vanlig folk, er svaret som følger:

– Det meste av maten vi spiser stammer fra gress; vanlige melsorter i brød som hvete, havre, rug og bygg for eksempel. Det er viktig å finne ut hva de ulike sortene tåler av frost, og når de blomstrer. I vårt klima er det viktig for bonden at det ikke skjer for tidlig om våren, slik at de blir utsatt for frost om våren - men heller ikke for sent, for vekstsesongen er kort. Vi må vite hva som passer best her langt mot nord

Hva nå?

– Vi ni har blitt en sammensveiset gjeng. Jeg har blitt kjent med mange spennende kollegaer, så det er jo litt trist at vi ikke skal møtes organisert lenger. Mange av oss kommer nok til å holde kontakten fremover. Faglig sett tenker jeg at det nå at det er greit at andre, kanskje en ny generasjon talenter, kommer inn. Jeg har i hvert fall lært veldig mye som jeg tar med meg, så nå er greit å gå videre fra talentprogrammet.

– Nå vil jeg fortsette å fokusere på forskningen min, og fortsette å skaffe finansiering. Jeg underviser jo også mye, og jobber med populærvitenskapelige publikasjoner. Vi er ikke akkurat arbeidsledige, vi har stipendiater, og flinke master- og bachelorstudenter og masse data å analysere og publisere.

Solveig Fossum-Raunehaug kan ikke love noen fortsettelse av programmet, men håper det blir et nytt kull i 2020.

– Det er ikke tatt noen avgjørelse på det enda, sier hun.

Talentene i en kommunikasjonsøvelse under siste samling.

Foto

Solveig Fossum-Raunehaug

Bare mellom 1996 og 2006 forsvant naturlige grøntområder tilsvarende 600 fotballbaner i Oslo, ifølge en studie fra Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU).

Hver dag tar harde flater som asfalt og betong over for trær og planter i en hovedstad der det bygges stadig tettere.

Ifølge bypolitikerne skal grønne tak kompensere for tapte naturområder, suge opp nedbør i ellers ugjennomtrengelige omgivelser og sikre folk fortsatt tilgang til grønne lunger midt i byen.

Men hva med fuglene? Holder det med gresskledde tak for at også de skal trives i byen?

Mange utfordringer for byfuglene

NMBU-professor Svein Dale har forsket lenge på det høytflyvende bylivet.

Han forteller at det er to forhold som har mest å si for at fuglene skal trives. Det første er størrelsen på naturområdet – jo større areal, jo flere fugler i både antall og arter. Det andre er om det finnes naturlig vegetasjon og skog.

– Fuglebestanden holder seg stabil så lenge man ikke taper arealer. Men ettersom naturområdene i byene krymper sakte, men sikkert, så sitter vi igjen med færre, sier Dale.

Fugler som ønsker å leve bylivet, har mange utfordringer. De må lære seg å takle menneskemengdene, spise annen type føde, tilpasse seg mindre naturvariasjon og finne trygge hekkeplasser.

Jo flere steder de har å skjule seg, jo bedre er det. Trær og busker er til god hjelp. Variert vegetasjon gir flere muligheter for å skjule seg fra både mennesker og andre dyr, ifølge professoren.

Og fuglene trenger ikke skjulesteder for å leke gjemsel – men for å bygge reder og ruge. Uten skjul blir det ikke flere fugler.

– Takene er utformet etter menneskers behov

– Grønne tak blir utformet etter menneskers behov og tar ikke hensyn til at også fuglene påvirkes av at naturlige grøntområder forsvinner, sier Maja Melberg, fersk landskapsarkitekt fra NMBU.

I masteroppgaven sin har hun studert hvordan tak med vegetasjon blir planlagt og utformet gjennom eksempelprosjekter i Norge. Hun forteller at det er lite kunnskap blant politikere, planleggere, arkitekter og byutviklere om hvordan grønne tak fungerer for byens fugleliv.

Det er mange tak i Bjørvika, men arealene er likevel for små og oppstykkete for å få særlig betydning for fuglebestanden, ifølge professor Svein Dale.

Foto

Oslo S Utvikling AS (OSU)

Tiltrakk hverken fugler eller mennesker

Et av områdene i Norge med flest grønne tak, er utbyggingsområdet Bjørvika i Oslo sentrum. For den mye omdiskuterte Barcode-utbyggingen, satte kommunen krav om at halvparten av takene skulle ha vegetasjon.

De første takene i området ble anlagt med sedummatter, det vil si en samling av planter fra bergknappslekta som er utbredt stort sett overalt på den nordlige halvkule. Plantene former en matte med lav vegetasjon uten særlig variasjon.

Det tiltrakk hverken fugler eller mennesker.

– Vi gikk i fella med å anlegge sedumtak. Det var ikke et menneske som brukte disse takene, bortsett fra enkelte som tok seg en tur opp for en røyk, sier Rolf Thorsen, administrerende direktør i Oslo S Utvikling (OSU).

Han viser derimot stolt frem takene som nå ferdigstilles på toppen av et bydelens mange høyhus. Der er det installert kasser av slitesterkt stål i skarp høstlig rødfarge. Med fingrene i dyrkbar jord kan beboerne nyte utsikten over en samling av flere grønne tak ut mot Oslofjorden.

Slik skal menneskene fristes til å ta i bruk den grønne lunga på toppen av hovedstaden – og til å kjøpe leiligheter, selvsagt.

Men til tross for at takene skraper mot himmelen, som vanligvis er fuglenes herredømme, er det lite fuglekvitter her oppe. 

På Bjørvika har de byttet ut sedummattene med dyrkekasser. Men hvor skal fuglene gjemme seg?

Foto

Tove Rømo Grande

Stort kunnskapshull i bransjen

Oslo kommune har utarbeidet en strategi for grønne tak under følgende visjon: «Oslo er en levende, vakker og smart by hvor grønne tak og fasader har en naturlig plass for å løse urbane utfordringer, ivareta naturmangfold og bidra til nye spennende møteplasser.»

Dessverre virker det ikke som om det er mange som har tenkt på fuglelivets plass i naturmangfoldet. Tidligere er det nemlig ikke publisert en eneste forskningsartikkel om fugler på grønne tak i Norge. Også internasjonalt er det langt mellom studiene.

– Kvalitet og funksjon er det mye snakk om, men hvordan de grønne takene er tilknyttet naturen, er det mindre oppmerksomhet rundt, fastslår Melberg.

Men det finnes unntak: Både forskere og utbyggere har de siste årene forsøkt å finne løsninger som gjør at insektene trives på takene.

På toppen av Mathallen i Oslo er det for eksempel installert bikuber. Og på taket av kjøpesenteret Fornebu S gjenskapes den nasjonalt sjeldne naturtypen kalktørreng, som finnes på fornebulandet. 84 forskjellig plantearter fra områdene rundt er å finne på taket, og et slikt mangfoldet gir insektene gode forutsetninger for å trives.

Men heller ikke her har fuglene kjent sin besøkelsestid.

Krever gjennomtenkt planlegging

I studien peker Melberg på at grønne områder som er oppstykket og samtidig har lite plantevariasjon, skaper problemer for fuglene.

Slik ser Maja Melberg for seg at de ulike taktypene fordeles i utbyggingsområdet Vollebekk i Groruddalen. De mørkegrønne er for mennesker, de oransje for kulturlandskapsfugl, de lysegrønne for småfugl.

Foto

Maja Mellberg

– For at grønne tak skal fungere bra for fugler, kreves det sammenhengende og gjennomtenkt planlegging, utdyper Melberg.

Planter på bakken må også inngå som en del av denne planen. Særlig kan trær med bær, nøtter og frukt være viktig for flere fugler om vinteren. Fuglene tiltrekkes også av vann.

Trenger vi fugler i byen?

Men så til det store spørsmålet: Trenger vi egentlig fugler i byen?

Fugleforsker Dale ler lurt av spørsmålet, tenker seg litt om, men svarer likevel uten forbehold:

– Det er klart det. Fuglene trenger habitater på sin side, og vi mennesker føler ro, blir mindre stresset og føler nærhet til naturen når fuglene kvitrer. En rekke studier peker på at fuglene gir oss en følelse av trivsel og velvære og dermed er viktig for helsa.

Referanser:
Thorén, A.-K. H. (2008): «De grønne lungene som forsvant: om tap av grønnstruktur i byer og tettsteder». [Oslo]: Unipub, 2008.

Melberg, Maja (2017): «Fugler på taket». Ås: Norges miljø- og biovitenskapelige universitet.

Dale, Svein (2018): «Hva gjør at noen arter takler bylivet?». Vår Fuglefauna 41, nr. 1

Vi oppfordrer alle våre studenter til å svare på undersøkelsen, som gjennomføres i regi av Kunnskapsdepartementet og NOKUT.  Undersøkelsen har pågått i noen dager og avsluttes 13. november kl 12. Undersøkelsen kan besvares via smarttelefon, nettbrett og PC. For at kvaliteten på resultatene skal bli best mulig er det viktig at alle 2.- og 5.-årsstudenter svarer.

Kun 31 prosent svar så langt

31 prosent av våre studenter har så langt besvart undersøkelsen. Det viser tallene mandag 5. november. NMBUs studenter henger dermed etter i forhold til UiS, UiA, OsloMet som alle har 32- 36 i svarprosent så langt. Men absolutt på topp, så langt, ligger Høyskolen for Ledelse og Teologi som har en svarprosent på 85.

Sluttinnspurt og gavekort

Alt skulle dermed ligge til rette for en sluttspurt. For å motivere litt ekstra minner vi om at det ved NMBU trekkes ut 20 gavekort a kroner 500 blant alle som besvarer. I tillegg trekker NOKUT ut gavekort på kroner 5000 blant alle besvarelser på landsbasis.

Offentliggjøres i februar 2019

Resultatene for hvert enkelt studieprogram i Norge offentliggjøres i portalen www.Studiebarometeret.no i februar 2019. Du kan i dag se resultatene fra fjorårets undersøkelse i portalen.

Får du feilmelding under gjennomføring?

NOKUT har fått noen henvendelser fra studenter som opplever at de blir avbrutt mens de fyller ut skjemaet og får en feilmelding hvor det står at tiden har utløpt og at de trenger en 12-sifret respondentnøkkel for å fortsette og svare på undersøkelsen. Løsningen er å åpne skjemaet på nytt via lenken som er sendt ut per epost. Hvorfor skjer dette? Hvis du under besvaring  laster nettsiden på nytt vil man få feilmeldingen.

Anne Sverdrup-Thygeson innrømmer at det både er ærefullt og utrolig gøy at en bok om insekter og vårt forhold til dem kan få en slik oppmerksomhet.

–Jeg har et håp om at boka mi skal få litt flere til å se litt mer av alt det underlige og vidunderlige insektene gjør for oss – og dermed også bry seg litt mer om dem, sier Sverdrup-Thygeson.

Og det har hun tydeligvis klart overbevise juryen om, for i deres begrunnelse for nominasjonen heter det blant annet:
«Dette er en kunnskapsrik og forskningsbasert tekst om insekter og deres uvurderlige verdi og plass i økosystemet vårt. Den er skrevet av en forsker som ikke er redd for å bruke ordspill og forenklende bilder for å forklare komplekse sammenhenger for leseren, og som får leseren med seg i sin undring over de små livenes store mirakler.» I begrunnelsen fastslås det avslutningsvis at:
"Dette er en bok som formelig spruter av formidlingsglede og kjærlighet til faget og insektene som omgir oss, det er smittende morsomt og engasjerende skrevet. En bok som får deg til faktisk å elske teger og pinnedyr."

Først den 22. november får vi vite hvem som er vinnerne av Bragprisen.

Men Bonnevieprisen har hun fått
Samtidig med nominasjonen har Anne Sverdrup-Thygeson også blitt tildelt Bonnevieprisen for sin fantastiske formidling av biologifaget.

Her er den offisielle omtalen av de nominerte til Brageprisen 2018

Les mer om tildelingen av Bonnevieprisen til professor Anne Sverdrup-Thygeson

China College Students’ Entrepreneurship Competition (CCESC) arrangeres annethvert år og er den største og mest betydningsfulle konkurransen i sin gren i Kina. Fra NMBU deltok Mathias Elvestad (Aquafit) og Axel Zeiner (Avox). De konkurrerte med studenter fra store universiteter som Stanford, Massachusetts Institute of Technology (MIT) og University of Tokyo.

Les mer om NMBU-studentenes innsats i Kina i denne lenken.

Les mer om oppstartsselskapet Avox.

Våren 2018 utlyste Norges forskningsråd (NFR) 100 millioner kroner til forskning på internasjonal utvikling gjennom programmet Norge - global partner (NORGLOBAL2).

Norge har forpliktet seg til arbeidet med å nå FNs bærekraftsmål (SDGs) og NORGLOBAL2 skal produsere og aktivt formidle tverrfaglig forskning av høy internasjonal kvalitet og relevans som kan bidra til global bærekraftig utvikling i tråd med FNs bærekraftsmål.

Stein T. Holden, professor ved Handelshøyskolen

Foto

Håkon Sparre

Totalt 14 nye prosjekter har fått støtte fra NFR og en av dem er et prosjekt "Youth Groups for Sustainable Development: Lessons from the Ethiopian Model" ledet av Stein T. Holden, professor ved Handelshøyskolen, som ble tildelt 6 millioner kroner.

Prosjektet studerer ungdomsbedrifter i Nord-Etiopia.
Bedriftene er nylig etablert i regi av regjeringen for å skape sysselsetting for landløse og nær landløse ungdommer på landsbygda. De etablerer formelle bedrifter med egne vedtekter og et valgt styre. De må lage en forretningsplan som skal godkjennes av lokale myndigheter og må levere regnskaper for revisjon. Ungdomsbedriftene er tildelt et kommunalt landareal som de må forvalte på en bærekraftig måte. Som bedrift investerer de sammen i en godkjent inntektsbringende aktivitet på dette arealet. Det kan være skogplanting, planting av frukttrær, bikuber, husdyr, eller vanning og hagebruk. Nord-Etiopia er tørkeutsatt og har lite nedbør. Produksjonsplanlegging som tar hensyn til klimarisiko er derfor helt nødvendig for å etablere bærekraftige produksjonsbedrifer i området.

Prosjektet har tre hovedkomponenter og kombinerer spørreundersøkelser og eksperimenter:
1. Teste virkningen av ledertrening og insentiver for kvaliteten av lederskap på hvor godt bedriftene fungerer
2. Teste virkningen av opplæring av kvinnelige gruppemedlemmer i produskjonsplanlegging og markedsføring (og mobilbruk) på deres posisjon i gruppene og hvor godt bedriftene fungerer
3. Tester effekten av klimasjokk og opplæring i risikoplanlegging på gruppemedlemmenes preferanser, adferd og strategivalg og på hvor godt bedriftene fungerer.

Prosjektet er fireårig og starter i januar 2019. En census i fem distrikter i 2016 identifiserte 742 ungdomsbedrifter med en gjennomsnittsstørrelse på 19 medlemmer hvorav en tredjedel var kvinner. Hver bedrift har et styre på fem medlemmer med en leder og en viseleder. De fleste av bedriftene er etablert etter 2011. En alvorlig tørke påvirket mange av bedriftene i 2015-16. Prosjektet involverer forskere fra Norges Miljø og Biovitenskaplige Universitet (prosjektleder), Mekelle University i Nord-Etiopia, Christian Michelsen Institutt, Wageningen University (Nederland), University of Queensland (Australia), og Osnabruck University (Tyskland).

Arild Angelsen, professor ved Handelshøyskolen

Foto

NMBU

Forsøkselgen befinner seg sammen med noen andre elger i Alaska, og er en av flere elger som har fått luke i magen. Den skal gi forskerne kunnskap om det mikrobielle samfunnet i vomma. Mikroorganismene som holder til i fordøyelsessystemet til drøvtyggere som elg interesserer forskerne. De bryter nemlig ned tungt nedbrytbar materiale som kvist og bark til næringsstoffer.

Forskerne har ønsket å vite mer om hvordan nedbrytingen foregår gjennom årstidene. De vil herme etter denne nedbrytingen for å bryte ned biologisk materiale og utvikle nye produkter, som biodrivstoff, fôr og kjemikalier i industrien. Mikroorganismene som bryter ned biomassen spiller altså en sentral rolle i et overraskende antall prosesser.

– I løpet av et helt år har elgen tilgang på ulikt fôr. Gjennom å forstå hvordan mikroorganismer bryter ned tremateriale som kvist og bark i elgmagen, kan vi bedre forstå hvordan årstidsvariasjoner i kostholdet til disse dyrene påvirker deres evne til å bryte ned trematerialet. Vi har ønsket å finne ut av hvilke mikroorganismer som er involvert i denne nedbrytingen, sier førsteamanuensis Phillip Pope ved NMBU - Norges miljø- og biovitenskapelige unversitet.

Dette er første gang forskere følger fordøyelsen til levende, frittgående elg over en lengre periode. I tidligere studier har døde dyr blitt brukt som modeller. Forsøkene har gitt unik innsikt i det komplekse nettverket av mikroorganismer som er ansvarlig for karbonkretsløpet i økosystemet i vomma.

Elgene har gitt forskerne god innsikt i hvor spesialiserte mikroorganismene er, og hvordan de koordinerer oppgavene sine for å samstemme karbonstrømmen i vomma. Analysen ga metabolsk innsikt i 180 ulike genom, der de fleste var ukjente fra før.

Studien er publisert i Nature Microbiology. Dette er et samarbeid mellom en rekke universiteter og fagmiljøer: The Ohio State University, University of Alaska Anchorage, University of Copenhagen, Newcastle University, Pacific Northwest National Laboratory, Alaska Department of Fish and Game og Norges miljø- og biovitenskapelige universitet.

Forskere på NMBU har analysert hvordan de nære turene, eller det "kortreiste" og tilgjengelige hverdagsfriluftslivet vinner fram i landets kommuner. En av de viktigste konklusjonene er at det ikke er samsvar mellom ambisjoner og faktiske prioriteringer i planer og budsjett. En av de viktigste utfordringene er at "stien" ikke har et profesjonelt apparat i ryggen – som tilfellet er i idretten. Det blir neppe fart i dette området før kommunene finner ordninger som kompenserer for denne skjevheten.

Billig – men ikke gratis

Stier oppstår ikke av seg selv – de må ryddes, merkes og vedlikeholdes – og det må gjøres avtaler med grunneiere og ulike interessenter. Erfaringer fra Turskiltprosjektet (samarbeid mellom Gjensidigstiftelsen, DNT og fylkeskommunene) viser tydelig at man med små summer og god lokal forankring kan mobilisere mye dugnadsinnsats og få mye for lite ressurser. En forutsetning er at noen har tid og krefter til å jobbe det gjennom som et prosjekt – ikke ulikt prosessen med en ny kunstgressbane eller andre anlegg.

Lite organiserte interessenter

Idretten har et velfungerende og profesjonelt apparat og egne ansatte som har både tid og kompetanse til å håndtere klubbenes behov og interesser. Stier og turveier kan ha lokale talspersoner og ivrige brukere, men ingen lønnede ansatte som har krefter eller kompetanse til å lage prosjektskisser og sette opp budsjetter. Kine Halvorsen Thoren, hovedforfatter av studien, mener denne skjevheten må kompenseres med en dedikert ressurs i hver kommune – som kan koordinere slike anlegg.

Last ned hele rapporten: Studie av kommunal og fylkeskommunal planlegging for nærtur - Om kommunal og regional planlegging for etablering av turveier og turstier i nærmiljøet. 

Du kan også laste ned brosjyren som er en kortfattet oppsummering av rapportens funn og anbefalinger.

Denne brosjyren er en kortversjon av funn og anbefalinger i Studie av kommunal og fylkeskommunal planlegging for nærtur - Om kommunal og regional planlegging for etablering av turveier og turstier i

nærmiljøet.

Foto

Tove Rømo Grande

– Vi fulgte Honningcentralens (de to smittede prøvene kom ikke derfra) etiopiaimport for ti år siden med gru, sier professor Henning Sørum.

Det er utopisk å tro at vi kan stoppe importen, men importørene har et stort ansvar. Vi har tatt tilsvarende prøver fra bigårder som befinner seg innenfor tre kilometer fra anleggene som importerer og tapper utenlands honning heldigvis uten å finne smitte så langt.

– Hadde man enda visst hvilket land honningen kommer fra, sier overingeniør Aud Kari Fauske, men ifølge EØS-avtalen kan man samle honning fra flere land «utenfor EU».

Det er også mye honning som fraktes land i mellom før det ender i det endelige mottakerlandet.

Turister tar med seg honning hjem 
Så er det turistene. Hvem har ikke gledet seg over fersk gresk yoghurt med flytende lokal honning i Hellas? Pur glede. Derfor kjøper mange med seg honning hjem. Her finner de ut at honning ikke er hverdagskost likevel, så den ender som humlemat eller i søpla.

Så ille er det ifølge Sørum og Fauske at et slikt tomt honningglass som ikke dekkes til i søpledunken, kan være nok til å smitte lokale honningbier.

I et sykdomsperspektiv er importert honning risikosport.

Ikke importer voks
Import av bivoks er heller ingen søndagsskole. Norge er et av meget få land i verden som autoklaverer (varmer opp til 120 grader C i min 20 minutter for å drepe smitte).

– Riktig nok inneholder bivoks det bakteriedrepende stoffet propolis, sier Sørum, men på den andre siden holder sykdomsbakteriene seg i live ved ikke å tørke ut vannet de har inni. Voks med bakterier forsegler bakteriene og hindrer dem i å tørke ut og dø. Derfor kan bakteriene trolig leve over tre år i voks.

– Ikke importer voks på noen måte, oppfordrer både Sørum og Fauske. Hold dere til norsk voks.

En liten glede er det at når birøkterne steamer gamle tavler for å smelte ut voksen, så dreper det mye av smitten (men altså ikke nok).

Vil du vite mer om bier og sykdommer, les saken Bienes helter, skrevet av Roar Ree Kirkevold og publisert i Birøkteren.

Bier i en bikube.

Foto

NMBU

På Ås gård har nå en tid stått seks mjølkekyr og gomla sagflis. Kua kan spise det utradisjonelle fôret fordi magen er tilpasset mat med mye fiber, uansett om det kommer fra grovfôr eller sagflis.

Da sagflisa kom på menyen, ble det noen dager med litt nølende tilvenning, men kyrnes appetitt økte upåklagelig. Sagflisa tok etter hvert over mye av plassen til surfôret, altså gress fra silo eller rundball.
Kan sagflis være løsningen dersom det oppstår mangel på andre typer grovfôr som gras og halm?

Kuvomma må ha noe å jobbe med

Kumagen, eller vomma, er avhengig av grovfôr for å fungere. Fordøyelsesbakteriene i vomma må ha noe å jobbe med og bryte ned for at de skal ha et godt miljø å vokse i.

─ Hos oss mennesker er det jo sånn at spist er spist, men det gjelder ikke for kua, fordi de tygger fôret flere ganger. Bakeriene bryter fôret litt ned, men hvis kua ikke er fornøyd, så gulper hun fôret opp og tygger igjen og igjen til hun er fornøyd, sier professor i husdyrernæring Odd Magne Harstad ved NMBU.

Hovedoppgaven til grovfôret er å dekke en god del av kuas næringsbehov, men også å opprettholde drøvtyggingen. Hvis det er for lite grovfôr på menyen, stopper drøvtyggingen og fordøyelsen opp. Det kan sagflisa gjøre noe med.

─ Sagflis bidrar til at drøvtyggingen opprettholdes selv med lite vanlig grovfôr i rasjonen, men flis har ikke så stor næringsverdi. Ved bruk av flis som fôr vil det derfor være behov for å øke andelen kraftfôr i rasjonen, sier Harstad.

Egil Prestløkken og Odd Magne Harstad, begge forskere ved NMBU, fikk ideen om å prøve ut sagflis som fôr til ku.

Foto

Janne Karin Brodin

Sagflis fra osp

At kua kan spise både trecellulose og papir er ikke en nyhet for forskerne, men da Harstad og kollega Egil Prestløkken gjorde et dypdykk i tidligere forskning, kom de på sporet av å bruke treslaget osp. For 50 år siden gjennomførte nemlig forskere i USA fôringsforsøk med sagflis fra osp.

Harstad forteller at osp er vanlig i store deler av Norge.

─ Fordi osp ble brukt i forsøkene i USA, kan vi sammenlikne våre resultater med det som er funnet tidligere, sier Harstad.

De to flistypene som ble brukt i utprøvingen. Strukturen på sagflisa viste seg å ha betydning for hvor lang tid kua brukte på drøvtygging.

Foto

Janne Karin Brodin

Sagflisen falt i smak

For å få til en realistisk utprøving brukte forskerne kyr som melket minimum 20 kilo per dag. I begynnelsen var andelen flis i maten ganske beskjeden, men den økte jevnt og trutt.

─ Da kua etter noen dager ble vant til å ete sagflisa, så gikk det helt fantastisk. Selv med ni kilo sagflis blandet med 13 kilo kraftfôr fordelt på tre fôringer, var det ingen problemer. De raskeste brukte bare ti minutter på å ete rasjonen, sier en begeistret forsker.

Harstad presiserer at utprøvingen av sagflis som kumat hadde kort varighet, og at det ikke var et vitenskapelig forsøk. Derfor må resultatene tolkes med forsiktighet.

Like god kvalitet på melka

Resultatene viste ingen klare negative utslag av å erstatte surfôr med sagflis og kraftfôr. Forskerne så ingen negativ effekt verken på hvor mye kua ga av melk eller på smak og lukt, innhold av protein og fett i melka.

Ifølge Prestløkken har strukturen på sagflisa antageligvis avgjørende betydning for hvor god funksjon sagflisen har på kuas drøvtygging.

I forsøket ble det brukt to forskjellige grovheter på flisa. Ved bruk av flis med fin struktur ble tiden kua brukte til drøvtygging nesten halvert. Mot slutten av forsøket fikk kyrne flis med grovere struktur, og det gjorde at de brukte mer tid på drøvtygging. Å bruke lang tid på drøvtygging er viktig for å opprettholde et godt miljø for fordøyelsesbakeriene.

─ Sagflis av osp kan ikke erstatte hele grovfôrrasjonen. Hvor mye av grovfôret som kan erstattes av sagflis, beror på blant annet type og struktur på grovfôret og struktur på sagflisen, sier Harstad.

Mengden sagflis og surfôrgrovfor ved oppstart (t.v) og ved slutt av utprøvingen. Hele ni kilo flis spiste kua i løpet av en dag.

Foto

Janne Karin Brodin

Først og fremst til beredskap

I den vestlige verden har det ikke vært omfattende grovfôrkrise på svært lang tid. Selv om utprøvingen viser lovende resultater for sagflis, understreker Harstad at det uansett er viktig å bruke den halmen som er tilgjengelig først, fordi den har høyere næringsverdi. Flis er noe som kan brukes og være et godt alternativ hvis det er manko på halm.

I forsøkene som ble gjennomført i USA ble flisen behandlet med lut for å gjøre den mer fordøyelig. Luten løser opp ligninet i trevirket og gjør at cellulosen blir mer tilgjengelig for kuas fordøyelse.

─ Det vi ser på som spennende er om vi kan bruke andre behandlinger som urea eller ammoniakk for å løse opp ligninet i sagflisen. Bare det å øke tilgjengeligheten av cellulosen og å øke fôrverdien vil gjøre flis langt mer interessant som fôr, sier Harstad.

 Verden er under press: klimaendringer kombinert med en sterkt økende befolkningsvekst legger en stor belastning på kloden. Innen 2050 forventes den globale befolkningen å bikke 10 milliarder mennesker. Denne økningen forventes hovedsakelig å komme fra utviklingsområder som Sør-Asia og Afrika sør for Sahara. For å møte disses næringsbehov, vil trykket på allerede pressede landressurser øke.

Hvordan fø fremtiden?

– Det er stor bekymring blant forskere rundt den forventede befolkningsøkningen, sier NMBUs ph.d.-kandidat Lazarus Pierentino Lugoi.
– Hvordan skal vi skaffe dem nok mat?
Studier viser at det å skaffe tilstrekkelig mat og tjenester til dagens befolkning er utfordrende.

– Med den forventede befolkningsøkningen vil det være svært utfordrende og rent frem vanskelig i noen regioner å øke matproduksjonen tilstrekkelig til å møte befolkningens behov, sier Lugoi.
– Spesielt sett i lys av klimaendringene.

PhD candidate Lazarus Pierentino Lugoi (MINA)

Foto

Åsgeir Almås

Store avlingstap

I Afrika sør for Sahara er landbruket selve livsnerven som omtrent 80% av befolkningen lever av. Det er imidlertid vanskelig å skaffe nok og tilstrekkelig næringsrik mat i denne regionen på grunn av begrensede ressurser og degradert jordsmonn. Sistnevnte er utbredt og alvorlig i enkelte distrikter. Estimater indikerer et årlig avkastningstap på 280 millioner tonn fra 105 millioner hektar dyrket mark.
– Dette kunne vært unngått gjennom bedre forvaltning av jordressursene, sier Lugoi.
– Denne feilen er en av de mest sannsynlige årsakene til vedvarende fattigdom, som videre driver sult og underernæring.
Dessverre forventer forskere at denne syklusen vil videreføres og antakelig øke på grunn av befolkningsøkning og klimaendringer.

Nøkkelen til landbrukets produktivitet

Lugoi har brukt de siste tre årene til å analysere forholdet mellom økosystemproduktivitet og det biofysiske miljøet. Målet hans har vært å identifisere de viktigste biofysiske faktorene som styrer produktiviteten. Han har sett på effektene av fremtidige klimaendringer og deres implikasjoner på nedbørskontrollert jordbruk .
– Jeg har også vurdert sårbarheten til nedbørskontrollerte jordbrukssystemer med særlig fokus på maisdyrking og innhold av næringsstoffer. Maisen ble samdyrket med bønner på over 30 små gårdsbruk i nedbørsfeltet til Lake Kyoga-bassenget i Øst-Uganda.

Regn og jord viktig

Lugois analyser av det biofysiske miljøet viste at nedbør og jordforhold var de viktigste biofysiske faktorene som kontrollerte produktiviteten i studieområdet.
– Sammen bestemmer disse halvparten av produktiviteten i området, sier han.
– Med forbedret forvaltning, som for eksempel resirkulering av avlingsrester og oppsamling av regnvann, er det mulig å øke produktiviteten.
Dette er styres imidlertid av endringer i nedbørsforholdene.

Næringsfattig jordsmonn

I studieområdet er de fleste jordtypene næringsfattige.
– Dette gjelder spesielt for nitrogen, kalium og organisk materiale. Men gjødsel og bruk av forbedrede varianter vil mest sannsynlig øke avlingene.
I tillegg sier Lugoi at det er behov for jordforvaltningstiltak for å unngå erosjon.
– Jordsmonnet er sårbart på grunn av lavt innhold av organisk materiale.

Urealisert potensial

Lugois studieområde produserer ikke de avlingene som hans analyser indikerer at de burde kunne.
– Mine analyser indikerer at 70% av området skal ha høy produktivitet, mens mindre enn 40% faktisk har det.
Sosioøkonomiske forhold gjør at de regnavhengige jordbrukssystemene er svært sårbare i de fleste distrikter.
– Klimaendringene kan påvirke disse landbrukssystemene dramatisk.

Agroøkologi

Foto

Åsgeir Almås

 Ingen økning i mikronæringsstoffer

Lasarus forsøk avslørte ikke spesifikke områder hvor både avlingsstørrelse og mikronæringsstoffer økte. I forhold til innholdet av mikronæringsstoffer, gjorde de foredlede variantene som ble brukt i forsøkene hans det ikke noe bedre enn de som normalt brukes i regionen.

Visse planter vil være vanskelig å dyrke

– Endringer i nedbør og temperatur vil gjøre dyrking av vekster som bønner, jordnøtt og durra vanskelig, sier Lugoi.
Dette skyldes at distriktene som er egnet for disse vekstene vil minske ettersom variasjonene i nedbør og temperatur vil øke.

Beans

Foto

Åsgeir Almås

De tre kommunene inviterte studentene til en internasjonal workshop i sørlandshovedstaden i oktober. Rundt 60 studenter fra Fakultet for landskap og samfunn deltok i workshopen, sammen med et tredvetalls studenter fra en rekke andre land.

Lokale utfordringer

En av studentene som deltok, Thea Sanner, syntes det er spesielt utfordrende å skulle gå inn for å endre noen andres lokale omgivelser. Hun erfarte at visjonene som studentene hadde for et bedre samfunn og med bakgrunn som profesjonelle planleggere, kunne tilsvare enkelte innbyggeres mareritt.

- For eksempel så vi for oss at parkeringsplasser skulle omgjøres til sosiale områder hvor folk kan møtes, og til bygg for kulturell aktivitet. Men de lokale så på dette som en trussel, fordi endringen innebærer en endring i deres livsstil, sier Sanner som fremhever betydningen av lokaldemokratiet.

I følge Sanner har den lokale egenheten mye å si for hvilke problemer og løsninger planleggerne må ta hensyn til.

 - Det var veldig interessant å møte studenter fra andre land som har helt andre utgangspunkt enn oss. Hvert land har sin egen historie, kultur, forvaltningspraksis og klima. Jeg snakket blant andre men en fra Kina som må ta hensyn til befolkningsvekst og en trafikkmengde i en helt annen skala enn det vi gjør, sier Sanner.

- Jeg tror han syntes det var litt komisk at vi diskuterte trafikkaos og urbanisering i en så liten by som Kristiansand.  

Ordfører Harald Furre ønsker studentene velkommen til workshopen "Cool Planning", hvor deltakerne tok for seg utfordringer og muligheter som finnes når Kristiandsand, Søgne og Songdalen slås sammen.

Foto

Ragna Marie Henden

Tre skal bli til én, men skal likevel være tre

Det er utfordringen som Søgne, Songdalen og Kristiansand står ovenfor når de tre kommunene skal slås sammen for å bli den nye storkommunen Kristiansand. Målet er å utvikle en by med flere sentrum som skal beholde sin egenart og identitet, samtidig som at de skal styrke og utfylle hverandre.

- Det er stor stas at unge kompetente mennesker med et friskt verdenssyn har satt seg inn i bysentraene i nye Kristiansand og kommet opp med kreative ideer om hvordan vi kan utvikle oss videre, sier ordfører i Kristiansand kommune, Harald Furre.

- Engasjementet var stort gjennom uken de var her, og det er klart det inspirerer til nytenkning når nærmere 80 deltakere ivrer over hvordan vi kan bli en enda mer attraktiv kommune.

Utstilling i rådhusene

I ukene framover stilles studentenes forslag og innspill ut i form av en utstilling som skal gå på rundgang i rådhusene i Kristiansand, Søgne og Sogndalen. Et utdrag og utvalg av materialet blir også samlet i en egen kursrapport som kommunene vil få. 

Furre er imponert over innspillene som studentarbeidene resulterte i.

- Nye sentrumsakser, grønn byutvikling, ny utnyttelse av sentrumsnære naturarealer og nye transportløsninger er noe av det jeg har merket meg spesielt. Vi har fått mange gode innspill som vi vil ta med oss i det videre arbeidet, og jeg vil rette en stor takk til alle som har bidratt, sier han.

Studentene presenterte sine resultater på postere som blir utstilt i rådhusene.

Foto

Ragna Marie Henden

Bærekraftig byutvikling

Både politisk ledelse og administrasjonen har store forventninger til materialet, ifølge professor ved Fakultet for landskap og samfunn, Elin Børrud. Forslagene fra studentene og planleggere skal på sikt være innspill i prosessene framover for planene for kommunen, som blir ny 1. januar 2020.

- Vi merker at NMBU har et godt omdømme. Her i Kristiansand har vi også møtt mange tidligere Ås-studenter som mer enn gjerne stiller opp for våre nåværende studenter, og som har bidratt til at oppholdet i Kristiansand ble en intens og lærerik uke, sier hun.

 I tillegg til studentene deltok politikere, fagfolk og innbyggerne i workshopen.

 - Vi ønsker en bærekraftig utvikling av nye Kristiansand, og ser på hva dette betyr for stedene og menneskene som bor der. Dette innebærer å legge til rette for gode møteplasser, gode miljøvalg og en sunn økonomi, sier Christina Rasmussen, leder for prosjektet som går under navnet «Cool Planning».

Hun peker på at NMBU-studentene er ekstra godt rustet i denne prosessen, ettersom universitetet har en rekke studieretninger som tar utgangpunkt i en grønn og bærekraftig samfunnsutvikling.

— I en tid med behov for omstillinger for å oppnå et bærekraftig samfunn, er det viktig at regjeringen opprettholder økt satsing på forskning, utdanning og innovasjon, sier rektor Mari Sundli Tveit.

Hun legger til at vektlegging av forskning og utdanning er grunnlaget for bærekraftig vekst og omstilling.

Revidert langtidsplan for forskning og høyere utdanning

Regjeringen har samtidig med statsbudsjettet lagt fram den reviderte langtidsplanen. 

– Dette er er fremtidsrettet langtidsplan i tråd med nasjonale og internasjonale prioriteringer og de utfordringer vi sammen står ovenfor, sier Sundli Tveit.

– Vi er positive til målene og satsingsområdene som er utpekt, og at det settes forpliktende opptrappingsplaner for disse.

Langtidsplanen vil gi 1,5 mrd. de neste fire årene:

• 800 mill. kroner over de neste fire årene til teknologiløftet
• 450 mill. kroner over de neste fire årene til FoU i næringslivet
• 250 mill. kroner over de neste fire årene til Kvalitet i høyere utdanning

– Prioriteringene i langtidsplanen er helt i tråd med NMBUs strategi og vi vil bidra kraftfullt inn mot disse satsingsområdene. Vi opplever at NMBU er veldig godt rigget for å kunne bidra som Norges bærekraftsuniversitet.

Ingen nye studieplasser

Det er ikke lagt opp til noen nye studieplasser i budsjettet.

– Vi savner prioritering av studieplasser i budsjettet, for det vil være avgjørende for å realisere målene i langtidsplanen. Vi etterspør også spesielt studieplasser på veterinærstudiet; plasser som er lagt til grunn i forbindelse med fusjonen og flyttingen til Ås. Vi forventer at dette vil være på plass i 2020.  

Bygg

NMBU er positive til at midlene for funksjonell og teknisk oppgradering av bygg i sektoren økes fra 100 til 136 mill. kroner. Administrasjonsdirektør ved NMBU, Lars Atle Holm, sier det slik:

– Dette er svært viktige midler for å fremme studiekvaliteten gjennom fysiske fasiliteter. Det som bekymrer oss er at rehabilitering av Tun-bygningene, som tidligere har stått på prosjektlisten over bygg som planlegges, ikke er nevnt. Vi forventer at dette kommer inn igjen.

Studentboliger

Statsbudsjettet legger opp til 2200 nye studentboliger til neste år. 

– Det er viktig for NMBU at regjeringen fortsetter å satse på studentboliger, slik at studentene slipper å stå i boligkø og at presset på leiemarkedet ikke øker - men det kunne gjerne vært flere, sier Mari Sundli Tveit.

Stipendordningen

 Konvertering av lån til stipend er i dag slik at 40% av lån konverteres til stipend etter bestått eksamen. I statsbudsjettet foreslår regjeringen at 25 % konverteres etter bestått eksamen og 15% etter oppnådd grad. Rektor Sundli Tveit er negativ til dette:

– Vi er svært opptatt av styrket studiefinansiering i årene som kommer. Vi ser ikke at denne endringen er et positivt bidrag i så måte. Det stemmer også dårlig med satsing på livslang læring, hvor motivet for å studere kan være å tilegne seg ny lærdom gjennom livet - uten nødvendigvis å ha mål om en grad.

Amazonasbassenget er det største og mest artsrike tropiske skog- og elvesystemet i verden. Det spiller en avgjørende rolle i global klimaregulering, bevaring av biologisk mangfold og er hjem til hundrevis av tradisjonelle urfolkskulturer. Samtidig er området under kraftig press fra trusler som avskoging, branner og klimaendringer. Dessverre stopper ikke lista der.
– En annen, mer usynlig og lumsk trussel, er overdreven jakt av dyr og fiske, sier NMBUs professor Torbjørn Haugaasen.

Viktig matkilde
– Jakt og fiske er svært viktig matauk for mer enn 20 millioner mennesker i regionen.
Regnskogbefolkningen i Amazonas har det høyeste inntaket av fiskeprotein på kloden. Haugaasen forteller videre at denne høstingen i mange tilfeller ikke er å anse som bærekraftig, og at enkelte dyre- og fiskebestander nå er på kraftig vei nedover.
– Vi vet per dags dato ikke hvordan jakt og fiske påvirker økosystemet på en større skala.

Tambaqui (Colossoma macropomum). Også kjent som pacu, eller kjempepacu. Disse fiskene er frøspisere/spredere og er sterkt truet av overfiske i mange områder.

Foto

Vladimir Wrangel/Shutterstock

Tomme skoger
For tiden pågår det en intens debatt blant forskere om selve skogsøkosystemets strukturer er truet av lokalbefolkningens jakt. De er bekymret for at "tomme skoger" muligens mister helt essensielle økologiske funksjoner.
– Vi lurer også på om en av disse funksjonene er lagring av karbon.
Forskernes hypotese er at større, urørte skogsområder gradvis mister karbon på grunn av overdreven jakt.
– Jakt på viktige frøspredere, som apekatter og fisk, forstyrrer og forsinker spredningen av, og veksten til mange trær og lianer.

Karbonlekkasje
Han forteller at det er mulig at mangelen på frøspredere forrykker hele skogens dynamikk.
– Når trærne ikke får spredd frøene sine, kommer det ikke nye individer til, og de blir erstattet av andre tresorter med andre egenskaper.
Trær med store frø som er spredt av store dyr som gjerne blir jaktet på har gjerne veldig hard ved og lagrer dermed mye karbon. Om disse trærne ikke har noe rekruttering vil det sakte, men sikkert, bli færre trær av hard ved. Disse byttes ut med trær som lagrer mindre karbon og det fører til en «lekkasje» av karbon etter hvert som skogens struktur endres.
– Denne hypotesen og implikasjonene for karbonlagringen i tropiske skoger er imidlertid aldri blitt undersøkt på stor skala.
Før nå.

Mattrygghet møter naturforvaltning
Haugaasen er leder av et nytt, stort forskningsprosjekt som har nettopp dette temaet som hovedmål. Prosjektet, «Kaskadeeffekter av jakt og fiske på økosystemtjenester i Amazonas’ skoger», har fått tilslag på Norges Forskningsråds MILJØFORSK-program. Det er et fireårig prosjekt som omfatter åtte vitenskapelige samarbeidsinstitusjoner.
– Prosjektet adresserer de mest kritiske problemene ved grensesnittet mellom mattrygghet, bevaring av biologisk mangfold og naturressursforvaltning i Amazonas, i tillegg til globale klimaspørsmål, avslutter Haugaasen.

I denne finalen hadde NMBU med to flinke forskningsformidlere og begge leverte en bunnsolid formidlingsinnsats da de deltok i regionfinalen i Forsker Grand Prix tidligere denne uken.

Frøydis Meen Wærsted var først ut på scenen av NMBUs to deltagere.

Foto

Yngve Vogt, UiO

Frøydis Meen Wærsted var først ut på scenen av NMBUs to deltagere. Og hun fikk både dommere og publikum med seg da hun på en lettfattelig måte forklarte hvorfor uttak av steinmasser i områder med alunskifter er så problematisk.

-Alunskifer er et kjent problem byggenæring og myndigheter er opptatt av, og jeg håper at min forskning kan bidra til bedre forståelse av problemet, sier hun.

Alunskifer inneholder blant annet en rekke ulike giftstoffer som når forutsetningene er til stede kan være et miljøproblem. 

Husker dere filmene Aliens? Spurte Siri Helene Helland-Riise fra scenen under Forsker Grand Prix. Hun dro en parallell til parasittene hun forsker på og det som skjer i filmene.

Foto

Yngve Vogt, UiO

Parasitter som tar bolig i hjernen gir særdeles merkelig oppførsel hos en fiskeart som Siri Helene Helland-Riise forsker på.

- Parasitten jeg jobber med, Euhaplorchis californiensis, er avhengig av å komme seg inn i fugletarmer for å kunne reprodusere seg.

Parasitten lever langs kysten av California og er plagsom for fiskearten California killifisk.

- Parasitten får fiskene til å endre oppførsel slik at fuglene kan spise dem, forklarer Helland-Riise.

Fra scenekanten forklarte hun hvordan hun hadde laget en egen fiskestamme og utsatt denne for parasittene. Alt for å skjønne endringene i fiskens oppførsel.

UiO deltagere til nasjonal finale

I regionfinalen var det to fra UiO som gikk videre til den nasjonale finalen i Tromsø. Regionfinalen i Oslo kommer senere som eget fjernsynsprogram på NRK Kunnskapskanalen. 

Skyer, underkjølt regn og behov for bedre værvarsel ga full pott for Bjørg Jenny Engdahl ved UiO. Hun vant den regionale Forsker Grand Prix finalen. Frida Felicia Vennreød-Diesen fra UiO kom på andreplass med sin prestasjon rundt barn, sukker og overvekt. Begge deltar nå i den nasjonale finalen i Tromsø.

Foto

Yngve Vogt, UiO

- Vi er veldig glade for at Oslo vil ha oss med på laget i gjennomføringen av Miljøhovedstadsåret, og at vi får være med som partner og i deres rådgivende utvalg. Dette er felles innsats for en bærekraftig framtid i praksis, sier NMBU-rektor Mari Sundli Tveit.

Miljøhovedstaden samler rundt 200 samarbeidspartnere i Oslo-regionen som sammen står for arrangementene som står på programmet i 2019.

- Tiltakene får mye større slagkraft når krefter i regionen slår seg sammen. NMBU har svært mye å bidra med i programmet for neste år, innenfor flere fagretninger. Dessuten var det naturlig for oss å se neste års feiring av 100-årsjubileet for landskapsarkitekturutdanningen og miljøhovedstadsåret i sammenheng, sier Tveit.

Les også: Norge var først i Europa: Utdannet landskapsarkitekter for å bygge nasjonen

Vandringer i Oslo, Ås og Kragerø

I anledning 100-årsjubileet og Miljøhovedstadsåret inviterer forskere og landskapsarkitekter på NMBU til rundt 15 vandringer som er åpne for alle.

- Vi gleder oss veldig til å vise frem bredden og betydningen av norsk landskapsarkitektur i områdene hvor folk bor, jobber og ferdes til hverdags, sier leder for Institutt for landskapsarkitektur, Tore Edvard Bergaust.

Det vil bli vandringer fra torg til torg i byen, blant trær i Dronning Euphemias gate, historisk omvisning i Bernadottenes folkepark på Bygdøy, et innblikk i norsk landskapslaboratorium på Ås, og virtuell vandring i NMBUs VR-lab. Også en kuratoromvisning i anledning utstillingen UTESTEMME om norsk landskapsarkitektur på Nasjonalmuseet - arkitektur vil være åpen for publikum.

Les også: Vandringer med landskapsarkitekter som guide – velkommen!

Universitetsparken på Ås

Den frodige universitetsparken på campus Ås vil være arena for flere av Miljøhovedstadsårets arrangementer, som er organisert av NMBU.

I anledning Fascination of Plants Day inviterer universitetet til omvisning, quiz og populærvitenskapelige foredrag, og rektor Mari Sundli Tveit inviterer på sin side til en grønn og bærekraftig hagefest. Når novembermørket siger inn, lyssettes parken til fascinasjon og glede for de som tar turen innom.  

Les også: Utstilling Nasjonalmuseet - Arkitektur: UTESTEMME

For mer informasjon om arrangementene, se jubileumssidene for 100 år med norsk landskapsarkitektur. 

Fra venstre studenttingsleder Tord Hauge, dekan Biovit Kari Kolstad, professor Trond Storebakken (institutt for husdyr- og akvakulturvitenskap), rektor Mari Sundli Tveit, fiskeriminister Harald Tom Nesvik, politisk rådgiver Britt Dalsbotten NFD, overingeniør Bjørn Reidar Hansen (institutt for husdyr- og akvakulturvitenskap)

Foto

Karen Moe Møllerop

Besøket startet på Senter for fiskeforsøk. I forbindelse med flyttingen av veterinærmiljøet fra Adamstua er senteret rustet kraftig opp med mye nytt utstyr. Senter er et moderne senter for småskala fiskeforsøk. Det har spesielle fasiliteter innen fôringsforsøk, RAS-teknologi (resirkulering av vann i akvakultur) og bruk av isotoper som sporingsmetode i fisk. Senteret har også en isolert karantenestasjon i beredskapsøyemed.

Ministeren fikk også en innføring i den eksisterende nasjonale infrastrukturen for Matpilothallene på campus Ås. De danner en arena for forskning på mat og matprosessering der prosesshallene på NMBU og Nofima er integrert. Infrastrukturen er organisert i følgende prosesshaller: planteprosessering, bryggeri, meieri, kjøtthall, fiskeslakteri og fiskehall, bioraffineri, pakkehall og patogen prosesshall.

I tillegg fikk statsråden faglige presentasjoner om blant annet den digitale laksen, utfordringer og løsninger i lakseindustrien samt muligheter i utnyttelse av tang og tare.

Men forskningen innen blå sektor på NMBU favner videre. Under har vi samlet et lite knippe med aktuell forskning ved NMBU. 

Den digitale laksen

Tang og tare – det beste dyreforet

Lager bedre fisk for økt overlevelse

NMBU-forskere med forskningsgjennombrudd på fiskevirus

Ny indikator for fiskerinæringen. Forskere har utviklet en ny indikator som gjør at det er mulig å sammenligne fiskerier på tvers av arter, samfunn og økonomi.

Hvordan starte et avlsprogram på fisk

Bli med på en digital fisketur

Det grønne skiftet: Kystsone for folk, fisk og energi
Sporer rømt oppdrettsfisk gjennom fôret

Senter for fiskeforsøk 

Alf Bjørseths inspirasjonspris tildeles årlig av Norges miljø- og biovitenskapelige universitet til et doktorgradsarbeid innen temaene fornybar energi eller biovitenskap utført ved NMBU.

Aktuelle kandidater til prisen må ha avlagt en doktorgrad ved NMBU i løpet av de to siste årene med relevans for fornybar energi eller biovitenskap. Prisen er på 100.000,- kroner.

Rannveig M. Jacobsen ble nominert av sine veiledere professor Tone Birkemoe og professor Anne Sverdrup-Thygeson.

I sin nominasjon forklarer de viktigheten av Rannveig M. Jacobsens arbeid slik:

Sopp er svært viktige i naturen fordi de er en av få organismer som kan bryte ned cellulose og lignin i trevirke. Dette gjør sopp, i samarbeid med insekter, til de viktigste nedbryterne av trær. Gjennom nedbrytningen brytes plantematerialet ned og næringsstoffene går tilbake til jorda, der de danner grunnlag for at nytt liv kan spire.

Det er ikke så greit å leve både av og i død trær samtidig, for insektene og soppen spiser bokstavelig tatt opp hus og matfat. Etter hvert som de bryter ned veden forsvinner levestedene deres, og neste generasjon må finne seg et annet sted å vokse opp. Insekter som lever i dødt trevirke sprer seg hovedsakelig ved å fly, og de kan bruke syn og lukt til å finne et nytt egnet dødt tre. 

Når det gjelder sopp som lever i døde trær, har vind blitt sett på som den viktigste spredningsveien, men forskerne har lenge mistenkt at dette ikke er hele sannheten. I sin doktorgrad har Rannveig Jacobsen derfor undersøkt om insekter kan fungere som transportvei for soppen og hjelpe dem fra en trestokk til en annen. Fordi insektene aktivt leter etter døde trær, har soppen en mye bedre sjanse for å finne et godt levested ved å haike med insekter, fremfor å satse på tilfeldige vindkast.

Ved å undersøke insekter som kommer til nylig døde trær i norske skoger, har Rannveig M. Jacobsen dokumentert at insekter faktisk kan spre sopp til nye leveområder. I et av forsøkene sine har Jacobsen også fjernet insekter fra trestokker og undersøkt hvordan det har påvirket soppene der. Det viste seg at trestokker uten insekter fikk et helt annet soppsamfunn enn trestokker med insekter, og uten insekter gikk nedbrytningen saktere. Det betyr at en endring i insektsamfunnene i skogen kan påvirke nedbrytningen av døde trær og gjøre at resirkulering av næringsstoffer i skogen gå saktere.

Rannveig M. Jacobsens studier har betydning både for forvaltning av insekt- og sopp-mangfoldet vi finner i skogene våre og for vår forståelse av interaksjoner mellom disse to organismegruppene.

Rannveig M. Jacobsen mottok inspirasjonsprisen fra Alf Bjørnseth, som er initiativtaker og mannen bak prisen.

Foto

Ørjan Furnes

En fantastisk formidler

Rannveig M. Jacobsen tilhører sammen med Anne Sverdrup-Thygeson og Tone Birkemoe en gruppe på Fakultet for miljøvitenskap og naturforvaltning. De har et helt spesielt miljø med stor fokus på å formidle sin forskning, og har en kultur for å løfte hverandre opp og frem.

De tre formidler mye av sin forskning på bloggen Insektøkologene. For dette engasjementet ble de tildelt fakultetets formidlingspris i 2015.

Rannveig M. Jacobsen er en fantastisk formidler både vitenskapelig og til et større publikum. Allerede første året av sin doktorgrad deltok hun på Forsker Grand Prix arrangert av Forskningsrådet, og gikk videre til finalen i Oslo. Hun har også presenterte sitt doktorgradsarbeid i beste sendetid på NRK sommertoget på en forbilledlig og lettfattelig måte. I løpet av din doktorgrad har hun formidlet sin forskning over 10 ganger i radio, TV, aviser og på nett. I tillegg har hun formidlet resultater av sin forskning på seks internasjonale konferanser og var spesielt invitert til verdenskongressen i entomologi i Orlando i 2016.  

Campus er pyntet med norske flagg og Festsalen i Urbygningen er full av forventningsfulle og pent kledde mennesker.

NMBU hedrer doktorene og deres støttespillere som har disputert det siste året. 89 personer disputerte høsten 2017 eller våren 2018, og 41 av disse er registrert som norske. Ellers kommer doktorene fra Bosnia-Hercegovina, Danmark, Etiopia, India, Island, Kina, Kroatia, Malaysia, Nederland, Sverige, Ukraina og Ungarn. 41 er kvinner og 48 menn.

Doktorgradsseremoni 2018

Foto

Ørjan Furnes

– I dag feirer vi det imponerende arbeidet dere alle har lagt ned. Vi er veldig stolte av dere, sa rektor Mari Sundli Tveit.

Viktig å vise innvirkningen på samfunnet

Prorektor Øystein Johnsen under doktorgradsseremonien.

Foto

Ørjan Furnes

Gjør verden til et bedre sted

Diplomat for FN, Hilde Frafjord Johnson, var dagens hovedtaler. Hun ble utnevnt til æresdoktor ved NMBU i 2009, og er også kjent som tidligere politiker for Kristelig folkeparti.

– Et viktig kapittel i livet ditt er nådd. Nye kapitler står klare til å møte deg. Du vil etter hvert forstå hva NMBU har betydd for deg – med kunnskap, samhold og akademisk oppnåelse. I et globalt perspektiv er dere heldige som får bidra til å gjøre verden til et bedre sted å være. Dere har levert kunnskap som kan bidra til endring, sa Hilde Frafjord Johnsen og avsluttet med å sitere Mahatma Gandhi:

– Be the change that you wish to see in the world.

Doktorgradsseremoni

Foto

Ørjan Furnes

Jorke Kamstra holdt talen "hilsen fra en doktor".

Foto

Ørjan Furnes

Forsker Frøydis Meen Wærsted ved fakultet for miljøvitenskap og naturforvaltning holdt et populærvitenskapelig foredrag som hun også vil holde under Forsker Grand Prix på Latter i Oslo 25. september. Temaet hun forsker på er alunskifer og innhold av radioaktivitet og tungmetaller.

Frøydis Meen Wærsted.

Foto

Ørjan Furnes

Alf Bjørseths inspirasjonspris til Rannveig Jacobsen

Alf Bjørseths inspirasjonspris tildeles årlig av NMBU til et doktorgradsarbeid innen temaene fornybar energi og/eller biovitenskap utført ved NMBU.

Rannveig Jacobsen mottok inspirasjonsprisen fra Alf Bjørnseth.

Foto

Ørjan Furnes

I sin doktorgrad har Rannveig Jacobsen undersøkt om insekter kan fungere som transportvei for soppen og hjelpe dem fra en trestokk til en annen. Fordi insektene aktivt leter etter døde trær, har soppen en mye bedre sjanse for å finne et godt levested ved å haike med insekter, fremfor å satse på tilfeldige vindkast.

Rannveig Jacobsen ble nominert av de to veilederne sine, professor Tone Birkemoe og professor Anne Sverdrup-Thygeson.

– Rannveig er en fantastisk formidler både vitenskapelig og til et større publikum. Hun har formidlet resultater av sin forskning på seks internasjonale konferanser og var spesielt invitert til verdenskongressen i entomologi i Orlando i 2016.  Hun har deltatt på Forsker Grand Prix, er en ivrig skribent på forskerbloggen Insektøkologene og har formidlet forskningen sin på en forbilledlig måte i beste sendetid på NRK, sier hennes to veiledere.

Seremonien ble avsluttet med en festmiddag.

Det var mulig å følge seremonien på stream, og her vil det også være mulig å se opptak.

Her er en oversikt over disputaser ved NMBU. Du kan også melde deg på nyhetsbrev for å motta fremtidige disputaser ved NMBU.

Se for deg at du tilbringer 22,5 timer av døgnet i et rom som ikke er større enn noen skritt i hver retning.

Når du får en luftetur utpå ettermiddagen, tar du steget ut på en asfaltert luftegård omringet av betongvegger og gjerder.

Du setter deg på en benk som er støpt fast i bakken, går kanskje en runde langs ytterkanten, før du blir ført tilbake på rommet halvannen time senere. Der gløtter du ut av vinduet og møter synet av et par overfylte søppelbøtter. Veggen bak bøttene er grå.

I slike omgivelser lever enkelte innsatte i norske fengsler i time etter time, dag etter dag, år etter år. Helt uten kontakt med naturen.

Det kan ha negative følger for helsen og motvirke mulighetene for rehabilitering, ifølge en mastergradsstudie fra Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU).

Pirjetta Elisabet Fagerli, landskapsarkitekten som står bak oppgaven, foreslår å gi innsatte i norske fengsler tilgang til luftegårder prydet med blomster, trær, frukthager og drivhus.

Naturen gjør oss friskere

I historiens løp har mennesket stadig vendt seg til naturen for å bøte for vanskelige situasjoner, påpeker Fagerli i studien.

Forskning viser at nærhet til natur- og grøntområder virker positivt på blodtrykk, stressnivå, kolesterol, psykisk helse og menneskets mentale kapasitet.

I en studie fra 1981 om utsikt i fengsel viste det seg at innsatte med vindusutsikt hadde mindre sannsynlighet for å bli syke enn andre. En annen studie fra samme periode viste at pasienter på sykehus med vinduer mot parken ble raskere friske enn pasienter som hadde utsikt mot en murvegg.

I Norge har forskere kommet fram til samme konklusjon: I områder med lite innslag av natur, som for eksempel i tettbygde urbane strøk, er det flere som oppgir at de plages med mentale lidelser, enn i områder med mer grønt, ifølge en fersk studie fra NMBU.

Men innsatte i norske fengsler lever likevel uten kontakt med naturen, til tross for at rehabiliteringsbehovet i fengslene er stort.

Drivhus i pyramideform, blomster, gress og planter i nærheten av benker og andre oppholdssteder er noe av det landskapsarkitekten foreslår for å skape sunnere omgivelser for innsatte i kvinneavdelingen i Stavanger fengsel.

Foto

Pirjetta Elisabet Fagerli

Sliter psykisk

Og kvinnene er mest utsatt. Hele 80 prosent av kvinnelige innsatte sliter med psykiske plager, 70 prosent har rusproblemer og over halvparten er seksuelt misbrukt, ifølge en studie om psykisk helse i norske fengsler.

– Jeg mener det er helt nødvendig å tenke igjennom hvilke typer omgivelser som best kan bidra til å redusere stress og virke positivt på psykisk helse, sier Fagerli.

– Det vil i alle fall være viktig å unngå omgivelser som forsterker problemene, fastholder hun.

Stort savn etter natur

Lyden av blader som rasler i vinden, duften av blomster, og frihetsfølelsen som naturen gir, er noe av det innsatte savner, ifølge landskapsarkitekten.

På ønskelista stod planter, trær, sitteplass i sola, bålplass, mer variert terreng for spaserturer og grønnsakhage.

– Jeg ble rørt da jeg leste svarene fra de innsatte. De savnet virkelig naturen, sier Fagerli.

Hun gjennomførte studien med spørreundersøkelser, intervjuer og kartlegging av uteområdene i kvinneavdelingen i Stavanger fengsel våren 2018.

Naturen utvikler seg mens livet står stille

En av kvinnene i fengselet forklarte at natur og uteliv hjelper mot depressive tanker.

– Og tiden flyr når jeg har noe positivt å gjøre, understrekte hun som i studien blir omtalt som «Anna».

Også forskjellene mellom vinter, vår, sommer og høst, hvor lukten, fargene, fuglelydene og varmen fra sola endrer seg, virker ifølge kvinnene oppløftende:

– Da kan jeg se naturen leve og utvikle seg selv om jeg føler at mitt eget liv står stille, svarte en annen.

Populære grønnsakhager

Etter å ha lest igjennom ønskene fra de innsatte utviklet landskapsarkitekten et forslag for kvinnenes luftegård med innslag av varierte former for natur.

Hun ser på hagearbeid som et kulturtilbud som også gir muligheter for bevegelse, utdannelse, deltagelse og til å påvirke de daglige omgivelsene.

Og ikke minst oppfordrer hun fengslet til å legge mer innsats i hageprogram som et rehabiliteringstiltak.

I USA er det flere eksempler på grønnsakhager i fengsel som har vist seg å være populære, påpeker Fagerli. Det er nemlig amerikanerne og engelskmennene som var først ute med idéen om terapihager, etter at soldater fra andre verdenskrig kom tilbake med store psykiske problemer. Sykepleierne fant ut at hagearbeid hadde helende virkning på soldatenes psyke.

Distraheres og fascineres

I naturen retter vi tankene mot det vi ser og hører i øyeblikket. Vi blir oppmerksomme og fascineres av det vi ser rundt oss, og tankene føres vekk fra bekymringene.

Det er noe av forklaringen på naturens positive virkning på folks psyke, forklarer forsker i folkehelsevitenskap på NMBU, Grete Patil.

Når vi ferdes på steder med lite natur, dukker det derimot oftere opp ufrivillige tanker som bidrar til en følelse av stress.

– Sårbare grupper som innsatte i fengsler har krevende hverdager og trenger overskudd til å håndtere sin egen livssituasjon, forteller hun.

For å bygge opp et slikt overskudd, må de kreftene som brukes under for eksempel høyt stress, hentes inn igjen. Aktiviteter i naturen bidrar til lett fysisk aktivitet, distraksjon og gir en følelse av ro. Hagearbeid kan på sin side bidra til en følelse av å være til nytte og å mestre, og er ofte en sosial aktivitet. Alt dette virker godt for menneskers helse, påpeker hun.

Mangler midler

Men for å få til en hage i et fengsel må man trosse trang økonomi, en ekstrem sosial situasjon og sikkerhetsreguleringer.

– Det Fagerli foreslår er veldig fine løsninger for bruken av arealer i våre uteområder, og idéene støtter jeg fullt ut, sier Merethe Bauge, tilbakeføringskoordinator i Stavanger fengsel.

– Men vi må være realistisk nok til å innse at dette er tiltak vi ikke får gjennomført nå. Det er et spørsmål om økonomiske midler.

Hvor mye penger går til rehabiliteringstiltak i Stavanger fengsel?

– All aktivitet i Stavanger fengsel handler om rehabilitering og tilbakeføring av innsatte. Midlene vi har brukes til bemanning i sikkerhet og aktivisering av innsatte gjennom for eksempel arbeid og skole.

Dersom uteområdene kan bidra til å skape ro og bedre mulighetene for rehabilitering, kunne disse pengene omdisponeres til å gjennomføre noen av tiltakene som Fagerli foreslår?

– Fengselet leier bygg og områder av Statsbygg som ansvar for utformingen og vedlikehold. Det er ikke per i dag satt av midler til å endre uteområdene.

En fare for sikkerheten

Da Fagerli tok steget inn i kvinnenes luftegård i Stavanger fengsel for første gang , ble hun positivt overrasket. Hun hadde hørt at planter og trær var uønsket i norske fengsler av hensyn til sikkerheten, men det første som møtte henne var en fiskedam omringet av nettopp planter.

Hun hadde blitt forklart at gamle fengsler, som i Stavanger, forholdt seg til mindre strenge sikkerhetsregler enn i dag. I nye fengsel som i Halden, som stod klart i 2010, har det derimot vært vanskelig å få til noe som helst med planter. Glassvegger står foran det lille av grønt som er der, og er dermed ikke mulig å berøre.

– Store vekster kan være en sikkerhetsutfordring. Vaktene må, sammen med overvåkningskameraene, ha full oversikt over uteområdene. I buskaset kan gjenstander gjemmes, påpeker Merethe Bauge i Stavanger fengsel.

– Jeg skulle ønske at det negative blir vurdert i forhold til positive når det gjelder sikkerhet, planter og helse, kommenterer på sin side Fagerli.

Hun mener sikkerheten i fengslene skal ivaretas, og har derfor utviklet planen for området med tanke på oversiktlighet. Samtidig har hun vært opptatt av å legge til rette for en følelse av terrengvariasjon og privatliv, noe hun mener mangler i fengselsgårdene i dag.

– Reguleringene bør settes i sammenheng med teknologiutviklingen og alternative løsninger, før man automatisk fratar alle de naturlige elementene for de innsatte, råder hun.

Norges glemte minoritet

I Stavanger fengsel har ikke kvinnene særlig mye boltreplass ute. Der mennenes luftegård er velutstyrt med fotballbane, volleyballbane, tennisbane, et område for styrketrening, et sjakkbord og alt dette med relativt godt mellomrom mellom hver av aktivitetene, er kvinnene prisgitt en liten volleyballbane, et lite treningsområde og en fiskedam.

Mennenes uteområder er merket i brunt, og kvinnenes i rosa. Den rosa delen med drivhus har kvinnene tilgang til ved spesifikk undervisning og er ikke en åpen luftegård til daglig.

Foto

Pirjetta Elisabet Fagerli

Og kvinnene i Stavanger er ikke alene om å lufte seg på sparsommelige kvadratmeter: Kvinnene i Trondheim fengsel har nemlig fått medhold i to klagesaker om diskriminering av Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO).

En del av begrunnelsen var at kvinnene ikke fikk bruke den store luftegården – den var kun forbeholdt menn.

En rapport fra ombudet stadfester dessuten at luftegårdene i de rene kvinnefengslene i Norge er gjennomgående mindre og langt dårligere enn menns, og at kvinnene stenges ute fra rehabiliteringstilbud.

I rapporten peker ombudet på at del lave andelen kvinner i norske fengsler, som ligger på rundt seks prosent, er noe av forklaringen på at det ikke blir satt av nok ressurser til denne gruppen.

– Kvinner i norske fengsler er en glemt minoritet. Gjennomtenkt utforming av luftegårdene blir desto viktigere når vi ser hvor lite uteplass kvinnene har, sier Fagerli som hevder at Norge ikke lever opp til sitt rykte som et moderne fengselssystem.

– Både norsk og internasjonal lov understreker at kvinnelige og mannlige innsatte ikke skal forskjellsbehandles. Likevel har kvinnene vesentlig mindre områder og færre aktivitetstilbud når de er ute.

Med tanke på barna

Og aktivitetstilbudet er også skrantent for barna som er på besøk, ifølge studien. Fagerli påpeker at kvinnelige innsatte oftere er aleneforsørgere for små barn enn det mennene er.

– For barn er det å leke ute en stor del av livet, men mødrene i fengsel får ikke mulighet til å dele denne delen av livet med barnet sitt.

I en allerede vanskelig familiesituasjon mener hun det bør legges til rette for at barna får gode minner fra fengselsbesøket, gjennom aktiviteter som kan styrke forholdet mellom foreldre og barn. Uteområder med variert terreng og utforming mener hun vil være en god arena for barnebesøk.

Merethe Bauge i Stavanger fengsel er ikke fremmed for tanken, men også her setter sikkerhetshensyn kjepper i hjulene:

– Barna skal helst ikke møte andre innsatte når de er i fengselet. Det er derfor vanskelig å ta de med ut i luftegården, sier hun.

Fagerli foreslår i studien å løse denne situasjonen med avgrensninger hvor både innsatte og besøkende er skjermet for innsyn fra hverandre.

– Men området som hun foreslår, ligger utenfor den sikreste sonen i fengselet og vil derfor ikke være aktuelt å bruke i alle situasjoner, forklarer Bauge.

I dag møter foreldrene sine sønner og døtre på lukkede besøksrom og i noen tilfeller i gymsalen. Hun som i studien blir omtalt som Anna, ønsker seg noe annet:

– Jeg hadde likt å ta med meg barnet mitt ut. Da kunne vi ha gått rundt og snakket, og jeg kunne vært meg selv.

Referanser:

Fagerli, P.E.: The Prison Garden as a Healing Environment in Norwegian Prisons, Challenges and Opportunities. Mastergrad ved NMBU. (2018)

Moore, E.O.: A Prison Environment's effect on health care service demands. Journal of Environmental Systems. (1981). (sammendrag)

Ulrich, R.S.: View through a window may influence recovery from surgery. Science. (1984) (sammendrag)

Ihlebæk, C. m.fl: Association between urban green space and self-reported lifestyle-related disorders in Oslo, Norway. Scandinavian Journal of Public Health. (2018) (sammendrag)

Amundsen, M-L.: Kjønnsforskjeller i psykisk helse i norske fengsler. Nordisk Tidsskrift for Helseforskning. (2011)

Iowa State studens design, build children's garden at Iowa women's prison. Pressemelding fra Iowa State University. (2018)

Kvinnelige innsatte ved fengsel diskriminert på grunn av kjønn. Rapport fra Likestillings- og diskrimineringsombudet. (2017)

Innsatt og utsatt – Rapport om soningsforholdene til utsatte grupper i fengsel. Rapport fra Likestillings- og diskrimineringsombudet. [pdf.]

I det siste har det vært mye snakk om å bevare myra i Norge. Du har kanskje fått med deg at det er snakk om å forby nydyrking av myr? Men har du lurt på hvorfor myra er så viktig for klimaet?

Det er fordi myra hindrer store utslipp av CO2 til atmosfæren. Økt CO2 - eller karbondioksid – i atmosfæren er det som fører til global oppvarming, så det vil vi helst unngå.
– I Norge har vi et stort ansvar for å bevare myra, for den er kjempeviktig. Ta på sjøstøvler, så skal jeg vise dere hvorfor, sier Camilla Lorange Lindberg. Hun er botaniker og doktorgradsstipendiat på institutt for plantevitenskap ved NMBU.

Se video her

En lang metallstav gir viktige svar

Hun tar oss med ut i skogen som omkranser NMBU på Campus Ås. Etter en liten vandring innover i skogen kommer vi til en liten lysning.
– Kjenn her, sier Camilla og hopper litt på skogbunnen.

–Kjenner dere at det er mykt her? Her er det myr! Nå skal dere få se!

Hun trekker frem en lang metallstav. Denne brukes for å hente opp jordprøver fra myra. Slike prøver kan brukes for å si noe om klimaet vi har hatt i dette området. Basert på prøvene fra ulike tidsaldre, kan Camilla fortelle om det har vært vått eller tørt, varmt eller kaldt i dette området – og hva som har vokst her.

Staven er fem meter lang, og vi stikker den stadig lengre ned i myra, og henter opp torv som er stadig eldre. Etter noen meter kommer vi ned til Jesu tid, i bronsealderen. Camilla viser oss de ulike lagene i prøven.

– Her ser vi at i denne perioden var det ganske næringsrikt her, og så har det vært ganske lange perioder hvor det har vært ganske tørt, sier hun og plukker frem noe fra prøven.

– Her finner vi noen røtter fra lyng, for eksempel. Den er bemerkelsesverdig lite omdannet, så langt ned i myra, sier Camilla.

5000 år gamle blåbær

Vi graver oss dypere, stadig lengre ned i historien. Det er fascinerende å se hvor mye forskjellige planter og temperaturer og nedbørsmengder som har vært på akkurat dette stedet. Plutselig finner vi et 5000 år gammelt blåbær. Temmelig godt bevart. Jeg ville ikke nok ikke brukt det i syltetøy, akkurat, med det er allikevel godt bevart langt ned i myra.

Og det er det som er poenget.

– Nede i myra er det ingen luft, og de bakteriene som bor der hindrer nedbrytning. Det som havner ned i myra, blir bevart i tusener av år, forklarer Camilla.

– Her har vi jo løsningen på klimautfordringene

Hun plukker opp en fersk mosedott for å forklare.

– Se her, dette er dagens torvmose. Inni her ser du masse kvister og ting som har falt ned på mosen, og som blir blandet inn i den. Dette blir overgrodd myra før det råtner. Nede i myra er det ingen luft, og de få bakteriene som er der hindrer nedbrytning. Planterestene blir ikke nedbrutt. Det som havner ned i myra, det blir i myra. Med mindre vi mennesker driver og tukler med det, forteller hun.

Myra vokser altså så fort at den sluker alt som faller ned på den, før det rekker å råtne. Men dersom vi begynner å grave opp myra, og slippe til luft, vil alt det som har falt i myra siden havet trakk seg tilbake for 9500 år siden begynne å råtne. Da vil det dannes det CO2 som går rett ut i atmosfæren. I store mengder.

–Det er snakk om 3,5 milliarder tonn CO2. Det er helt sykt å tenke på. Så her har vi jo en av løsningene på klimautfordringene. Ikke grøft myr. Hold myra intakt, avslutter Camilla.

I artikkelen "Klimaendringer og vektorbårne sykdommer", som forsker Hans J. Overgaard har skrevet for Cicero- senter for klimaforskning, gis en oversikt over hvordan malaria og dengue påvirkes av klimaendringer og hvordan interessen til disse to sykdommene har endret seg i viktige internasjonale politiske dokumenter. 

NB: Begge forskerne står på scenen på Latter i Oslo den 25. september kl 18. Det er gratis å være publikum og fagmiljøene oppfordres til å stille med heiagjenger.

Tunellbygging, stein og tungmetaller

Når du tenker på forurensning ser du kanskje for deg store fabrikker som spyr ut røyk eller søppel kastet i veikanten. Men visste du at helt vanlig stein kan inneholde tungmetaller og radioaktivitet i nivåer som kan være skadelige for mennesker og natur? Dypt inne i fjellet gjør den ingen skade, men ved graving av kjellere og tuneller tar man ut store mengder knust stein som kan reagere med luft og vann og avgi skadelige stoffer.

- Jeg forsker på alunskifer, en type stein som i Norge finnes hovedsakelig i Oslofeltet – fra Porsgrunn/Skien i sør til Hamar og Lillehammer i nord, sier Frøydis Meen Wærsted ved fakultet for miljøvitenskap og naturforvaltning.

 Wærsted forteller videre at ulike lagringsforhold kan gi ulik utlekking av forskjellige tungmetaller og radioaktive stoffer fra stein til vann.

- Jeg undersøker derfor hva som kommer ut av knust alunskifer ved lagring i åpne beholdere sammenlignet med når det er dårlig tilgang på oksygen.

Alunskifer er et kjent problem byggenæring og myndigheter er opptatt av. Nå håper hun at hennes forskning kan bidra til bedre forståelse av problemet. Du får både se og høre om hennes forskning under Forsker Grand Prix. 

Frøydis Meen Wærsted forsker på alunskifer. 25. september 2018 deltar hun i Forsker Grand Prix på Latter i Oslo.

Foto

Terje Heiestad

En manipulerende parasitt

Parasitter finnes over alt, og det finnes mange forskjellige typer. Effekten de har på verten sin varierer fra nesten ikke merkbar, til dødelig, og alt i mellom. Mange parasitter har muligheten til å infisere mennesker. Parasitten Helland-Riise jobber med kan ikke det, men ny viten om hvordan parasitter fungerer generelt vil muligens gjøre det enklere å  bekjempe den ubudne gjesten.

- Parasitten jeg jobber med, Euhaplorchis californiensis, er avhengig av fugletarmer for å kunne reprodusere seg, sier Siri Helene Helland-Riise ved Institutt for mattrygghet og infeksjonsbiologi ved NMBU. 

Hun forklarer at babyparasitter slippes ut med fuglebæsjen, og kan etter hvert infisere en spesiell type fisk, som lever langs kysten av California. P

- Parasitten tar faktisk bolig på hjernen til disse fiskene, som kalles California killifisk. Disse fiskene må spises av fugler, og parasitten kan da lage flere babyparasitter. Infiserte killifisk har opptil 30 ganger større sannsynlighet for å bli fuglemat enn fisk uten parasitten. 

Ettersom parasitten er avhengig av at fisken blir spist av en fugl, får den også endret sin adferd.  Det fører til at fisk med parasitter på hjernen gjør andre ting enn fisk uten parasitter på hjernen.

- Jeg har fokusert på hvilke ulike oppførsler dette er, og om mengden parasitter på hjernen har noe å si. Jeg nærmer meg slutten av PhD-en, og har derfor masse spennende å vise frem, blant annet at parasitten bruker en helt annen metode for å komme seg inn i fisken enn man tidligere visste. Det er bare å glede seg, oppfordrer hun.

Siri Helene Helland-Riise ved NMBU forsker på parasitter. Møt henne i Forsker Grand Prix

Foto

Terje Heiestad

Etter en av tidenes tørreste somre ble kornavlingene bare 50 prosent av et normalår. Grunnen er at våre kornsorter ikke er laget for å kunne gi store avlinger under ekstreme forhold. De er tilpasset et dyrkingssystem hvor det blir tilført nok næringsstoffer og vann som plantene behøver.

Siden det var så varmt og tørt i vekstsesongen i år, fikk kornåkrene en dårlig start. Det ble stor avstand mellom plantene, og stråene ble korte.

Dette skjedde imidlertid ikke med ugraset. Til tross for lite nedbør var det akkurat nok til at ugraset fikk slå rot. Og i den glisne åkeren var det masse av lys, slik at ugraset fikk gode vekstvilkår.

– Det er jo egenskaper ved ugraset som vi gjerne skulle hatt i de kulturvekstene vi dyrker, slik som å tåle tørke. Men ugraset har også mange uønskede egenskaper som er fjernet gjennom de tusenvis av år mennesket har dyrket planter, sier planteforsker Morten Lillemo ved NMBU.

– Vi har valgt planter som er lette å dyrke og gir stor avling.

Stressa planter

Plantene våre opplever ulike former for stress og stressfaktorer. Det kan være sykdom, mangel på vann, for mye vann eller for lite næring eller lys. Og norsk korn er vant til å ha relativt gode dager, noe som har gitt veldig høye avlinger.

– Det å foredle inn resistens mot ulike stressfaktorer går på bekostning av avlingsframgang, sier forskeren, på forskerspråk.

Det vil si at å utvikle planter slik at de tåler for eksempel tørke, vil gjøre at planten bruker mer ressurser på å lage røtter, som igjen kan gå på bekostning av vekst i den delen som vokser over bakken.

Planteforsker Morten Lillemo en av forsøksfeltene på NMBU hvor hvete i fremtiden også vil bli testet for tørketoleranse.

Foto

Janne Karin Brodin

Amerikanske tilstander

I Norge har vi vanligvis ikke noe problem med tørke, og det har ikke vært fokusert så mye på det i arbeidet med å utvikle nye kornsorter. Men et kornslag som hvete dyrkes mange steder i verden, også på steder med lite nedbør.

Både i Australia og i Midtvesten i USA finnes det store hveteareal i tørre områder.

– Kornsortene som dyrkes i disse områdene, er dårlig tilpasset norske dyrkingsforhold. De har langt strå, som har fordeler der de dyrkes. Til dyrking i vårt klima har de for dårlig stråstyrke, stråene vil lett knekke og plantene legger seg flatt på jordet. Dessuten er de dårlig tilpassa en typisk norsk høst med mye regn, og kvaliteten vil bli ødelagt på grunn av aksgroing, sier Lillemo.

Aksgroing skjer når kornet begynner å gro i akset. Dette er et stort kvalitetsproblem i norsk hvete og den viktigste årsaken til at kornpartier blir nedklassifisert til dyrefôr. Det fører til at kornet mister bakekvaliteten fordi stivelsen i kornet blir nedbrutt, noe som fører til at brøddeigen mister evnen til å ta opp vann under bakeprosessen.

Resultatet blir rått og klissent brød.

For mye og for lite vann

Klimaet i Norge er ofte en kombinasjon av tørke og mye nedbør. I mai, når plantene er små, kan de bli utsatt for mye nedbør. Det kan føre til vannmetningsstress, fordi luftlommene i jorda, som plantene er avhengig av, fylles av vann.

Rotutviklingen blir hemmet og plantene får dårlige røtter. Så kommer tørken, og plantene utsettes for tørkestress.

– Det er et mer vanlig scenario enn det været vi har hatt i sommer, hvor det var betydelig høyere temperaturer og betydelig mindre nedbør både i mai og spesielt i juli.

Overlevelsesstrategier ved tørke

Det som skjedde i år med så unormalt høy temperatur fra tidlig i mai og etter hvert mangel på vann, gjorde at plantene ikke fikk tid til å buske seg. Ved busking vokser det vanligvis ut flere sideskudd som resulterer i flere kornaks på hver plante.

I år gikk plantene i stedet rett i aksskyting uten å sette sideskuddene først. Med færre aks per plante blir det mindre avling.

– Det er en form for overlevelsesstrategi plantene har for å sikre det å få fram avkom til neste generasjon før alt vannet er brukt opp, sier Lillemo.

Sorter som er tilpasset tørre forhold, utvikler dypere røtter slik at de kan ta opp mer vann og fortsette med fotosyntesen uten å tørke ut. Når tilgangen på vann stopper opp, slik som i sommer, lukkes spalteåpningene i plantene, og produksjonen stopper opp.

– Da handler alt om å overleve i stedet for å omsette sollys, vann og karbondioksid til biomasse og kornavling.

Kornplanten kan tåle mer tørke

Fortsetter tørkesomrene, er det behov for å tilpasse kornsortene. Det å foredle eller forandre de sortene som er tilpasset et norsk klima til å tåle mer tørke, lar seg gjøre, men er et langsiktig arbeid.

Ifølge forskeren finnes det ingen «quick fix». Det tar tid å forandre arvematerialet i planten. Men den unormale sesongen har gitt oss muligheter til å studere variasjonen i tørketoleranse til de norske sortene. For hvert år gjennomføres det feltforsøk med kornplanter rundt omkring i korndistriktene, hvor dagens sorter og nye potensielle sorter blir testet.

Lillemo venter i spenning på å se hvilke utslag tørken har gjort på vekst og avling.

─ Det er jo ikke sikkert de sortene som har gjort det best i år er de sortene som normalt gjør det best. Det kan være noe informasjon å hente der om hvilke sorter som best tåler tørke.

Nytt forskningsverktøy kan simulere fremtidig klima

På forsøksstasjonen Vollebekk på NMBU skal det neste år tas i bruk noe som kalles polytunneler som kan trekkes over plantefeltene i åkeren. Tunnelene er store, halvsirkelformede og monteres på jernbaneskinner. Ved å dra tunnelene over planteforsøksfeltene vil forskerne kunne kontrollere vekstmiljøet, slik som å hindre plantene i å få vann på de dagene det regner. Dette er et forskningsverktøy som gjør det mulig å simulere fremtidig klima og å teste planter under tørkestress og høy temperatur.

– Vi kan selvsagt gjøre forsøk i veksthus, men da dyrker vi i potter, og det er veldig forskjellig fra det naturlige dyrkningsmiljøet. Vi ønsker at ting skal ha direkte relevans for praktisk dyrking, sier Lillemo.

– Det er jo ikke sikkert de sortene som har gjort det best i år, er de sortene som normalt gjør det best. Det kan være noe informasjon å hente der om hvilke sorter som best tåler tørke.

Kornlager og beredskap

Tidligere hadde vi kornlager i beredskap for uår og etter mange år uten, er beredskapslagring igjen kommet på dagsordenen. Men det er ikke bare matkorn og korn til dyrefôr det ble for lite av i år, det gjelder også såkornet som skal brukes neste år.

Såkorn dyrkes på areal som er sertifisert og blir sjekket for alt av sykdommer og ugress gjennom vekstsesongen. Det er ikke bare å ta litt annet korn å bruke som såkorn, da det kan føre til spredning av ugras og sykdommer.

– Hadde vi hatt et tilstrekkelig lager av såkorn fra gode år, så hadde vi sluppet å importere såkorn neste år. For problemet er at det er ikke så mange andre land vi kan importere såkorn fra, som passer i vårt klima. Hovedsakelig kan vi bruke kornsorter fra Sverige og Finland, i tillegg til enkelte høsthvetesorter fra Danmark og Tyskland. Men alle disse landene er like hardt rammet av tørke som Norge, sier Lillemo.

Nå vil det bli behov for å importere også en del såkorn av sorter som ikke er så godt tilpasset norsk klima.

For lite, men med god kvalitet

Av den hveten som er levert så langt i år, holder hele 70 prosent matkvalitet, selv om avlingene nesten er halvert i forhold til i fjor.

Det er bakekvalitet på kornet, men utfordringen er små korn. De partiene som blir avvist til mat, er nemlig på grunn av skrumpne korn. Det kornet går til dyrefôr.

Ikke så galt at det ikke er godt for noe

Mye av kornet ble høstet tidlig, og det førte til at et rekordstort areal høstraps ble sådd i år. Og det er jo godt nytt for jordstrukturen og for en kornforsker som varmt anbefaler vekstskifte.

Norsk landbruk er i dag en av verdens mest klimasmarte matprodusenter. Som en av få næringer har jordbruket kuttet klimagassutslippene over flere tiår– med 5,3 % siden 1990.

Viktige suksessfaktorer har vært systematisk og langsiktig avlsarbeid, god dyrehelse, fôrutvikling samt mer treffsikker gjødsling.

I filmen under forteller forsker Bente Aspeholen Åby ved NMBU om hvordan landbruket er i ferd med å ta i bruk klimakalkulatorer for hver enkelt produksjon.

Kalkulatoren bygger på en beregningsmodell som er tilpasset de ulike produksjonene i landbruket.

Snart er også modellen for ammekuproduksjon på plass, og da vil alle ammekubønder kunne se hvilke tiltak de kan sette inn på egen gård for å redusere klimagassutslipp.

Se filmen her

Studentane si Helse- og Trivselsundersøking (SHoT) kartlegg studentane si helse og trivsel i brei forstand, med hovudvekt på psykososiale forhold. Dette er Noregs største studentundersøking om temaet.

– NMBU-studentane verkar å vera godt nøgde med studiane. Det ser ut til at dei opplever å verta tekne enda betre imot enn før og trivst generelt bra også utanfor studiane. NMBU ligg høgare enn landsgjennomsnittet på desse områda. Det er vi sjølvsagt glade for, seier Sundli Tveit.

– Men det er likevel ikkje grunn til å ropa hurra. Fleire av funna fortel oss at det er mykje vi må fortsetta å jobba aktivt med. For mange opplever seksuell trakassering, psykiske plager og einsemd. Slik skal det ikkje vera, understrekar ho.

Føler seg godt mottekne

92.6 prosent av dei som svara på undersøkinga ved NMBU følte seg godt mottekne på studiet, mens landsgjennomsnittet ligg på 88.4 prosent.

Tilfredsheita med fadderordninga ved NMBU generelt i årets undersøkinga var på 75 poeng, noko som ligg godt over landsgjennomsnittet på 69 poeng.

Framleis ein veg å gå

– NMBU gjer det betre enn landsgjennomsnittet på mange punkt. Men det må ikkje vera ei kvilepute. Det viktige er at vi tek studentane våre på alvor. For her er det fleire triste og alvorlege funn, seier studenttingsleiar Tord Hauge ved NMBU.

På landsbasis ligg talet på studentar med det som kan karakteriserast som alvorlege psykiske plager ifølge SHoT-undersøkinga på 29 prosent. Ved NMBU er talet 22 prosent. På spørsmål om "kor ofte føler du deg utafor, isolert, eller saknar nokon å vera saman med?" svarar 30 prosent på landsbasis ofte eller svært ofte, mens svarprosenten er 28 prosent ved NMBU.

Studentleiaren meiner NMBU blant anna må sjå på koss vi legg opp studiet og kva for vurderingsformer som blir bruka når dei skal leita etter gode tiltak her.

– No føler mange eit press mot å prestera heller enn å læra. I tillegg må vi sjå på koss vi jobbar med det sosiale, både i klassemiljøet og i livet på universitetet, påpeiker han.

NMBU får studentombod

– Det er ganske tydeleg at det ein bør tenkja nytt i sektoren kring psykisk helse. Dette gjeld alle institusjonane. Samtidig må vi sjølvsagt fortsette det gode arbeidet som vi allereie gjer gjennom mottak av studentar, fadderveker og andre sosiale tiltak. Det er også bra at vi veldig snart får på plass eit studentombod, påpeikar Sundli Tveit.

Om ikkje så lenge får studentane ved NMBU nemleg sitt eige studentombod.

Tilsettingsprosessen for det nye ombodet, ei 100 prosent stilling som skal dela arbeidet likt mellom NMBU og Høgskolen i Østfold, er allereie i gang. Første intervjurunde vart gjennomført førige uke.

For mange opplever seksuell trakassering

For første gong har SHoT-undersøkinga også spurt norske studentar om opplevingar med seksuell trakassering.

På nasjonalt plan opplyser éin av fire studentar å ha vorte utsett for ei eller anna form for seksuell trakassering i løpet av studietida, men dette er i stor grad utanfor studiestaden.

– Ein av fire seier dei har opplevd seksuell trakassering. Talet burde vore null. Derfor må vi fortsette det forebyggande arbeidet på dette området som vi har starta saman med studentane og Studentsamskipnaden, seier Sundli Tveit.

Studentleiaren påpeikar at det på dette området er spesielt viktig å gjera det enkelt å varsla.

– Men det er jo ikkje eit førebyggjande tiltak. Skal vi forebygga, må vi jobba meir med å spreia informasjon og bevisstheit både blant tilsette og studentar knytt til dette med uformell makt og skeiv maktbalanse, seier han.

Høg svarprosent blant NMBU-studentar

– For NMBUs del er svarprosenten på SHoT-undersøkinga høg. Det betyr at resultata i stor grad er representative og at dette er eit viktig kunnskapsgrunnlag for oss når vi skal jobba vidare med tiltaka for studentane si helse og trivsel, seier NMBU-rektor Mari Sundli Tveit.

Svarprosenten ved NMBU var 52,60 prosent (noko som utgjer 1804 respondentar), betydeleg over landsgjennomsnittet på 30,8 prosent. Totalt svarte over 50,000 studentar på SHoT 2018-undersøkinga.

Studentar i undervising.

Foto

wavebreakmedia/shutterstock.com

Fløy 1 i TF-kvartalet.

Foto

Håkon Sparre

Arrangementet startar klokka 12.30 tysdag 4. september og landbruksroboten Thorvald er i aksjon og vil stå for servering av drikke til dei frammøtte. Han vil både henta, opna og servera drikkeflasker.

Moderne undervisningsbygning

Fløy 1 er oppgradert for å koma i møte dagens bygningstekniske standard og krav til eit moderne undervisingsbygg. Innvendig er alle kontor, undervisings- og grupperom pussa opp og det er lagt til rette for ei langt meir fleksibel utnytting av areala enn tidlegare. Kantina er utvida med 200 kvadratmeter og bygninga har fått ein flott vestvendt takterrasse.

Stort prosjekt i NMBU-regi

Dette har vore NMBUs hittil største rehabiliteringsprosjekt i eigen regi. Målet med prosjektet har vore å oppgradera bygninga til dagens tekniske krav, laga meir fleksible areal, leggja til rette for meir grupperom, sosiale soner, læreplassar og ikkje minst ei større kantine.

Fløy 1 skal etter rehabilitering husa tilsette ved REALTEK. 

Det vert etablert 123 arbeidsplassar for tilsette og stipendiatar og 150 nye arbeidsplassar for studentar i form av leseplassar, grupperom og sosiale soner. Det vert lagt opp til at ein kan dela på areal og evt. endra forhold mellom arbeidsplassar til studentar og tilsette på ein enkel måte.

 På tysdag den 4. september står også Fløy 1 i TF-kvartalet fram i finstasen!

Foto

Kjersti Sørli Rimer

Ei bygning forma av datidas stormakter

Fløy 1 er ein del av stammen i TF-kvartalet. Det er ei tidstypisk bygning frå 1960-talet med ei interessant historie. Kvartalet vart bygd for pengar frå Marshallhjelpa, som var USAs hjelpepakke åt eit krigsherja Europa etter andre verdskrig og Kelloggs foundation. Det vart reist under den kalde krigen og utforma slik at det med enkle grep kunne verta gjort om til sjukehus.

Fløy 1 er ikkje verna, men NMBU ønskjer å ta vare på det tidstypiske. Fasaden er derfor ikkje vesentleg endra etter rehabiliteringa.

Fakta om Fløy 1 i TF-kvartalet

Det er lagt stor vekt på å halda ein klar miljøprofil gjennom bevisste val av material. 

• Godt isolerte vindauge som gir lite varme- og kuldetap – reduserer behovet for både kjøling og oppvarming
• Gjenbruk av material, som for eksempel teglstein 
• Massivtre i nye konstruksjonar som kantine, rømingsvegar på utsida av bygninga og 4. etasje (tekniske rom)
• Sedumtak (av planten bergknapp) som dryger avrenning av takvatn og synlege overvatn løysingar på bakkenivå 
• Solceller i fasade med ein forventa energiproduksjon på 50-60 000 kWh årleg som utgjer 10 % av det totale forbruket for Fløy 1
• Prosjektet er finansiert av KD med 35 millionar og NMBU 100 millionar

Denne artikkelen er omsett til nynorsk:

Offisiell åpning av Fløy 1 i TF-kvartalet
Tirsdag den 4. september er alle velkomne til den offisiell åpning av Fløy 1 i TF-kvartalet. Den markerer avslutningen på en omfattende rehabilitering, både innvendig og utvendig av dette ikonet av en kontorbygning fra 1960-tallet.

Vi i Norge er heldigstilt fra naturens side med en lang kyst der det vokser verdifulle makroalger, kjent som tang og tare. Opp gjennom historien har tilgangen til tang og tare vært avgjørende for å overleve.

Med bioøkonomien har disse naturressursene fått fornyet bruksverdi.

I spalten "Forskeren forteller" i nettavisa forskning.no kan du lese resten av artikkelen.

 I Oslo blir bylandbruk stadig mer populært. Programmet er fra takhagen 'Tak for maten' - midt i Oslo.

Rektor Mari Sundli Tveit er en av dem som ble intervjuet i programmet: 

– Urbant landbruk blir mer og mer populært, både her i landet og i mange deler av verden og jeg er veldig oppglødd over det som skjer her!

– Matproduksjon kommer også i fremtiden til å skje andre steder enn i byer, men det er så mye bra med å dyrke i byen! Ikke bare det å dyrke selve maten, men det sosiale og det man lærer av det og så er det jo veldig viktig med alle grøntstrukturer i byer for insekter, fulgler og andre dyr. I tillegg er det slik at grøntstrukturer påvirker helse og velvære, ja faktisk livskvalitet. Vi påvirkes av å se det grønne, og være i det grønne. Det senker stress, det demper aggresjon, det hjelper på konsentrasjonen. Grønne omgivelser har veldig mange direkte efekter på oss som mennesker.  Dessuten tar grøntstrukturer av for vann når det regner mye, den påvirker klimaet positivt. Det er en vinn, vinn - vinn, vinn, vinn -situasjon!

– Vi på NMBU, som er bærekraftsuniversitetet, ønsker å bidra til utvikling av bærekraftige utvikling av byer og bidra til å nå bærekraftsmålene generelt; vi er selvfølgelig med på å utdanne og forske på urbant landbruk.

– Det er bare å se rundt seg, det er så mange tak. Det er så mange steder vi kan utvikle dette!

– Jeg er kjempeglad for å kunne ønske verdens forskningsmiljøer på trebygg velkommen til Norge, sier professor Anders Q. Nyrud ved NMBU.
Nyrud er prosjektleder og NMBU er vertsinstitusjon for konferansen på vegne av landets ledende forskningsmiljøer innen trebygg.

Samler fagfolk fra hele verden
WCTE - World Conference on Timber Engineering - er verdens største forskerkonferanse på trebygg, og samler annenhvert år mer enn 1000 deltakere. Den tiltrekker seg forskere, ingeniører, arkitekter, konsulenter, entreprenører, leverandører og produsenter fra hele verden. Seks land ønsket konferansen i 2022, men etter harde diskusjoner falt juryens valg altså på Oslo. 

Inspirere de unge
– Denne konferansen vil gis oss muligheter på mange plan, både internt på universitetene og forskningsinstituttene og på et overordnet nasjonalt plan. 

– Jeg håper at dessuten at konferansen inspirerer mange unge til å velge utdanning innen treteknologi. I tillegg håper jeg at det bidrar til at flere ingeniører spesialiserer seg på trekonstruksjoner og tar skogfag, fortsetter Nyrud. 

I tillegg til Nyrud skal blant annet NMBUs professor Roberto Tomasi bidra sterkt inn i konferansens vitenskapelige komité. 

Fra venstre: Anders Q. Nyrud (NMBU), Kristine Nore (Splitkon) og Krister Moen (Innovasjon Norge) er i Seoul, Sør-Korea, for å konkurrere om å få verdens største konferanse for ingeniørkunst i tre til Oslo i 2022.

Foto

Knut Werner Lindeberg Alsén

Høyest og lengst
– Vi vant fordi at Norge hadde en god søknad, at vi har vært aktive i forskningsfronten og at vi hadde mer erfaring med moderne trebruk enn dem vi knivet med, sier initiativtaker, Kristine Nore fra Splitkon. 

– Vi har høy kompetanse, og vi har vist at vi kan bygge med tre. En annen årsak til at vi vant var at vi kunne vise til at den norske byggenæringen greier å samarbeide og samle de beste hodene. Noe som har resultert i at vi har bygget verdens høyeste, moderne boligkonstruksjoner i tre, flere ganger. Vi har bygget verdens lengste trebro, og vi har reist prisbelønnet trearkitektur av ypperste kvalitet, kommenterer hun videre.   

Samle troppene
– Konferansen gir oss en meget god anledning til å samle hele det norske akademiske miljøet slik at vi kan bygge opp et enda sterkere nasjonalt fagmiljø innen tre enn vi har i dag. Vi skal benytte denne anledningen til å utvikle det norske miljøet så stort som det fortjener. Arrangementet blir en katalysator for å definere hva vi er og skal være gode på i Norge og dyrke det bedre, avslutter Nore og Nyrud.  

Konsortiet består av NMBU som vertsinstitusjon, sammen med Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO), Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU), Bergen Arkitekthøgskole (BAS), OsloMET - storbyuniversitetet, Norsk Institutt for bioøkonomi (NIBIO), Treteknisk og Splitkon.

Etter 45 år som foreleser har han alltid fått tilbakemeldinger. Og slike tilbakemeldinger hjulpet Sølie til å bli en dyktig foreleser. At han han når frem til studentene fikk han nylig bekreftet da han ble kåret til semesterets beste foreleser for våren 2018. Akkurat den tilbakemeldingen setter han stor pris på.

-  Tilbakemeldingene har slått både den ene og den andre veien, men denne var svært hyggelig, sier en blid Nils Eivind Søli, professor i farmokologi og toksikologi ved NMBU Veterinærhøgskolen.

Søli ønsker sterkt at studentene skal ha godt utbytte av forelesningene han gjennomfører. Det medfører at han ikke er redd for å legge all bruk av powerpoint helt vekk. Og han har fått prisen for sin innsats i faget infeksjonsbiologi og legemiddellære.

- Målet er alltid at over 75 prosent av studentene skal bli interessert i undervisningen. Og siden jeg er opptatt av at studentene skal lære noe på forelesningene blir det til at powerpoint blir lagt vekk. Da blir det mer forelesning og økt læring, mener professoren. Han begrunner valget med at det ofte er for lett å ta med for mye informasjon som kan forstyrre undervisningen og læringen om dette verktøyet benyttes.

Han jobber også hardt med å forenkle og forklare slik at studentene skjønner og husker det som formidles på forelesningene også under eksamen. Det til tross for at han underviser i tunge fag som infeksjonsbiologi og legemiddellære.

Bildet er fra immatrikuleringen 2018. Det er studentene selv som kårerde beste forelesere. Her står Nils Eivind Søli, professor i farmokologi og toksikologi sammen med rektor Mari Sundli Tveit. Søli ble beste foreleser våren 2018.

Foto

Håkon Sparre, NMBU

Holder døgnåpnet

Søli er også opptatt av at studentene skal kunne nå han om det dukker opp spørsmål.

-  Jeg gir alltid telefonnummer og kontaktinformasjon fra meg. Og har studentene spørsmål, får de svar selv om det er utenfor ordinær arbeidstid. Det er fin måte å være tilgjengelig på, sier han.

Etter å ha forelest i flere tiår innser han at nøkkelen til suksess ligger i forberedelsene.

- Jeg bruker mye tid på forbredelser. Jeg vurdere hele tiden om jeg skal endre eller tilpasse forelesningene slik at studentene forstår det som formidles. Og kullene og bakgrunnskunnskapen er alltid litt ulik fra år til år hos studentene. Da må jeg tilpasse meg.

Miljørett handler om alt fra naboens garasje til klimaforhandlingene i Paris. I dette store spennet manøvrerer Nikolai K. Winge så godt at studentene jubler over forelesningsinnsatsen. Og de har selv valgt å kåre Winge til sin beste foreleser på universitetet høsten 2017.

-          Miljørett handler om hvordan vi forvalter våre fellesressurser, sier Winge som er førsteamanuensis ved Fakultet for landskap og samfunn ved NMBU.

I undervisningen bruker han dagsaktuelle eksempler og han trekker gjerne frem saker fra media den siste uken. Saker som studentene har kjennskap til.

-          Sakene bruker vi i faglige diskusjoner og prøver å plassere disse inn i miljøretten. Målet er at engasjementet mitt skal smitte over på studentene og ikke at de skal huske alt jeg sier, forklarer Winge.

Bruker enkle skisser

I undervisningen har Winge som mål å gjøre ting enkelt. Han bruker presentasjoner med lite tekst og det fører til dialog rundt temaet som tas opp i undervisningen. I tillegg bruker han NMBUs evalueringssystem aktivt for å bli bedre.

-          Jeg vurdere min egen undervisning. Jeg går igjennom alt jeg gjorde i forrige semester. Jeg ser på tilbakemeldinger via evalueringene. Det gir meg et godt grunnlag for å foreta de nødvendige faglige justeringene hvert eneste semester.

Streamer og bruker PODcast

I undervisningen bruker Winge både streaming og PODcast.

-          Det gjør jeg fordi jeg vet hvor viktig det er å få med seg forelesningene. Det er ikke alle som har anledning til å delta hver eneste gang. Da er det fint å kunne bruke opptakene som et repetisjonsgrunnlag før eksamen, sier han.

 Snakketøy på turbofart

Studentene har tidligere kritisert Winge for å snakke om veldig mye og ikke minst veldig fort, men med streaming og PODcast forsvant den kritikken.

-          Nå kan studentene selv sette ned tempoet. De kan sette på pause når de skal repetere stoffet. Jeg oppfordrer flere andre forelesere på NMBU til å vurdere det samme. Det er en vinn-vinn situasjon både for foreleser og studentene, avslutter han.

Masteroppgaven “Policy shifts and stock market: Lessons from the US and China” omtales som både spennende og godt skrevet. Det tar opp hvordan aksjemarkedenes verdisetting av energiselskaper påvirkes av politiske kunngjøringer og begivenheter. I sin oppgave har Ruslana Datsenko brukt tid på å analysere og vurdere hvordan aksjekursene påvirkes av politiske beslutninger og kunngjøringer. Hun har fulgt amerikanske og kinesiske energiselskaper notert på New York Stock Exchange gjennom oppgaven. 

-          Jeg valgte temaet siden jeg er veldig interessert i hvordan politikk påvirker aksjer og selskaper som holder på med fornybar energi og fossil brensel. I tillegg er de politiske systemene i USA og Kina svær forskjellige. Det gjorde arbeidet spennende, sier Datsenko.

Storpolitiske begivenheter

I sitt arbeid har Datsenko sett på de store politiske begivenhetene som har funnet sted de siste årene. Blant annet har hun analysert hvordan de to siste presidentvalgene i USA og klimaavtalen i Paris har slått ut på energiselskapenes aksjemarkedet.  I oppgaven har hun også sett på effekten av en rekke kunngjøringer av politikkendringer for fornybar energi i USA og Kina. Ved hjelp av statistiske metoder har Datsenko testet ulike modeller og hypoteser.

-          Jeg gjorde ulike analyser. Jeg sammenlignet virkningene av energipolitikk på bedrifter i USA og Kina. Jeg tror at oppgaven kan fortelle mer om hvilken politikk som er effektiv for bedrifter som holder på med fornybar energi, sier Datsenko.

Prisen for beste studentoppgave gikk til Ruslana Datsenko for hennes oppgave om storpolitikk, energi og aksjekurser. Her får hun prisen av rektor Mari Sundli Tveit.

Foto

Håkon Sparre, NMBU

-          Jeg jobbet veldig mye med oppgaven. Det ble intense leseøkter, men jeg tok meg alltid tid til venner og familie. Jeg har skrevet om det som interesserer meg, sier hun.

I forbindelse med den solide oppgaven får Datsenko 25 000 kroner og en diplom for innsatsen.

Komiteen som har vurdert studentoppgaven skriver:

«Komiteen er imponert over oppgaven. Problemstillingen blir presentert på en god og interessant måte, og det er satt opp godt definerte og testbare hypoteser. Datsenko har testet hypotesene gjennom avanserte statistiske analyser, og resultatene av analysene blir diskutert og tolket på en moden og reflektert måte. Datsenko reflekterer også godt rundt oppgavens begrensninger og beskriver tanker om videre arbeid på en utmerket måte. Oppgaven er i tillegg skrevet på et svært godt engelsk språk, og komiteen gratulerer Datsenko med en utmerket oppgave».

Årlig produseres det rundt 700 millioner tonn hvete i verden.

– Det er et stort behov for å foredle hvete for å øke avlingene og forbedre kvaliteten slik at det tåler et klima i stadig forandring. For å kunne framskaffe bedre hvete, må vi kjenne hvetens DNA. Det gjør vi ved å sekvensere hvetens genmateriale (genomet), sier professor Odd-Arne Olsen.

Brødhvetens genom er det største av alle kornartene, og tre ganger så stort som hos mennesket. Den har tredobbelt sett med kromosomer (21 istedenfor 7). Årsaken er at brødhvete som art oppstod ved krysninger mellom tre ulike hvetearter, hver med 7 kromosomer. Derfor har det tatt år – og mange forskningsårsverk har gått med til dette omfattende arbeidet.

I 2014 var forskerne ett skritt nærmere. Da ble den første versjonen av sekvensen hvor hvert av de 21 kromosomene var representert. Studien ble publisert i Science.

– Selv om genomsekvensen fra 2014 var et stort fremskritt, var sekvensen langt fra fullstendig, og vi har siden den gang jobbet intenst for å oppnå en høykvalitetssekvens, sier Olsen.   

Bedre hvete i anmars

Dette målet ble oppnådd i 2018, og sekvensen ble gjort allment tilgjengelig i juli i år. Resultatet beskrives i en artikkel publisert i Science i august. Nå er 94% av genomet sekvensert og omfatter 107,891 gener.

Til venstre: Brødhvetens kromosomer fra tre ulike nært beslektede arter. Triticum urartu, Aegilops speltoides, Aegilops tauschii er de nærmest beslektede artene til brødhvetens tre kromosomsett. Til høyre: De to naturlige hybridiseringene som er opprinnelsen til brødhvete. Marcussen et al. (2014), Science.

Foto

Marcussen et al, 2014.

En gruppe ved NMBU bestående av Tatiana Belova, Bujie Zhan og Simen Rød Sandve, ledet av Odd-Arne Olsen, har hatt ansvaret for ett av de 21 kromosomene.

Allergivennlig hvete i vente
Forskningen på hvete er langt fra ferdig med dette. Nå oppstår det flere prosjekter i kjølevannet av sekvenseringen. Ved NMBU har Tatiana Belova og Odd-Arne Olsen sammen med grupper i Australia og Tyskland identifisert alle genene som koder for proteiner som gir ulike former for hveteallergier, inkludert cøliaki.

– Dette åpner muligheten for å foredle hvetesorter som beholder de kjente kvalitetsegenskapene, samtidig som de ikke skaper allergireaksjoner, sier Olsen.

I arbeidet, som er publisert i tidsskriftet Science Advances, identifiseres 127 nye gener som koder for allergifremkallende proteiner. Dette åpner for muligheten for å dyrke hvete som gir mindre allergireaksjoner. Det vil altså nå være mulig å fremstille hvetesorter hvor genene som koder for de mest aggressive allergifremmende proteinene er endret eller fjernet.

Arbeidet med å sekvensere genomet har vært organisert av the International Wheat Genome Sequencing Consortium konsortiet (IWGSC) med over 2000 medlemmer i 75 organisasjoner og firmaer i 20 land.

I alt tar NMBU opp nærmere 1600 nye studenter i 2018. Rundt 1100 deltok på den høytidelige immatrikuleringen.

Foto

Håkon Sparre, NMBU

– NMBU kommer til å sette preg på dere. Og dere vil komme til å prege NMBU. Dere vil komme til å prege fagene, miljøet og menneskene her med deres tanker, spørsmål og deres stemme.

 Dere er viktig for fellesskapet; både for fellesskapet som NMBU utgjør, men også for det store fellesskapet, sa rektor Mari Sundli Tveit i sin tale til studentene.

Se vårt rosetog! Alle nye NMBU-studenter kommer på scenen for å motta en rose og hilse på rektor.

Fanfare av NMBU-professor
NMBUs egen fanfare ble spilt under den høytidelige åpningen. Edwin Østergaard er komponisten, men han er også professor ved NMBU. Han har komponert NMBUs egen fanfare, som runget mellom de tradisjonsrike bygningene.

Rektor fikk håndhilse på 1100 nye studenter.

Foto

Håkon Sparre, NMBU

Alle studentene gikk i prosesjon opp på scenen, fikk utdelt en gave fra rektor og rose fra dekanen ved det fakultetet de tilhører.

Priser til beste oppgave og beste foreleser
NMBU benyttet også anledningen til å gjøre stas på undervisere og studenter ved å dele ut priser. Prisen for beste studentoppgave gikk til Ruslana Datsenko for hennes oppgave om storpolitikk, energi og aksjekurser.

Foto

Håkon Sparre, NMBU

Studentene kårer selv beste forelesere, som hver får 25.000 kroner. Prisene ble delt ut for høsten 2017 og våren 2018, og gikk til henholdsvis Nikolai K. Winge, som underviser i miljørett, og Nils Eivind Søli, som underviser i farmokologi og toksikologi.  

Seremonien ble avsluttet med musikk av bandet  No. 4.

Gruppen No.4 måtte spille ekstranummer ved avslutningen av festen.

Foto

Håkon Sparre, NMBU

Se flere bilder i NMBUs fotoarkiv

NMBU-student Marte Uthus Solum lagde årets tegning til immatrikuleringen.

Foto

Privat

– Det er kult og morsomt at min tegning blir årets motiv under immatrikuleringen, sier en blid Marte Uthus Solum til NMBU.

Hun har nylig fått seg jobb som landskapsarkitekt ved Sweco i Ski og forteller at hun ble litt overrasket over at hennes tegning nådde opp.

– Ja, det ventet jeg ikke, sier hun.  

De som er kjent med NMBU drar nok kjensel på Aud Max i motivet. Og denne delen av motivet er basert på en tegning som Daniel Ewald lagde i forbindelse med en Jubileumsbok for Studentsamfunnet.  Et sted hvor mange henter både inspirasjon og deltar i hyggelige sosiale opplevelser.

–Ideen og inspirasjonen til motivet har jeg fått fra det gode studentlivet på Ås. Aud Max og samfunnet er tydelige symboler studentlivet på Ås. Derfor er Aud Max en del av hovedmotivet.

Motivet ble først utformet for hånd og deretter ble motivet overført til en datamaskin hvor hun sluttbehandlet bildet. Og hele prosessen tok en del timer.

– Det er ikke mye tid til å lage slike bilder lengre. Jeg gjorde mer av det tidligere, men med jobb og studier har det blitt svært begrenset, forteller hun.

At hennes bilde nå mest sannsynlig vil prege veggene på en rekke studenthybler rundt om synes Uthus Solum er kult. Og hun bruker muligheten til å skryte av NMBU som studiested. Selv studerte hun landskapsarkitektur ved NMBU.

– Jeg anbefaler studiet og NMBU. Det beste er alt det tverrfaglige arbeidet og at jeg fikk mye spennende praksisarbeid underveis. I tillegg er det aller beste med å være student ved NMBU rammene rundt studietiden og alt det som hører med. Ikke bare det faglige, avslutter hun.

NMBU-student Marte Uthus Solum har laget årets tegning til immatrikuleringen med roser. Rosene har Solum satt inn en montasje med tegningen som Daniel Ewald lagde i forbindelse med en Jubileumsbok for Studentsamfunnet.

Foto

Skisse av Marte Uthus Solum og Danel Ewald

Er du glad i ull og i å strikke?

Og tror du kanskje det er norsk ull i garnet du pleier å strikke med? Da tar du antagelig feil, for det meste av norsk ull ender som vegg til vegg teppe i utlandet - mens vi importerer myk ull. Norsk ull har andre kvaliteter enn mykhet i ulla, særlig slitesterkhet og særegen glans som er nyttig og vakkert i en rekke ullprodukter. Samtidig er norsk ull naturligvis svært kortreist og bærekraftig.

Derfor vil småskalagründere, blant annet med NMBUs hjelp, bedre ryktet til norsk ull, særlig de utryddingstruede sauerasene, og forhåpentlig blåse liv i den tradisjonsrike norske ullgesjeften.

I Bionærprosjektet arbeider teamet på Handelshøyskolen med å intervjue småskala-aktører for å forstå hvilke utfordringer rollen som entreprenør gir dem på forretningssiden. Målet er å fremskaffe ny kunnskap som kan hjelpe dem å skape et bedre forretningsmessig grunnlag for sine produkter. De vil også bidra til å undersøke hvordan småskalagründere går frem og hvilke strategier de har for å utvikle sine bedrifter- og håper kunnskapen om småskaladrift og entreprenørskap vil være til inspirasjon for andre aktører i bransjen.

Kort prosess
Ingvild Espelien driver Selbu Spinneri hvor hun foredler norsk ull, særlig pigmentert ull fra de sjeldne norske sauerasene . 

Ingvild Espelien

Foto

NMBU

– Vi lager garn i liten skala og det gjør at det er lite mekanisk og kjemisk bearbeiding. Det er en kort vei fra råulla til vi vasker ulla og får det ferdige garnet til spinneriet. Det er en kort prosess som gjør at ulla beholder mye av de naturlige egenskapene som den har fra sauens side.

– Det er en vanskelig fase nå. Vi må nå ha fokus på økonomi, i motsetning til tidligere hvor vi var mest opptatt av kvalitet og om folk faktisk liker produktene våre. Nå må vi begynne å snakke om penger.

Det er en litt annen situasjon når vi skal snakke om penger istedenfor ull i nettverket vårt. Jeg er veldig spent på hvordan det blir. Jeg har et stort nettverk i vår bedrift og en av mine utfordringer er å klare å holde god kontakt med dem og at vi kommuniserer godt.

Samarbeid på flere fronter
Den brennende interessen for råvarer og bærekraftig produksjon fører gründerne inn i stadig nye relasjoner, forteller Elin Kubberød.

– De øker dermed hele tiden sin kompetanse innen produktutvikling. De lærer seg nye produksjonsmetoder og kan utfylle hverandres ressurser. De har bygget en veldig god ressursbase for produktet sitt, samtidig som produktene foredles.

– Det de mangler er et forretningsstrategisk og markedsmessig nettverk - det å kunne ta ut den siste marginen til den innsatsen de legger inn på ressurssiden. Det er der det neste fokuset skal ligge. De samarbeider godt på produksjonssiden, så hvorfor ikke samarbeide også på markedssiden? For å klare det må de etablere arenaer for å jobbe sammen om disse tingene.

Hjelper gründerne med forretningsmodell
Prosjektgruppa ved NMBU er et kombinert forsknings- og mobiliseringsprosjekt som har tatt initiativet til å samle de ulike småskalagründerne til ulike gründerarrangementer. Dette kan være skritt på veien til å utvide samarbeidet til også å handle om forretningsdrift.

– Man kan hente inspirasjon til dette fra prosjektet for lokal mat. Her har man gjennom samarbeid og fokus på nisje og særpreget kvalitet kommet fram til nye forretningsmodeller som har både moderne og tradisjonelle aspekter, sier Kubberød.

Funksjonelt og estetisk
Synne Brustad i firmaet Vêr arbeider i sjiktet mellom arkitektur og produktdesign.

Synne Brustad, firmaet Vêr

Foto

NMBU

– Å ha mulighet til å delta på alle deler av produksjonen; hele prosessen fra design til hvordan sauene klippes og ullen spinnes. Det er veldig moro!

Angorakaniner
Vigdis Garder driver med oppdrett av angorakaniner hos Annas Angora, og selger både kaniner, løs fiber, garn og ferdige produkter.

Vigdis Garder, Annas Angora

Foto

NMBU

– Jeg håper å kunne øke produksjonen og tilby min egen garnkolleksjon og mitt eget garnmerke i et større volum enn det jeg kan nå, men jeg trenger hjelp til å spinne det. Jeg kan ikke spinne alt for hånd.

Over gjennomsnittet interessert i ull
Laila Henriksen er hodet bak Værbitt Garn. Hun er over gjennomsnittet interessert i ull, særlig norsk ull. Værbitt er kanskje mest kjent for sitt mikrofargeri, hvor ulla farges.

Laila Henriksen, Værbitt Garn

Foto

NMBU

Det langsiktige målet er å starte et spinneri på Østlandet. Men det finnes jo umiddelbare behov for å tjene til livets opphold – og det er det som bestemmer hva man gjør i hverdagen.

Ull-kultur
Viktorija Viciunaite, stipendiat ved Handelshøyskolen sier om ull-gründerne at de alle har en felles interesse for fiberen, for ulla og spesielt norsk ull. Det knyttes også tett opp til historie og kultur.

Viktorija Viciunaite, stipendiat Handelsehøyskolen, NMBU

Foto

NMBU

Idealisme og lønnsomhet
– Dette er levebrødet deres, så de kan ikke ta for stor risiko. De er nødt til å ha en viss inntjening fra dag til dag og fra måned til måned. Hvis man skal investere i nye maskiner og annet utstyr så vil det koste en del. Det er en viss risiko ved det, for man vet jo ikke om man vil få dekket opp produksjonen på de nye maskinene, tilføyer førsteamanuensis Siv Fosstenløkken ved Handelshøyskolen.

Norsk merkevare
Ingvild Espelien bekrefter behovet for en felles arena:

– Vi hadde trengt kommunikasjon rundt det som hadde vært en merkelapp eller en «label» som kunne fortalt de som kjøper produktene at dette er laget i Norge. Det er ikke bare designet i Norge, men innebefatter hele verdikjeden i Norge fra sauen til det ferdige produktet og samtidig at dette er et uavhengig merke.

Elin Kubberød konkluderer med at småskalagründerne ville tjene på å slå sammen ressursene for å tenke mer strategisk på forretningsdrift og mer på merkevarebygging. Det ville også lønne seg å jobbe med å tiltrekke seg nye ressurser, altså tenke utover det nettverket de allerede har i dag.

– De kan helt klart få flere stordriftsfordeler ved å samarbeide om forretningsstrategi og markedsføring

Relaterte personer: Siw Fosstenløkken 

Mandag 13. august starter Arendalsuka, en årlig nasjonal arena for debatt og politikkutforming, hvor premissleverandører innenfor politikk, samfunns- og næringsliv møter både hverandre og folket.

NMBU deltar i år under mange ulike tema, med representanter både fra fagfolk og ledelse. Her ser du hvor du kan møte oss i Arendal. Flere av arrangementene strømmes. Det kan komme oppdateringer. Se informasjon på Arendalsukas nettsider eller under hvert arrangement.

Mandag

Tema: Digitalisering

Teknoromantikk eller teknorevolusjon?

Tirsdag 14. august kl. 10.00 – 12.00, Pakkhuset Galleri, Torvet 9

Vil teknologi redde oss fra miljø- og klimakrisen? Teknologioptimistene sier «ja», mens andre mener at det er naivt å stole på at teknologien vil redde oss. Rektor Mari Sundli Tveit deltar i debatten. Arrangeres av NITO.

Tema: Omstilling

Kommune, din tid er nå

Tirsdag 14. august kl. 1200 – 1300, Cafe Lindvedske hus, Nedre Tyholmsvei 7B

Hva er utfordringene for omstilling lokalt - fra enkelttiltak til transformasjon? En gruppe eksperter vil snakke om hvilke barriere og muligheter kommunene møter på i omstillingsarbeidet sitt. Professor Gro Sandkjær Hanssen ved NMBUs Institutt for by- og regionplanlegging deltar i debatten. Arrangeres av Cicero Senter for klimaforskning.

Tema: Digitalisering

Digital kompetanse i en digital tid – Hvordan lykkes vi?

Tirsdag 14. august kl. 12.30 – 14.00, Telenors Arena, Nygaten 4.

Samfunnet digitaliseres raskt og kompetansepolitikken er vesentlig for å utnytte muligheter og møte utfordringer fremover. Hvordan kan Norge bli verdensledende i den digitale utviklingen? Har vi virkemidlene og tiltakene for å vinne i den globale konkurransen? Har vi kompetansen som trengs i næringslivet og som befolkning for å møte den digitale fremtiden? Rektor Mari Sundli Tveit deltar i debatten. Arrangeres av Tekna, NITO, Abelia og IKT-Norge.

Tema: Jus

Nabokrangler er ikke lovløse

Tirsdag 14. august kl. 16.00 – 16.45, Lille Andevinge, Nedre Tyholmsvei 10

Hvordan kan jurister bistå når det strides om for eksempel trær på tomtegrenser, vedlikehold av gjerder, ferdsel i strandsonen eller andre kilder til nabokrangler? Foredrag ved førstelektor Einar Bergsholm ved Institutt for eiendom og juss, NMBU. Arrangeres av Juristforbundet.

Onsdag

Tema: Bærekraftig innovasjon

Vi har trua – derfor investerer skognæringen

Onsdag 15. august kl. 10.00 – 12.00, Arendal kino, Friergangen 3

I norsk skogsindustri er det stor innovasjonsiver. Norske bedrifter jobber med å utnytte tømmerstokken til nyttige og lønnsomme produkter. Hør hvordan Norske Skog Saugbrugs, Termowood, Splitkon og Hunton jobber med innovasjon. Hør professor Margareth Øverland fra Norges miljø- og biovitenskapelige universitet fortelle om forskningsprosjektet Foods of Norway. Blir fôrmarkedet en ny bærebjelke for skogbruket? Etter seminaret serveres smaksprøve av griser, som er fôret opp på norsk tømmer. Professor og direktør Margareth Øverland forteller om prosjektene ved Foods of Norway, et senter for forskningsbasert innovasjon ved NMBU. Arrangeres av AT Skog, Viken Skog, Norges Skogeierforbund

Tema: Matproduksjon og etikk

Åpent møte om genmodifisert mat

Onsdag 15. august kl. 12.00 – 14.30, Eureka kompetanse 1, Kystveien 2B

Ny teknologi, særlig genredigering med CRISPR, er i ferd med å endre hvordan man kan utvikle dyr og planter for matproduksjon og tas i bruk i stort omfang verden over. Hvilke muligheter og utfordringer gir denne utviklingen for norsk land- og havbruk? Hva mener forbrukerne? Og hvordan skal genredigert mat reguleres? Aktører fra hele verdikjeden, fra forskning og matproduksjon til politikk og forbrukerorganisasjoner, møtes for diskusjon om disse spørsmålene. Instituttleder Odd Arne Rognli ved Institutt for plantevitenskap deltar fra NMBU. Arrangeres av Bioteknologirådet, Senter for digitalt liv Norge, Heidner biocluster, NHO Mat og Drikke, Aquagen, Nettverk for GMO-fri mat og fôr, Norsk landbrukssamvirke, Forbrukerrådet, Sjømat Norge og NMBU.

Tema: Skatt

Hvor mye skjuler nordmenn i skatteparadis? Innsats mot skjult inntekt og formue

Onsdag 15/8 2018 14:00 - 15:00, Fagforeningenes hus, salen i 3. etasje, Nedre Tyholmsvei 16

Nyere forskning, lekkasjer og internasjonalt samarbeid har gitt økt kunnskap om svart økonomi i skatteparadis. Hvor store verdier er det snakk om, hvem er aktørene og hvilke konsekvenser har dette for samfunnet? Professor Annette Alstadsæter ved NMBU Handelshøyskolen deltar i debatten. Arrangeres av Skatteetaten.

Tema: Internasjonalisering

Hvilke muligheter skaper mobilitet for unge i Norden?

Onsdag 15. august kl. 17.30 – 18.30, Bankgården, Bricolagen 2.etasje, Strandgaten 1

Hvordan får vi få flere unge nordiske innbyggere til å studere i utlandet? Hva er det som hindrer dem? Hvordan har høyere utdanningsinstitusjoner bedre nytte av utenlandske studier? Kan vi styrke og fornye nordisk samarbeid i utdanningssektoren på internasjonalt nivå? Rektor Mari Sundli Tveit deltar i debatten. Arrangeres av ANSA og Nordisk ministerråd/ Hallo Norden.

Tema: Bærekraftig byutvikling

Fremtidens landskap, i og over vann

18.30 – 19.30, Annen Etage, Langbryggen 3

Stipendiat Elin Tanding Sørensen ved NMBU og prosjektleder Anne Beate Hovind i Bjørvika utvikling innleder om fremtidens landskap. De tar for seg landskapet både i og over vann. Etter arrangementet blir det en panelsamtale. Arr.: Moment.team

Tema: Livsvitenskap

SPARK Norway som modell for økt verdiskaping innen livsvitenskap

Onsdag 15. august kl. 19.00 – 20.30, MS Sunnhordland, Pollen

Akademia og industri er gjensidig avhengig av hverandre for at ideer med utspring i grunnforskning skal tas videre til produkt. Innovasjonsprogrammet SPARK Norway er etablert ved UiO og har som målsetting å ta ut det beste fra begge sider for å bidra til økt verdiskaping innen livsvitenskap. Hvilke gap fyller SPARK-programmet? Og er dette modell som bør spres til hele Norge? Rektor Mari Sundli Tveit deltar i debatten. Arrangeres av UiO:Livsvitenskap, Legemiddelindustrien (LMI) og Inven2.

Torsdag

Tema: Forskning og politikk

Hovedprogram: Finnes det monopol på sannhet?

Torsdag 16. august kl. 09.30 – 11.00, Arendal kino, Sal 1, Friergangen 3

Forskerne har ikke lenger monopol på kunnskap. Arendalsuka spør: hvorfor er det slik? Stoler politikere og forskere på hverandre? Hvem har ansvar for å bruke kunnskap riktig, og hvilken rolle spiller mediene? Bygger politikerne på forskningsbasert kunnskap (eller bare forskning) om skole og samferdsel når de gjør sine vedtak? Rektor og UHR-leder Mari Sundli Tveit deltar i debatten. Arrangeres av Arendalsuka, Universitetet i Agder, Norges forskningsråd, Universitets- og høgskolerådet.

Tema: Bærekraftig matproduksjon

Bærekraftig oppdrettsnæring – muligheter for Norge

Torsdag 16. august kl. 14.30 – 16.00, Clarion Hotel Tyholmen, Teaterplassen 2

Norsk oppdrettsnæring har store utfordringer knyttet til bærekraftige fôrråvarer. En femtedel av fôret består av soya fra Brasil. Soyaindustrien i Brasil bidrar til avskoging, landkonflikt og helseskader blant befolkning og arbeidere grunnet verdens største bruk av farlige sprøytemidler.  
Produksjonen av soya og andre vegetabilske råvarer i laksefôret krever store mengder gjødsel, og i dag står oppdrettsnæringen for det største tapet av fosfor i Norge. Fosfor er en ikke-fornybar ressurs som det finnes begrensede mengder av i tilgjengelig form på jorda. 
På dette seminaret belyses hvilke muligheter Norge har i oppbyggingen av en fôrråvareindustri, og mulighetene for gjenvinning av fosfor i fiskeslammet. Dekan Kari Kolstad ved Fakultet for biovitenskap deltar i debatten. Arrangeres av Framtiden i våre hender.

– Robotteknologi og avansert teknologi vil revolusjonere landbruket. Allerede nå ser vi at vi kanskje ikke er så langt unna. Dette er ikke fjern fremtid, det er veldig nært, sa professor Pål Johan From, som leder robotgruppen ved NMBU.

Denne sommeren har nesten 50 mennesker fra mange forskjellige land - 6-10 professorer og 40 postdoktorer, doktorander og masterstudenter fra fire universiteter - vært samlet på «AgriRobotics Summer Camp».

Møt roboten som plukker jordbær

Sommerleiren ble avsluttet med et sluttseminar der NMBUs prorektor for forskning, Øystein Johnsen, takket From og kollegaene hans for den innsatsen de legger ned i dette viktige fagområdet. Deltakerne fikk demonstrert et par av ferdighetene til den NMBU-utviklede landbruksroboten Thorvald, inkludert jordbærplukking.

Se NRK Østlandssendingens innslag om programmet og Thorvald her (Robot plukker jordbær).

NMBU-professor verdensledende innen landbruksrobotikk

– Det er ingen tvil om at Pål From er helt i verdensledelsen når det gjelder landbruksroboter, sa Simon Pearson, direktør for Lincoln Institute of Agri-Food Technology.

I ukene sommerleiren i robotikk varte har deltakerne først og fremst jobbet med praktisk arbeid, utvekslet kunnskap og erfaringer og lagd roboter, kunne From fortelle.

– Det viktigste er å være ute i felten og lære. Vi trenger roboter som jobber sammen med mennesker. De vil ikke erstatte mennesker eller kunne gjøre alt arbeidet selv, sa han.

Håper Thorvald kan løse politikerskapte utfordringer

– I Storbritannia har vi våre utfordringer, inkludert det tåpelige Brexit. Vi har hatt rundt 30.000 fremmedarbeidere i Storbritannia som jobber med å høste inn frukt. Hvis vi mister tilgang til disse arbeiderne kommer hele fruktindustrien i landet til å stoppe opp, fortalte Pearson.

Derfor ser mange nå mot landbruksroboter som en mulig løsning. Thorvald har også skapt store overskrifter i britiske medier tidligere, og de har spekulert i om Thorvald kan bidra til å løse utfordringene som kan oppstå for britiske bønder etter Brexit.

"Møt Thorvald: Han representerer en ny generasjon landbruksroboter som klargjøres for å kunne fylle mangelen på arbeidskraft på Storbritannias gårder, en mangel som snart kan forverres av Brexit," skrev The Financial Times i fjor.

– I Storbritannia er den gjennomsnittlige bonden 58 år. I USA vil Trump bygge en mur mot Mexico og stenge fremmedarbeidere som har vært så viktig for innhøsting i landbruket ute. Kina står overfor et massivt demografisk problem med en aldrende befolkning på grunn av ett-barns politikken. Og du må være i veldig god fysisk form for å plukke frukt. Det er heller ikke en veldig behagelig jobb. Så roboter kommer til å bli avgjørende for å understøtte jordbruket. De vil bli jordbrukets fremtid, sa Pearson.

Roboter viktig for å løse matvareutfordringer

– Hveteavlingene har økt og økt frem til ca. 1995. Men det har blitt vanskeligere å øke avlingene, samtidig som befolkningen øker. Igjen kommer robotikk til å bli veldig viktig for å løse utfordringene, ikke minst gjennom presisjonsjordbruk, tilføyde han.

Et annet område Pearson peker på som muligeter for robotikk er fenotyping, nemlig å analysere informasjonen fra bildene fra feltforsøk. En fenotype er de egenskapene som kan observeres hos et individ. Fenotypen viser samspillet mellom arvelige egenskaper og miljøfaktorer som påvirker individet, og er sentralt å kunne analysere i utviklingen av nye plantesorter.  

Les mer om hvordan NMBU-forskere bruker roboter og droner i utviklingen av nye plantesorter her.

– Roboter vil transformere utviklingen av nye plantesorter, sa Pearson.  

– Thorvald er ikke én enkel robot, men et system for å lage forskjellige roboter ettersom gårder og oppgavene som skal løses er så forskjellig. Vi har alle disse forskjellige modulene vi kan koble sammen for å lage forskjellige typer roboter - men de bruker alle samme programvare, samme motor, samme elektronikk, forklarte Lars Grimstad, doktorgradsstudent ved NMBU og sentral i arbeidet med Thorvald.

De ble alle ønsket velkommen personlig av seksjonssjef for Studentenes Informasjonstorg, Iben Andersen, i Festsalen.

Foto

Håkon Sparre, NMBU

Omtrent like mange søkere fikk tilbud om studeiåplass som i fjor, men i år har rekordmange takket ja: Ca 180 studenter har kommet til nå, og i løpet av august kommer 75 utvekslingsstudenter

De fleste studentene kommer fra europeiske land, og vi ønsker for første gang en student fra Andorra velkommen.

Whitney Richardson er fra Washington, USA, og har kommet til Ås for å studere International Environmental Studies. Hun sier:

 – Økonomien rundt et studium i Norge er av hovedgrunnene for mitt valg av studiested.

Foto

Håkon Sparre, NMBU

– Bruk tiden godt, hjelp hverandre og vær sosiale, var oppfordringen fra prorektor for utdanning Solve Sæbø i sin velkomsttale.

Foto

Håkon Sparre, NMBU

Ghana var en av de nasjonene som var godt representert i årets kull.

Foto

Håkon Sparre, NMBU

Cem Batu Büyükdegirmenci fra Istanbul i Tyrkia ankom Ås 11 dager før studiet. Han har allerede alliert seg med andre utenlandsstudenter som kom i god tid.

Foto

Håkon Sparre, NMBU

– Vi har dannet en liten gruppe på 10-15 personer som finner på ting sammen og reiser litt rundt. Badetemperaturen i Drøbak var overraskende bra!

– Jeg ønsker å fokusere studiene på den bærekraftige økonomien, en økonomisk modell der klodens ressurser ikke blir brukt opp over natten.

Hun skriver på twitter:
"Shocked and appalled by the attacks on protesting students at the National Autonomous University of Nicaragua. The escalating violence in Nicaragua is deeply worrying. We condemn the attacks and all violence against university students and staff." og lenker til saken ‘They are shooting at a church’: Inside the 15-hour siege by Nicaraguan paramilitaries on university students i avisen The Washington Post.

Mari Sundli Tveit har også tatt initiativ til å engasjere Den europeiske universitetsammenslutningen (EUA), hvor hun er styremedlem: EUA condemns violence at National Autonomous University of Nicaragua (UNAN)

og på Universitets- og høyskolerådets (UHR) sider, hvor hun er styreleder. UHR fordømmer også angrepet. 

Over 300 mennesker er drepne sidan april, skriver NRK.no

Søkningen er større enn noensinne og poenggrensene har gått opp på flere av studiene.  Totalt har 1800 søkere fått tilbud om studieplass ved NMBU av over 7900 kvalifiserte.

Høyere poenggrenser
NMBUs studietilbud øker i popularitet og det er i år høye poenggrenser og ingen ledige studieplasser per nå. Her kan du se poenggrensene til søknad på bachelor-programmene.

– Universitetet vårt vokser, både i størrelse og omdømme, og det er tydelig at unge søkere ser at vi har attraktive studietilbud, sier Mari Sundli Tveit, rektor ved NMBU. 

– Jeg ser frem til å møte alle de nye studentene på immatrikuleringen til høsten! 

Studieprogram som trekker opp søkertallene og poenggrensene, både når det gjelder søknader totalt og søkere som har NMBU som førstevalg, er blant annet veterinærmedisin, dyrepleie, biologi, ettårig grunnstudium, landskapsarkitektur, eiendom, økonomi og administrasjon og bioteknologi.

Biologi er in
For å komme inn på bachelorprogrammet i biologi må søkerne i år ha over 49 studiepoeng, både i ordinært opptak og for førstegangssøkere. I fjor var poenggrensen litt over 45, så det er tydelig at mange flere unge nå ønsker å lære hvordan levende organismer fungerer eller for eksempel bidra til å utvikle bærekraftig matproduksjon.

– Gledelig at biologifaget er blitt så populært! Samfunnet har behov for eksperter innen alle realfag, naturligvis også biologi; i en tid hvor naturmiljøet er i fokus, sier instituttleder for plantevitenskap ved Fakultetet for biovitenskap, Odd Arne Rognli.

Lektor i realfag også populært
Attraktivt er også lektorutdanningen i realfag. Her har poenggrensen for å komme inn gått opp fra 46,7 til 51,4 for førstegangssøkere og fra 50,4 til 51, 1 i ordinært opptak. Dette er en profesjonsutdanning som ender med en mastergrad, og det i et fagmiljø som er levende opptatt av utdanning for bærekraftig utvikling. Leder for lektorutdanningen ved NMBU, Hans Erik Lefdal, er fornøyd:

– Det er veldig gledelig at statusen for å blir lektor er stigene og at kravene er høyere.

– Da vet vi at kvaliteten på de lektorene som skal utdanne nye generasjoner er dyktige lærere, med vekt på bærekraftig utvikling.

Svarfrist
Alle søkere har nå fått svar på søknaden sin, og 24. juli er siste frist for å svare Samordna opptak. Det må svares ja til tilbud og eventuelle tilbud om venteliste for å beholde studieplassen. Dersom svar ikke kommer innen fristen, blir dette tolka som nei.

– Her på NMBU har vi sterkt fokus på studiekvalitet og innovative undervisningsformer, og studentenes læring er sentral i vår læringsfilosofi, sier prorektor for utdanning, Solve Sæbø.  Dessuten har vi ett av landets beste studentmiljøer hvor studentene trives veldig godt.

– Jeg vil oppfordre alle som har blitt tilbudt plass til å ta den, og ønsker dem hjertelig velkommen til Ås i august.

Vi gleder oss til å ta imot årets nye studenter!

Først publisert i DN den 13.07.18

Rotråte er en sopp som angriper grantrærnes røtter og stamme. Granrøttene er knyttet sammen, og rotråten sprer seg via røttene fra et tre til et annet, og kan også smitte gjennom sår på stammen. Rotråten angriper treet innenfra, spiser opp cellulosen i veden og farger den rødbrun. I noen tilfeller kan rotråten spre seg over ti meter opp i trestammen og effektivt ødelegge den mest verdifulle delen av tømmerstokken.

Den delen av stokken som angripes av rotråte kan ikke lenger brukes til byggematerialer, noe som påfører det norske skogbruket økonomisk tap og verdireduksjon tilsvarende over 100 millioner kroner hvert år. I Finland forårsaker skade forårsaket av rotråte-infeksjoner årlige tap for skogsindustrien på rundt 475 millioner kroner. Det samlede tapet for Europas skogeiere ligger på 7,5 milliarder kroner.

Rotråte påvirker dessuten skogbrukets karbonfotavtrykk i negativ retning. Rotråte reduserer trærnes vekst og gir flere trær som råtner og dermed frigjør mer CO2 til atmosfæren, og gjør at samfunnet får mindre tømmer som kan erstatte stål og betong i varige bygningskonstruksjoner.

De store tapene rotråte påfører skognæringen betyr at selv små reduksjoner i tap kan gi store økonomiske gevinster og gi et mer bærekraftig skogbruk. Og det er nettopp dette forskere ved NIBIO og NMBU har tenkt å gjøre noe med – i samarbeid med skognæringen og andre private aktører.

Precision er navnet på et nytt tverrfaglig forskningsprosjekt, finansiert av Forskningsrådet, som tar mål av seg å redusere skogbrukets utfordringer med rotråte ved hjelp av ny teknologi, gjennom det som kalles presisjonsskogbruk.

Presisjonsskogbruk betyr å ta i bruk ny kunnskap og teknologi, sette denne informasjonen i system og omsette den i praktisk handling lokalt med mål om økt verdiskaping, mindre avfall samt å forbedre skogbrukets samlede miljøpåvirkning.

Et eksempel på presisjonsskogbruk vil være å samle inn og analysere de enorme datamengdene som hogstmaskinene genererer hver dag, og kombinere dette med data fra fjernmåling og med kunnskapen vi har om skogskjøtsel, skoghelse, skogkartlegging, teknikk og økonomi. Én enkelt hogstmaskin samler hvert år inn data fra opptil 100.000 trær, blant annet om treets plassering i skogen, størrelse og om tømmeret ender opp som planker, papirmasse eller bioenergi.

Informasjon fra hogstmaskinene om hvorvidt trærne som hogges er infisert med rotråte, kombineres med sensordata fra satellitt, fly og droner samlet inn før hogsten. Ved hjelp av maskinlæring og andre avanserte analyseteknikker kombineres disse store mengdene med nøyaktig stedfestede data slik atdet blir mulig å forutsi hvor de råteinfiserte trærne befinner seg. Dette gjør oss i stand til å tilpasse skogforvaltningen til risikoen for råteangrep lokalt.

Skog som står og råtner gir dårlig avkastning. Rotråte sprer seg fra én generasjon til neste og øker over tid når skogen har blitt infisert av soppen. Kunnskap om hvor og hvordan rotråten har spredd seg på hogstfeltet kommer til nytte når ny skog igjen skal plantes etter hogst. Smart planting vil dessuten redusere sjansen for at de nye fremtidstrærne blir infisert med rotråtesoppen.

Siden 1920 har mengden tømmer i de norske skoger blitt tredoblet og nærmer seg nå en milliard kubikkmeter. Bare de siste ti årene har tømmermengden økt med 20 prosent. I tillegg er det en forventning om økt hogst i årene fremover, ikke minst i forbindelse med det grønne skiftet, der fornybare råvarer skal erstatte fossile. Utfordringen for skogbruket i den nye bioøkonomien blir derfor å skape lønnsomme arbeidsplasser samtidig som hensynet til miljø ivaretas.

En del av løsningen på dette er nettopp presisjonsskogbruket, der ny teknologi – i form av sensorteknikk, droner, skytjenester, forbedre analyser verktøy, datainnsamling fra hogstmaskiner og kanskje førerløse, fjernstyrte, og til og med selvgående, skogsmaskiner – tas i bruk for å gi økt lønnsomhet og samtidig sikre at hensynet til miljøet ivaretas på best mulig vis.

Degradering av jordsmonn og utlekking av næringsstoffer er viktige utfordringer for bønder i Nepal. Dette fører til redusert avlingsproduksjon, noe som igjen påvirker levebrød og matvaresikkerhet. 

– Forsøk viser at innblanding av biokull i jordsmonnet kan føre til en vesentlig forbedring av kvaliteten av noen av de mest utarmede tropiske jordtyper, sier doktorgradskandidat Naba Raj Pandit fra NMBU.
Han har forsket på nye metoder for å lage biokull på.

Fordobler avlinger
Pandit forteller at avlingene i noen tilfeller kan bli fordoblet etter tilførsel av biokull.
– Dette er fantastisk for bøndene som plutselig får en bedre matsikkerhet og kan tjene mer slik at barna kan gå på skole. I tillegg er det gode nyheter for land hvor veksten i matproduksjon ikke er i takt med befolkningsveksten.
En utfordring er at biokull per dags dato produseres industrielt.
– I mange tilfeller betyr det at fattige bønder ikke har råd til å skaffe det, sier Pandit.

Måling av røykutslipp fra den nye produksjonsmetoden. Til venstre: ph.d.-kandidat Naba Raj Pandit, på stigen: hovedveileder, professor II Gerard Cornelissen, til høyre: hovedutvikler av metoden, Hans Peter Schmidt.

Foto

Privat

Enkel og bedre
Pandit har undersøkt nye produksjonsmetoder som kan tas i bruk uten større investeringer. Selve ovnen er ikke noe mer enn et selvgravet hull i bakken fyrt på en spesiell, men enkel måte. Metoden er billig og praktisk, og gjør det mulig for bøndene å lage kullet selv. Pandits resultater viste at metoden gir biokull av høy kvalitet. Han målte også utslipp av røyk og andre skadelige stoffer.
– Denne metoden er faktisk en god del renere enn eksisterende, mer kompliserte og dyrere metoder. Så den er mer bærekraftig, sier han.

«Skogdreperen»
Han har også vært den første å prøve en invaderende planteart, "banmara" (Eupatorium adenophorum), som biomasse for å fremstille biokull. På folkemunne er denne busken kjent som «skogdreperen». Den er et utbredt problem i Nepal, samtidig som den er uspiselig for kveg.
Pandit har beregnet potensialet i å lage biokull av all "skogdreper" i Nepal.
– Det er naturligvis ikke realistisk, men biokullproduksjon av all banmara kan for eksempel kompensere for hele Norges årlige karbonutslipp!

Næringssvamp
Pandits forskning viser at biokull fungerer som en form for svamp for næringsstoffer og vann. Det første er bra for å hindre at plantenæring ikke bare blir vasket bort, og det siste er bra når klimaet blir tørrere nettopp på grunn av klimaendringer. Med bakgrunn i de målte avlingene ble det beregnet bruttomargin for å inkludere biokull i lokal jordbrukspraksis.
– Min kost-nytte-analyse indikerte at den optimale doseringen av biokull var 15 tonn per hektar, og bruttomarginene kan da økes med 20-40%, sier Pandit.
Med den doseringen kan bøndene altså øke sine årlige inntekter med 20-40%, hvilket tilsvarer omtrent 800 $ uten karbonpris eller såkalte "klimakvoter".

Trippel gevinst
Tilførsel av biokull er altså et tiltak med mange konkrete og målbare fordeler: klimatiltak, forbedring av jordkvalitet og, i dette tilfellet, forvaltning av en invaderende planteart i Nepal.
– Gjødsling med biokull kan forbedre jordbruksøkonomien til småbønder i denne relativt fattige delen av verden, samtidig som at klimautslippene reduseres og en problematisk og fremmed art forvandles til en verdifull ressurs, avslutter han.

Ph.d.-kandidat Naba Raj Pandit (venstre) og bonde Khem Raj Neupane, i forsøksfeltene i Rasuwa-distriktet, Nepal.

Foto

Privat

Alt liv på jorda startet med ett selvreplikerende molekyl. Ett gen. Senere har de blitt flere  – mange flere. Et pattedyr har rundt 20.000 gener. Mange av disse har oppstått gjennom duplikasjoner av genene. En ekstrem-variant er helgenomduplikasjoner, som betyr at alt arvestoffet til en organisme (genomet) dupliseres, noe som resulterer i en dobling av antall gener. Helgenomduplikasjoner har vært koblet til viktige evolusjonære hendelser, som virveldyrenes opprinnelse og planteslekters evner til å overleve masseutryddelsen som tok livet av ikke-flyvende dinosaurene for 66 millioner år siden.

To teorier om genendringer

En ledende teori har vært at flere genkopier gir ekstra råmateriale til å utvikle nye egenskaper og tilpasninger. Dette kan skje på to måter:

• En kopi beholder de opprinnelige funksjonene, mens den andre kopien utvikler nye funksjoner. Dette kalles neofunksjonalisering.
• De to genkopiene fordeler de opprinnelige funksjonene mellom seg. Dette kalles subfunksjonalisering.

Hvor vanlig disse evolusjons-scenarioene er har lenge vært et omdiskutert tema innen evolusjonsbiologi.

Våren 2016 var derfor en spennende tid for evolusjonsbiologer. Omtrent samtidig ble det publisert to nesten identiske analyser av hvordan dupliserte gener i fisk utviklet nye «funksjoner» - men konklusjonene som var fullstendig på kollisjonskurs. Den ene studien som ble publisert i Nature Genetics studerte en mer enn 300 millioner år gammel helgenomduplikasjon i fisk. De konkluderte med at genduplikater fordeler funksjonene mellom seg (altså subfunksjonalisering). Den andre studien, publisert i Nature, studerte en nyere helgenomduplikasjon i laksefisk, og konkluderte med at en kopi beholdt den opprinnelige funksjonen (altså neofunksjonalisering). Denne studien var NMBU-forskerne Simen Rød Sandve og Torgeir Rhodén Hvidsten med på.

Eureka!

Hvordan kunne de komme til så ulike konklusjoner? Siden forfatterne av artiklene hadde gjort all data fra studiene tilgjengelig, kunne Simen Rød Sandve og Torgeir Rhodén Hvidsten enkelt reanalysere begge datasettene. I tillegg simulerte forskerne nye data der de visste fasiten før analysene ble gjort. Og dette løste mysteriet. Observasjonen om at dupliserte gener fordeler funksjoner mellom seg (subfunksjonalisering) var et resultat av en metodefeil. Begge helgenomduplikasjonene i fisk – både den gamle og den nye – viste det samme: Når evolusjonen får sjansen til å leke med to like gener så lar den én være i fred og eksperimenterer med den andre. Neofunksjonalisering er den mest vanlige metoden evolusjonen bruker til å utvikle nye funksjoner hos genene, altså.

Reanalysen ble nylig publisert som en kommentar i Nature Genetics

Det er en helt vanlig morgen i juni på Gamlebyen gravlund øst i Oslo.

Sola står høyt på himmelen, en fugl tripper langs hekken og forsvinner bak en gravsteinene, og en ung mann jogger forbi kapellet oppe på høyden mens han ser seg litt rundt og løper videre, forbi et par som er ute og lufter hunden.

Hele morgenen kommer det en kontinuerlig strøm med mennesker nedover de gruslagte gangveiene. Hva gjør alle disse folkene på gravlunden en mandag morgen kl. 8?

-  Vi er på vei til skolen og jobben, sier Ole Gullvåg som sammen med barna Johanne og Emrik kommer ruslende på gangveien bak kapellet. Det er daglig rutine:

- Vi går igjennom her hver dag. Det er mye koseligere å gå igjennom parken enn å gå langs veien der sånn, sier han og peker på bilveien bak trærne.

Men skal ikke gravlunden være et sted for å minnes de døde, heller enn en gjennomfartsåre for folk som skal på skole og jobb?

Levende lunder

Forskere fra NMBU, NIKU og NINA har kartlagt bruken av to av Oslos gravlunder: Gamlebyen gravlund og Østre gravlund. 

Begge lundene er velstelte grønne områder omringet av byens kontorer, leiligheter, butikker og bilveier. Det er ikke mange andre slike grønne lunger i områdene rundt.

-  I vår studie fant vi at bare fem prosent av de som brukte Gamlebyen gravlund var der for å besøke graver, forteller Helena Nordh, en av forskerne bak studien.

Sammen med kollegene observerte hun aktiviteten på gravlundene mellom april og juli 2014.

- Her så vi at flesteparten av gravlundens brukere var på vei til sentrum av byen. Den nest største gruppen var hundeluftere, fulgt av syklister og folk som var på trilletur med små barn, forteller Nordh.

Ole Gullvåg og barna Johanne og Emrik foretrekker gravlunden som jobb- og skolevei framfor å gå langs bilveien.

Foto

Tove Rømo Grande

På Østre gravlund var bildet noe annerledes:

Et flertall av brukerne besøkte graver, 54 prosent i ukedagene, og hele 70 prosent i helgene.  Men også her var hundeluftere en stor brukergruppe, i tillegg til syklister og folk som, ifølge forskerne, så ut til å ha en rolig og fredelig stund på benkene.

Til sammen registrerte forskerne 18 ulike aktiviteter.

-  En dag foregikk det innspilling av en film, noen dager var det unger som lekte gjemsel, mens andre igjen slappet av på gresset. Det var også en del som ruslet og så seg rundt, og tok bilder av blomster og trær, så vel som graver, sier Nordh.

Også familien Gullvåg er innom gravlunden på fritiden:

- Vi har det litt som en turdestinasjon, sier Gullvåg.  – Og vi sykler her noen ganger, skyter datteren Johanne inn som legger til at hun har lært seg å sykle.

Det har de aldri fått kommentarer på, selv om sykling egentlig ikke er lov på norske gravlunder. Men reglene er det uansett få som vet om.

Unikt i Skandinavia?

I Norge, Sverige og Danmark er gravlundene å regne som en del av byenes grønnstruktur. De fyller en rolle som grønne lunger i byenes larm og leven. Slik er det ikke overalt:

- Da jeg bodde i nærheten av Assistens kirkegård i København, som er et av byens mest populære oppholdssteder, ble jeg overrasket over å se at den ble brukt til så mye annet enn å besøke graver. Det er jeg ikke vant med fra Russland, forteller doktorgradsstudent på NMBU, Pavel Grabalov.

- Folk hadde piknik, drakk øl og gikk tur med hunden, minnes han.

Er det en mangel på respekt for de døde, at det foregår så mye over hodene på dem, bokstavelig talt?

- Nei, jeg synes ikke det, det er et spørsmål om hva som oppfattes som akseptabelt og ikke. Her tror jeg landets kultur spiller en sentral rolle, sier han.

- I Russland, som i mange andre steder i verden, er ikke gravlundene anlagt med gress, trær og annen beplantning slik som i Skandinavia, forteller Pavel Grabalov som i sin doktoravhandling ønsker å finne ut hva som kan forklare de store forskjellene i bruk og design.

Foto

Pavel Grabalov

Gravplassene sier mye om et lands historie og kultur
Grabalov er i gang med sin doktorgradsavhandling hvor han skal sammenligne design og bruk av skandinaviske og russiske gravlunder.

- En typisk russisk gravlund er ikke plassert så sentralt i byen, den har som regel en liten buffersone rundt seg og er veldig tettpakket. Hver grav har et gjerde, og folk bruker veldig mye tid på gravene for at de skal bli personlige.

- I Norge ser gravene mer eller mindre like ut, men i Russland er de mye mer forskjellige. Noen av gravene ser helt ville ut! sier han og smiler. Han peker på janteloven og likhetstanken, som står sterkt i Norge, som en mulig forklaring på hvorfor så få graver skiller seg ut av mengden.

- Typiske steder som Sørenga i Oslo kan man finne overalt i verden, uavhengig av kultur. Men i gravplassene kan man derimot lese mye av et lands historie, og de er veldig ulike fra land til land, sier Grabalov.

Samlingsted for lokalsamfunn
I Norge har gravlundene og kirkebakken tradisjonelt fungert som en viktig samlingsted for lokalbefolkningen rundt om i landet.

I historiske skrifter fra middelalderen ble gravlundene beskrevet som sosiale og offentlige områder, men som likevel bar preg av sosial segregering hvor gravplassen var delt opp i områder for folk med ulike sosial klasse.

Det var ikke før på 1800-tallet at det ble vanlig at det brede lag av befolkningen fikk navnet sitt innskrevet på gravsteinene.

Gravplassene vokste samtidig fram til å bli et av hovedsamlingsstedene for lokalsamfunnene, ifølge studien. Der foregikk handel, offentlige kunngjøringer, postlevering, politiske debatter og sosiale samlinger. Også staller og oppbindingssteder var vanlige å finne ved gravplassene ettersom folk kom ridende eller kjørende med hest. 

- Ettersom det i perioder var en plikt å møte opp på messer, ble gravplassen og naturlige steder for folk å møtes, også for andre ærender, sier Kristen Lunde, dosent i landskapsarkitektur på NMBU.

Gravlundene ble etter hvert også et tema for folkehelsen. Sunnhetsloven fra 1860 inkluderte bestemmelser om plassering og fjerning av gravene, benker, planter, gjerder og andre fasiliteter.

I dag er det kommunene som har ansvaret for gravlundene gjennom Kirkelig fellesråd, og lovgivningen er omfattende.

Møteplass for ulike kulturer og trosretninger

En av dagens utviklingstrender i byene er en stadig større kulturell miks av mennesker. Også her kan gravlundene spille en rolle og gjenspeile samfunnsutviklingen, mener forskerne.

Rundt Gamlebyen gravlund bor det rundt 6000 mennesker, og bydelen er preget av et rikt kulturelt mangfold.

- Dersom gravplassene blir sett på som grønne, urbane og tilgjengelige offentlige områder, kan det bli et sted hvor de ulike kulturene møter hverandre. Det kan gi gravplassene nye funksjoner og mening, kommenterer Nordh. 

Det er ifølge studien et økende behov for å skape flere offentlige områder som tilrettelegger for multikulturelle møter, også på tvers av trosretninger. Måten gravlundene designes sees på som viktig for at den brede befolkningens skal føle tilhørighet.

Et område av Gamlebyen gravlund er reservert for muslimske graver, og en koptisk menighet med medlemmer fra Etiopia leier for tiden kapellet oppe på høyden av lunden.

Foto

Tove Rømo Grande

Deler gravlunden i soner

Men hvordan skal gravlundene bli et godt sted å være for sørgende, samtidig som at det foregår andre aktiviteter? Forskernes tips er å dele lundene i ulike soner. På Gamlebyen gravlund er det godt tilrettelagt for dette:

- Et område av lunden består av store gressplener med få graver og ligner mer en typisk park, mens andre steder står gravene mye tettere. Der er det er mindre naturlig for folk å drive med aktiviteter, poengterer Nordh.

- Mange av de vi snakket med i en studie om gravplassene som rekreasjonsområder trakk frem verdien av stedene som rolige og fredelige, i motsetning til vanlige parker hvor det ofte er mer støy. Dette er egenskaper ved gravlundene det vil være viktig å ta vare på, kommenterer Nordh.

Som en del av soneinndelingen bør derfor plassering av benker og annen infrastruktur være godt gjennomtenkt, påpeker forskerne. Benkene bør for eksempel stå hver for seg, ikke i klynger, og bør samtidig være plassert i områder hvor det ikke hovedsakelig er graver. Skilt som gir informasjon om hvordan gravplassen en oppdelt, vil også være til god hjelp.

I Oslo legger kommunen vekt på at de grønne områdene i byen må brukes smartere og mer effektivt etter hvert som byene bygges tettere, og at gravplassene vil bli stadig viktigere som grønne elementer i byen. Samtidig skal de forbli et sted hvor folk kan søke ro og minnes sine kjære. Det står i stil med slik flere av gravlundenes brukere oppfatter stedet:

- Det er kjempefint her fordi det er grønt og fint og veldig velholdt. Det hender jeg går tur her med hunden ellers også, sier Helle Haukvik, som er på vei til trikken denne morgenen med hunden Bingo.

Ser du på det mer som en park enn en gravlund?

- Nei, for det er jo graver her, så jeg prøver å ikke være helt i partymodus.

- Det er jo graver her, så jeg prøve å ikke være helt i partymodus, sier Helle Haukvik som er på vei til trikken sammen med hunden Bingo.

Foto

Tove Rømo Grande

Hogst, plantasjer og jakt truer «skogens gamle mann» - orangutangen. Den har blitt synonymt med avskoging og et symbol på den ville naturens sårbarhet. Ny forskning indikerer imidlertid at forskerne har oversett hvordan sameksistensen med mennesket har formet orangutangen på et helt grunnleggende vis.

Var flere og mer sosiale
– Vi har antatt en rekke ting om orangutangen basert på dens nåværende utbredelse og levevis, sier Douglas Sheil, professor i tropisk økologi fra NMBU - Norges miljø- og biovitenskapelige universitet.
– Som for eksempel at tilgjengelighet av frukt har vært en viktig begrensning for dens utbredelse.
– Eller at de lever i lave tettheter og har en begrenset geografisk utbredelse.

Var mye mer vanlig
Sheil er en av forfatterne bak en ny studie hvor forskerne har kombinert data fra fossiler, arkeologi, genetikk og atferd for å få en bedre forståelse av orangutangens livshistorie - før og etter menneskenes inntog. Funn av blant annet tenner viser at orangutangene en gang var langt vanligere i Kina, Thailand og Vietnam.

– Disse dyrene overlevde mange miljømessige endringer og har antakelig levd i langt flere forskjellige typer leveområder enn det vi ser i dag, sier Sheil. 

Forskerne tror at de var flere og langt mer sosiale tidligere, men har blitt jaktet til utryddelse mange steder.
– Generelt sett er de lave tetthetene og den begrensede utbredelsen et resultat av påvirkning, ikke fordi det alltid har vært slik. 

Mer effektiv jakt
Orangutangen som levde i Sørøst-Asia før moderne mennesker ankom regionen, kan ha vært ganske annerledes. Forskernes funn indikerer at langvarig samspill med mennesker har formet dem sterkt.

– For 20 000 år siden begynte antallet å synke kraftig, noe som ser ut til å henge sammen med menneskelig påvirkning, sier Sheil.
Særlig oppfinnelsen av prosjektilvåpen gjorde jakten enklere og mer effektiv.

Hjelp fra fortiden
I dag eksisterer det bare orangutanger på de to øyene Borneo og Sumatra i Sørøst-Asia. Forskerne antar at måten orangutangene lever i dag sannsynligvis er en tilpasning til både miljøfaktorer og langvarig menneskelige press, spesielt jakt.

– Jo bedre vi forstår hvordan orangutangen har blitt påvirket av mennesker, desto mer kan det hjelpe oss med å forstå hvordan de reagerer på menneskelige trusler nå, sier Sheil.

Orangutang

Foto

Shutterstock

Mer motstandsdyktig
Også nyere forskningsresultater viser at bildet er mer sammensatt enn først antatt. Ved hjelp av viltkameraer har forskerne oppdaget at orangutangene bruker mer tid på å gjemme seg i trær når folk er i nærheten.

– Den bruker mer tid på bakken når menneskene ikke er der.
Resultatene indikerer at orangutangen antakelig er mer motstandsdyktig mot menneskelige aktiviteter enn forskerne har trodd, og den kan nok leve i områder som er tungt påvirket av menneskelige aktiviteter – i hvert fall på kort sikt.

Farlig misforståelse
– Dette viser at selv arter som det har blitt forsket mye på kan blir misforstått, sier Sheil.
– Det er også viktig kunnskap som angår orangutangens overlevelse.

Han påpeker at dersom det tidligere hadde vært kjent orangutanger kan overleve i skoger med plukkhogst, kunne forskerne ha utviklet forvaltningsplaner som innlemmet disse leveområdene.
– Dette kunne ha reddet tusenvis av individer.

Lys i tunnelen
Allikevel er det håp.

Den gode nyheten er at orangutangene kan bevares i en mye større del av landskapet enn tidligere antatt.
– Vi må presse på for å utforske disse mulighetene, sier Sheil.

Forskerne krever en mangesidig tilnærming til orangutangens forvaltning. Dette betyr å inkludere menneskedominerte landskap i planene, og ikke bare urørt regnskog. I tillegg må jakten reduseres og leveområdenes kvalitet økes.
– Om vi gjør ting riktig er det forhåpentligvis plass til orangutangen, også i fremtiden, avslutter han.  

Palmeolje brukes i dag i mat, kosmetikk, vaskeprodukter og drivstoff. Produksjonen ødelegger tropiske skoger og artene som lever der. Allikevel forventes bruken å øke kraftig i årene som kommer.

– I underkant av to hundre kritisk truede dyrearter har palmeoljeproduksjon som en av sine hovedtrusler, sier professor Douglas Sheil ved NMBU – Norges miljø- og biovitenskapelige universitet.
– Skal vi klare å stanse tapet av det biologiske mangfoldet, må vi slutte å hogge naturskog for å dyrke oljepalme.  

Ny rapport
Sheil er medlem av en ekspertgruppe, IUCN Oil Palm Task Force, som i dag har publisert en rapport om palmeolje og biologisk mangfold. Rapporten viser veien til økt bærekraft i palmoljeindustrien. Den konkluderer med produksjonen av palmeolje vil ha katastrofale effekter på den globale biologiske mangfoldet dersom økningen fortsetter.

Ti ganger så effektiv
Palmeolje er et populært produkt, med god grunn. Den har en lang rekke bruksområder, og er billig å produsere.  

– Oljepalmen er omtrent 10 ganger mer effektiv å dyrke enn soyabønner eller raps, sier Sheil.  
En så produktiv og lønnsom plante har åpenbare fordeler og er ikke lett å utkonkurrere.

– Palmeoljen er her for å bli, sier han.
– Vi må derfor finne bærekraftige løsninger i stedet.

Bomullstopptamarin. En utrydningstruet tamarin som opprinnelig har tilhold i området fra Costa Rica til Colombia i Sør-Amerika. Trues av palmeoljeproduksjon.

Foto

Shutterstock

Anbefaler ikke forbud
Forskerne mener at et forbud mot palmeolje ikke er løsningen på problemet.
– Et forbud mot palmeolje vil mest sannsynlig bare flytte, og ikke stoppe tapet av biologisk mangfold, sier Sheil.

Nøkkelen er økt bærekraft og bevisstgjøring i alle ledd.
– Den globale etterspørselen etter palmeolje vokser, men å gjøre produksjonen mer bærekraftig er opp til oss alle, sier han.

Alle må bidra
– Her er det ingen rask og enkel løsning som fikser alt. Vi har alle har en rolle å spille, og alle ledd i systemet gjøre jobben sin, sier Sheil.   

Han sier videre at regjeringer, produsenter og forsyningskjede må forplikte seg til å øke bærekraften, og ikke minst følge dem.
Sheil oppsummerer hvem som må gjøre hva:

• Konsumenter og forhandlere må kreve at produksjonen er bærekraftig.
• Beslutningstakere må vedta politikk som fremmer bærekraftig produksjon, samt begrense bruken i varer som ikke er mat, som for eksempel biodrivstoff.
• Importland må kreve bærekraftig produksjon.
• Produserende land må håndheve beskyttelsen av biologisk mangfold og forby avskoging for anleggelse av nye plantasjer.
• Oljeprodusenter må slutte å hugge regnskog for å anlegge nye plantasjer, og forvalte allerede påvirkede landområder mer bærekraftig enn det de gjør i dag.   

Mindre enn 20 prosent av dagens produksjonen er sertifisert som bærekraftig.

Palmeoljeplantasje sett ovenfra.

Foto

IUCN

Mange negative konsekvenser
Selv om avskoging og tap av biologisk mangfold ofte listes som hovedutfordringene med palmeoljeproduksjon, så har den også andre negative effekter.

– Andre negative konsekvenser av slike plantasjer inkluderer blant annet redusert jord- og vannkvalitet, utslipp av klimagasser og økte konflikter mellom dyr og menneske, for å nevne noe, sier Sheil.

Det var et fullsatt auditorium som møtte byråden for miljø og samferdsel, Lan Marie Nguyen Berg, under konferansens første sesjon, onsdag 20. juni. I tre dager til ende kan deltagerne velge mellom 117 paneler, med 10-12 sesjoner som foregår til enhver tid.

- Det har vært overveldende stor interesse for denne konferansen, forteller Tor Arve Benjaminsen, professor ved Institutt for internasjonale miljø- og utviklingsstudier på NMBU, som sammen med kolleger fra UiO og OsloMet har satt sammen programmet.

- Vi hadde i utgangspunktet et tak på 400 fagartikler, men vi landet til slutt på 450. Da hadde vi allerede sagt nei til en rekke andre, sier han.

Forskningens betydning

I åpningstalen la byråden vekt på hvordan forskere spiller en sentral rolle for å utvikle og påvirke politikk gjennom å bidra med nye løsninger og utdanning av fremtidens generasjoner.

- Som forskere må dere fortsette å være synlige og ha en stemme i samfunnsdebatten for å bidra til å endre måten samfunnet er organisert. Det er behov for alternative utviklingsmodeller for byer og for land, sa Berg.

Hun fremhevet byenes rolle for å redusere verdens utslipp, og fortalte om hvordan Oslo forbereder seg til å bli en nullutslippsby i framtiden.

- Enkelte mener at Norge og Oslo er for ubetydelig i størrelse for å kunne bidra til å redusere klimagassutslipp, men jeg kunne ikke vært mer uenig. Da kan alle små grupper bruke det samme argumentet, påpekte hun.

Utvikling av grønne, bærekraftige byer er tema for flere av konferansens paneler. Se programmet her.

Internasjonal oppmerksomhet

Politisk økologi er en akademisk tilnærming for å studere miljø og utviklingsspørsmål både i sør og nord. Innenfor dette feltet ser forskerne spesielt på maktforhold og hvordan aktørenes ulike interesser og ulike muligheter påvirker politikken. Hvem er taperne og hvem er vinnerne?

En av de internasjonale deltagerne, kanadiske James Wilkes fra Queens University i Ottawa, er spesielt interessert i urbefolkningers rettigheter, og har selv gjennomført en rekke studier i nord i Canada.

- Det er første gangen jeg er på en internasjonal konferanse på denne størrelsen. Det er inspirerende å møte så mange kolleger som har erfaring med forskning og feltarbeid i mange ulike land. For meg er dette en enestående mulighet til å stifte bekjennskap med ulike miljøer med ulik kulturell forståelse, og til å få grep om bredden i forskningen på feltet, sier Wilkes.

Også internasjonal presse har meldt sin ankomst på konferansen.

Mottagelse i Oslo rådhus  

For å ønske de internasjonale gjestene velkommen åpnet Oslo rådhus dørene tirsdag kveld med velkomsttale av ordfører Marianne Borgen, og en guidet tur med rådhusets profesjonelle guider.

Marianne Borgen tok i mot POLLEN-konferansens gjester i Oslo Rådhus, tirsdag 19. juni.

Foto

Tove Rømo Grande / NMBU

Se flere bilder fra konferansen på vår Facebook-side: facebook.com/landskapogsamfunn/

CERAD er et senter for fremragende forskning som jobber for å redusere usikkerheten i risikovurderinger knyttet til radioaktivitet. Senteret ser på effekter av radioaktivitet, blant annet gammastråling, alene og i kombinasjon med andre stressfaktorer. Målet er å bidra til grunnleggende kunnskap og bedre verktøy for å beskytte mennesker og miljø fra stråling. 

Senteret startet i 2012 og har nylig hatt sin midtveisevaluering. Norges forskningsråd, basert på evalueringskomitéens anbefaling, vedtok i styremøte den 18. juni 2018, å bevilge midler til ytterligere fem års forskning.

Trangt nåløye
– Å ha status som SFF-forskningssenter er et resultat av hard og målrettet jobbing i kombinasjon med gode forskningstradisjoner. Du når ikke gjennom dette nåløyet uten å ha hatt forskning på toppnivå i lang tid, sier dekan Sjur Baardsen.
– Det er hyggelig og vel fortjent at forskningsrådet anerkjenner CERADs resultater for den foregående femårsperioden, og viderefører bevilgningene.

– I dag åpner vi mye mer enn et bygg. I dag åpner vi et senter for biomedisinsk forskning, utdanning og videreutdanning av veterinærer og helsepersonell og et sted for innovasjon og teknologisk utvikling. Vi åpner dører for å få frem mer kunnskap og nye metoder til det beste for både menneskers og dyrs helse, sa prorektor for forskning ved NMBU, Øystein Johnsen, da han talte under åpningen onsdag.

SEARCH (Sandnes Education And Research Center Hoyland) er et samarbeid mellom NMBU, Helse Stavanger universitetssykehuset HF og Universitetet i Stavanger.

Prorektor Øystein Johnsen og dekan ved Veterinærhøgskolen, Anne Storset, talte under åpningen av SEARCH.

Foto

Camilla Wiik Gjerdrum

Unikt samarbeid
Senteret skal øke kunnskap om sykdommer, diagnostikk og behandling til nytte for både dyr og mennesker. Det unike ved prosjektet er samarbeidet mellom human- og veterinærmedisin. Kunnskap på tvers av arter er svært verdifull, både fordi medisinske teknikker kan overføres, men også fordi smitte av sykdommer skjer mellom mennesker og dyr, og dyr imellom.

– Det som skal skje av aktiviteter og samarbeid i dette bygget er midt i hjertet av NMBUs arbeid med ny kunnskap for fremtidige generasjoner og klodens beste. Det handler om sammenhengene mellom dyrs og menneskers helse, sammenhengen mellom naturen og det moderne samfunnet, mellom teknologi og helse, og ikke minst sammenhengene mellom utdanning, forskning og innovasjon, sa prorektor Johnsen.

Olaug Bollestad fra Kristelig Folkeparti var med og åpnet SEARCH onsdag 13. juni. Hun er en av politikerne som har stått hardt på for å skaffe midler til forskningssenteret. Hendelsen ble dekket av NRK.

Foto

Camilla Wiik Gjerdrum

Landets ledende akuttmedisinske senter
Også dekan ved Veterinærhøgskolen, Anne Storset, ønsket å berømme arbeidet som er lagt ned før dagens åpning.

– Det er tankevekkende at selv om Veterinærhøgskolen er nærmeste nabo til Ullevål sykehus, så er det her i Sandnes at man får til et så tett samarbeid mellom humanmedisin og veterinærmedisin, sa hun under sin tale.

Storset trakk frem ildsjelene som er noe av årsaken til dagens åpning og berømte veterinær og professor Martha Ulvund for hennes engasjement som er mye av årsaken til at SEARCH står ferdig i dag. Da hun pensjonerte seg var det førsteamanuensis Marianne Oropeza-Moe som tok over prosjektet. Sammen med overlege Nils Petter Oveland fra Stavanger Universitetssykehus har de lykkes med å realisere SEARCH. 

– Ett av våre mål er at dette skal bli landets ledende akuttmedisinske senter, sa Oveland under åpningen.

Han trakk frem flere aktører og mulige prosjekter som kan gjennomføres på grunn av SEARCH. Blant annet jobber teknologer ved Chalmers Universitet i Göteborg med mikrobølgeteknologi for å raskt oppdage blodpropp eller hjerneblødning. Rask og riktig behandling er livsnødvendig.

– Det er også viktig for oss å være en testfasilitet for næringslivet. Verdiskapningen i flere store næringer i Norge vil avta, mens helse- og biomedisinsk industri vil vokse. Ved å bygge et topp moderne forskningsanlegg med avansert diagnostisk utstyr blir vi svært ettertraktet, sa Oveland.

Førsteamanuensis Marianne Oropeza-Moe og overlege Nils Petter Oveland viser frem den topp moderne operasjonssalen i SEARCH-bygningen.

Foto

Camilla Wiik Gjerdrum

Mulighet for å oppstalle gris
Tidligere har NMBU i Sandnes bare hatt sau og geit, men nå blir det mulighet for å oppstalle gris i det nye bygget.

– Gris har mange genetiske, anatomiske og fysiologiske likheter med oss mennesker, og er derfor en god modell å forske på, fortalte førsteamanuensis Marianne Oropeza-Moe.

Det nye bygget er på 400 kvadratmeter og inneholder blant annet grisefjøs til oppstalling til omtrent 35-40 griser og én stor operasjonssal som kan deles opp i fire. Det er planlagt et svært avansert kombinasjonsrom med CT, røntgen og operasjonsmulighet.

– Dette er fremtidens operasjonssal og øker muligheten til svært avansert forskning. Så langt har ingen sykehus i Norge slikt avansert utstyr, men SEARCH kan bli et foregangssted som sykehusene senere kan kopiere, sier Oveland.

Stor støtte til SEARCH
Prosjektet så langt har kostet 37 millioner kroner. Prosjektet er finansiert gjennom et utstrakt offentlig og privat samarbeid mellom kommune, fylkeskommune og lokale nærings- og finansaktører. I tillegg er det bevilget 20 millioner kroner over statsbudsjettet til prosjektet. Mange trakk frem Rogalandsbenken på Stortinget som en del av årsaken til at SEARCH har blitt realisert.

– Dette er et så utrolig viktig regionalt, nasjonalt og internasjonalt forskningssenter. Det er mye større enn dere forstår, sa Olaug Bollestad fra KrF til latter fra alle som var til stede på åpningen.

Hun fortalte selv om et stort engasjement for SEARCH.

– Vi er i landbruksfylket og oljefylket Rogaland. Her finnes viktig kunnskap og SEARCH er en unik mulighet både faglig og innen utdanning. Vi er ikke ferdige, nå begynner jobben med å fylle senteret med innhold. Hjertelig til lykke, avsluttet hun.

Initiativet til Dora-erklæringen (The San Fransisco Declaration on Research Assessment) ble tatt i 2012 av American Society for Cell Biology sammen med en rekke redaktører og forlag innen vitenskapelig publisering.

Utgangspunktet deres var et ønske om å gå tilbake til å vurdere selve forskningens i seg selv i stedet for å bruke publiserings- og siteringsindikatorer når forskningen skal vurderes og evalueres.

Tradisjonelt har det vært slik at når et organ skal tildele forskningsmidler eller når en institusjon skal ansette en forsker, har forskningens kvalitet og søkerens faglige kvalifikasjoner blitt målt etter det såkalte «impact factor»-systemet.

Denne faktoren er et mål på gjennomsnittlig antall siteringer av artikler i vitenskapelig tidsskrifter. Systemet var opprinnelig bare et verktøy som bibliotekarer brukte for å finne ut hvilke tidsskrifter de skulle kjøpe inn, og ikke et verktøy for kvalitetsvurdering.

Systemet har før fått mye kritikk.

Kritikerne har ment at systemet sier lite om selve forskningsinnholdets kvalitet og at det er en uheldig konsekvens at forskere heller søker lukkede avtaler med tidsskrifter med høy impact factor framfor åpen tilgang når de skal publisere forskningen sin – rett og slett fordi det gir størst sjanser for å få finansiert nye prosjekter.

– Viktig for tillit til forskningen

NMBU signerte Dora-erklæringen i mai.

– Vi har signert denne erklæringen fordi det er på høy tid å tenke nytt om åpenhet og kvalitet i forskningen. Å endre forståelsen og praksis av forskningskvalitet, er en forutsetning for å komme over i systemer med større åpenhet og tilgjengelighet, sier rektor Mari Sundli Tveit ved NMBU.

– Impact factor-systemet binder folk til de etablerte publiseringskanalene, selv om det ikke er noen god indikator på kvalitet. Systemet er til syvende og sist til hinder for befolkningens tilgang til kunnskap. Åpen tilgang til forskning er ikke bare avgjørende for en kunnskapsbasert samfunnsutvikling. Det er også et viktig grunnlag for befolkningens tillit til forskerne, sier Tveit.

– Det vi i praksis sier med denne erklæringen, er at når vi vurderer en søkers kvalifikasjoner eller kvaliteten i et prosjekt, så skal vi forskningens innhold og kvalitet være det avgjørende i vurderingen vår, sier Tveit.

I Norge har totalt ni institusjoner signert erklæringen, inkludert Forskningsrådet. I tillegg kommer en rekke enkeltpersoner ved mange forskjellige institusjoner. På verdensbasis har 486 institusjoner og 12045 enkeltpersoner signert erklæringen.

NMBU signerte nylig den internasjonale DORA-erklæringen.

Foto

NMBU

Her kan du lese NRKs historie om hvordan Thore Egeland (KBM), Daniel Kling (tidl. KBM, nå FHI) og Magnus Dehli Vigeland (OUS) løste gåten med barnebarnet som ble stjålet i Argentina for over 40 år siden. Ved hjelp av riktig algoritme og programmet Familias fikk endelig bestemor Blanca svar på hvor hennes barnebarn hadde blitt av. 

I 1995 startet Thore Egeland arbeidet som skulle munne ut i programmet Familias. Det gratis programmet er tidligere blitt brukt for å identifisere levninger blant annet i Sør-Amerika, på Kypros, i Spania og i identifikasjonsarbeidet etter 22. juli.

Forsker Beata Sirowy ved NMBU har fått midler til et prosjekt som skal undersøke det sosiale aspektet ved urbant landbruk.  

– Den kompakte bymodellen som er dominerende i Norge og andre europeiske land skaper vanligvis en sterk allianse mellom målene for klimatilpasning med tanke for eksempel på transportknutepunkt og økonomisk utvikling. Men ofte kan slike tette sentra gå på bekostning livskvalitet og sosial rettferdighet.

Sosialt

Hun tror at urbant landbruk kan bidra til en mye bedre livskvalitet i norske byer, og det tverrfaglige prosjektet Cultivating Public Spaces: urban agriculture as a basis for human flourishing and sustainability transition in Norwegian cities skal forske på nettopp dette.

– Å dyrke sin egen mat i felleskap med andre kan styrke både lokalsamfunn og enkeltpersoner ved å gi dem muligheten til å direkte påvirke sine omgivelser, samtidig som de gir tilgang til grønne, inkluderende offentlige rom.

Beata Sirowy er seniorforsker ved Fakultet for landskap og samfunn og deltar i NMBUs talentprogram for unge forskere.

Foto

Håkon Sparre

"Det er meget motiverende at dyrke sin egen mad. Så ved man, hvor det kommer fra. Og så er det simpelthen bare super hyggeligt at være her. Det betyder, at man har et sted at gå hen, når man bor i en lille lejlighed i byen."

–  Byen har satset stort på urbant landbruk, og en utilsiktet effekt er – inkludering. Når de startet å dyrke ute, kom det veldig mange flykninger og asylsøkere for å være med, forteller Sirowy.

- En ny arena for inkludering er skapt. Mange av de som kommer her er vant til å dyrke mye av sin mat selv, og savner det når de kommer til Danmark. Så de kommer til parkene hvor det er åpnet for dyrking og blir kjent med danskene gjennom arbeidet og pausene.

Populært

Losæter er det mest kjente urbane landbruket i Oslo som er tilgjengelig for folk flest. Når de skulle lyste ut 100 private parseller, kom det 4000 søkere!

En kurdisk familie fra Tyrkia plantet disse klatrebønnene på Losæter.

«Nå har vi fått satt røtter her i Norge, og føler oss enda mer hjemme» var deres kommentar til bybonden Andreas Capjon.

Foto

Ruth Lothe

Losæter tiltrekker seg særlig unge voksne, sier bybonden Andreas Capjon.

Foto

Ruth Lothe

– Så det kom en del innvandrere med i prosjektet fra starten av i en veldig bred miks. Mange av dem har jordbruk tettere på i tid, og kan det. Her kan de være kunnskapsleverandører i møte med nordmenn.  Folk møtes her, ikke fordi det er et integreringsprosjekt, men på grunn av felles interesse. 

Et grønt Europa – og Kina med

NMBU skal lede et annet stort forskningsprosjekt om urbant landbruk: SiEUGreen. Totalt deltar 19 partnere i prosjektet: 14 i Europa og fem i Kina. Partnerne utgjør en tverrfaglig forsamling av europeiske og kinesiske forskere, teknologileverandører, små og mellomstore bedrifter, finansfolk, lokale og regionale myndigheter og lokalsamfunn.

Professor Trine Hvoslef-Eide og professor Petter Jenssen er prosjektledere. De brenner fra hvert sitt ståsted for innovasjon innen urbant landbruk.

De søker å demonstrere hvordan teknologisk innovasjon og samfunnsinnovasjon i urbant jordbruk kan ha en positiv innvirkning på samfunnet og økonomien gjennom å bruke nye ressurseffektive landbruksteknikker i urbane og halv-urbane områder.

Trine Hvoslef-Eide er utdannet biolog og sivilagronom og nå professor i bioteknologi.

Foto

Henrik Mikkelsen

CO2-utslipp ved import og transport av frukt og grønt kan naturligvis reduseres betraktelig hvis vi dyrker mer selv, men også det at alt kan kontrolleres er en fordel:

– Man kan spare vann, spare næring og unngå sprøytemidler av noe slag. Ved NMBU forsker vi blant annet på bruken av lys, og ser hvilke spekter som egner seg best for ulike typer planter. For eksempel er det slik at hvis man øker andelen av blått lys økes innholdet av antioksidanter, utdyper Hvoslef Eide.

Ny teknologi = forurensningsfri 

Det som gjør SiEUgreen-prosjektet spesielt er at byens avfallsressurser brukes for å lage gjødsel og vekstmedium for urbant landbruk samtidig som forurensning elimineres. I tillegg lages det energi i form av biogass.

– Dette er et godt eksempel på sirkulær økonomi, forklarer Petter Jenssen.

SiEUgreen-prosjektet er involvert i utviklingen av det gamle sykehuset i Fredrikstad hvor det skal bli mellom 500 og 1000 leiligheter. Her skal toalettavfall og kvernet organisk husholdningsavfall samles via et vakuumsystem og ledes til en biogassreaktor. Disse avfallsressursene blir omdannet til fast og flytende gjødsel, kompost og energi.

Petter D. Jenssen har jobbet med utviklingen av bærekraftige avløps- og gjenvinningssystemer gjennom flere tiår og vunnet priser for sitt arbeid.

Foto

Håkon Sparre, NMBU

Prosjektet inkluderer også forberedelse, utvikling og evaluering av ytterligere fire showcaser: de før nevnte kommunale hagene i Aarhus, tidligere ubrukte landbruksarealer i flyktningeleirer i Tyrkia og to store urbane landbruksprosjekter i Beijing og sentral-Kina.

Kretsløpsteknologi. Figuren viser hvordan svartvannet (kloakken) kan utnyttes til biogass, oppvarming og energi, samt gjødsel og dyrkningsmedium. Gråvannet fra dusj og oppvask kan renses for seg og brukes til vanning eller å skylle toalettskålen.

Foto

Ill. SiEUGreen Horizon 2020

SiEUGreen er et veldig omfattende prosjekt og forskerne vil ta for seg det meste av det som er nevnt her, også de sosioøkonomiske forholdene (eller fordelene) som beskrevet over her.

Vertikal  dyrking

Det som nå er mulig, og som ikke så enkelt lot seg gjøre tidligere, er å dyrke i høyden; altså vertikal dyrking.

Vertikal dyrking, Beijing, Kina

Foto

Shutterstock

Muligheten for belysning med dagens LED-lys gjør at hver etasje med planter kan belyses for seg, med et minimum av energiforbruk og med redusert produksjon av varme – i kontrast til de gamle glødetrådlampene.

Mat

Alle må jo ha mat. Trygg, god og næringsrik mat.

I en verden hvor befolkningen vokser og over halvparten bor i byer, er Cuba et godt eksempel på hva som kan og bør skje når oljekranene stenger og import av mat blir umulig. Da Sovjetunionen falt i 1991, mistet Cuba sin viktigste handelspartner og kilde til fossil olje. Landet fikk alvorlige problemer med matforsyningen. Cuba hadde tidligere et industrialisert jordbruk, men nå spratt urbane hager opp som paddehatter.

Urbant landbruk i Havanna, Cuba.

Foto

Shutterstock

Her til lands

Til sammenligning importerte Norge hele 70% av all frukt og grønnsaker vi spiste i 2016. Ofte langveis fra. Men vi bor i et land med litt annet klima enn Cuba. Derfor har initiativtagere i Norge (over 100 bare i Oslo) begynt å drive urbant landbruk innendørs i høyden eller utendørs i drivhus. Energieffektiv belysning med LED-lamper og fornybar, rimelig strøm gjør dette realiserbart og lønnsomt, både miljømessig og økonomisk.

I en vurdering av europeiske utdanningsinstitusjoner, U-Multirank, bekreftes NMBU som en internasjonal og forskningstung institusjon. På følgende områder får vi toppscore:

• Forskningspublikasjoner – antall publikasjoner hvor minst en forfatter er tilknyttet NMBU
• Ekstern forskningsinntekt -  forskningsbidrag fra nasjonale og internasjonale finansieringsorganer, forskningsråd, forskningsstiftelser, veldedige organisasjoner og andre
• Post-doc-stillinger - antall stillinger i forhold til antall akademiske ansatte
• Sampublikasjoner med industripartnere - prosentandelen av NMBUs forskningspublikasjoner
• Internasjonale doktorgrader – i prosent av totale doktorgrader
• Regionale strategiske forskningspartnere

– Resultatene viser at vi er gode på tverrfaglig samarbeid, og at vi har høy grad av internasjonalt publiseringssamarbeid. Dette er viktige områder for oss – helt i tråd med vår strategiske satsing, sier Øystein Johnsen, prorektor for forskning ved NMBU.

Prorektor for forskning, Øystein Johnsen.

Foto

Gisle Bjørneby, NMBU

U-Multirank skiller seg fra andre rangeringer ved at de har med mange variabler de vurderer utdanningsinstitusjoner på. Institusjonene blir målt på variabler innen følgende fem dimensjoner: undervisning, forskning, regionalt samarbeid, kunnskapsoverføring og internasjonalisering.

Utdanning
Vi får også gode score på utdanningsprogrammene, men har fortsatt en vei å gå i å få studentene til å gjennomføre studiene raskt nok.

Prorektor for utdanning, Solve Sæbø.

Foto

Håkon Sparre, NMBU

Gode resultater på forskning
Vi scorer svært høyt på forskning, og noe lavere på kunnskapsoverføring.

– Rangeringen gir et godt bilde på oss som et internasjonalt forskningstungt universitet. Det er viktig for oss at forskningen fører til nye produkter og tjenester i form av innovasjon. Det har vi styrket oss på over tid, sier Øystein Johnsen.

NMBU har deltatt på denne rangeringen i tre år.

– U-Multirank er av de mer presise rangeringene. Det viktigste er å se på egne resultater og bruke disse til å gjøre strategisk endringer og forbedringer, sier Johnsen.

Her er:

• Et godt studentmiljø
• Nærhet til undervisere og medstudenter
• Kort avstand mellom der du studerer, bor, trener og er sosial
• Et fremtidsrettet universitet med fagområder det satses på
• Gode jobbmuligheter etter utdanning
• Et universitet for deg med hjerte for miljø
• Mange lag og foreninger å engasjere seg i
• Spennende muligheter for utveksling
• Norges vakreste campus (bli med på en rundtur)
• Kort vei til Oslos rike restaurant- og uteliv og badestrender i Drøbak

NB! Veterinær- og dyrepleiestudier er lokalisert på campus Adamstuen i Oslo. I 2020 flytter disse studiene til campus Ås.

Informasjon til deg som er ny student

- Situasjonen i dag er at stadig flere byer markedsføres som grønne produkter som skal selges på det internasjonale markedet. Det overordnede målet er å tiltrekke seg kapital som skal sikre økonomisk vekst, sier førsteamanuensis i by- og regionplanlegging, Jin Xue. Hun har i en årrekke forsket på hvorvidt det er mulig at økonomien fortsetter å vokse samtidig som at klimagassutslippene går ned.

- Jeg tror ikke det er mulig å nå målet om en bærekraftig utvikling så lenge idéen om evig vekst ikke blir utfordret, sier NMBU-forskeren.

Grønnvasket byutvikling

Hun viser til en studie som ser på hvordan den svenske byen Malmö, som siden 1970-tallet har gått igjennom en smertefull avindustrialiseringsprosess, har klart å snu opp ned på kommuneøkonomien ved å markedsføre seg som verdens første bærekraftige by.

- Malmö har blitt et internasjonalt stjerneeksempel på bærekraftig byutvikling og hvert år strømmer titusenvis av arkitekter, byutviklere og andre fagpersoner til byen for å se den grønne, urbane veksten med egne øyne, forteller hun.

Men til tross for utallige priser for den grønne innsatsen har strategien har vist seg å ikke være like bærekraftig for klimaet og miljøet som den er for den økonomiske veksten, ifølge studien.

De nye områdene som har blitt utviklet, med Västra hamnen i front, har tiltrukket seg velstående innbyggere som tiltrekkes av idéen om å bo og leve miljøvennlig som en del av sin klasseidentitet, kommenterer forskerne.

Men med velstand kommer også forbruk: samtidig som at Sveriges samlede forbruk doblet seg, ble det tredoblet i Malmö i samme periode. Innbyggerne på Västra hamnen eier også flere biler enn innbyggerne i resten av byen. Et nytt, fleretasjes parkeringshus har blitt bygget i området. Også energiforbruket i de nye byggene, som markedsføres som svært miljøvennlige, har vist seg å ikke være lavere enn i andre svenske standardbygg.

- Dette føyer seg inn i funn fra andre studier i Sverige og internasjonalt som viser en klar positiv sammenheng mellom økonomisk velstand og forbruk, kommenterer Xue.

Og selv om industrien har forlatt den sørsvenske byen, har den ikke forsvunnet. Kockumskranen, som fram til 2002 var et landemerke for Malmös industri, ble solgt til en verft i Sør-Korea hvor skipsbyggingen pågår for fullt.

- Utslippene som en gang stammet fra industriproduksjonen i Malmö slippes nå ut fra verft andre steder som har tatt over produksjonen. Det er jo ikke slik at det ikke lenger bygges skip, poengterer Xue.

Til tross for at Västra hamnen i Malmö har blitt internasjonalt anerkjent som miljøfyrtårn er det materielle forbruket blant innbyggerne i bydelen langt større enn i Sverige forøvrig.

Foto

Helena Nordh

Balansegang

Er lærdommen for verden forøvrig at den økonomiske veksten ikke kan fortsette?

– Ved å innføre ambisiøs klimapolitikk kan det i prinsippet være mulig å få ned utslippene uten at den økonomiske veksten blir negativ. Det kan være at veksten blir svakere, men må ikke nødvendigvis gå ned, sier samfunnsøkonom og forsker på NMBU, Knut Einar Rosendahl.

At veksten blir svakere forklarer økonomen ved at klimatiltak ofte er kostnadskrevende, i alle fall de første årene.

– Det er klart at det avhenger av hvor raskt man skal redusere utslippene. Dersom de skal reduseres veldig mye, veldig raskt, så kan det bli vanskelig å forene dette med økonomisk vekst.

Ifølge FN må utslippene ned innen 10 år, gitt at de holdes stabile i dag. Er ikke det rimelig raskt?

– Jo, det er for så vidt det. Det handler etter mitt syn om å finne den rette balansen mellom økonomisk vekst og det å ta vare på miljøet, som det legges for lite vekt på i dag. Det viktigste er at hele verdens utslipp begynner å falle.

Umulig

Xue faller på sin side stadig tilbake på en 50 år gammel ligning som hun mener viser at bærekraftig utvikling er umulig med fortsatt økonomisk vekst.

Den gamle ligningen kalles eye-pat av de som kjenner den godt, etter den engelske uttalen av I=PAT.

–  I står for utslipp, p for befolkning, a for materielt forbruk, og t for teknologi, forklarer hun.

Målet er at utslippene skal ned, og da må befolkningen, forbruket og teknologiutviklingen virke sammen for at det skal være mulig.

–  Når det gjelder verdens befolkning så er det fortsatt slik at vi blir stadig flere mennesker, til tross for at fødselsraten har stabilisert seg i enkelte vestlige land. Spesielt i utviklingsland er befolkningsveksten fortsatt stor, sier Xue.

– Og samtidig som at vi blir flere, er det svært få som utfordrer den etablerte oppfatningen om at det materielle forbruket skal fortsette å øke.

Kun teknologiutviklingen gjenstår for å balansere de to andre oppovervendte grafene for at ikke utslippene skal øke i samme takt.

Men de teknologiske nyvinningene er fortsatt langt fra å være effektive og avanserte nok for å kunne bøte for det voksende forbruket, mener Xue. I tillegg blir de mest avanserte teknologiene som er utviklet sjeldent i tatt i bruk i stor nok skala. 

Har klart det før

Men Rosendahl har på sin side større tro på at teknologiutviklingen for bygg og andre utslippskilder kan utgjøre en forskjell:

- Med andre miljøproblemer, som for eksempel svovelutslipp, har vi sett at utslippene har blitt redusert i perioder med økonomisk vekst. Det er ikke fordi veksten i seg selv fører til lavere utslipp, men fordi folk blir mer opptatt av miljø når de blir rikere, og at nye, grønne teknologier blir utviklet. 

- I dag er det dessuten verdt å merke seg at klimagassutslippene i mange av verdens rike land har stabilisert seg.

Er ikke det takket være finanskrisen, som bremset den økonomiske veksten?

- Jo, det stemmer at finanskrisen og den påfølgende økonomiske nedgangen har hatt mye å si for utslippsreduksjonen i for eksempel EU. Men det skyldes også økt bruk av fornybar energi, betydelig energieffektivisering og ulike typer klimapolitikk. I USA har utslippene gått noe ned ved at kull har blitt erstattet med gass.

Svovelutslipp er en ting, men når det gjelder klimagassutslipp har den historiske sammenhengen mellom økt vekst og økte utslipp vist seg å være urokkelig, ifølge Xue:

- I beste fall har det vært perioder hvor vi har sett at vekstraten for utslippene har vært svakere enn den økonomiske veksten, men samlet har utslippene likevel økt.

Virker miljøavgifter?

Men samtidig som at ingeniørstanden jobber med å forbedre teknologiene, skal også miljøavgiftene gjøre sitt, mener Rosendahl:

- Det er bare å gjøre det dyrt nok å forurense, så vil utslippene gå ned. Det er riktignok utfordrende politisk å innføre såpass ambisiøs politikk. En ting er i Norge, hvor det er vanskelig, men tross alt enklere enn i veldig mange andre land. Norge har blant annet en av verdens høyeste CO2-priser.

I Norge gikk utslippene opp med 3,3 prosent mellom 1990 og 2016, mens de gikk ned med 22 prosent i EU i samme periode. Tyder det på at høye miljøavgifter ikke er effektivt nok?

- Vel, Norge er med i EUs klimakvotesystem og har felles mål med unionen hvor utslippene skal ned med 40 % innen 2030 sammenlignet med 1990. Norge skal gjøre en del på hjemmebane, men bidrar gjennom kvotehandelen til lavere utslipp i Europa.

Forbruket må ned

Xue mener derimot at veien til å nå klimamålet om mindre enn to graders global oppvarming, som verdens ledere ble enige om i Parisavtalen, er en annen:

- Alternativet er sammensatt. Men veksten kan ikke fortsette som i dag, og vi må for det første leve et enklere liv materielt sett, sier Xue.

Hun peker på at de rike landene og spesielt Norge og Norden har gode forutsetninger for å være foregangsland for en mer nøktern materiell utvikling ettersom de materielle behovene som mennesket trenger allerede er nådd, og mer enn det. 

- I Europa og Nord-Amerika har vi tilfredsstilt våre materielle behov langt over det som er grunnleggende for oss. Forskningen viser at økt forbruk utover det vi har i dag ikke vil bidra til at vi blir lykkeligere.

De rike landene er også drivere for et høyere konsum i andre land, påpeker Xue.

- Utviklingslandene ser på de rike landene og tenker at de skal nå den materielle standarden som de ser der. Dersom vi fortsetter å øke den materielle standarden i rike land, istedenfor å bremse den, vil ingen land være fornøyde før de har nådd det øverste nivået.

- Hvis alle kineserne skal kjøpe like mye som nordmenn gjør, har vi tapt, sier hun.

Men for utviklingsland, for eksempel mange afrikanske land, vil veksten fortsatt være viktig, for de har ikke dekket sine grunnleggende materielle behov, påpeker Xue og understreker at fordeling bør være overordnet vekst for å kunne nå målet om en bærekraftig framtid.

- Vi skal utvikle en prototype som skal brukes til å genredigere, spesielt planter og i første omgang poteter, forteller Axel F. Zeiner, som tar en master i Entreprenørskap og innovasjon ved Handelshøyskolen, NMBU.

Axel F. Zeiner tar en master i Entreprenørskap og innovasjon ved Handelshøyskolen, NMBU.

Foto

Privat

Selskapet er en av 13 gründervirksomheter som nylig fikk støtte fra Forskningsrådets StudENT-ordning.

Tilknyttet forskningsprosjekt som skal forbedre matproduksjon

Avox er nært knyttet til en del av hva det store, nye forskningsprosjektet GENEinnovate, skal forske på - nemlig hvordan genredigering kan brukes til å forbedre internasjonal matproduksjon.

NMBU er vitenskapelig partner i prosjektet, og skal blant annet forske på hvorvidt man kan redigere bort det som forårsaker tørråte i poteter.

Professor Trine Hvoslef-Eide er vitenskapelig partner på plantedelen av prosjektet. Hun er også mentor for Avox og har vært en viktig sparringspartner i utviklingen av forretningskonseptet.

Håper å kunne bekjempe tørråte i poteter

- Det vi benytter til vår prototype er egentlig en metode som er utviklet ved Senter for klimaregulert planteforskning (SKP) ved NMBU. En ingeniør der, Anders Keim Wulff-Vester, har kommet veldig langt i optimaliseringen av elektroforese innen planteredigering. Det er en potensiell effektiv metode for å overføre et gen inn i en plante, forklarer Zeiner. 

Avox skal bruke dette i en prototype som de på sikt håper vil bli utgangspunktet for verktøy som kan bekjempe f.eks. tørråte i poteter.

Potetopptaking i forsøksfelt på Vollebekk ved NMBU i Ås.

Foto

Håkon Sparre

Målet er å utvikle utstyr som effektiviserer genredigeringsprosessen, og med det er tid- og kostnadsbesparende for forskeren og planteforedleren.

- Midlene vi nå får fra Forskningsrådet betyr veldig mye. Kanskje spesielt fordi det er vanskelig å få investeringer fra vanlige investorer på en type prosjekt som det her som er ganske forskningstungt og hvor ganske mye må utvikles underveis. Uten disse midlene kunne vi rett og slett ikke gjort dette, sier Zeiner. 

Selv leverer han mastergradsoppgaven sin i Entreprenørskap og innovasjon denne måneden.

Progressive læringsprosessser på NMBU

- Oppfølgingen vi får her på Ås er en helt annen enn hva jeg har fått tidligere. Læringsprosessene på NMBU er ganske progressive. Vi er 25 stykker i klassen og mye blir tilrettelagt for oss individuelt. Vi står ganske fritt til å tilpasse studiet til det vi er interessert i, påpeker han.

Erfaringene fra Avox skal også integreres i studiet han snart er ferdig med, blant annet skal emnet "Entreprenørskap i praksis" bruke egne caser - som Avox.

- Vi har fått praktisert masse gjennom studiet, både her og i utlandet. Vi kunne ikke ha gjort det alene. Det er viktig med god rådgivning underveis og kombinasjonen Eik Idéverksted og Inkubator Ås her på NMBU er veldig potent. Vi har mye kompetanse å støtte oss på, og det er helt gull å være her på Eik. Samspillet mellom forskning, teknologikompetansen på Eik og forståelse av behovet ute i markedet - det er derfor vi er på Ås, sier han. 

Han påpeker at de også har erfart overfor Forskningsrådet at med et såpass teknisk konsept som Avox sitt er det veldig nyttig å ha noe håndfast å vise til, og de lagde faktisk den første «mock-up’en», en tidlig prototype, på 3d-printeren og verkstedet på Eik Idéveksted.

- Vi bygger også en bro mot forskerne. Avox er fin måte å vise forskerne at det ikke nødvendigvis er de som må kommersialisere all forskningen selv. Forhåpentligvis er det en win-win der, avslutter han.

Se video om prosjektet her:

Svaret er enkelt: Vi har vårt eget vanningsanlegg som pumper vann fra Årungen! Med den vedvarende tørken som vi opplever nå, er mange av forsøkene helt avhengig av vanning for ikke å bli ødelagt.

Vanning fra eget anlegg ved NMBU må til.

Foto

Senter for klimaregulert planteforskning, NMBU

Anlegget er stort og krevende å drifte, men i perioder som dette får vi godt betalt for innsatsen: Vi hadde rett og slett ikke klart oss uten muligheten til å vanne nå!

Vil du vite mer om hva Senter for klimaregulert planteforskning driver med, kan du følge oss på Facebook!

Business analytics
Vår nye spesialisering i Business analytics i masterprogrammet økonomi og administrasjon vil gi deg verktøyene for å lede en moderne digitalisert virksomhet. Det omfatter blant annet maskinlæring, informasjonssystemer, digitale forretningsmodeller og strategier for vekst.

Her kan du lese mer om Business Analytics og opptakskrav til det 2-årige masterprogrammet økonomi og administrasjon.

Digital forretningstransformasjon
Dette er et studium for deg som ønsker å bruke digitalisering som «driver» for innovasjon. Selv de mest moderne bedrifter etterspør innovasjonseksperter som kan maskinlæring og "big data" og samtidig snakker business. Ved Handelshøyskolen kan du lære å utvikle helt nye digitale forretningsmodeller drevet av "big data"-analyser. Studiet er prosjektbasert og forener innovasjon, ledelse, informatikk og datavitenskap. Alle prosjektene gjøres i nært samarbeid med etablerte bedrifter. 

Her kan du lese mer om studieretning Digital forretningstransformasjon og opptakskrav til det 2-årige masterprogrammet i entreprenørskap og innovasjon.

Skoleklokka ringer, hoveddøren svinger opp og inn strømmer en gruppe 15-åringer som nettopp har hatt kroppsøving. I det de kommer mot deg, innser du at akkurat denne gjengen i hvert fall har oppdaget et spenstig aspekt ved voksenlivet: parfyme. Det er som å møte en vegg av lukt og kjemikalier som får tårene til å trille og det begynner å krible i nesa.

Neste gang du støter borti noen som har vært ekstra rause med etterbarberingsvannet eller parfymen, stopp opp og ta en titt rundt deg. For hva slags bygning du er i kan ha en avgjørende effekt på opplevelsen.

Grupperom på Hanstad skole.

Foto

Hanne Kure Bjugstad, Elverum kommune

– Tre og ull fungerer litt på samme måte som medisinsk kull brukes til å behandle forgiftninger.
Medisinsk kull binder til seg mange ulike stoffer, og kan redusere kroppens opptak av giftige stoffer. På liknende måte binder tre- og ullfiber seg til parfymemolekyler i lufta. I tillegg har porøse overflater positiv effekt på støy. En annen fordel med bruk av tre innendørs er at materialet bufrer fuktighet og energi.
– Det gjelder imidlertid ikke bare for tre, påpeker Aurlien. Det er det mange naturmaterialer som gjør, for eksempel leire som er vanlig i andre deler av verden.

Noe annet som er viktig, er å bevare trevirkets åpne overflate. Legges det lag på lag med lakk, forsvinner alle de gode egenskapene.På grunn av de mange gode egenskapene, er det lett å lande på tre som materiale for en arkitekt eller byggherre. Aurlien vifter med en advarende pekefinger. 
– Skal det brukes tre innendørs, er valg av treslag viktig! Nytt furu-panel avgir mye mer avgassing enn gran-panel. Alle som har felt ei furu og sagd den opp til ved har gledet seg over den gode terpentin-lukten; terpener i innelufta er ikke bra for oss. 

Innovativt skolebygg
I Elverum har det dukket opp flere nye massivtrebygg de siste årene. Et av dem er det nye skolebygget på Hanstad barne- og ungdomsskole som nettopp stod ferdig. Prosjektet har fått mye oppmerksomhet grunnet innovasjonsgraden, både når det gjelder materialbruk, byggelogistikk, gjennomføring av kommunale innkjøp, ventilasjonsteknologi og dialog med markedet. Målene har blant annet vært følgende:

• Godt inneklima
• Robust bygg for å sikre lave drifts- og vedlikeholdskostnader
• Materialbruk som legger til rette for nye arbeidsplasser basert på skog og tre
• Redusere CO2-utslippene

Restmateriale med ny giv
Men hva er egentlig massivtre? Det høres jo ut som enorme trær?

– Massivtre er store, bærende elementer som består av flere sjikt med planker som er lagt parallelt, sier professor i treteknologi, Anders Nyrud. 

Sjiktene krysslegges, slik at plankene enten er orientert på langs eller på tvers. Sjiktene bindes sammen med lim eller med skruer, spiker eller andre mekaniske festemidler (se figur). Du kan lese mer om massivtre her.

– Materialet oppstod fordi industrien ønsket å bruke de delene av tømmerstokken som hadde lavest kvalitet. På sett og vis er det et restprodukt.
Skal et treslag brukes til produksjon av massivtre må det egne seg til konstruksjonsvirke, og det må egne seg til liming. Et typisk treslag i denne kategorien er gran.

– Det er også mulig å blande treslag, sier Nyrud.
– For eksempel er det ganske vanlig å lage et yttersjikt i et materiale som ser pent ut, og et annet på innsiden.

Nærbilde av en blokk med massivtre. Her ser man tydelig hvordan lagene er krysslagt.

Foto

Cathrine Glosli

På vei oppover
Massivtre har virkelig fått vind i seilene de siste årene. Etterspørselen har økt kraftig, og vil mest sannsynlig fortsette å øke.
– Det finnes prognoser som sier at det norske forbruket vil femdobles innen 2024, sier Nyrud.

Han forteller videre at en av de store fordelen med massivtre er materialets styrke.
– Det gjør det godt egnet til større offentlige bygninger, inkludert skole- og helsebygg, hybel- og leilighetskomplekser.
Økt bruk av tre i bygg er et uttalt politisk virkemiddel i kampen om å redusere Norges klimagassutslipp.

Professor i treteknologi,Anders Nyrud, MINA

Foto

Håkon Sparre, NMBU

Hanstad skole, Elverum

Foto

Hanne Kure Bjugstad, Elverum kommune

Hva er «miljøvennlig»?
«Bygg miljøvennlig». Det høres så enkelt ut. Hva menes egentlig da? Er det miljøvennlig som i at materialet, i dette tilfellet trevirke, hentes fra en skog som forvaltes på bærekraftig vis? Eller er det klimaregnskapet? For sistnevnte er intet barnepuslespill.

– Europeisk skogproduksjon drives etter strenge regler, og for å få solgt tømmeret sitt må en produsent være miljøsertifisert, sier forsker i fornybar energi, Per Kristian Rørstad.
– I Norge er tilnærmet all hogst sertifisert etter PEFC-systemet. Det pålegger skogeieren å ta vare på viktige livsmiljø og nøkkelbiotoper.

Når det gjelder klimaregnskapet, så blir bildet imidlertid litt annerledes.

Forsker Per Kristian Rørstad, MINA

Foto

Håkon Sparre

Det gjelder også for massivtre. Omtrent halvparten av trevirket består av karbon. Når tre brukes som byggemateriale lagres det i bygningen og holdes utenfor atmosfæren. Det erstatter ofte karbonintensive materialer, og det er klimavennlig i seg selv. I tillegg vokser det opp nye trær der de gamle stod, og disse binder også karbon. Og den syklusen kan i teorien repeteres i det uendelige.

– Tre er prototypen på en fornybar ressurs, og disse faktorene er mye av grunnen til at det nå er stor politisk vilje for å øke bruken av tre, sier Rørstad.

Fossiltransport
Det totale regnskapet om hvor miljøvennlig det er, avhenger av hvilke andre faktorer som inkluderes. Det er to store jokere: transportkostnader og hva som skjer i skogen etter hogsten.

– Angående den førstnevnte, så lenge det brukes fossilt brensel til å transportere massivtreelementet til byggeplassen, vil det fremdeles skapes utslipp, påpeker Rørstad.
På den annen side er tre betydelig lettere enn betong, transporten av tre er derfor i utgangspunktet mer klimavennlig. Så var det avstandene da. Per dags dato foregår mye av Europas massivtreproduksjon i Østerrike og Tyskland.
– I den sammenheng er transport av materialer fra Sentra-Europa til Norge åpenbart ikke ideelt, kommenterer Rørstad tørt.
– Særlig ikke hvis trevirket importeres til fabrikken først.

Dette er imidlertid i ferd med å endre seg. Den norske produksjonen av massivtre har hittil vært relativt liten. I skrivende stund bygges imidlertid Skandinavias største massivtrefabrikk på Åmot.
– Når den er i full produksjon vil klimaregnskapet for materialtransporten forbedres, sier Rørstad.

Tikk takk…
Den andre jokeren er skogens evne til å binde karbon og tidsperspektivet. Dette har særlig dukket opp i forbindelse med diskusjonen av biodrivstoff, hvor enkelte forskere har hevdet at det er like klimafiendtlig som fossilt brensel.
– Nøkkelfaktoren her er hva som skjer i skogen etter hogsten, sier Rørstad.

Han forklarer at etter at trærne er hogd vil det være en periode på 30-40 år hvor skogen slipper ut karbon. Det kommer da fra jordsmonnet hvor trærne har stått, samt i form av greiner, topper og røtter som ligger igjen.
– Det tar også tid før de nye trærne blir store nok til at de binder større mengder karbon.

Det hele avhenger altså av hvilket tidsperspektiv som brukes.
– På generelt grunnlag kan det sies at når trærne neste gang er klare for hogst er mengden karbon lagret i skogen omtrent like stor som ved forrige hogst. Dette kan gjentas gang på gang.

Det samme karbonet kan altså «brukes» flere ganger, i motsetning til fossilt karbon som bare kan «brukes» én gang.
– Resirkulering av karbon er bedre enn bruk og kast.

Professor Roberto Tomasi, REALTEK

Foto

Privat

– Det er seiglivede myter som ikke stemmer med virkeligheten, sier Roberto Tomasi, professor i byggteknikk. Han har jobbet med massivtre i snart to tiår.
– For å ta brannproblematikken først: det er klart trevirke brenner. Det er det ingen som nekter for, men det brenner faktisk ganske sakte.
Han forteller videre at når tre brenner, forkulles den ytre overflaten mens den indre kjernetemperaturen forblir lav. Det gjør at selv om det treet er brent på overflaten, så holder strukturen seg stabilt lenge. Tre er også dårlig til å lede varme, hvilket medfører liten lagring av varmen som oppstår ved brann.

– Til sammenlikning leder stål varme ekstremt bra, hvilket gir økt risiko sprekker i betongfundamentet.
I tillegg utvider stål seg når det blir varmt. Ettersom temperaturen stiger endrer det sine fysiske egenskaper.
– På et tidspunkt begynner det å oppføre seg som gummi.

Tomasi forklarer at på samme måte som for andre typer hus må også trehus ha brannceller - en skanse som skal avgrense brann.
– Det er ikke noe problem å lage, sier han.

Risiko for råte
Et annet argument som dukker opp er risikoen for råte.
– Tre råtner ikke av seg selv. Det råtner fordi ytre forhold som fremmer råte er til stede.

For å unngå dette må det bygges riktig og hindre situasjoner som kan føre til høy fuktighet over lang tid. Om det gjøres korrekt, kan trebygg stå i hundrevis av år.
– Nordmenn er jo eksperter på å bygge bestandige trekonstruksjoner. Et godt eksempel på det er jo stavkirkene, smiler han.

Sterkt som stål
– Tre er i forhold til sin vekt like sterkt som stål, sier Tomasi.
Kombinasjonen av styrke, lav vekt og det karakteristiske utseendet er mye av grunnen til at den globale populariteten har økt.

– Tre som byggemateriale, har en god kombinasjon av vekt og resistens som gjør at det for eksempel tåler jordskjelv godt.
Tomasi forteller at det nå forskes på jordskjelv og byggeteknikk, blant annet i Japan. Det skulle man kanskje ikke tro. Er det mulig at et eventyr har noe av skylda? I eventyret om ulven og de tre grisene, blåser ulven huset av tre over ende, mens mursteinshuset består.
– Det er mulig murhus er best mot ulvepust, men når det gjelder jordskjelv er tre faktisk bedre, sier Tomasi.

Ny renessanse
– Vi lever i trevirkets renessanse, sier Tomasi.
Da han begynte å jobbe med massivtre på begynnelsen av 2000-tallet, gikk diskusjonen på om det var mulig å lage massivtrehus i én etasje. I dag er det en global konkurranse om å lage den høyeste bygningen. Arkitektfirmaer og produsenter kappes om stempelet «verdens høyeste trehus».

– Nå planlegges det bygninger opp mot 25 etasjer, sier han entusiastisk.
Han følger så opp med å understreke at kjernemarkedet for slike bygninger antakelig vil være 3-6 etasjer.

Nye behov
Kollega Aurlien har mye positivt å si om hvordan byggindustrien har taklet skiftet i retning av massiv- og limtre de siste 10-15 årene.
– De har vært flinke til å dele erfaringer og læringskurven har vært bratt og god. Da går utviklingen raskt fremover.

Han spår en endring i hva slags kompetanse som vil bli etterspurt i fremtiden.
– Det er mange som kan konstruere betongbygninger. Det er imidlertid ikke så mange som kan konstruere trebygninger.

Ny sannhet?
Det kan virke som en ny sannhet er i ferd med å materialisere seg, og det er den som sier at «bruk av massivtre løser alle problemer»?
– Det gjør det naturligvis ikke, sier Anders Nyrud bestemt.

Han er opptatt av å finne frem til de gode kombinasjonene av materialer.
– Massivtre, som alle andre materialer, må brukes der det gjør best nytte for seg.

Tilbakemelding fra brukerne av Hanstad skole.

Foto

Cathrine Glosli

Filip Rotnes peker på en grå firkant pepret med røde, blå og gule prikker.

Hver prikk representerer en kjemisk reaksjon, og hver av dem er koblet sammen i et komplekst nettverk av svarte streker.

Dette, forklarer han, er en plantegning over aminosyremetabolismen hos en atlanterhavslaks.

Den digitale laksen

Alt levende, også laksen, er et resultat av alle de kjemiske prosessene som foregår i cellene. Cellene organiseres så i vev og organer som samspiller og utgjør laksens fysiologi.

Resultatet er en funksjonell organisme, en svømmende og sprelle levende laks. Kan vi lage digitale modeller av slike levende systemer?  

Ved å kartlegge alt som kontrollerer aminosyresyntesen i fisken, håper Rotnes å bidra til en slik datamodell, kjent som Den digitale laksen (DigiSal).

Han er en av flere forskere som er interessert i å digitalisere marint liv, prosjekter med ambisiøse mål for utvikling av digitale modeller.

Håpet er å få ny kunnskap om marine arter som vil forandre fiskeoppdrett og fôrproduksjon, eller kunne bidra til miljøovervåking av havet. Datamodellene kan også fortelle hvordan det er å være en fisk.

Tusenvis av digitale eksperimenter

Ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet leder forsker Jon Olav Vik Digitalt Liv-prosjektet DigiSal.

Vik og masterstudent Rotnes deler lidenskapen for naturen og interessen for å bruke datamaskiner til å løse store problemer.

– Vi ønsker å bruke digitale verktøy for å oppdage hva som skjer med den kjøttetende laksen når vi tvinger den til å spise blant annet plantebasert fôr, sier Vik.

Det mest aktuelle problemet for oppdrettsnæringen er at industrien ikke klarer å produsere tilstrekkelig med fiskefôr for å kunne utvide produksjonen på en bærekraftig måte.

 – Vi trenger å gjøre en hurtig evaluering av alternativt fiskefôr. Det nåværende fôret gir utfordringer for laksen, men dataene fra eksperimentene er alt for store til å håndteres manuelt, sier Vik.

 Målet hans er å utvikle Den digitale laksen til en virtuell møteplass for forskere som er interesserte i hvordan fiskefôr påvirker livet og kjøttkvaliteten hos fisken.

Enkel tilgang til biologiske data, eksperimentelle resultat og matematiske prediksjoner vil bidra til å utføre bedre eksperimenter og muliggjøre målrettet utvikling av nytt fiskefôr.

Et av målene for digitaliseringen av laksekroppen er å lage et bibliotek med forskjellige modeller av laksens livsprosesser.

Foto

Faksimile fra animasjon om DigiSal-prosjektet

Alt, men enklere

Forskerteamet på NMBU består av forskere med komplementær bakgrunn, som spenner fra økologi til genetikk og bioinformatikk.

Rotnes sitt nettverk for aminosyresyntese er en tidkrevende oppgave, men utgjør likevel bare en liten del av den fremtidige modellen.

– Den første generasjonen av Den digitale laksen var sammenlignbar med en gjennomsnittlig levercelle, sier Vik.

Med tiden skal modellen utvides for å inkludere organspesifikke modeller, med algoritmer som spenner fra en enkelt celle til hele organismen. Andre forskere har brukt liknende tilnærminger for å modellere menneskehjertet og sebrafisker, men arbeidet krever likevel det Vik omtaler som en «målrettet forenkling».

– Vårt første mål er å modellere fôring og ernæring hos laksen. Det vil også bli mulig å flytte perspektivet vårt mot fiskekvalitet og fiskehelse, men det vil kreve en utviding av den digitale modellen som vi ikke har på det nåværende tidspunkt.

Livet i en bioreaktor

Laks er en viktig kilde til gunstige fettsyrer, nettopp på grunn av hva laksen selv får i seg fra fiskeoljen i fôret den spiser.

Ved SINTEF i Trondheim arbeider Inga Marie Aasen med å løse underskuddet av fiskeolje på en annen måte.

Aasen er seniorforsker I AurOmega-prosjektet som ledes av Per Bruheim på NTNU, og målet deres er å trene en encellet organisme til å produsere fettsyrer på bestilling.

 – Vi ønsker å kartlegge hvordan vi kan finjustere cellene slik at de omdanner mer av næringen de spiser til omega3-fettsyrer, forklarer Aasen.

I et typisk eksperiment dyrker hun store mengder av cellene kalt thraustochytrider i spesielle bioreaktorer i fire til fem dager. Etter den første vekstfasen begynner cellene å produsere fettsyrer. Aasen tar ut prøver ved jevne mellomrom, og samler data om hvordan cellene vokser, spiser og slipper ut CO2.

I tillegg til å justere de tekniske parameterne i eksperimentet ønsker Aasen og kollegaene hennes å kunne endre de kjemiske prosessene inne i hver enkelt fettsyreproduserende celle. Kan de endre hele systemet slik at det produseres mer av de viktige fettsyrene?

For å utvikle en effektiv produksjonsmetode må Aasen først samle inn og analysere millioner av datapunkter som til sammen skal bli til en digital modell. Deretter kan de ta i bruk modellen og gjøre matematiske prediksjoner for å finne de mest lovene eksperimentene.

– Dersom vi kan modellere de tre første eksperimentene kan vi deretter utføre bare det fjerde og mest verdifulle eksperimentet på laboratoriet, sier Aasen.

En biosensortorsk

Et liknende utgangspunkt er også til inspirasjon for arbeidet ledet av Anders Goksøyr ved Universitet i Bergen.

Målet med DLN-prosjektet hans dCod 1.0 er å forstå hvordan torsken responderer på giftstoffer i vannet og på klimaforandringer. Goksøyr arbeider derfor med å sette sammen en digital modell for hvordan miljøet påvirker fisken.

– Målet vårt er å utvikle relevant kunnskap og verktøy, slik som for eksempel biosensorer som kan hjelpe til med å overvåke situasjonen i havene, sier Goksøyr.

Til eksperimentene benytter han og kollegaene hans villfanget torsk plassert i forurenset vann eller i akvarium, samt leverskiver fra torsk dyrket på laboratoriet og tilsatt ulike stoffer.

Både i de digitale modellene og i eksperimentene kontrollerer forskerne temperatur og saltinnhold i vannet, samt giftstoffene som påvirker fisken.

– Torsk og andre marine dyr som lever i norske farvann blir jevnlig utsatt for forurensinger fra byene, fabrikker, jordbruk, oljeindustri og andre landbaserte og kystnære industrier, forklarer Goksøyr.

Torsk

Foto

Piotr Wawrzyniuk / Shutterstock

En fisk på land

Kanskje kan vi se hele livets samspill som en digital modell?

I det minste ifølge Jarl Giske og kollegaene hans i AHA!-prosjektet ved UiB. I den digitale modellen deres vil fiskene enten overleve og reprodusere, eller dø og forsvinne ut i eteren.

Teamet består i hovedsak av evolusjonære økologer, forskere som har forlatt utendørseksperimentering til fordel for sofistikerte modeller av dyrs atferd, og hvordan de ulike individene samspiller i økosystemer.

Tilnærmingen deres er å sette tall på fiskenes oppførsel, og på den måten lage en forenklet modell for livet til en fisk.

Modellen inkluderer algoritmer som kontrollerer de mest sentrale delene av fiskens gener, fysiologi, men også oppførsel og omgivelser.

– Fiskene i modellen lever i digitale omgivelser, der de unngår rovdyr og jakter på byttedyr. Bare de som overlever og vokser best klarer å få avkom, og dette repeteres i generasjon etter generasjon. Slik utvikler populasjonen seg, sier kollega og forsker Sergey Budaev

– Modellen er en ekstrem forenkling av all kompleksiteten i det virkelige liv, og den genetiske kompleksiteten i en fisk er redusert til rundt femti genetiske parametere i modellen vår, tilføyer Giske.

Digitalt Liv

Eksperimentene med de digitale fiskene har også gitt noen overraskelser.

– Vi observerte at fiskene utviklet personlighetstyper. Noen fulgte etter gruppen til det området der det var mest mat, mens andre fisker var mer villige til å ta større risiko. Vi fant også kjønnsforskjeller i oppførselen deres, der hanfiskene tok flere sjanser, sier Giske.

Matematisk modellering for å forstå oppførsel og evolusjon hos fisk kan være nyttig for oppdrettsanlegg og fiskeriene, og kan også bidra til svar på hvordan dyr tar avgjørelser.

I fremtiden planlegger Giske og Budaev å lage modeller for bevissthet.

– Vi planlegger å modellere ulike typer av hjerner for å undersøke hvordan kognitiv kompleksitet er involvert i evolusjon, sier Giske.

Det ambisiøse målet vil øke behovet for datakraft, men vil også løfte noen store spørsmål om dyrs bevissthet. Selv om modellene er forenklede versjoner av realiteten, nøler ikke Budaev med å gripe fatt i kompleksiteten

– Vi har skapt liv, og det er digitalt, konkluderer han.

- Vi printet designet på 3D-printeren her, og så kunnet gå å lage prototype umiddelbart på maskineringslaben her. Kombinasjonen Eik Idéverksted, Inkubator Ås og maskineringslaben er gull for en oppstartsbedrift som oss, forteller Markus Leonhard Hansen.

Sammen med Audun Filip Sand og Andreas Bossonney Gundersen, alle fra masterprogrammet for entreprenørskap og innovasjon ved Handelshøyskolen, har han startet opp selskapet Gungnir Barbells. 

Markus Leonhard Hansen

Foto

Kristine Løwe

- Alle i teamet tar en master i entreprenørskap ved NMBU. Nettverket vi har fått, mentorene, lærerne, ideverkstedet på Ås, og ikke minst Inkubator Ås, har vært meget viktig for oss i fasen frem til nå, forklarte Audun Filip Sand til Journalen ved OsloMet nylig. Anledningen var en sak de skrev om hvor avgjørende støtten fra Forskningsrådet gjennom StudENT-ordningen er.

Sand og Gundersen har begge erfaring fra treningsbransjen og tok opp ideen til en ny vekstangløsning med Hansen, som har studert produktdesign ved tidligere Høyskolen i Vestfold og jobbet tre år med design før han begynte på masteren han nå snart er ferdig med i Ås. I tillegg skal Barbro Sæten jobbe for selskapet i StudENT-perioden, men er ikke deleier i selskapet. Hansen utdyper at Sand og han er innspurtsfasen på masteroppgave nå, mens de to andre leverer masteroppgave neste år.

- Vi skal lage en ny vektstang for trening. Vi ser det er problemer veldig mange irriterer seg over, og vi har nå laget en ny løsning som vi skal utvikle i løpet av Forny-prosjektet. De midlene vi har fått fra Forskningsrådet skal vi bruke til å gjøre klar til en serieproduksjon, sier Hansen

Han legger til at det skal de gjøre her på Eik Idéverksted.

- Den kombinasjonen av ekspertise som eksisterer på Eik ideverksted, spesielt inne på maskineringslaben der vi har profesjonelle folk som vet hvordan ting gjøres samtidig som vi har maskiner som er godt på linje med det som finnes der ute, er gull. Og det kan lages effektivt slik at vi stiller på samme linje som disse store leverandørene som er der ute, og som vi må konkurrere mot som en liten bedrift, påpeker han. 

Han forteller at det unge selskapet, som ble etablert som AS i februar i år, vil ha fokus på å bygge kundemarked, merkevare og bli kommersielt levedyktige i løpet av oppstartsfasen de nå har fått støtte fra Forskningsrådet til.

- Et godt problem er ofte mer verdifullt enn en god idé, det er essensielt å finne problemet og deretter designe for det - jeg håper det blir vår suksessformel, avslutter han.

– Ambisjonen er jo å få alle til å elske insekter!

Sverdrup-Thygeson ler litt selvironisk over det hårete målet sitt. Hun hører selv hvor utopisk det låter. Å få folk til å, ikke bare like, men faktisk elske seksbeinte kryp? De som stikker, biter, suger og summer rundt ørene våre. Lykke til med den, liksom. Så setter hun de blå øynene sine i meg og blir grav alvorlig: 

– Jo, for det er faktisk målet.

I en lampe i taket henger det en sommerfugl laget av grønn papp og piperensere. Inntil vinduet står det et stort, innrammet bilde av en bille.
På bordet ligger en insektkasse med utstoppede sommerfugler og i bokhylla står det meter på meter med naturvitenskapelige fagbøker, i tillegg til en håndfull eksemplarer av henne egen bok «Insektenes planet».

Rundtomkring henger det flere diplomer for forskningsformidling.

Kontoret levner liten tvil om at her residerer landets fremste formidler av småkrypsentusiasme.

Professor. Vitenskapelig rådgiver. Doktorgrad i bevaringsbiologi. Foreleser i naturforvaltning. Blogger. Fast inventar i Ekko og Abels tårn.

Og nå sakprosaforfatter med boka «Insektenes planet», som hylles av anmelderne.

Anne Sverdrup-Thygeson er blitt en viktig stemme for naturinteresserte over det ganske land.

Med festlige historier og en evne til å se det fantastiske i alle små ting, har hun åpnet øynene våre for insektenes vidunderlige verden.

Professor Anne Sverdrup-Thygeson

Foto

Håkon Sparre

Men hvordan startet det hele? Hvor kommer denne altoppslukende fascinasjonen fra? Sverdrup-Thygeson blir fjern i blikket.

– Ja, du, det har jeg tenkt en del på. Det vet jeg ikke helt. Det er litt tilfeldig, egentlig.

Det høres nesten litt rart ut. At en som er så påtakelig interessert i naturen formelig snublet over professorkarrieren sin.

– Jeg har alltid vært glad i å være ute. Vi hadde hytte i skogen da jeg var liten. Eller hytte, det var vel en tømmerkoie hvor vi tilbragte helger og somre. Der var underholdningen pinner og kongler. Det var rett og slett ikke så mye annet å gjøre.

Som barn var hun fascinert av Robinson Crusoe. Hun bygde hele samfunn der ute i skogen med de materialene hun hadde for hånden.

– I dette samfunnet bygde jeg små laftehus, anla jernvinne og hadde igler som husdyr i innhegning.

Sistnevnte stakk av ganske fort, for de beveger seg overraskende raskt.

Å leve av naturen. Som formidler av naturvitenskap og professor i bevaringsbiologi lever hun jo av naturen på et vis.

–Jeg har alltid vært interessert i natur. Vi var alltid mye ute med familien og jeg syntes det var gøy. Men at det skulle være mulig å leve av det var ikke på radaren i det hele tatt. Det falt meg aldri inn at det var mulig å ha det som jobb.

Før studentlivet begynte tilbragte hun et år på folkehøgskole. Etter litt frem og tilbake endte hun opp på friluftsliv.

– Jeg vet ikke om jeg lærte så mye, men en ting var i hvert fall artig, og det var å ha Jostein Gaarder som filosofilærer.

Hun omtaler Gaarder som «superinspirerende», og at han da som nå svært entusiastisk. Hans filosofitimer var noe av det aller beste hun fikk med seg fra hele det skoleåret.

– Han var en hyggelig, sprudlende og dyktig lærer. Han viste meg hvor viktig det er å brenne for det man formidler, for å nå fram til folk.

Det var egentlig samfunnsfag hun skulle studere. Humaniora. Fra videregående tok hun med seg interessen for historie.

Nå, tretti år etterpå, trekker hun paralleller mellom entusiasmen for historie og engasjementet for økologi. I biologien er økologi læren om interaksjonene mellom organismer og miljøet. Økologen ser på naturens samspill.

– Jeg innser at det jeg synes er gøy med historie er litt det samme som jeg synes er morsomt med økologi. Det er et stort og broket bilde hvor du må se mønstre og sammenhenger. I historie påvirker hendelser i land hverandre. I økologien må du pusle sammen brikkene på tvers av arter.

Hun vifter først med den ene hånden og så med den andre. Det er som om hun står i skogen og peker på naturen rundt seg.

– Disse insektene her har noe med de trærne der og de soppene der å gjøre. Alt henger sammen. Derfor synes jeg økologi er spennende.

Folk flest tenker kanskje at de som driver med natur som yrke også kjenner til alle arter de ser rundt seg. Det er en sannhet med betydelige modifikasjoner. Slike er faktisk ganske sjeldne. Sverdrup-Thygeson ler tørt.

– Jeg er i hvert fall ikke noen artsnerd. Jeg er ikke spesielt flink til å artsbestemme noe som helst. Ikke at det ikke er interessant eller nyttig, det er bare så fryktelig mye som er gøy, da gitt. Jeg er mer opptatt av hvordan småkrypene lever og påvirker hverandre, enn å kunne si nøyaktig hvilken art det er.

Økologi

Foto

Cathrine Glosli

Etter folkehøgskolen gikk turen til USA på Rotarystipend. Hun endte opp på University of Georgia og studier i journalistikk og massekommunikasjon.

– Det amerikanske universitetssystemet er helt annerledes enn vårt, og enda mer da enn nå. Jeg tok masse forskjellige kurs. Det gikk i alt fra greske tragedier til dykking.

– Det var veldig nyttig, særlig det å snakke engelsk hele tiden, det har jeg hatt mye nytte av etterpå. Jeg ville ikke vært det oppholdet foruten.

Da hun kom tilbake til Norge fra USA-oppholdet var planen å begynne på medier og kommunikasjon på Blindern. På den tiden var det et ganske nytt program som bare hadde oppstart i januar.

– Jeg var tilbake i september, så da måtte jeg finne på noe i mellomtiden.

Hun startet på matte. I løpet av høsten endret hun planen og hoppet over til biologi. Noen kommunikasjonsstudier ble det aldri noen av.

– Det har vært mange tilfeldigheter, sier hun.
– Det er i hvert fall et stort spenn. Fra biologi til journalistikk. Ser vi kommunikasjonstrangen allerede her?

Sverdrup-Thygeson retter seg ivrig opp i kontorstolen.

– Jeg har alltid vært glad i tekst og skriving. Og så har jeg vært spesielt fascinert av språk som system.

Hvor enkelt kan språk lages og fremdeles fungere, altså flytte forståelse mellom brukere?

Som ungdomsskoleelev drev hun blant annet med esperanto. Esperanto er et internasjonalt hjelpespråk, laget av den polske legen Ludwik Lejzer Zamenhof.

Ambisjonen hans var å lette kommunikasjon og forståelse mellom ulike folkeslag. Han mente at alle verdens mange språk var en av hovedårsakene til krig og fiendskap. Estimater tilsier at det finnes cirka to millioner brukere på verdensbasis i dag, hvilket gjør det til det mest suksessfulle av kunstspråkene.

Sverdrup-Thygeson humrer for seg selv ved tanken på tenåringen som lærte seg esperanto på fritiden.

– Det ble nok ansett som passe sært.

Det er ikke bare det skriftlige som fenger henne. Hun hadde også amatørradiolisens i mange år. Den gang da var det krav om å kunne morse for å få lisensen. Hun måtte kunne sende og ta imot et tegn i sekundet.

Hun beskriver morsesignalene som en kontinuerlig strøm av lyder. I begynnelsen var det bare støy - en ugjennomtrengelig lydbarriere.

Men så.

Hun knipser.

– Det kom så brått. Lyden ble til mening. I det øyeblikket hørte jeg ordene i hodet. Det var nok litt som å knekke lesekoden.

– Språk har jeg alltid syntes vært fascinerende. Kommunikasjon og ord. Da jeg var seks år syntes jeg det var veldig stas å kunne ord som «onomatopoetikon». Ord med mange, vanskelige stavelser.

Det er imidlertid ikke selve språket som fascinerer mest. Mer språk som system.

– Jeg er absolutt ikke noen racer på å lære meg språk.

Igjen sammenligner hun med økologien. Systemtankegangen. Å se sammenhengene på kryss og tvers.

Kompissopp, himmelreker, eikas gourmetrestaurant, billebonanza, kjæle-gresshopper, rotehagens ryddegutter… Det er ikke bare ord og faglige begreper hun leker seg med.

Da Sverdrup-Thygesons barn var små var det mye leking og rollespill. Sammen kledde de seg opp, hadde Harry Potter-events og levde i steinalderen for en dag. De plukket kantareller og stekte dem i fjæra, og sprang rundt med pil og bue og skjøt ned ballonger. Til bursdagene bakte hun billekaker i stedet for fotballkake og prinsessekaker.

Også de voksne rundt henne får sin del av moroa.

– Anne er en leken person, sier kollega og medblogger, professor Tone Birkemoe.

For et par år siden skulle universitetet få besøk av kronprinsparet, og insektentusiastene fikk forespørsel om å stå på stand og framsnakke insekter.

– Da jeg kom på jobb en morgen like før besøket hadde Anne vært på ferde kvelden i forveien: jeg ble møtt av en sti av lekeinsekter fra gangen, inn på kontoret og helt opp på kontorstolen min, ler Birkemoe.
Slik gikk det til at standen også fikk en insektsti vakkert montert på en svart vegg. Annes idé var for god til ikke å benyttes for et større publikum.

Velkommen på jobb: En sti av insekter

Foto

Tone Birkemoe

I tekstene sine lager hun krysskoblinger som de færreste av oss ville klare å kopiere.

– Jeg tror at det er det som gjør at boka fungerer. Jeg henter eksempler fra mytologi. Historie. Populærkultur.

Målet er å gjøre det mer gjenkjennbart for folk flest.

Hun lager den selvironiske grimasen igjen.

– For de fleste synes dette er sært! Det var en kar som kom opp til meg en gang og sa: «Jeg skjønner ikke at det går an å snakke så morsomt om insekter!»
– Det er jo ikke alle som synes de er så morsomme da, jeg innser jo det.

Dette sier noe om hvor stor avstanden mellom henne og mottakeren ofte er. Fra den selverklærte insektelskeren til noen som neppe har ofret dem særlig mye oppmerksomhet. Eller kanskje til og med misliker dem. De færreste kan enes om alt, men er det noe som kan gjøre folk akutt hissige og få dem opp av senga midt på natta, så er det lyden av en mygg som summer i øret.

Kompis-sopp

Foto

Cathrine Glosli

Det er en håndfull stemmer som formidler kunnskap og entusiasme om natur. Sverdrup-Thygeson etterlyser enda flere formidlere.

– Det er fint at mange stemmer formidler biologi. Det trengs uendelig mange for å få folk til å bry seg om naturen.

Så skrus bryteren for massekommunikasjon på.

– For det er jo ikke slik at vi konkurrerer med hverandre! Vi når forskjellige målgrupper. På alle fagfelt trengs det å jobbes parallelt på flere plan og nivåer. Vi er jo forskjellige personer og har ikke samme mening om ting.

– Selv er jeg blitt kalt «Østkantens svar på Dag Hessen».

Hun ler så skuldrene rister.

– Det er jo artig i seg selv.

Matpakka som ble påbegynt i begynnelsen av intervjuet er blitt fortært innimellom anekdotene. For det var ikke snakk om å sette av tid til å spise før intervjuet. Absolutt ikke.
– Jeg glemmer å spise, mumler hun.

De siste dagene har nok vært ganske symptomatiske for hverdagen: foredrag for en stortingsgruppe på fredag, Holmenkollstafetten på lørdag hvor hun løp for Kagge forlag, foredrag på Litteraturhuset søndag ettermiddag og undervisning av NMBU-studenter morgenen etter. Hun skjeler bort på stabelen med masteroppgaver som venter på å bli lest.

– Hvordan får du kabalen til å gå opp? Særlig i disse eksamenstider når feltsesongen står for døren?
Sverdrup-Thygeson gnir seg i ansiktet med begge hendene.

– Det blir mye i perioder, det gjør jo det. Men formidlingen er en ren gledesgreie. Det tror jeg den må være. Det å bruke noen timer en kveld på å skrive et blogginnlegg om noe interessant jeg har lest gir overskudd.

Når personene i Sverdrup-Thygesons nærhet skal beskrive henne, er det særlig et punkt som dukker opp, og det er hennes enorme arbeidskapasitet. Det virker som om hun får mye mer ut av døgnets 24 timer enn mange av oss andre.

Energien hun får brukes på så mangt. Som ultraløp.
– Man får mye energi av det også, faktisk.

Maraton er 42 kilometer. Definisjonen på ultraløp er at det er «lenger». I snitt har Sverdrup-Thygeson deltatt på et par slike løp i året de siste årene. Men hun er ikke av de mest ekstreme understreker hun.

– Jeg har løpt 8,2 mil en gang. Det var i Alpene, så det var 2600 høydemeter i tillegg. Det skal jeg aldri gjøre igjen!

– Det som er fint med slike utfordringer er å erfare at du fikser noe som er tøft. Det har overføringsverdi til andre ting enn bare løping. Man kan løpe ganske mye lenger enn det man tror man evner. Det sitter i hodet. Jeg får vondt i beina etter to mil, etter det er det bare i hodet.

Hun legger hodet på skakke og stirrer ut i luften.

– Det er ikke en sånn selvpiningsgreie. Det er heller det å kjenne at jeg kan fikser mer enn det som er umiddelbart lett tilgjengelig. Jeg klarer det utenfor komfortsonen. Det har en overføringsverdi.
Apropos Holmenkollstafetten.

– Der løp jeg den lengste etappen på 2,8 kilometer. Det var gøy, men helt grusomt. Man må jo løpe så fort. Det blir vondt på en annen måte. Jeg løper ikke fort når jeg løper disse lange løpene. Jeg løper supersakte. Og går i alle oppoverbakker.

For det må man gjøre i ultraløp. Der benyttes oppoverbakkene til å spise.

– Det er en utfordring. Men det er sosialt med mye hygge. Folk har det ikke så travelt, så de har tid til å prate, i motsetning til Holmenkollstafetten. Du prater mens du løper.
Hun smiler skjevt.

– Jeg kommer ofte sist i mål. Jeg er ikke i nærheten av å vinne eller å være flink til det. Men det er ikke poenget. Har du meldt deg på, så må du holde formen ved like. Det har lett for å bli litt for lenge foran PCen. Dette er en av de få tingene som river meg løs fra jobben.

Anne Sverdrup-Thygeson på vei opp Romsdalseggen.

Foto

Privat

Hun har så mye å fortelle om de små. Rare og underlige historier. Målet er en vennligere hverdag. For insektene.
– Hvis man er vennlig stilt, så kommer ønsket om å bry seg om dem innenifra.

Hun har ingen tro på den moralske pekefingeren. I boka er den bevisst flyttet til det siste kapittelet og er kun der.

– Det er ikke en «miljøbok». Den er ment til å være en bok om insektene og oss. Jeg vil at folk skal le og humre. Tenke: «oi! Så kult!».

– De fleste går ikke rundt og tenker at de skal lese en bok om insekter. Da har de kanskje heller mer lyst til å lese om seg sjøl, i form av bøker om hjernen, tarmen eller skjeden. Det er nok utfordringen med boka: å få folk til å begynne å lese den. Den er avhengig av å være en snakkis for å bli lest.

Men den blir lest. Og de liker det. Positive anmeldelser har strømmet inn fra mange svært så forskjellige hold. Finansavisen. Gert Nygårdshaug. Ole Mathismoen. Sophie Elise. Sammenliknet med gjennomsnittlige salgstall for sakprosa har hun allerede overgått forventningene. Og den har ikke vært i salg i mer enn et par måneder.

Målet er folkeopplysning. Spre det glade budskap.

– Og da må jeg reise til alle små og store foreninger som jeg ikke visste eksisterte.

I skrivende stund er «Insektenes planet» vel ute i sitt andre opplag. Den er allerede solgt til Tyskland, Italia, Frankrike, Nederland, Polen, Estland, Storbritannia, Australia, USA og Canada, og Sverdrup-Thygeson forhandler med forlag i flere andre land på kryss og tvers av kloden.

Kanskje er det håp for de hårete ambisjonene allikevel? Kanskje klasker vi ikke lenger til humla i vinduskarmen, men slipper den vennlig ut? Og ser vi en råtten trestubbe i skogen, vet vi at insektene tar jobben med oppryddingen for oss.

Takket være hennes entusiastiske formidling.

Anne Sverdrup-Thygeson på insektsmuseum i Japan.

Foto

Privat

Kilder: Store norske leksikon, Wikipedia

I København har det allerede skjedd: den 2. juli 2011 stod den danske hovedstaden under vann. I løpet av to timer og 20 minutter hadde det falt 150 millimeter nedbør, mer enn det normalt regner på en måned. Og prislappen? Ni milliarder danske kroner – tre ganger så mye som skandalebudsjettet til Stortingets nye garasje. 

- Det er bare et spørsmål om tid før vi står i samme situasjon også i Norge, sier Bent Braskerud fra Vann- og avløpsetaten i Oslo kommune.

I løpet av de neste 50 årene er det 100 prosent sannsynlig at en av de 20 byene rundt Oslofjorden og Skagerrak kommer til å bli rammet av styrtregn, ifølge DSBs risikoanalyse av regnflom i by.

Så hvordan kan norske byer rustes opp til å håndtere fremtidens kraftige regnskyll?

Et regnbed er en beplantet nedsenkning i terrenget hvor vegetasjonen bruker regnvannet til å spire og gro, og overskuddsvannet blir liggende en stund før det filtreres ned i bakken.

Foto

Ruth Lothe/NMBU

Flere forskningsmiljøer på Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) forsker på tiltak som skal bidra til å redusere faren for oversvømmelser og flom.

Kloakk og regnvann i samme rør: fare for liv og helse

Men først til kjernen av problemet: i norske byer er avløpsnettet, som opprinnelig skulle ta seg av både kloakk og regnvann, presset til bristepunktet. Hovedstadens, og de fleste andre norske byers avløpssystem, har ikke kapasitet til å håndtere dagens ekstremnedbør, ifølge den offentlige utregningen om overvann i norske byer fra 2015. Under bakkeplan transporteres vannet i kilometervis med rør, men når disse er fulle, fosser vannet over på gatenivå eller inn i kjellere. Ifølge utredningen ser nesten halvparten av norske kommuner på overvannsutfordringene som en stor velferds- og kostnadstrussel. 

Helen K. French peker på problemet med at det både er regnvann og kloakkvann i de samme rørene.

Foto

Foto: Håkon Sparre

Hun forteller at avløpssystemene i Norge ble planlagt og anlagt på begynnelsen av 1900-tallet, der urenset kloakk og regnvann sildrer sammen i et og samme rørsystem. Kun drikkevannet går i separate rør. 

- Når det blir så mye regnvann som framskrivningene tilsier, kan det føre til at kloakken vannes ut så mye at renseanleggene kan få problemer med å rense vannet godt nok. Da kan kloakkbakteriene slippe igjennom, advarer hun.

Når rørene er fulle og det kloakkblanede vannet kommer opp i dagen kan også liv gå tapt:

- Dersom folk får dette vannet på hendene, kan de bli smittet, sier Braskerud, han fra Oslo kommune.

Under oversvømmelsene i København døde en person etter å ha blitt smittet av bakterier i det urensede vannet som fosset ut av kumlokkene.

Naturlig løsning

I Oslo er kommunen godt i gang med å modernisere avløpssystemene, men slike prosjekter er både ressurskrevende og svært dyre. I Norge beløper investeringsbehovet seg til svimlende 280 milliarder kroner, ifølge Norsk Vann. Og med 1550 kilometer vannledninger, 2250 kilometer kloakkrør og mer enn 100 pumpestasjoner bare i Oslo er heller ikke jobben gjort over natta.

- Vi er nødt til å frigjøre oss fra tanken om at alt vann skal i rør, sier forsker ved Institutt for landskapsarkitektur på NMBU, Anne-Karine Thoren Halvorsen.

Hun peker på at regnvannet må tas hånd om på overflaten istedenfor å ta opp plass i avløpssystemet. På fagspråket kalles dette lokal overvannsdisponering (LOD). Tanken er at det er naturen selv som skal avløse avløpene.

- Områder med vegetasjon, det være seg på bakken, vegger, balkonger eller på hustak, bidrar til at regnvannet går inn i sin naturlige syklus og brukes som ressurs til planter og dyreliv, sier hun.

- Når vi planlegger for å stå imot dagens og framtidens styrtregn vil det være avgjørende å sørge for at byene fylles med grøntområder og andre strukturer hvor vannet kan lagres, som for eksempel regnbed og dammer, sier hun.

På denne måten vil vannet fordrøyes, ikke ulikt en svamp, og dessuten brukes som ressurs for et rikt biomangfold i byen, forklarer den erfarne forskeren.

Vil kle byen i blått og grønt
Selv om grønne tak og regnbed er nymotens, er ikke tanken om å håndtere vann på overflaten like jomfruelig.

Blant landskapsarkitektene på NMBU har betingelsene for å bevare og videreutvikle byenes blågrønne systemer, hvor blått er vann og grønt er vegetasjon, vært tema for forskning siden Brundtlandrapporten om bærekraftig utvikling ble lagt frem i 1987.

Kine Thoren

Foto

ILP

Kartlegger vannveiene
For å hindre at vannet renner ned i avløpene under bakken, finnes det rekke tiltak som kan gjennomføres på overflaten, slik som vegetasjonskledde grøfter, grønne tak og åpne bekker og vassdrag.

Men hvor skal den grønne grøfta graves for å gi best mulig effekt?

- For en kommune eller en by vil det først være nødvendig å se problemet med overvann og flomfare på plannivå for å få oversikt over hvor vannet renner, og hvor faren for skader er størst, poengterer NMBU-forskeren og viser til en modell som tar for seg stegene i en slik kartlegging:

- Det første man bør gjøre er å finne ut hvor det er fare for skader innenfor et nedbørsfelt. Der risikoen er størst er det også størst potensiale for å bruke pengene effektivt, sier hun og peker på at det ofte er områdene som ligger nederst i disse nedbørsfeltene, som for eksempel boligene nederst i et boligområde, som blir rammet av vannet, sier hun.

- Men det er ikke sikkert at det holder å lage regnbed og grave grøfter nederst. Dersom også naboene lenger opp gjør sitt for å holde vannet tilbake er det lettere å unngå skader lenger ned i landskapet, legger hun til.

I slike analyser inngår også informasjon om berggrunnen, løsmasseforhold, terrengets helning og overflatedekke som underlag for å vurdere avrenningsforhold.

Et av formålene er å avdekke hvilke områder som ikke bør bebygges, fortettes eller få flere harde overflater for å hindre at vannet får flomme fritt til områder nedenfor. Analyser er dessuten også et godt fundament for å identifisere områder som har betydning for naturmangfold og menneskers trivsel og livskvalitet:

- Dette er nødvendig informasjon for å gjøre planleggerne i stand til å finne ut hvilke områder som bør prioriteres for å sette inn tiltak. Dette er særlig viktig i dagens by- og tettstedsutvikling der fortetting er et mål, sier hun.

Tre steg til en blågrønn by
Når nedbørsfeltene er kartlagt er det ulike tiltak som kan settes i stand for å håndtere ulike mengder nedbør, forklarer landskapsarkitekten.  

Da ligger en treleddsstrategi til grunn:

For å håndtere lette regnbyger, som altså er det første leddet, bør tiltakene i hovedsak sørge for at vannet fanges opp og trenger ned i grunnen. Da gjelder det å bevare vegetasjonskledde og å legge til rette for grønne tak, flater og dekker som lar vannet sildre igjennom.

Men regner det litt mer, mellom 20-40 millimeter som tilsvarer andre ledd, blir det så mye å håndtere at vannet må lagres midlertidig andre steder, som i dammer eller tanker som står plassert på strategiske områder.

Regnet som traff København, rammet deretter også Sør-Sverige. Byen Malmö har siden den gang satt inn flere tiltak for overvannshåndteirng, her med en dam på Vesterhamn.

Foto

Helena Nordh

Når Københavnregnet er på ferde med så mye som 150 millimeter nedbør på litt over to timer, skal dammene, regnbedene og de grønne takene fortsette å gjøre jobben, men da vil det også være behov for å legge til rette for åpne flomveier, ifølge modellens tredje ledd.

- I Oslo løser vi dette blant annet ved å åpne Oslos elver som i dag ligger i rør under bakken, opplyser Braskerud.

I alt renner det ti elver igjennom byen, og så langt har deler av Alnaelva og Hovinbekken blitt gjenåpnet.

-  I tillegg vil det være behov for bruk av veinettet som flomveier, påpeker han og fastslår at treleddsstategien utgjør kjernen av Oslo kommunes arbeid for overvannshåndtering. 

600 fotballbaner
Den stadige fortettingen av urbane områder byr på også utfordringer:

- Det en mange fordeler med en slik politikk, men fortettingen har også ført til at grønne flater og naturlige avrennings- og fordrøyningsområder er blitt bygget ned, sier Thorén.

I en studie fra NMBU fant forskerne at i perioden mellom 1996 og 2006 hadde Oslo mistet 7,7 kvadratmeter av natur- og grøntområder per innbygger. Det tilsvarer størrelsen på i underkant av 600 fotballbaner.

- Når intensiteten på nedbøren øker samtidig som at grønne flater forsvinner, fører dette til økt intensitet og volum på avrenning, påpeker hun. 

Vann, velvære og vitenskap

Når grøntområdene forsvinner kan det også gå utover helsen til byens befolkning, viser studier.

Grønne flater bør beholdes, selv om byene fortettes, påpeker Helena Nordh.

Foto

ILP

- I tillegg vet vi at disse stedene bidrar til å redusere opplevelser av byens bråk og larm, noe som gjør at føler at vi kommer vekk fra en stressende bymiljø, sier hun.

Nordh viser også til at et rikt sosialt liv har betydning for folks følelse av velvære. Også her spiller grøntområdene en viktig rolle:

- I byen er utearealene de naturlige møteplassene, og dersom det finnes mange områder hvor barn og voksne kan møtes for lek, gode samtaler eller samarbeid i form av f. eks. urban dyrking har det en positiv helseeffekt, sier hun.

Selv om det er gjort færre undersøkelser på hvordan vann påvirker mennesker psykiske helse, viser studier at innslag av vann kan ha betydning for attraktiviteten til et område.

En studie fra Nederland viste at folk var villig til å betale mellom 8 og 12 prosent mer for boliger med vann i nærheten, når alt annet var likt.

- Det sier noe om hvor mye folk verdsetter å oppholde seg i områder med vann, sier forskeren.

En annen studie fra England viser at områder med innslag av åpent vann blir foretrukket for fritidsaktiviteter og barnelek. 

- Ved å håndtere regnvannet på overflaten med dammer, planter, rennende vann og annen blågrønn infrastruktur sørger vi for å både være forberedt på endringene i nedbør, samtidig som at vi gjør byen til et godt sted å leve, fastslår hun.

Store algeoppblomstringer kan forgifte drikkevann og forårsake massedød av fisk. De kan være giftige for både mennesker og dyr, og oppblomstringene forverrer ofte levekårene for andre arter. I ekstreme tilfeller kan de gjøre vann udrikkelig i lange perioder.
– I dag er algeoppblomstringer svært vanlige på grunn av menneskelige forstyrrelser, særlig utslipp fra landbruk og industri, sier Thomas Rohrlack, professor i ferskvannsøkologi ved NMBU - Norges miljø- og biovitenskapelige universitet.
– Til tross for de potensielt store konsekvensene, er vår forståelse av algeoppblomstringer mangelfull.

Hvor er fiendene?
Alger har mange fiender som spiser dem, virus, bakterier og parasitter for å nevne noen. Disse fiendene er vanligvis på sitt mest effektive når tettheten av alger er høy. 
– Jo flere alger, desto større er sannsynligheten for at fiendene finner dem, sier Rohrlack. 
Med andre ord, disse fiendene burde være alt som trengs for å forhindre algeoppblomstringer. Men det skjer ikke alltid. Hvorfor blir de ikke spist? Det har forskerne klødd seg i hodet over inntil nå.

Dårlige forhold
Det viser seg at innsjøenes mikrobiologiske liv og ikke minst samspillet mellom disse artene, har blitt oversett.
– Vår forskning viser at algeoppblomstringer ikke alltid skjer til tross for at det er dårlige forhold, men fordi det er dårlige forhold, sier Rohrlack.
Det bryter med den gjengse oppfatningen om at det hovedsakelig er et rikt matfat som dikterer om oppblomstringer skjer eller ei.

Ensidig fokus
– Dagens tilnærming til algeoppblomstringer er å utelukkende fokusere på næring og temperatur, kommenterer Rohrlack.
Den dominerende oppfatningen er at sannsynligheten for å få oppblomstringer, deres varighet og omfang øker når algenes vekstforhold blir bedre, det vil si når tilgangen på næring blir bedre. Særlig hvis det kombineres med høye temperaturer.

Forskjellige temperaturkrav
Rohrlack har undersøkt flere norske innsjøer, blant andre Steinsfjorden i Tyrifjorden i Buskerud. Der oppstår det med jevne mellomrom kraftige oppblomstringer av giftige algearter. Disse algene blomstrer opp når det er dårlige vekstforhold. I den samme sjøen er det særlig to arter, en parasittisk sopp og et flimmerdyr, som er spesialisert til å spise den mest problematiske algen.
– Slike spesialister er vanligvis svært effektive, sier Rohrlack.
– Jeg lurte derfor på hvorfor de ikke klarte å gjøre jobben med å holde algen nede.
Svaret lå i vannets temperatur.

Professor Thomas Rohrlack i felt.

Foto

Gunnhild Riise

Smutthull
– Algen vokser fra 6 grader. Fiendene derimot, de klarer ikke prestere noe særlig før 12 grader. 
Rohrlacks undersøkelser i felt og på lab viste at det eksisterer et temperaturvindu rundt 6-12 grader hvor algen kan vokse fritt, uten at noen av fiendene klarer å gripe inn. Det er altså sånn at selv om algene ikke har det optimalt, så klarer de å danne oppblomstringer fordi fiendene har det enda dårligere.

Forgiftet drikkevannet
Algeoppblomstringer kan ha vidtfavnende konsekvenser. En av de største tilfellene som noensinne har blitt registrert skjedde i Australia i 1991, hvor en oppblomstring påvirket over 1000 kilometer av elvesystemene til elvene Barwon og Darling. I 2014 forgiftet en blågrønnalge den vestre delen av Eriesjøen i Ohio, USA. Plutselig var en halv million mennesker uten drikkevann. Det er imidlertid store variasjoner mellom områder.
– Noen innsjøer har aldri oppblomstring, andre har dem med jevne mellomrom, sier Rohrlack.

Må ikke være forurensning
– Det er viktig å huske at oppblomstringer i seg selv ikke nødvendigvis er noe «unaturlig», sier Rohrlack.
– Det er algens naturlige respons på sine omgivelser. Alt skyldes ikke forurensning.
Oppblomstringer kan skje uten menneskelig hjelp. Det finnes eksempler på naturlige og ekstreme oppblomstringer i Arktis og Antarktis. Der er det svært kaldt vann og dårlige forhold for potensielle fiender.
– I slike miljø kan det oppstå store kolonier av alger. De kan bli flere hundre år gamle.

Vondt verre
Fordi oppblomstringer har både naturlige og kunstige årsaker, er det utfordrende for forvaltningen å komme dem i forkjøpet.
– De fleste tiltak som gjøres går utelukkende på å gjøre det vanskelig for algene, sier Rohrlack.
Denne strategien kan i noen tilfeller virke direkte mot sin hensikt.
– Det er en risiko for at forvaltningstiltak presser algene inn i det vinduet hvor de dårlige vekstforholdene for algene fører til at algenes fiender slås ut.
Da vil tiltakene i stedet øke sjansen for å få oppblomstringer. I den sammenheng etterlyser Rohrlack et større fokus på innsjøenes biologiske mangfold, både fra forskning og forvaltning.
– Dette er komplekse biologiske fenomener, sier han.
– Det er ikke nok å anta at det kun er tilgangen på næring som er avgjørende.

Den kalde vinteren har sluppet taket, dagene blir lengre og blomster og planter begynner igjen å sette farge på omgivelsene. Endelig er det vår, og sommeren er rett rundt hjørnet. 

Men en varmere årstid byr også på utfordringer: I hele vinter har snøen lavet ned og nå smelter den. I tillegg har regnet meldt sin ankomst. Det kan være dårlig nytt for hagen din.

Hvordan kan du sikre at hagen og huset ikke tar skade av alt vannet? Og hvordan kan du bruke overskuddsvannet som ressurs?

Landskapsarkitekt og forsker ved NMBU, Ingrid Merete Ødegård, er ekspert på hvordan overvann håndteres på best mulig måte både på privat og offentlig grunn.

– I årene som kommer, er vi nødt til å forberede oss på faren for flere oversvømmelser på grunn av mer og voldsommere nedbør, sier Ødegård.

Som følger av klimaendringene vil det styrtregne oftere og kraftigere i framtiden, ifølge rapporten Klima i Norge 2100. Men også i dag skaper kraftige regnskyll utfordringer, og i juli er det høysesong for styrtregn:

– Problemet er at avløpssystemene, som tradisjonelt har sørget for å ta unna vannet, ikke er dimensjonerte til å ta seg av de største regnskyllene som vi har i dag. Det er derfor nødvendig å tenke nytt for å unngå kostbare skader på hager og anlegg, sier hun. 

Sammen med kolleger på Institutt for landskapsarkitektur ved NMBU forsker Ødegård på ulike tiltak som bidrar til å redusere problemer med oversvømmelser og flom og ser at mange av de samme løsningene kan brukes i private hager som i offentlige parker og anlegg.

Her er Ødegårds tips:

1. Led vannet vekk fra rørsystemene

Umiddelbart kan dette høres ulogisk ut. Rørene, som ligger som sammenhengende strukturer under bakken, har tradisjonelt vært det mest effektive systemet for å lede vannet bort fra overflaten, ned i bakken og ut til bekker, elver og vassdrag.

Men problemet er at rørene ikke lenger har kapasitet til å håndtere de store vannmassene på en og samme tid. Løsningen, ifølge forskerne, er derfor å sørge for at vannet forsinkes og holdes tilbake på stedet der nedbøren faller. På fagspråket heter dette lokal overvannsdisponering (LOD).  

– Hadde avløpssystemene tatt seg av alt vannet med en gang, hadde vi ikke hatt noe problemer med oversvømmelser, men slik er det jo ikke, poengterer Ødegård.

Så hvordan kan vannet ledes bort?

Landskapsarkitekten peker på et effektivt tiltak:

– Taknedløp med utkaster er en enkel løsning for å unngå at vannet fosser direkte ned i infrastrukturen under bakken, sier hun.

Dette taknedløpet fører vannet til overflaten hvor en del av det trenges ned i gresset. Ved større mengder vann renner det videre nedover til et regnbed som ligger nedsunket i bakken lenger ned i hagen.

Foto

Tove Rømo Grande / NMBU

2. Forsink vannet på overflaten

Dersom det er mye vann, er det altså viktig at vannet holdes igjen på overflaten, slik at det tar lengre tid før det går ned i avløpssystemene, forklarer Ødegård.

Men heller ikke gressplena kan ta imot alt vannet når regnskyllet blir kraftigere. Da kan grønne grøfter være et godt tillegg:

– Grønne grøfter forsinker vannet ved at vannet ledes åpent oppå bakken dit man ønsker, forklarer hun.

Denne typen grøfter er også kledt med vegetasjon, som gjør at vannet trenger ned i grunnen samtidig som det ledes i den retning vi vil. Vegetasjonen gjør at vannet bremser opp i hastighet enn om det rant i en glatt kanal.

– Grønne grøfter er et eksempel på et tiltak som er direkte inspirert av naturen, fastslår Ødegård.

3. Bruk vannet som ressurs

I stedet for at alt vannet fra taknedløpet renner ned i bakken, er det også et fint alternativ å samle det i en tank som er koblet på taknedløpet, forteller landskapsarkitekten. Da er det gode muligheter til å bruke vannet når regnet gir seg og sola begynner å steke:

– Vannet i tanken kan benyttes til å vanne plena eller spyle sykkelen når den har vært ute i gjørma, foreslår Ødegård.

Men også plantene kan benytte seg av vannet. Såkalte regnbed er utviklet nettopp med tanke på å bruke regnet som ressurs. I denne typen bed, som er senket ned under bakkenivå, samles vannet og trenger inn i vegetasjonen som bruker det til å spire og gro.

– Bedet bidrar til at overvannet infiltreres og fordrøyes ved at det foregår naturlige biologiske prosesser i grunnen, forklarer hun.

– Det som er så fint med denne typen tiltak er at det i tillegg til å ta seg av vannet, også er en ressurs for opplevelser og biologisk mangfold. Vi vet at denne typen åpne løsninger bidrar til økt trivsel for folk, sier Ødegård.

– I byene er det ofte rekreasjonsområder med innslag av vann og variert vegetasjon som er de mest populære, legger hun til.

Nedsenkninger i landskapet er en av nøkkeltiltakene for å unngå oversvømmelser i hager og offentlige anlegg ved store regnskyll. Også naturen løser problemet på denne måten, i form av bekker og pytter.

Foto

Ingrid Merete Ødegård

4. Velg planter som tåler både vann og tørke

– Planter har ulike krav til fuktighet, og man må passe på å velge arter som er tilpasset miljøet de skal vokse i, sier planteforsker ved NMBU Eva Vike.

En del arter er tilpasset fuktige forhold og kan overleve korte perioder med stående vann, men også perioder med tørke.

Stauder som hestemynte, daglilje, duehode, kransveronika og mjødurt, eller busker som svartsurbær, krossved og praktgullbusk er eksempler på arter som kan prøves. Alle disse artene kan vokse i regnbed og områder som kan bidra til å ta unna overvannet.

– Men vi har lite erfaring med bruk av planter under slike forhold i norsk klima, så man må prøve seg litt fram, påpeker hun.

Forskerkollega i plantevitenskap, Line Rosef, viser på sin side til arter som liker å stå i sump, det vil si jevnt våte forhold med lavt oksygeninnhold.

– Dette gjelder for eksempel sverdlilje og kattehale, som er arter som vokser naturlig i norsk natur. Det samme gjelder treet svartor som kan vokse under våte forhold, forteller hun.

Ifølge de to forskerne bør arter som vil ha tørre forhold plantes på toppen av skråninger, øverst i regnbedet og på steder der vannet renner fort unna, altså veldrenerte forhold. Sumpplantene egner seg i de aller våteste områdene på tomta.

Parken på Campus Ås på NMBU brukes som et landskapslaboratorium hvor tiltak for å håndtere overvannsproblemer testes og utvikles. Regnbedet på bildet er en del av prosjektet.

Foto

Håkon Sparre / NMBU

5. Unngå harde flater

For å kunne håndtere vannet på overflaten er det altså generelt et viktig prinsipp at vannet skal følge sitt naturlige kretsløp: i naturen fordeles vannet utover i landskapet ved at vannet trenger ned i grunnen der det treffer bakken, og overskuddet føres ned i bekker, pytter og andre nedsenkninger i landskapet. Planter og annen vegetasjon tar opp vannet som en del av den naturlige syklusen.  

Harde flater, som for eksempel asfalt, tett brostein og betongstein, hindrer vannet i å trenge ned i grunnen. De fører i stedet til at vannet renner hurtig og i store mengder på overflaten, og er med på å forårsake oversvømmelser og flom. Ifølge landskapsarkitekten bør derfor harde flater erstattes av dekker som tillater vannet å trenge igjennom:

– Hvis det er ønskelig å ha et fast dekke hvor det er enkelt å trille en barnevogn eller parkere bilen, kan dette løses på flere måter, forteller Ødegård.

Du kan for eksempel legge brostein eller spesialstein i betong med store fuger, det vil si med stort mellomrom mellom hver stein, som gjør at vannet renner igjennom.

Gressarmeringsstein er blitt et populært alternativ til tette flater. Denne typen stein er utformet med et hulrom som kan fylles med grus eller jord og tilsåes med gress

Foto

Ove Steinar Grande

6. Grønne tak

Men i byene er ikke hager like utbredt. Der har derimot grønne tak gjort sin inntreden, og vil spille en stadig større rolle for å unngå oversvømmelser, ifølge Ødegård.

Grønne tak kan også egne seg for eneboliger:

– Dersom taket på huset, garasjen eller lekestua har en helning på 30 grader eller mindre, så er det uproblematisk å anlegge grønne tak, forteller hun.

De enkleste og tynneste grønne takene som er tilgjengelige, såkalte sedumtak eller bergknapp, veier omtrent det samme som takstein, selv når de er fulle av vann.

– Men det er likevel lurt å sjekke med leverandøren av slike tak før man går fullt i gang med et slikt prosjekt, sier hun.

– Og selvfølgelig, sjekk om konstruksjonen tåler vekta av det grønne taket, legger hun til.

Også på balkonger er det mye som kan gjøres for å fange opp regnvann:

– Planter, blomster og dyrkingskasser på balkongen bidrar dessuten også med estetiske opplevelser som ikke skal undervurderes, spesielt i tettbygde områder som i byen hvor det kan være mye asfalt, sier Ødegård.

På NMBU gjennomføres det forsøk på sedumtak. Prosjektet Landskapslaboratoriet benytter seg av områder på hele Ås Campus til å videreutvikle løsninger for overvannshåndtering.

Foto

Tove Rømo Grande / NMBU

Ta hensyn til naboen

Kanskje bor du øverst i et boligfelt og har lite problemer med overvann fordi vannet som kjent renner nedover. Men da kan det være greit å ha i mente at naboene lenger ned er de som må ta seg av det oppsamlede vannet som kommer i strie strømmer fra asfalterte og brosteinlagte gårdsplasser lenger opp.

– Det kan være fin naboskikk å tenke på at tiltakene som er nevnt her også kan bidra til at naboen får litt mindre vann å håndtere, sier Ødegård.

Referanser:

Overvann som ressurs. Rapport fra asplan viak. (2016) [pdf.]

Grønne tak. Resultater fra et kunnskapsinnhentingsprosjekt. Rapport fra Sintef. (2012) [pdf.]

Klima i Norge 2100. Kunnskapsgrunnlag for klimatilpasning oppdatert i 2015. NCCS report no. 2/2015. [pdf.]

Nylig kunngjorde Forskningsrådet at gründerbedriften til Kim Iversen (27) er én av tre gründerselskaper fra NMBU som får én million kroner til å videreutvikle forretningsideen sin.

Iversen fullførte mastergraden i industriell økonomi ved NMBUs Fakultet for realfag og teknologi i fjor. Selskapet Zendera etablerte han sammen med to andre i januar 2017.

– Pengene fra Forskningsrådet kommer veldig godt med. Vi jobber med å ansette folk for tiden, og har fått på plass tre stykker allerede. Vi behøver utviklere, og de er ikke de enkleste å rekruttere, sier Iversen.

Kim Iversen (27) driver én av tre gründerbedrifter fra NMBU som får én million kroner til å videreutvikle forretningsideen sin fra Forskningsrådet.

Foto

Privat

Miljøgevinster ved økt automatisering

Zendera lanserte Norges første budbilportal i august i fjor, men fant raskt ut at løsningen var lite skalerbar. Samtidig ble de oppmerksomme på andre, større muligheter i transport- og logistikkbransjen. Blant annet opererer leverandørene i dag med ineffektive kjøreruter og lav fyllingsgrad.

Zendera startet derfor utviklingen av et produkt som automatiserer transportørenes administrasjonssystem. Produktet vil bidra til lavere kostnader for leverandørene og redusert forurensning ved å øke fyllingsgraden og minimere kjøredistansen.

– Om lag 50 prosent av kapasiteten innen varefrakt blir i dag ikke utnyttet. Det ønsker vi i Zendera å gjøre noe med. Løsningen vi arbeider med optimaliserer kjøreruter og lasting av varebiler ved bruk av algoritmer og oppdatert trafikkinformasjon. Vi legger opp til å lansere første versjon av løsningen mot slutten av sommeren, forklarer han.

Iversen forteller at Lars Magnus Hvattum, professor i logistikk ved Høgskolen i Molde, bistår Zendera med gode råd i utviklingsprosessen. Han er en av Norges fremste eksperter på kvantitativ logistikk. Zendera har også fått mye hjelp fra ARD Innovasjon (tidligere NMBU Technology Transfer) og Inkubator Ås.

Seriegründer

Iversen har, til tross for sin unge alder, allerede startet flere selskaper.

– Mine foreldre har vært gründere hele livet, og jeg har hjulpet til i deres virksomhet så lenge jeg kan huske. Jeg overtok ledelsen av renseriet til foreldrene mine i 2014 da de ble alvorlig syke. Jeg driver renseriet fortsatt, men har fem ansatte som tar seg av den daglige driften, forteller han.

Han har også startet, og solgt, selskapet Rent Levert som tilbød en abonnementstjeneste for klesvask.

Som student ved NMBU var Iversen økonomisjef for Samfunnet i Ås, og startet et selskap sammen med noen han traff gjennom vervet. Selskapet skulle revolusjonere verden med et nytt pizzabrett. De innså ganske raskt at det ikke gikk så bra.

– Det er flest nedturer som gründer. Derfor må man brenne mer for det å være gründer enn for produktet man skal utvikle, mener Iversen.

Han synes for mange blir gründere i dag fordi det er hipt og kult, og påpeker at det kan være krevende å takle både opp- og nedturer.

– Du må jobbe 15 timer dagen i mange år uten at du vet å vite om du kommer noen vei. Derfor mener jeg at en av de viktigste egenskapene som gründer er stamina, avslutter han.

Les også:

• Shifter: https://shifter.no/a-undre-over-en-bolts-livshistorie-i-en-time-det-gir-deg-noen-fordeler-ifolge-denne-seriegrunderen/
• Stavanger Aftenblad: https://www.aftenbladet.no/lokalt/i/zLP3Kb/-Stavanger--grnder-vil-redusere-forurensning
• ABC Nyheter: https://www.abcnyheter.no/penger/privatokonomi/2017/11/12/195346139/kim-iversen-er-grunderen-som-jager-marginer-underveis

En by kan ved første øyekast virke som et sted kun for mennesker, uten ville dyr, men det er ikke nødvendigvis hele sannheten. Også i byer finnes det dyreliv. Biologisk mangfold. Bestander. Naturens kamper på liv og død. Enkelte arter koloniserer, overlever og kan til og med trives i disse "moderne" bymiljøene. Faktisk er det nå kjent at dyr reagerer på urbanisering og tilpasser seg de urbane miljøene for bedre å overleve der.

Natteliv

– Grovt sett reagerer arter på urbanisering på tre forskjellige måter: enten unngår de urbane områder, de tilpasser seg eller de utnytter dem, forklarer Richard Bischof, forsker ved NMBU - Norges miljø- og biovitenskapelige universitet.

– Reven er et godt eksempel på sistnevnte, fortsetter han.  – Den er svært tilpasningsdyktig og finner seg til rette i mange miljø, også bymiljøet.

For tiden driver Bischof et forskningsprosjekt hvor han har radiomerket en rekke rever i Follo-regionen, og overvåker hvordan de bruker terrenget rundt seg. Reven varierer bruken av nærområdene sine etter tiden på døgnet.

– De er gjerne nattaktive, og hviler i skog eller grøntområder om dagen, og trekker inn til byen og matfatet om natta. Da er det trygt fordi vi menneskene er i sengene våre.

Videoen viser revens bevegelser i et nabolag i Ås i løpet av noen timer. Se utsnitt i Google maps her.  

La naturen flytte inn?

Ved nærmere ettertanke, hvorfor i all verden skal vi legge til rette for et dyreliv i byen i det hele tatt?

– Det er viktig å ikke tenke på dette som et enten-eller-scenario, sier Bischof.  

Han påpeker at det er mange nyanser.

– Det er klart det må tas hensyn til folks ve og vel. Det er ikke ønskelig å ha elg og rådyr vandrende i kraftig trafikkerte områder. Ei heller vil vi ha et dyreliv som sprer sykdommer og smitte, sier han.

På den annen side presses dyrelivet fra alle kanter. Verdens villmarker krymper stadig. Leveområder forsvinner når landskapet fragmenteres gjennom bygging av veier, trafikk, bygninger. Menneskelige aktiviteter stikker effektivt kjepper i hjulene når dyrene beveger seg i landskapet.

En av de største truslene mot mange dyrebestander i dag er oppstykking av leveområder. Dersom det til en viss grad legges til rette for artsmangfold også i byer, letter det presset på områdene rundt. Det gir større mulighet for utveksling av individer mellom leveområder, og senker risikoen for innavl og lokal utryddelse.  

– Når variasjonen er stor, blir hele økosystemet mer robust og takler endringer bedre, sier han.

Dessuten leverer mange dyr oss tjenester vi ikke får løst på annet vis. Insekter er uunnværlige pollinatorer, uten dem blir det verken vakre blomster i parken eller epler på trærne. Fugler spiser mygg, gnagere og andre organismer som vi helst ikke vil ha rundt oss. Til slutt kommer vi ikke unna det faktum av at folk flest nå bor i byer og tettsteder.

– For de som bor i by, er dette den aller enkleste måten å oppleve «natur» på. Kanskje er det en god ting å bli minnet om at vi ikke er alene på denne kloden?  

Fuglene må overdøve byen

Ettersom solen stiger høyere på himmelen, øker den allerede heftige kvitringen i alle kjerr, busker og trær. Fuglesangen sprudler på alle kanter og kan være en intens vekkerklokke.

– Fugler er jo et hverdagslig innslag i et bybilde, sier NMBU-professor i fuglelære, Svein Dale.

I og med at de har mulighet til å komme seg raskt fra sted til sted, er de de også raske med å kolonisere nye områder. Byene er intet unntak. Og byfugler vet å tilpasse seg. Om du synes de er plagsomme om morgenen, så er det neppe noen trøst at de er ekstra høylytte i urbane områder. Forskning viser at fuglene tilpasser seg bymiljøet ved å synge høyere.

– Mest sannsynlig fordi det er så mye annen støy der, sier han.  – De må skru opp volumet for å trenge gjennom støyen og bli hørt av sine artsfrender.

Det er mange av dem. Hvilke fugler hopper inn i hodet ditt når du tenker på den typiske byfuglen?

Bydue, garantert. Skjære muligens? Gråspurven som knepper i buskaset, og måkene som skriker langsmed bryggene. 

– Men det er betydelig flere fuglearter i norske byer enn de mest kjente, sier Dale og ramser opp:  

Tårnseiler, tyrkerdue, ringdue, flaggspett, linerle, kråke, kjøttmeis, blåmeis, gulsanger, munk, hagesanger, møller, tornsanger, taksvale, låvesvale, løvsanger, fuglekonge, spettmeis, gjerdesmett, stær, gråtrost, rødvingetrost, svarttrost, gråfluesnapper, svarthvit fluesnapper, rødstrupe, gråspurv, pilfink, bokfink, grønnfink, kjernebiter, stillits, grønnsisik …

Lista er enda lenger. Minst 70-80 fuglearter flyr innenfor norske bygrenser. Dale har forsket mye på urbane fugler, og særlig i Oslo-området.

– Generelt sett synker mangfoldet jo lenger inn i den urbane sonen du beveger deg, men det er fullt mulig å ha et rikt fugleliv alle steder i Oslo.

Skogen den grønne – i byen

Dale understreker at det eneste som behøves for å opprettholde eller øke det biologiske mangfoldet av fugler i byområder er grøntområder med i hvert fall noe naturlig skog.   

– Derfor bør store områder med naturlig vegetasjon beskyttes mot byutvikling. Der det er mulig bør størrelsen på byenes grøntområder økes, og en velstelt park kan med fordel erstattes med naturlig vegetasjon noen steder.

Med falkeblikk på raske vinger

I motsetning til den varme solen på bakken, blåser det kaldt på toppen av høyhusene. Her får vinden ordentlig tak, og det er verken blomster eller trær, bare kaldt stål og hard betong. Men også her finnes det fugler. Blokker, høyhus og skyskrapere virker både ugjestmilde og unaturlige, men samtidig er de ikke helt ulike fjell. Bratte «klipper» en fugl kan klamre seg fast til mens den venter. Høyt der oppe sitter den og speider med sitt skarpe blikk. Vandrefalken.

– Oslo Plaza er et finfint utkikkspunkt, sier Dale.

Det, og andre høyhus, som Oslo rådhus, er velkjente for å gjeste vandrefalk. Den har, som de fleste rovfugler, utmerket syn. Faktisk noen av de beste øynene i verden. Det må de om de skal få øye på maten som kan være over en kilometer unna. Fra «klippekanten», eller vinduskarmen om du vil, kaster den seg etter maten. I byen består dietten gjerne av mindre fugler. På sin målrettede ferd kan de komme opp i hastigheter på langt over 100 kilometer i timen, noe som gjør den til verdens raskeste dyr.

– Det er kanskje noe å tenke på neste gang du vandrer gatelangs i byen, sier Dale, at det seiler en fugl over hodet ditt som er betydelig raskere enn for eksempel geparden.

Den enes død

Varmen er langt mer intens nå som sola har varmet hele dagen, og det summer godt i hekken langsmed veien. Ivrige humler flyr fra blomst til blomst på jakt etter nektar.

– Det finnes myriader av insekter som potensielt kan trives i byer, sier professor i insektlære, Tone Birkemoe.

Men de trenger mat og et sted å være. Det betyr vann, blomster, planter og trær - levende OG døde.

– En velstelt plen er som en ørken for insektene sammenlignet med en blomstereng eller rotehage, sier Birkemoe. 

Hun sier videre at kanskje kan vi ha litt av begge deler? En plen til fotball, litt blomstereng i kantene og et skikkelig rotehjørne med rester av gamle trær, kompost, og litt kvist og kvast.

– Og la for al del død ved ligge og råtne! Den er mat og bosted for en mengde insektarter som sliter med å finne seg til rette i vår moderne verden.

Ved-mumsende biller som spiser seg gjennom trebitene etterlater seg også hull velegnet som bie-hotell. Og det helt gratis.

Den rotete hagen

– Akkurat som Tone Birkemoe ønsker jeg å slå et slag for den rotete hagen, sier førstelektor Ronny Steen.

Det er nemlig ikke bare insekter som trives i ustrigla miljø. Det samme gjør piggsvinet.

– Forskning, inkludert tidligere masteroppgaver fra våre studenter, viser at piggsvin liker seg i nærheten av skog og grøntmiljøer. Og de er ikke spesielt begeistret for hovedveier.

Piggsvinene trives i hager og områder hvor det er et variert miljø. Det aller beste er et mangfold av busker, trær, nedfallene greiner og steiner.

– Da har de fine steder å gjemme seg, samtidig som de finner mat, sier Steen.

Piggsvin er et nyttedyr som blant annet spiser brunsnegl. Er du plaget av dem i hagen din, så kan du gjerne legge litt ekstra til rette for piggsvinet.   

– De trives enda bedre om din og naboen sine hager er forbundet med hverandre via busker eller hekk, slik at de enkelt kan komme seg fra a til b.

Terrasser det er mulig å gjemme seg under bidrar også til å øke trivselsfaktoren.

– Piggsvinvennlige hager er også attraktive for andre dyr, legger han til.

– Som grevling. Og nei, den biter ikke til det knaser, det er gammel overtro som vi kan legge død, først som sist.

Manøvreringsmester i mørket

Solen er i ferd med å gå ned og skyggene vokser. Rundt en lyktestolpe flagrer det insekter, tiltrukket av lyset. Plutselig fyker det noe lynraskt ut av skyggene som plukker med seg en tussmørkesvermer og forsvinner ut i natten igjen. Der hvor det er insekter finner du også de som spiser dem, og i dette tilfellet var det en flaggermus.

– En typisk flaggermusart som finner seg til rette i urbane miljø er nordflaggermus, sier forsker Katrine Eldegard.

Den trives i varierte miljø, fra skog og eng til elvedaler og fjell. I det moderne samfunn må byen gjøre nytte som jaktmiljø.

– De klarer å manøvrere innimellom bygninger, trær og andre hindringer byen kan tilby, sier hun.
Ellers liker flaggermus generelt grønne korridorer og ikke minst vannspeil. Sistnevnte er populære jaktmarker. Der er det mange insekter og lett å jakte. Nordflaggermus og dvergflaggermus er tilpasset bylivet og bruker byen som jaktområde. Nordflaggermus utnytter insekter rundt lyktestolper, men de fleste andre flaggermus unngår lyset. For de sistnevnte er det en ulempe at nattsvermere blir tiltrukket av gatelys.

– Deres jaktområder blir dermed fattigere, sier Eldegard.

I byen finner de også steder å sove. «Alle» nordmenn husker den kalde sommeren da det alltid regnet. Norske somre er ikke bestandig varme nok for flaggermus, hvilket medfører at mange av dem sniker seg inn i våre boliger.

– Oppvarmede bygninger er populære, både som steder for å sove om dagen og yngle - såkalte ynglekolonier, sier Eldegard. 

Om vinteren kan bygninger med loft og hulrom også brukes til overvintre i, men det varierer mellom arter, og her vet forskerne svært lite. For de fleste artene i Norge har vi i dag ingen kunnskap om hvor de overvintrer. Eldegard er leder for et stort, nasjonalt forskningsprosjekt på flaggermus. Forskerne på prosjektet arbeider med å finne viktige leveområder og landskap for flaggermus i Sør-Norge.

– Mange av de norske flaggermusartene er rødlistet, og vi vet ikke nok om hvilke områder og landskap de foretrekker, sier hun.

Etter prosjektslutt håper hun å kunne komme med anbefalinger til forvaltningen om hvordan skog, bygninger og områder som flaggermusene foretrekker bør forvaltes.

Ledig bolig søkes                                                                                                          

Månen stiger på himmelen. I et almetre i Frognerparken sitter det en stoisk skygge som venter på at en uforsiktig mus skal vandre forbi. Ikke en eneste bevegelse avslører den der den går i ett med skyggene. Det rasler i søppelet ved en søppeldunk, og plutselig slår den ut med vingene og seiler ned i mørket. Som tårnfalken jakter også kattugla med et superb syn, dog ikke fra høyhus, men heller sittende på en gren.

– Ettersom noen av de mest tallrike dyrebestandene i en by gjerne er mus og rotter, så er ikke byen det verste stedet for en kattugle, sier Dale.

– De er imidlertid kresne på hvor de hekker, for de bygger ikke reir selv.

Egentlig foretrekker kattugla å hekke i hule trær, men i dagens moderne landskap er det en mangelvare.

– Egnede reirplasser er mangelvare for ugler, sier Dale.

– Vi bør derfor ta vare på gamle, hule trær. I tillegg finnes det egne fuglekasser for ugler som kan settes opp.  

Solen er på vei opp over hustakene igjen når reven smyger seg ned i hiet sitt igjen

En ny dag gryr. 

Som stedsutvikler og rådgiver for arealplanlegging i Nordland fylkeskommune, og som mangeårig jurymedlem av «Statens pris for attraktiv by», har Heidi Ramsvik sett sin andel offentlige møteplasser og hvordan de har blitt til. Hun ser at, til tross for dyktige fagfolk, ambisiøse politikere og en engasjert lokalbefolkning, har vi et problem: utformingen av byer og steder blir ikke alltid så vellykket. Mange byer og tettsteder fremstår som rotete og tilfeldig utformet. Hvorfor skjer dette når vi er ofte er enige om hvilke gode kvaliteter vi ønsker oss?

Mange behov skal dekkes på ett sted

Heidi Ramsvik

Foto

privat

Nå skal Ramsvik i et doktorgradsprosjekt ved NMBU undersøke forutsetningene for å få til kvalitet i by- og tettstedsutforming. Hvordan vi kommer oss fra de teoretiske forventningene i politikken til kvalitet i praksis.

– Vi vil ha funksjonelle, velbyggede, vakre områder som er gode å bruke. Vi har kunnskapen, men ender ikke der allikevel, sa Ramsvik da hun nylig presenterte doktorgradsprosjektet sitt ved Institutt for by- og regionplanlegging (BYREG) ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, NMBU.

Inspirert av Leknes

Ramsvik har blant annet latt seg inspirere av tilbakemeldingene fra innbyggerne på Leknes i Lofoten. I forbindelse med at fylkeskommunen og kommunen sammen arrangerte et todagers byromseminar sist høst, ble det sendt ut en spørreundersøkelse til innbyggerne hvor de ble bedt om å beskrive sentrumsområdet. I seminarrapporten kommer det fram at ord som rotete, stygt og uferdig ble brukt flittig. Men det er ikke sånn Leknesværingen vil at sentrum skal se ut. De ønsker seg mer grønt, flere parker, sykkelveier og møtesteder i sentrum. Så hvordan kunne det skje at det er blitt slik som det er i dag, på Leknes som i en rekke andre byer og tettsteder?

– Vi har jo både kunnskap og retningslinjer for hvordan man skal planlegge og bygge slike steder fra nasjonalt hold. I mange tilfeller har også kommunen selv utarbeidet retningslinjer for hvordan byer og tettsteder skal utformes. Jeg vil undersøke nærmere hvordan kunnskap og retningslinjer blir oppfattet og brukt ute i kommunene og se om det er mulig å tette gapet mellom politikk og teori, og det som skjer i praksis, sier Heidi Ramsvik.

Skal finne fylkeskommunens rolle

Hun skal også se hvordan fylkeskommunene kan brukes i jakten på kvalitet i det offentlige rom. Kan fylkeskommunen få noen flere verktøy i verktøykassen? Hvilken rolle har fylkeskommunen i dag og hvilket potensial er det for å styrke denne rollen? Avhandlingen blir nemlig skrevet i samarbeid med arbeidsgiver Nordland fylkeskommune med støtte fra Norges forskningsråd program for Offentlig sektor PhD.

– Det blir interessant å se nærmere på hvilke rolle fylkeskommunen kan og bør spille. Er de kun en videreformidler av nasjonal politikk som kan veilede kommunene i hvordan de skal følge regelverket eller skal fylkeskommunen være en selvstendig politisk aktør, spør Ramsvik. For å finne ut av dette, er det viktig å undersøke hvordan det foregår i dag. Jeg har jobbet med by- og stedsutvikling i Nordland siden 2008 og vet om mange jeg kan spørre om deres synspunkter og erfaringer, både nasjonalt og lokalt, så nå er det bare å komme i gang.

Vann- og avløpssystemet har akutt behov for oppgradering. Nå kommer oppstartsmidler til et nasjonalt kompetansesenter på NMBU.

Forsknings- og høyere utdanningsminister Iselin Nybø (V) lanserte nyheten på NMBU tirsdag.

- Vannforsyningen er en livsnerve i samfunnet vårt. Regjeringens bevilgning er avgjørende for å få fortgang i fornyingen av norsk vannforsyning, sier NMBU-rektor Mari Sundli Tveit.

Forsknings- og høyere utdanningsminister Iselin Nybø og NMBU-rektor Mari Sundli Tveit fra feiringen av de gode nyhetene.

Foto

Håkon Sparre

Noe av bakgrunnen for senteret er som følger:

• I Norge har vi nok vann, og vi har godt vann. Derimot står det svært dårlig til med vannledningene. Vi har akutt behov for å fornøye rør tilsvarende distansen sju ganger rundt ekvator.
• Vi kan ikke grave opp alle rørene. Det er for kostbart og tar for lang tid. En løsning er den såkalte «no dig-teknologien», som går ut på å føre nye rør inn i de gamle. En annen løsning kan være å videreutvikle teknologi for mer lokale kretsløp i desentraliserte vannsystemer.

Ledningsnettet forvitrer

Stadig flere blir syke pga forfall i ledningsnettet, skrev Teknisk Ukeblad i fjor. Ledningsnettet må fornyes, og det må gå mye fortere enn i dag.

Både bransjeforeningen Norsk Vann og Rådgivende Ingeniørers Forening har ropt varsku. Tall fra Norsk Vann viser at kun 310 kilometer vannledninger fornyes hvert år, dette må økes til 540 kilometer om vi skal klare å ta igjen etterslepet eller forfallet, innen 2040, skrev TU.

Oppstart i fjor

Stortinget bevilget i revidert nasjonalbudsjett 2017 2,5 mill. kroner til senteret over kunnskapsdepartementets budsjett, til oppstartsaktiviteter. 

Et interimstyre bestående av av ulike samarbeidspartnere har ledet oppstartsfasen. Sigurd Grande fra Vann- og avløpsetaten i Oslo ledet gruppen. Et grunndesign for senteret er allerede utredet (se figur) men mye skal fortsatt falle på plass før man kan stikke spaden i jorden. 

Først må det reviderte budsjettet vedtas. Når finansiering av selve utbyggingen er på plass skal det etableres en organisasjons- og eiermodell og man vil foreta en foreløpig prosjektering for å legge til rette for en trinnvis utbygging.

- Ved NMBU er vi veldig glade for at valget av NMBU som vert for dette nye kompetansesenteret. Og vi er utrolig stolte over å få bidra til å løse denne utfordringen sammen med aktørene på feltet, sier Sundli Tveit, og fortsetter:

- Dette et nasjonalt senter. Det betyr at universiteter, virksomheter og bedrifter fra hele landet er med i samarbeidet. Samarbeid av denne typen er veldig viktig for NMBU fordi det bidrar til å løfte våre egne fagmiljøer. Og det er slik vi best løser både store samfunnsutfordringer og faglige utfordringer samtidig.

Flere vanningeniører trengs

Foreløpig mangler Norge nok kompetanse på denne teknologien, men NMBU har den beste kompetansen og vil videreutvikle den med det nye senteret. 

For å gjennomføre dette må flere vanningeniører utdannes, og det er allerede i dag knapphet på vanningeniører.

NMBU tilbyr et sivilingeniørstudie som kan bøte på dette.

Mange blide ansikter på NMBU da nyheten om bevilgningen til vannsenteret ble lansert. Fra venstre: Øystein Johnsen (prorektor forskning, NMBU), Yngve Wold (Norsk Vann), Jon Arne Engan (førsteamanuensis, Fakultet for realfag og teknologi NMBU), Arve Heistad (førsteamanuensis, Fakultet for realfag og teknologi NMBU), Sjur Tveite (prosjektsektretariatet Nasjonalt kompetansesenter for ledningsnett), Solve Sæbø (prorektor utdanning, NMBU), Iselin Nybø (Forsknings- og høyere utdanningsminister), Mari Sundli Tveit (NMBU-rektor), Toril Hofshagen (assisterende direktør i Norsk Vann), Anne Cathrine Gjærde (dekan ved Fakultet for realfag og teknologi NMBU), Sigurd Grande (avdelingsdirektør i Vann- og avløpsetaten i Oslo kommune), Lars Atle Holm (administrasjonsdirektør NMBU).

Foto

Håkon Sparre

Stipendordningen, som ble etablert i 2010, er et samarbeid mellom Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) og Yara Norge. Gjennom Yara-stipendet kan masterstudenter hvert år søke om støtte.
Årlig fordeles 200 000 kroner på fire masterstudener.

Yara ønsker gjennom stipendet å stimulere til forskning som bidrar til bærekraftig norsk matproduksjon eller tiltak som gir forbedret kvalitet i fôr eller matvarer. Stipendet skal tildeles studenter som arbeider med masteroppgaver innenfor landbruksfaglige studieretninger, men fortrinnsvis Plantevitenskap.

Blant mange gode søkere i 2018 har styrekomiteen valgt ut følgende fire masterstudenter som hver tildeles 50 000 kroner.

____________

Christopher Dane Bjørge Frøiland fra Bergen
MSc Plantevitenskap, Planteproduksjonssystemer.

Christopher Dane Bjørge Frøiland

Foto

Cathrine Strømø

Etter 25 år hvor soppsykdommen gulrust ikke har vært en viktig sykdom på korn, kom det i 2014 et helt nytt spekter med gulrustarter inn fra Europa, og gjorde at gulrust igjen ble en viktig sykdom på korn i Norge.

Christopher skal undersøke gulrustresistens i avlsmaterialet som benyttes i norsk hveteforedling, og se etter genmateriale som gir god ikke-rasespesifikk/partiell resistens, som er en type resistens som virker mot alle raser av et plantepatogen og normalt også står seg mot genetiske endringer i soppen.

Det var emnet plantepatologi i masterstudiet, og tema resistensforedling som fikk Christopher til å velge gulrustresistens i masteroppgaven sin.

Selv om soppsykdommen er en større trussel i dag enn for få år siden, er det foreløpig ikke noe større norsk forskningsprosjekt på sykdommen.

─ Min oppgave blir derfor et slags forstudie, der målet er å finne ut mer om det genetiske grunnlaget for gulrustresistensen i plantematerialet som benyttes i norsk hveteforedling. Jeg håper at jeg kan finne områder i genomet med potensielt nye resistensgener, sier Christopher.

Med masteroppgaven håper han å kunne bidra til økt kunnskap og danne grunnlag for videre forskning for å utvikle nye norske hvetesorter med bedre resistens.

Og stipendet fra Yara kommer godt med i masteroppgaven til Christopher.

─Ettersom jeg ikke samarbeider med et større prosjekt er det nødvendig å finansiere arbeidet med oppgaven på andre måter. Disse midlene kommer til å komme godt med når jeg skal dra til de ulike forsøksfeltene.

Midlene sikrer også et studieopphold på Global Rust Reference Center i Danmark for å lære om fremstilling av gulrustsmitte. Det er nødvendig kunnskap for å ha kontrollerte planteforsøk og sykdomsmateriale å forske på. 

Det var Christophers interesse for dyr, natur, landbruk og spesielt avl og genetikk som gjorde at NMBU ble et aktuelt utdanningssted. Men det var et oppdrag på jobben i en friluftsbarnehage som førte til spissingen av fagområdet. Med bakgrunn fra Stend og Voss jordbruksskole ble han spurt om å lage en kjøkkenhage til barna.

─ Det var en utrolig spennende oppgave, og ikke minst ble det tydelig for meg hvor viktig bærekraftig matproduksjon faktisk er for alle mennesker, både de som er på kloden, men ikke minst de som kommer etter oss.

Da Christopher bestemte seg for å søke på høyere utdanning ville han ta en utdanning som nettopp kom til å gagne samfunnet, og plantevitenskap ved NMBU ble et naturlig valg.

Veien videre etter endt masterutdanning har Christopher foreløpig ikke bestem seg for, ut over at det viktigste er å finne en jobb som er viktig og trivelig. Og med et globalt perspektiv på arbeidssted kan det være i Norge eller andre steder i verden, bare Christopher og samboerne trives.

Kristin Nymoen Paulsen fra Kolbotn
MSc Plantevitenskap, Planteproduksjonssystemer.

Kristin Nymoen Paulsen

Foto

Cathrine Strømø

I Norge importerer vi flere epler enn vi produserer, men potensialet for produksjon av norske epler kan utnyttes bedre, både når det gjelder avling og kvalitet.

Masteroppgaven til Kristin er knyttet opp mot forskningsprosjektet «Presisjonsgjødsling til epletre».  Hun skal undersøke hvordan næringsstoffer og pH påvirker avlingsmengde og fruktkvalitet.   

─ Jeg synes jordkjemi er veldig interessant, og jeg tok faget frukt og bær i høst. Så en oppgave om gjødsling og epleproduksjon var en spennende kombinasjon, sier Kristin.

Det er gjort lite forskning på dette i Norge tidligere, og det mangler endel grunnleggende kunnskap, ifølge Kristin.

-  Det er veldig gøy å få være med på et prosjekt der kunnskapen forhåpentligvis kan komme direkte til nytte. Og bidra til en bedre ressursutnyttelse.

Stipendet fra Yara kommer godt med for til å dekke utgiftene til arbeidet med oppgaven, slik som analyser, litteratur og reiser.

─ Jeg skal blant annet til NIBIO Ullensvang for å besøke noen av gårdene som er med i prosjektet og samarbeide med en av forskerne om litteraturanalyse.

Som Kolbotnjente var NMBU på Ås i første omgang litt for nært hjemme til å bli vurdert da studievalget skulle tas, og valget falt først på en bachelor i samfunnsøkonomi i Bergen før hun vendte hjemover og begynte å studere på NMBU.

─ Jeg er veldig fornøyd med å ha funnet riktig studie. Plantefag er virkelig veldig interessant!

Etter endt masterstudie i desember håper Kristin å få en jobb der hun kan være med på påvirke utviklingen i norsk landbruk.

─ Veien videre blir veldig spennende, kanskje en jobb med noe relatert til masteroppgaven, sier Kristin.

Martine Kropman fra Nederland
MSc Plantevitenskap, Plantevern.

Martine Kropman

Foto

Cathrine Strømø

Når investeringer i blant annet maskiner og teknisk utstyr tas med i betraktningen er ikke grovfôr et billig fôr, og mange gårdsbruk ender opp med en høyere pris pr fôrenhet for grovfôret enn for kraftfôret. For å se på muligheten til å øke grovfôrproduksjonen er det å se på hvordan lokalt tilpassede artsblandinger kan bidra til både bedre kvalitet og økt avling på grovfôret et viktig forskningsfelt i prosjektet «Kostnadseffektiv grovfôrproduksjon».

Og det er nettopp det tema masteroppgaven til Martine Kropman omhandler. Hun skal se på hvordan artssammensetningen i frøblandinger påvirker ugrasinnholdet i eng, og med spesielt fokus på effekten av flerårig raigras.

Martine går på masterstudiet i plantevitenskap med studieretning plantevern, og i studiet har hun spesielt fokus på ugras.

─ Forskningsprosjektet «Kostnadseffektiv grovfôrproduksjon» gir meg muligheten til å knytte masteroppgaven opp mot pågående forskning med en spennende og relevant problemstilling, sier Martine.

I arbeidet med masteroppgaven skal hun på feltarbeid i Tromsø og Stjørdal, og stipendet vil dekke reisekostnadene og overnatting.

Martine er opptatt av hvordan maten vår produseres.
─ Jeg har alltid vært interessert i hvordan naturen fungerer. Plantevitenskap gir meg muligheten til å lære mer om det, og tar samtidig opp samfunnsrelevante spørsmål om hvordan vi produserer maten vår.

Hva hun skal gjøre etter endt masterstudie har ikke Martine helt bestem seg for ennå, men ser ikke bort fra at forskning innen fagfeltet er et alternativ. 

Darshan Anthony Young fra Jamaica
MSc Biologi, Molekylærbiologi og evolusjon.

Darshan Anthony Young

Foto

Cathrine Strømø

Å blomstre på riktig tid i løpet av året er viktig for alle planter – både vill og de vi dyrker i åkeren. Spesielt er det viktig i kornartene våre, da det er frøene vi spiser. Planter orienterer seg i sesongen ved å tolke signaler fra miljøet, for eksempel temperatur og lys.

En viktig faktor er daglengde – plantene vet at når dagene blir lenger om våren nærmer det seg blomstring. Det er et komplekst nettverk av gener som registrer signalene og sender beskjed til en «Blomstringssentral» om at det er tid for å blomstre. Ett gen som er helt sentralt for å registrere daglengde er CONSTANS – CO.

─ I masteroppgaven min studerer jeg hvordan CO-genet har evolvert i en underfamilie av gress som blomstrer når dagene blir lengre. CO genet har utviklet seg fra en forfar som helst blomstret når dagen var kort.

Darshan skal bruke sekvenser av en rekke arter og rekonstruere hvordan CO har evolvert. Han skal også undersøke hvordan CO-genet er uttrykt i noen av artene.

Det var hans interesse for fylogeni, eller utviklingen av slektskap mellom arter, og spesielt plantevirus, og interessen for evolusjon generelt som avgjorde valget av tema for masteroppgaven.

Darshan får en del utgifter i forbindelse med labanalyser, og stipendet skal han blant annet bruke til det. Men i forbindelse med masteroppgaven skal han også på en studiereise til University of Vermont og delta på en plantekonferanse.

 ─  Jeg skal også bruke stipendet på å delta på konferansen Plant Biology Europe (PBE 2018) hvor jeg skal holde en presentasjon.

Etter endt masterstudie vil Darshan gjerne fortsette med forskning på klimatilpassing av planter, gjerne som doktorgradsstipendiat.

─ Jeg håper å bidra til nye funn innen planteevolusjon, sier Darshan.

– Kjenn etter. Det lukter ikke sjø her. Jeg har hørt flere marinbiologer og dykkere kalle havbunn i Indre Oslofjord for en «sjøbunnsørken». Livløs og full av avfall og plast. Hadde det vært slik på land hadde det vært en skandale, sier Elin Tanding Sørensen.

Undervannslandskap

Landskapsarkitekten og billedkunstneren går langs Oslos havnepromenade på en planlagt turvei fra Frognerkilen i vest til Alnas omlagte utløp ved Kongshavn i øst. Promenaden skal åpne byen mot fjorden. Den skal «foredle eller skape ny kontakt med fjorden og vannflaten, samtidig som den skal gi rom for sambruk med maritim virksomhet» heter det i kommunens planer.

– Det gjør den så langt ikke, mener Sørensen. Foreløpig er mange av havnepromenadens landskapsrom fattige på både opplevelseskvaliteter og biologisk mangfold.

Elin Sørensen dokumeneterer den vanskelige tilgangen til vannspeilet i Oslo havn

Foto

Morten Nordahl Ellingsen

Sørensen mener utbyggere, planleggings- og arkitektstanden fokuserer alt for lite på landskapet i overgangen mellom land og ned under vann.

– Men det kan vi absolutt gjøre noe med, sier hun og smiler

Nå er hun i gang med sin doktorgradsavhandling ved Institutt for landskapsarkitektur ved NMBU. Den handler om å synliggjøre den urbane sjøfronten og overgangen fra land til vann som et sammenhengende landskapsrom. Prosjektet hennes har fått navnet «Fjæresonas potensielle opplevelseslandskap» hvor hun introduserer metoden Naturhermende prosjektering.

Bare se, ikke røre!

Vi har tatt følge med Sørensen en tur havnepromenaden, som er hennes case i avhandlingen.

– Se ned her, sier Sørensen, og lener seg utover kanten. Det er over to meter ned til vannflaten.  

Langt ned til vannet

Foto

Morten Nordahl Ellingsen

– Vannet og det potensielle livet i fjorden er ikke ordentlig tilgjengelig, bare visuelt.  Du kan se, men du kan ikke stikke tåen din nedi. Du ser krusningene på overflaten og regndråpene som treffer vannflaten, men ikke noe mer. Bare se, men ikke røre, sier hun.

Det er riktignok noen urbane strender ved Frognerstranda, Tjuvholmen, Operaen og Sørenga, hvor sjøen er tilgjengelig, men langs mesteparten av den ni kilometer lange strekningen er det ikke lagt til rette for at mennesker skal ha reell kontakt.

– Det skyldes at fjæresonen er et område som deles av livet på land og livet i havet. Dermed faller området liksom litt mellom to stoler i byplanleggingen.

Arkitektur i fjæra

– Vi burde jobbe med havet og sjøbunnens flora og fauna på samme måte som det lages parker på land. Da kan vi snakke om Oslo som en fjordby som foredler og skaper ny kontakt med vannet, sier Sørensen.

Hun vil gjerne hjelpe utbyggere og arkitektstanden til å tenke annerledes når de bygger ut i sjø for her i Oslo er denne muligheten nærmest oversett, påpeker hun.

– Det er et kunnskapshull i denne sonen der to ulike verdener møter hverandre. Vi som jobber med byutvikling og landskapsarkitektur på land bør samarbeide med marinbiologene og oseanografene som kjenner forholdene under vann.

– Jeg vil jobbe frem løsninger for en bedre landskapsarkitektur. Det kan handle om mykere og mer variert kantutforming og det samme gjelder for former, strukturer og materialbruken. Det handler også om å gi dette landskapsrommet et nytt språk som kan bidrar til en fellesforståelse og fungere som et verktøy for å tenke annerledes, sier Sørensen.

Økt biologisk mangfold

Hvis man hadde tenkt mer som man gjør med grønnstrukturen på land, kunne man fått et helt annet inntrykk enn det som møter oss nå, der stål, glass, betong og tre dominerer. Og - det kunne bidratt til mer biologisk mangfold.

– Kjenn etter her, sier Sørensen, og stryker hånden over en glatt betongflate.

– På en sånn glatt, rettvinklet flate så er det veldig få muligheter for levende materiale å ‘bosette’ seg. Det som forsøker å feste seg vaskes lett bort, fordi det ikke er noe å henge seg fast i, sier Sørensen.

Modeller av bølgebrytere som skal kunne huse organismer under vann

Foto

Morten Nordahl Ellingsen

Hun viser oss to leire-modeller av bølgebrytere. De er firkantede og laget i betong, men de ser spennende ut, fordi det er masse hulrom, sprekker og rifler i overflaten.

Blågrønn park

Vi går videre utover havnepromenaden, forbi Operaen og Sørenga, til vi kommer til Lohavna. Her suser tungtrafikken, lokaltog og trikk forbi i bakgrunnen, mens Ekebergrestauranten tårner i bakgrunnen. Herfra og utover til Kongshavn med Alnas omlagte elveutløp i øst, står den siste resten av Havnepromenaden fortsatt igjen som uutviklet.

I samarbeid med Bjørvika Utvikling og Anne Beate Hovind, NIVA og dykkere i Project Baseline, planlegger hun et levende laboratorium her, der det blant annet skal plantes ut ålegress. Forsøkene vil peke på ulike muligheter for urbane tidevannslandskap som gir økt liv til fjorden. Forhåpentligvis vil det da lukte mer av sjø langs havnepromenaden.

Ålegress

Foto

Shutterstock

– Her er det ekstra relevant å komme med forslag til en blågrønn strategi som også tar for seg undervannslandskapet, sier Sørensen.

I strategien til gruppen som planlegger det levende laboratoriet heter det:

Tiden er inne for å utvikle en spektakulær bærekraftig blågrønn park i Oslo sjøfront. En marinpark. En undervannspark. En park som hjelper fram bedre vannkvalitet og økt marin flora og fauna og som etter hvert kan tilby gratis underholdning til folket som opplever byen. Et byrom som gir barna mulighet til å vasse i en levende vannkant, fiske krabber og høste tang i et spennende fjærelandskap med varierte tidevannshager. Lukt av sjø og bølgeskvulp.

– Jeg er opptatt av å skape bedre betingelser både for kystøkologien og for mennesker, avslutter Sørensen.

Foto

Elin T. Sørensen

«This place saved my life».

Den svarte tusjen på det lyse treverket vitnar om dramatiske opplevingar blant Trolltunga-turistar som har søkt dekning i den eine av to naudbuer.

Naudbuene blei sett opp i 2016, etter ein sommar med dramatisk oppgang i talet på redningsaksjonar. I løpet av heile 2016-sesongen rykte Raudekrossen ut på ikkje mindre enn 40 redningsoppdrag relatert til Trolltunga.

Knapt to år etter at den vesle hytta kom på plass, har mange søkt tilflukt her frå kulde, utmatting og svolt. 

Den store majoriteten av turistane trur likevel dei er svært godt førebudde før dei legg ut på den 10-12 timar lange turen, syner resultata frå ei omfattande spørjeundersøking som BIOTOUR  har gjennomført.

Sikre på at dei er godt nok rusta

BIOTOUR oppsøkte Trolltunga-turistar i Odda sommaren 2017. Turistane fekk mellom anna spørsmål om kor godt utstyrte og førebudde dei var (mat og drikke, klede, tursko, kart og kompass, førstehjelpsutstyr m.m.) og om dei hadde sjekka vermeldinga og vanskelegheitsgrad.

Av om lag 1500 spurde, svara over 98 prosent at dei hadde med seg nok mat og drikke.

Nesten 97 prosent hadde tiltru til at dei hadde med nok varme og regntette klede. Ni av ti meinte dei var klare over kor lang og krevjande turen var og hadde sjekka vêrmeldinga i forkant.

Nesten 1500 Trolltunga-turistar svara sommaren 2017 på BIOTOUR si spørjeundersøking.

Foto

Kathrin Jathe

Tidleg den same sommaren som spørjeundersøkinga blei gjennomført, hadde frivillige frå Raudekrossen vore ute på 15 redningsaksjonar ved Trolltunga, mot fem på same tid i 2016.

- Eg er ganske nyfiken på om personane som deltok i spørjeundersøkinga har same oppfatning i etterkant av turen. Altså om det er samsvar mellom forventningar i forkant og erfaringar i etterkant, seier BIOTOUR-forskar Petter Dybedal, som også forskar på regional utvikling og reiseliv ved Transportøkonomisk institutt (TØI).

Jostein Soldal, dagleg leiar i Trolltunga Active.

Foto

Trolltunga Active

Forskar Petter Dybedal (TØI) har ansvaret for marknadsundersøkingane i BIOTOUR sine caseområde.

Foto

TØI

- Treng forsking for å ta dei rette vala

Dybedal er ansvarleg for marknadsanalysane i det fireårige forskingsprosjektet BIOTOUR, om naturbasert reiseliv i norsk bioøkonomi. Doktorgradsstipendiat Kathrin Jathe har ansvar for store delar av planlegginga og gjennomføringa av datainnsamlinga.

I slutten av april presenterte forskarane resultata frå forundersøkinga av Trolltunga-turistane på eit dialogmøte med reiselivet i Hardanger. Blant aktørane som deltok på møtet var reiselivsdirektøren i regionen, Hans Jørgen Andersen og Jostein Soldal i guidefirmaet Trolltunga Active.

Soldal fortel at nye tiltak som fjellvaktar og ei naudbu midtvegs på stien til Trolltunga har ført til færre redningsaksjonar. Erfaringane til Trolltunga Active, som utfører fjellvakt-tenesta på oppdrag frå Odda kommune, er likevel i samsvar med resultata i BIOTOUR-undersøkinga. Det er framleis mange som ikkje veit kva dei går til.

Den daglege leiaren i Trolltunga Active seier det er viktig for næringslivsaktørar som Trolltunga Active at det blir forska på vilkår for berekraftig reiseliv i norsk natur.

- Me treng eit grunnlag for å gjera dei rette vala med omsyn til turisten sin "reason to go". Gjennom kunnskap kan me unngå å ta val som gir gevinst på kort sikt, men svekkjer produktet vårt på lang sikt, poengterer han.

BIOTOUR-forskarane vitja i april Hardanger, eit av caseområda i forskingsprosjektet. Under opphaldet fekk dei nyttige innspel til forskinga frå fleire representantar for lokalt reiseliv.

Foto

Gunn Evy Auestad

Ber turistane fortelja om si Trolltunga-oppleving

Eit søk på «Trolltunga» i norske papiraviser gir 869 treff i løpet av 2017.

Eksplosiv vekst i besøkstala og turgåarar som måtte bergast fordi dei var for medtekne, svoltne og kalde til å fullføra den over to mil lange fjellturen var bakgrunnen for mange av medieoppslaga.

Denne våren sender forskar Petter Dybedal og kollegaer i BIOTOUR ut ei ny spørjeundersøking på epost til Trolltunga-turistane som har gitt samtykke til det.

I denne hovudundersøkinga vil opplevinga av turen bli sentralt, i tillegg til andre spørsmål om miljømedvit og ferdigheiter i fjellvandring.

- Det blir interessant å sjå kor bra eller strabasiøs og slitsam dei synest turen var. Er det nokon som føler seg lurt? Dei ser fantastiske bilete i turistbrosjyrane, og trur det er enkelt å koma seg dit, seier Dybedal.

Reiselivsdirektøren i Hardanger, Hans Jørgen Andersen, tek vel imot BIOTOUR si forsking på det naturbaserte reiselivet, som er ei viktig næring i regionen.

- Det er interessant at leiande forskingsmiljø i Noreg gjer seg kjende med kva som rører seg blant turistar og bedrifter som lever av å levera naturbaserte opplevingar. Auka kunnskap er i seg sjølv alltid eit gode, seier Andersen etter dialogmøtet med BIOTOUR på Hotel Ullensvang. 

Luksusbehov og betalingsvilje

Hovudføremålet med BIOTOUR si marknadsundersøking blant Trolltunga-turistane er å få betre kunnskap om kven som etterspør naturbasert reiseliv i Noreg og kva slags aktivitetar og produkt dei er villige til å betala for. Vil dei ha luksus eller enkel standard? Er miljømerking viktig? Kva vil dei driva med på ferie i norsk natur? 

Trolltunga-turistane er interessante fordi mangfaldet er blant turgåarane er så stort, seier doktorgradsstipendiat Kathrin Jathe. 

- Barrieren for å gå tur i fjellet er låg, samanlikna med terrengsykling og andre aktivitetar som krev spesielle evne og kompetanse. Til Trolltunga går alt frå erfarne fjellvandrarar til dei som aldri har gått i fjellet før.

Forskarane håpar å få svar frå minst 500. Resultata frå epost-undersøkinga skal etter planen vera klare hausten 2018. Data frå marknadsundersøkinga vil bli brukt i doktorgradsavhandlingar og masteroppgåver ved NMBU i tida framover.

Først publisert på Forskning.no sine sider den 30. april, 2018. 

I Norge har vi lange og gode tradisjoner for å bygge i tre. De siste årene har bruken av trematerialer tatt av. Her forklarer vi hva massivtre er, og hvorfor det er et materiale som gjør det mulig å bygge moderne trebygg. Et viktig byggemateriale på det norske markedet i dag er massivtreelementer. Materialet gir flere fordeler, det ivaretar mange av trevirkets egenskaper, men har også egenskaper som gir nye muligheter for å bygge med tre. Tre som materiale er 100 prosent fornybart og lettere enn betong, Det gjør at både produksjon og transport av, og bygging i tre er mer klimavennlig.

På kryss og tvers
Massivtreelementer er store, bærende elementer som består av flere sjikt med planker som er lagt parallelt. Sjiktene krysslegges, slik at plankene enten er orientert på langs eller på tvers. Sjiktene bindes sammen med lim eller med skruer/spiker (evt andre mekaniske festemidler).

Illustrasjon av massivtreelement. Legg merke til hvordan lagene krysslegges. De festes med for eksempel lim, skruer, spiker eller dybler.

Foto

NMBU

Moderne teknologi med tradisjonelt utseende
I Norge har vi mange og lange tradisjoner i å bygge med tre. Enkelte karakteriserer dagens massivtrebygg som en ny vri på en gammeldags tradisjon – det blir helt feil.  Det er riktig at å bygge trekonstruksjoner med massivtreelementer ikke er noe nytt, for eksempel er et godt gammeldags laftebygg laget av massivt tre, og både laft og massivtre gir ofte synlige treoverflater. Men dagens massivtreteknologi og laft er ikke likeverdige, massivtre gir helt andre muligheter enn hva vi er vant til.

Mange gode egenskaper
Arkitekter og ingeniører verden over er i ferd med å oppdage at massivtreelementer er svært godt egnet til for moderne trekonstruksjoner. Det har mange av trevirkets gode egenskaper:

• Høy styrke i forhold til vekt
• God isolasjonsevne
• Miljøvennlig
• Fleksibelt (enkelt å bearbeide)
• Lett å vedlikeholde

Alle disse faktorene gjør at massivtreelementer egner seg godt til husbygging.

Fleretasjes fornybar hurtigbygging
Massivtreelementer er likevel mer enn hva vi forbinder med tradisjonelle trehus: Vi kan enkelt produsere ferdige bygningsdeler med god styrke og høy presisjon. Derfor er massivtreelementer særskilt godt egnet til fleretasjes ferdighus. Har du noensinne sett et massivtrehus settes opp, glemmer du det neppe. Elementene heises på plass raskt og effektivt i en forbløffende hastighet (tenk fullskala byggeklosser). Tre er fornybart og lettere enn betong, som i tillegg til å være tungt, er svært energikrevende å produsere. Det gjør at både produksjon og transport av, og bygging i tre er mer klimavennlig. Vinn-vinn for alle, inkludert miljøet altså.

Raskt, sikkert og sterkt
For byggherren har massivtreelementer mange fordeler. Tempoet er omtrent uovertruffent og det er svært liten risiko for byggefeil. Begge deler skyldes at elementene prosjekteres og produseres i fabrikk og monteres på byggeplassen. Fordi materialet er så sterkt, kan arkitektene komme med nye og kreative løsninger når de designer byggene.

Brannsikkert
Det er kanskje ikke det første du tenker på, men trehus er faktisk også brannsikre. Når massivtreelementer brenner, forkulles overflaten og det dannes et beskyttende kullsjikt utenpå elementet. Dette er viktig, fordi det (1) reduserer innbrenningshastighet, og (2) oppfører seg forutsigbart. Noen millimeter innenfor det forkullede sjiktet, beholder massivtreelementer sine styrke- og stivhetsegenskaper.

Tilpasses bruken
Massivtreelementer leveres i mange ulike varianter. Det er en rekke teknologier som kan brukes for å produsere slike bygningselementer. Disse kategoriseres etter hvordan de er satt sammen, og hvordan plankene og sjiktene orienteres i elementet. Et par av de viktigste typene massivtreelementer er krysslimt massivtre (KL-tre, dvs krysslimt tre) og massivtre som er føyd sammen med dybler, spiker eller skruer (dvs. mekaniske forbindelsesmidler).

Massiv vekst
De siste årene har vi sett en voldsom vekst i interessen for å bygge med massivtreelementer, både i Norge og i utlandet. Teknologien bak massivtreelementer ble utviklet i Østerrike på 90-tallet, og mesteparten av den globale produksjonen foregår i Tyskland og Østerrike. Det første moderne massivtrebygget i Norge, ble bygd på Svartlamoen i Trondheim i 2005. Et annet tidlig prosjekt var Stadthaus i London i 2009, som med sine 30 meter og ni etasjer lenge hadde rekorden som verdens høyeste trehus.

Gode prognoser - her er det muligheter!
Norge har de senere årene hatt en rekke byggeprosjekter i massivtreelementer, hvorav mesteparten av elementene ble importert. Men nå skjer det ting – i løpet av 2018 vil vi ha to produsenter av krysslimte massivtreelementer. Det foreligger prognoser som tilsier at det norske forbruket vil femdobles innen 2024.

Vi som jobber i, eller tett opp mot, treindustrien kommer til å følge dette markedet med stor interesse fremover. Krysslimte massivtreelementer vil sannsynligvis dominere markedet for store bygg, men det blir spennende å se om limfrie alternativer (dybla, spikret eller skrudd) kan finne en nisje hos miljøinteresserte forbrukere. Selv om volumene er små, er har det også ført til økt interesse for tre som byggemateriale. Alt ligger til rette for at småskalaprodusenter skal kunne etablere seg, da det er enklere for små produsenter å lage for eksempel skrudde elementer eller elementer som festes med skruer.

Smarte materialkombinasjoner
Helt avslutningsvis vil vi trekke frem noe som ikke har blitt nevnt enda, men som er viktig. Både de som formgir og de som bygger hus bør være opptatt av å finne gode kombinasjoner av materialer, altså å bruke rett materiale på rett sted. Av og til virker det som om de enkelte materialprodusentene ønsker å komme hverandre til livs. Hva er vitsen med det? Det er fullt mulig å få til fungerende samvirke mellom materialer. Bruk trematerialer, som massivtreelementer, der det er fornuftig, og bruk det gjerne i kombinasjon med andre naturlige materialer, som stein eller mur.

Kristiansand, Songdalen og Søgne står ovenfor en ny og spennende utfordring: de skal skape nysgjerrighet, engasjement og begeistring rundt mulighetene som følger av at de tre kommunene skal slås sammen.

Ambisjonen for den nye storkommunen er å utvikle en by med flere sentrum som skal beholde sin egenart og identitet samtidig som at de skal styrke og utfylle hverandre.

Tverrfaglig masterklasse

Med den nye storkommunen som case kan du som masterstudent bidra til at kommunen ikke bare blir større, men også et bedre sted å leve og bo:

- Kommunene har selv tatt kontakt med fagmiljøene på NMBU for å oppfordre studentene til å studere mulighetene som finnes i forbindelse med sammenslåingen, så dette er i aller høyeste grad et aktuelt case, sier Elin Børrud, professor på Fakultet for landskap og samfunn (LANDSAM).

Studenter kan komme fra alle studieprogrammer ved tidligere Institutt for landskapsplanlegging ved LANDSAM og studieprogrammer ved Fakultet for miljøvitenskap og naturforvaltning (MINA), Handelshøyskolen (HH) og Fakultet for realfag og teknologi (REALTEK).

Ambisjonen er å samle minst 8-10, maks 20 studenter som skal levere masteroppgaven sin i mai 2019.

God trening for arbeidslivet

Thomas Thiis, professor ved REALTEK, peker på at klassen gir studentene en gylden mulighet til å trene på det som vil bli hverdagen når studentene tar steget ut i arbeidslivet:

- I en arbeidssituasjon er det alltid nødvendig å innrette seg og lytte til kolleger og samarbeidspartnere med ulike typer fagbakgrunn, sier han.

- Med «Kristiansand +» får studentene sjansen til å bli kjent med hvordan denne dynamikken fungerer, legger han til.

Også fagpersoner ved MINA trekker fram denne fordelen:

- Dette er en kjempegod mulighet for til å samarbeide med studenter på andre fakulteter som kan bidra med andre perspektiv og kunnskap knyttet til naturbasert reiseliv, sier professor Peter Fredman.

Børrud peker på sin side til at studentene vil ha noen felles fordeler i datainnsamling, forelesninger og feltarbeid i tillegg til å oppnå faglige synergier på tvers av studieprogrammene.

Felles studio på Campus Ås

- Klassen vil ha et felles studio på campus hvor studentene vil ha daglig kontakt med hverandre, forteller Børrud.

Fot å sikre at oppgavene tilfredsstiller kravene til de ulike masterprogrammene, vil alle få muligheten til å ha med seg hver sin veileder. Disse former samtidig et veilederteam og kommer til å delta på fellesseminarer hvor studentene presenterer sine problemstillinger og funn.

- Ved å etablere et felles kunnskapsgrunnlag vil studentene kunne se sin egen oppgave i en større sammenheng, og vil få gode forutsetninger for å sette seg inn i andre tilknyttede fagfelt, avslutter hun.

Les mer om masterklassen «Kristiansand +» :

Grovt mel, frokostblandinger, grønnsaker og frukt inneholder lange og komplekse sukkerkjeder. Disse kjedene er egentlig ufordøyelige for oss, men bakteriene i tarmen vår forsyner seg gladelig av dem.

Bakteriene bryter kjedene ned til enkle sukkerenheter som er lett for tarmen å ta opp. Bakteriene sikrer seg altså sin del av kaka samtidig som de hjelper oss til en bedre fordøyelse.
Forskere vet en del om disse bakteriene, men det er også mye de ikke vet om samspillet dem imellom.

– I tarmen vår er det milliarder av bakterier som kjemper en kontinuerlig kamp rundt matfatet, forteller forsker Bjørge Westereng ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU).

Men nå viser det seg at noen av bakteriene faktisk lever sammen i harmoni.

– Vi har vist at det er en hårfin arbeidsdeling mellom enkelte bakteriegrupper i tarmen selv om de tilsynelatende konkurrerer om den samme maten. Denne kunnskapen kan gi oss mulighet til å skreddersy mat som gir deg en bedre tarmhelse, Westereng.

Uten en rik bakterieflora i tarmen vil vi i liten grad klare å utnytte næringsstoffene i korn.

Foto

Håkon Sparre, NMBU

– Disse har utviklet forskjellige måter å binde seg til, bryte ned og ta opp disse komplekse sukkerene, altså karbohydratene. Flere av bakteriene i gruppen Firmicutesblir forbundet med det å ha en helsemessig god bakteriesammensetning i tarmen. Samtidig er det begrenset med kunnskap om hvordan disse bakteriene faktisk utnytter karbohydrater.

Tarmbakteriene er tarmens superhelter.

Foto

Shutterstock

Roseburia intestinalis er blant de mest tallrike bakteriene fra gruppen Firmicutes som vi har i tarmen vår.

Å forske på så tilsynelatende enkle problemstillinger krever svært spesialisert kompetanse.

Derfor gikk forsker Maher Abou Hachem og kolleger fra Danmarks Tekniske Universitet (DTU) sammen med Finn L. Aachmann ved Norges Tekniske Naturvitenskaplige Universitet (NTNU) og Westereng for å se nærmere på hvordan akkurat denne bakterien klarer å nyttiggjøre seg vanskelig nedbrytbare karbohydrater.

Nådeløs krig eller harmonisk samliv?
– Vi har sett på hvordan Roseburia intestinalis lever sammen med en annen bakterie som kunne anses for å være en «konkurrent». Det vi ser, er at disse konkurrentene utnytter maten i fellesskap, heller enn å krige om den. Både bakteriene og vi er trolig tjent med at det er et godt samliv i tarmen istedenfor å skape en krigssone der, sier Hachem.

Han forteller at det er tydelige forskjeller på hvordan disse to gruppene av bakterier utnytter maten og viser hvordan de har funnet forskjellig nisjer i matveien.

– Roseburia spiser de litt mindre bitene, mens Bacteroides tar for seg av litt lengre kjeder, fortsetter Hachem.

Vi forbinder bugnende hveteåkre med god og mettende mat. Men det er tarmbakteriene som gjør at vi kan utnytte næringsinnholdet i kornet på en effektiv måte.

Foto

Håkon Sparre, NMBU.

Det ser ut til at de fleste bakteriegrupper er spesialiserte og at de også samarbeider, noe denne studiene viser.

Men denne spesialiseringen betyr også at man kan skreddersy maten man spiser for å favorisere de gode bakteriene. Dette forskningsprosjektet gir et godt grunnlag for å favorisere veksten av gode bakterier gjennom å spesialdesigne «maten» og samtidig undertrykke vekst av skadelige bakterier.

Det viser de foreløpige søkertallene til studieprogram ved NMBU i 2018.

Søkertallene for lektorutdanningen i realfag øker fra 36 i 2017 til 57 i 2018, så i år blir det kamp om de 20 studieplassene som tilbys.

- Det er veldig gledelig med stor søkning til lærerutdanningen. Vi trenger realfagslærere i dette landet! ­Det er prorektor for utdanning, Solve Sæbøs første reaksjon.

Populære studier

Veterinærstudiet fortsetter å øke i popularitet: I 2017 hadde 514 søkere profesjonsstudiet som første prioritet. I år er det 654 som har veterinærstudiet som første valg. Blant disse er 82 menn. mot 63 i fjor. Andelen mannlige søkere holder seg likevel uforandret på rundt 12.5%, til tross for gjeninnføringen av tilleggspoeng for underrepresentert kjønn på veterinærstudiet. Det er som kjent menn som er underrepresentert i veterinærstudie-sammenheng.  Rammen for studieplasser på dette studiet er 70 plasser.

Sivilingeniørstudiet 'Industriell økonomi' øker også i år; fra 71 til 92 førsteprioritetssøkere. Søkerne kiver her om 25 plasser. De andre sivilingeniørstudiene har litt lavere eller omtrent samme søkertall som i fjor, men godt over antall studieplasser som tilbys.

Landskapsarkitekturstudiet har hatt en nedgang i antall førsteprioritetssøkere i år, sammenlignet med i fjor: fra 208 til 161. 

Flere søkere også til bachelor i biologi

Biologifaget har rekordmange søkere i år; 93 potensielle studenter har valgt biologi ved NMBU som førsteprioritet, mot 71 i fjor. Det er over 30 % økning i antall søkere. Antall studieplasser er kun 35, så her blir det relativt høye karakterkrav.

- I dette faget konkurrerer vi med alle de andre universitetene, så dette er veldig bra tall, sier instituttleder for plantevitenskap ved Fakultetet for biovitenskap, Odd Arne Rognli.

- Vi har faktisk flest søkere per plass av alle universitetene.  Jeg tror det er kjent der ute at vi gir en god utdanning i basisfagene som utgjør biologistudiet. Det er jo også gode muligheter for å bygge på denne bacheloren til ulike masterstudier ved NMBU.

Nytt 5-årig masterprogram i Datavitenskap

Studiet har fått 47 søkere og antall studieplasser som tilbys antas å bli mellom 20 og 30. Også dette studiet fører fram til profesjonstittelen sivilingeniør.

NMBU fikk 30 nye studieplasser til satsningsområdene robotikk og datavitenskap da regjeringen før jul fordelte 500 nye studieplasser til IKT-utdanning i Norge.  Den nye 5-årige mastergraden er ment å bidra til å fylle behovet som industrien globalt har for eksperter i dataanalyse.

- Masterprogrammet i Datavitenskap blir spennende å følge. Det er antagelig ikke så kjent der ute blant potensielle studenter ennå, men jeg forventer at dette blir et veldig populært studie, sier Solve Sæbø.

Bærekraftig økonomi

Søkningen til Økonomi og administrasjonsfaget har gått noe ned, fra 179 førsteprioritetssøkere i fjor til 147 søkere i år.

- Vi registrerer nedgangen i antall søkere til Økonomi- og administrasjon-studiet, og det har nok sammensatte årsaker, men fakultetet utvikler et sterkere bærekraftperspektiv i studieprogrammene og vi håper at dette vil gi en unik og attraktiv vei for studenter, sier Sæbø.

Fokus i Handelshøyskolens studier dreies mer og mer mot å koble økonomi til globale utfordringer og bærekraftige løsninger.

- Vi ser at arbeidsgivere i næringslivet og i offentlig forvaltning i økende grad etterspør kandidater med kunnskap om nye løsninger. De vil ha studenter som tenker nytt og ser muligheter i utfordringene, sier sier Gro Ladegård, dekan ved NMBU Handelshøyskolen, og tilføyer:

- Økonomi er sentralt for å løse globale utfordringer.

Samtidig har søkningen til samfunnsøkonomi-studiet økt fra 29 til 38 førsteprioritetssøkere.

- Dette er en gledelig utvikling! Samfunnsøkonomer trengs! avslutter Gro Ladegård.

13 prosjekter ledet av masterstudenter får inntil én million kroner hver fra Forskningsrådet, melder Forskningsrådet i dag.

Tre av disse prosjektene er fra NMBU. Forskningsrådet mottok 52 søknader fra prosjekter ved 13 universiteter og høyskoler, hvorav 11 fra NMBU.

– Dette er en fantastisk nyhet. Jeg er veldig glad for at studentene våre skaper så mange gode prosjekter og at så mange søkte i år. Og jeg er veldig glad for at tre prosjekter har fått tilslag. Ved NMBU er vi opptatt av å se forskning, utdanning og innovasjon i sammenheng. Det er en forutsetning for å lykkes med kunnskap for en bærekraftig utvikling. Denne tildelingen er et eksempel på at vi lykkes med dette arbeidet, sier NMBU-rektor Mari Sundli Tveit.

Ordningen STUD-ENT skal bidra til at flere gode forretningsideer fra studentgründere blir til nye produkter og tjenester.

Ved NMBU er det studenter fra Handelshøyskolen (HH) og Fakultet for realfag og teknologi (Realtek) som nå får støtte til å kommersialisere tre gründerprosjekter.

De tre prosjektene som får støtte er:

• Gungnir Barbells, som skal tilby forenklet trening gjennom produktinnovasjon i form av en spesiell vektstang. Bak prosjektet står Audun Filip Sand, Markus L. Hansen og Andreas Bossonney Gundersen, alle fra masterprogrammet for entreprenørskap og innovasjon ved Handelshøyskolen.
• AVOX, Automatisert verktøy for akselerert, presis og trygg genredigering innen planteforedling, et prosjekt i regi av Axel F. Zeiner (HH) og Tiril Lintvedt (Realtek).
• Zendera AS, som skal optimalisere logistikkløsninger innen transport, et prosjekt drevet av Kim Aleksander Hammer Iversen (Realtek).

– Å arbeide med innovasjon og entreprenørskap er en svært god måte å lære på. Da får studentene bruke fagkunnskapene sine aktivt og selvstendig. Det gjør at kunnskapen fester seg – og faktisk vokser – på en veldig effektiv måte. Slikt arbeid er helt i tråd med NMBUs læringsfilosofi. Derfor er denne tildelingen virkelig en fjær i hatten for hele universitetet, sier Solve Sæbø, NMBUs prorektor for utdanning.

STUD-ENT-ordningen kan gi studenter med nylig avlagt mastergrad inntil en million kroner til å videreutvikle en forretningsidé. Utdanningsinstitusjonene stiller med mentor og bistår prosjektene med testfasiliteter, forskningsstøtte, arbeidsplass og hjelp til ulike aktiviteter i prosjektperioden.

- NMBU har tatt en stor del av kaka på 12,8 millioner kroner og vi er i ferd med å bygge et av landets mest levedyktige miljø for entreprenørskap her på universitetet, sier Nils Sanne, Universitetslektor på Handelshøyskolens masterprogram for entreprenørskap og innovasjon.

Et fellestrekk ved alle NMBU-søknader til Forskningsrådets Stud-Ent-program er at de får mye faglig støtte, blant annet fra Eik idéverksted (bildet).

Foto

NMBU

Men så hører du om nye typer genmodifiserte frø som kan gi større produksjon og avlinger som er motstandsdyktige mot tørken som herjer, resistens mot sykdom og som ikke trenger å sprøytes så ofte med dyre sprøytemidler. Det sies at frøene også kan gi matplanter med høyere innhold av livsviktige mineraler og vitaminer.  Det er klart at dette virker forlokkende.

Selv norske bønder utfordres av uvær, endringer i klima og aggressive sykdommer. Undersøkelser viser at nordmenn er mer positive til genmodifisert mat. Nå vurderer myke opp genteknologiloven. Men det er også undersøkelser som viser det motsatte. En av de siste utført av OsloMet i 2017. Den viser at rundt 50 % av de spurte er negative til genmodifiserte organismer (GMO), mens 15 % var positive.

Men hvordan er situasjonen og holdningen i afrikanske land der klimaendringene og sulten er mange ganger større?

Dro til Kenya for å finne ut

I skyggen av et tre i en liten landsby noen timers kjøring fra Nairobi traff Ida Tarjem en gruppe bønder. Over en kopp te snakket hun med både kvinner og menn om erfaringene og synspunktene deres.

Det gjorde hun som en del av masteroppgaven ved NMBU og "The International Institute of Tropical Agriculture" (IITA) i Nairobi, Kenya. I prosjektet utførte hun en rekke holdningsundersøkelser blant bønder i Kenya, Uganda og Tanzania. Hun snakket også med forskere, organisasjoner og beslutningstakere i alle de tre landene. Målet var å få svar på i hvilken grad de var kjent med GMO og hvilke holdninger de hadde til teknologien.

– Majoriteten av bøndene fra disse landene mente at GMO kan bidra til å øke livskvaliteten til bønder. De svarte at de ville dyrket slike avlinger hvis de var tilgjengelige, og støttet kommersialiseringen av teknologien, forteller Tarjem.

Det var imidlertid liten grad av bevissthet og kunnskap om GMO blant de spurte bøndene i Uganda og Tanzania, mens brorparten av de kenyanske var kjent med begrepet. Noe av årsaken kan være at det har vært en omfattende GMO-debatt over lengre tid i Kenya.

Fra holdningsundersøkelsen blant bønder i Tanzania.

Foto

Julius Nyalusi

Bekymring

Til tross for interessen for genmodifisert plantemateriale, er bøndene i de tre afrikanske landene også skeptiske.

– De var bekymret for at GMO-materiale kan være skadelig for naturen og folks helse. Noen hadde hørt gjennom media, fra politikere og ulike organisasjoner, at GMO kunne føre til infertilitet, kreft, aldring, ja, til og med død. Andre var bekymret for at GMO-produktene ikke fant veien til et marked, både lokalt og internasjonalt, hvor forbrukere var villig til å betale samme pris som for konvensjonelle produkter. Det er viktig å ta disse innspillene og bekymringene på alvor, sier Tarjem.

Økt politisk vilje, bevissthet og kompetanse

På landsbygda i Øst-Afrika så Tarjem hvordan avlinger lett kan gå til spille på grunn av tørke og skadedyr. Hun mener tilgang til genmodifisert materiale vil kunne bidra til å bekjempe sult og fattigdom i Afrika. Men hvis dette skal være et reelt bidrag må det være ett av flere tiltak og det må tilrettelegges.

Ida Tarjem understreker at GMO alene ikke løser problemene som mange land i Afrika står overfor. Det er mye som må være på plass for å få til en god produksjon: infrastruktur, som gode veier for å frakte varer, lagringsforhold som sikrer at varene ikke råtner, og tilgang til vann og gjødsel, er bare noe av det som må komme på plass.

– Det trengs økt politisk vilje, bevissthet blant bønder og forbrukere og forskningsmessig kompetanse. I undersøkelsen blant forskere, organisasjoner og representanter fra myndighetene, svarte mange av de spurte også at det internasjonale samfunnet må bistå med å utvikle bevisstgjøringskampanjer, forskningsprogrammer og lovgivninger, samt initiere partnerskap mellom det offentlig og private bioteknologiske selskaper, sier Ida Tarjem.

Forretningsfokus

Prisen og tilgang på frøene vil også være avgjørende for om GMO-materiale blir brukt. Bøndene som ble spurt uttrykte at de var bekymret for å måtte kjøpe nye frø av god kvalitet fra frøselskap hver sesong. Det kan gå utover muligheten deres til å ta vare på og bruke såvare til neste års avling, noe de er vant til å gjøre, men som ikke er lov med såvare som er lovbeskyttet.

– Mange har en romantisk forestilling om den afrikanske bonden; at hun eller han er fornøyd med å dyrke i småskala, fra hånd til munn, og med gammeldagse metoder slik som forfedrene deres gjorde. Bøndene jeg møtte på min reise hadde derimot enorm forretningsteft. De er opptatt av å lære og i å ta i bruk ny teknologi i håp om at dette kan få dem ut av fattigdom, bidra til bedre helse, og gi dem mulighet til å sende barna sine på skolen, sier Tarjem.

Sammendrag fra masteroppgaven

Fjelltoppane i Noreg og resten av verda har endra seg dramatisk dei siste tiåra, viser ny forsking. På grunn av global oppvarming aukar talet på planter og vekstar, og tregrensa kryp oppover.

Fjellområda vert grønare
Det dei såg var oppsiktsvekkjande. Det er fleire artar enn tidlegare. Professor ved NMBU, Kari Klanderud, var på Sikkilsdalshø, aust i Jotunheimen i 2014 for å samle inn data. Ho og masterstudenten Erlend Grindrud la merke til alle dei små bjørkeplantene som vaks i fjellsida, langt over tregrensa. 
– Då eg var i Jotunheimen 16 år tidligare, såg eg kun ei sped lita bjørk på alle dei 25 fjella eg undersøkte, no var dei overalt. 
– Dette er ei stor endring på relativt kort tid, og eit klart varsel om at fjellområda er i ferd med å verte grønare, seier Klanderud.

Issoleie. Den arten som går høgst i Noreg i dag. Veks ca 100 meter under toppen av Galdhøpiggen.

Photo

Sara Burg

Europeiske fjelltoppar
Ho er ein av forfattarane på ein artikkel som nyleg har verte publisert i det vitskaplege tidsskriftet Nature. Forskarar frå NMBU og UiB har vore sentrale i arbeidet med artikkelen. Også forskarar frå Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) og fleire andre europeiske fagmiljø har vore med på prosjektet. I arbeidet med artikkelen har forskarane sett på data frå 302 fjelltoppar i heile Europa, samla inn gjennom 145 år. Datasettet er unikt, og kartlegg plantelivet på fjelltoppane.

Historiske observasjonar
Dei eldste observasjonane er frå 1870-talet. Då gjekk botanikarar på fjelltoppane og førte sirleg opp det dei fann av planter.
– Seinare har me gått på dei same fjelltoppane, og kartlagt kva som veks der i dag, seier ho.

Ei «ny» Hardangervidde
Både norske og europeiske fjell har alt endra seg mykje.
– Hardangervidda slik vi kjenner ho i dag kan verta vekke. Om og når jorda vert to grader varmare vil tregrensa etter kvart gå 350 meter høgare over havet, seier John-Arvid Grytnes, professor ved Institutt for biovitskap ved Universitetet i Bergen (UiB).

John Arvid Grytnes, UiB

Photo

UiB

Akselererande tempo
Grytnes fortel også om store endringar i korleis det ser ut på fjelltoppane.
– På fjellet Vesuv på Svalbard var det 1958 funne fire artar. Då vi var der i 2009, var det auka til tretten artar.
Funna viser at mengda på planteartar aukar på heile det europeiske kontinentet, og at denne auken har gått mykje raskare i dei siste åra i takt med ein raskare auke i temperaturen.

Varmen skapar vekst
Kva er så grunnen til at fjellltoppane i Europa stadig vert grønare?
– Det er klimaendringane og ein auka global temperatur. Vi ser at dei toppane som har blitt varmare også har den største auken i talet på artar. 87 prosent av fjelltoppane har hatt ein auke i talet på artar, seier Grytnes.

Han fortel at temperaturen på dei 302 fjelltoppane har auka med 1,4 grader Celsius i gjennomsnitt. Auken i planterikdom på toppane er synkronisert med den globale oppvarminga. Og det har gått svært mykje raskare med både temperatur og auka planterikdom det siste tiåret.

Rødsildre fra et fjell i Nord-Norge.

Photo

Siri Haugum

Artar vil døy ut
Kva vil dette bety for fjella våre?
– I utgangspunktet kunne ein kanskje trudd at det var positivt med fleire artar. Etter kvart vil derimot fleire artar døy ut på grunn av dette, og verte utkonkurrert av vekstar som etablerer seg på toppane. Visse artar vil døy ut og aldri kome tilbake, seier han.

Forsvunne fjellområdar
Tregrensa vil altså også flytta seg oppover. Det er ikkje berre knytt til klimaendringar, men også beite, understrekar Grytnes.
Han seier at dei fleste nordmenn nok ikkje legg merke til endringane som alt har skjedd, det går sakte, trass dei dramatiske konsekvensane. Vitskapleg kartlegging er naudsynt for å kunne påpeike endringane som er i ferd med å skje.
– Vi har ein tendens til å tenkje på fjella som noko evig og stabilt. Våre funn viser at det ikkje er tilfelle, og at det vil kome store endringar i norske fjell. Vi kjem til å miste mange av fjellområda våre, seier professoren.

Vedfyring er den viktigste formen for bioenergi i Norge - og i verden. Hva slags klimaeffekter har fyring med trebasert biomasse? Det har en gruppe forskere sett nærmere på. 
– Dette er ikke et enkelt puslespill, kommenterer NMBUs forsker Per Kristian Rørstad, en av forfatterne bak en ny studie som tar for seg effektene av blant annet vedfyring. 
– Vedfyring som oppvarmingsform har en oppvarmende klimaeffekt, men den gir samtidig også nedkjøling.

Omfattende nasjonal studie
Rørstad er medforfatter på en ny, stor studie nylig publisert i Scientific Reports. Der har forskerne sett på effekten av stasjonære bioenergisystemer, altså varme fra vedovner og fra fjernvarme produsert av trebiomasse, og hva slags effekt de har på det nasjonale klimaregnskapet.
– I denne studien har vi samlet en rekke faktorer som utslipp av klimagasser, karbonopptak og -utslipp, partikler i lufta og solrefleksjon.
Forskerne har brukt livssyklusanalyser til å analysere hvordan hele biomassens verdikjede, fra hogst til leveranse hos kunden, påvirker Norges klimagassregnskap. De har også inkludert karbonsyklusen, jordoverflatens refleksjon og utslipp av partikler i regnskapet.

Noen varmer, andre kjøler
Vedfyring medfører utslipp av en lang rekke partikler og gasser. Enkelte partikler reflekterer solstråling, mens andre har en klimaoppvarmende effekt. Svart karbon, også kjent som sot, fører for eksempel til oppvarming. I tillegg ødelegger den noe av snøens evne til å reflektere sollys. Dette medfører høyere temperaturer og økt snøsmelting. Organisk karbon derimot, fragmenterer solinnstrålingen og har en motvirkende, kjølende effekt. Å kvantifisere disse effektene og sette dem inn i et system har vært en utfordrende oppgave.

Store forskjeller mellom lokaliteter 
– Våre resultater viser at partiklene som følger med vedfyring har en stor effekt på klimaregnskapet, sier Rørstad.
Det var imidlertid svært store forskjeller mellom steder.
– Dette skyldes de enkelte områdenes refleksjonsevne, forklarer han.
Som eksempel er det stor forskjell på hvor mye sol isbreer og svart asfalt reflekterer.

Svart karbon er verstingen
Resultatene viste også at teknologien brukt til vedfyring var av avgjørende betydning. Utslipp av svart karbon fra bioenergi utgjør årlig hele 1,6 millioner tonn CO2 i Norge, og var den viktigste enkeltårsaken til oppvarming.
– Et av de enkleste klimatiltakene vi kan gjøre er derfor å redusere andelen utslipp av sot, sier Rørstad.
– Det betyr å opprettholde strenge krav til utslipp av sot fra fjernvarmeanlegg. I tillegg bør folk flest oppfordres til å bytte ut de gamle vedovnene sine med nyere og mer utslippsvennlige modeller.

Det moderne livet er mangfoldig, komplisert og krevende. Hyttelivet skal være enkelt. Et sted å rømme til. Et sted man kan flykte fra hverdagen for å oppleve naturen og et senket tempo. En mulighet til refleksjon og til finne seg selv i enkle omgivelser.

Det å «dra på hytten» er en rotfestet del av den norske kulturen. Det å skaffe seg en hytte er en viktig kulturell bekreftelse for mange som kjøper hytten. Mange drømmer om det enkle, ukompliserte livet på hytten, der man kan flykte fra hverdagens kjas og mas.

Fra plankehaug til palass

Det er bare det at – slik er det rett og slett ikke lengre. Den norske hytten er ikke lenger primitiv. Plankehaugen som bestefar selv bar opp på fjellet og spikret sammen til en hytte, har blitt utvidet, isolert, og oppgradert. Og dagens nye hyttefelt minner mer om moderne boliger enn enkle hytter. Hyttene er større, dyrere, mer komfortable og moderne. Standarden er så høy at dagens hytter er mer en slags bolig nummer 2 mer enn et enkelt krypinn.

Men selv om norske hytter øker i pris, størrelse, klimaavtrykk og driftskostnader er den norske kulturelle hyttedrømmen den samme: Et enkelt sted med lav standard hvor vi er helt for oss selv og tankene våre. Derfor legger vi ikke helt merke til at samfunnet bruker stadig mer areal, byggematerialer og penger på å utvikle stadig flere hytter, slik at stadig flere kan slappe av.

Dagens hyttefelt er ikke lenger genuint og ekte norsk

Her lurer vi nordmenn oss selv, hevder Rasmus Steffansen, som nylig forsvarte sin doktorgradsavhandling på NMBU. Ikke bare er han kritisk til den norske trenden med fritidsboliger, han er attpåtil dansk. Og han mener at vi har mistet kontrollen over vår egen hyttedrøm, og overlatt den til private utbyggere som vil tjene penger på den.

I oppgaven sin skriver han om hvordan moderniseringen av hyttenorge har ført til en slags «Dineylandifisering» av den norske hyttedrømmen. Økt materiell standard, økt komfort og flere servicetilbud nær fritidsboligen gjør at de norske hyttefeltene mister sine særpreg, og blir en del av en gråere homogen masse. Hyttefeltene blir likere og de ulike områdene har mistet sine særpreg.

– Den moderne hytten er et brudd med den genuine norske nordmannen som bygget sin egen hytte langt ute i uberørt natur. Denne økte moderniseringen fortynner den rotfastheten som sies å være en viktig del av den norske kulturen. Dagens hyttefelt er ikke lenger genuint og ekte norsk, mener han.

Denne utviklingen begynte da de første organiserte hyttefelt-reguleringene skjedde på 1960-tallet. Tanken med dette var at kommunene gjennom reguleringen kunne beskytte naturen og miljøet mot skadelige virkninger. Men denne reguleringen førte også til krav om høyere standard på byggene. Da overlot man den norske hytteidentiteten og fortellingen om hyttedrømmen til utbyggere og arkitekter. De forandret den norske hyttedrømmen slik at det skulle bli lettere å tjene penger på den. Folk flest har mistet kontrollen på sin egen hyttedrøm.

Det norske hytteparadokset: Hyttelånet som øker behovet for å ha hytte

Doktorgradsavhandlingen viser at så mange som 4 av 10 velger å ta opp lån når de skal kjøpe hytte. For de som kjøper hytter på det åpne markedet, altså ikke gjennom arveprosesser, er det snakk om så mange som 6 av 10. Steffansen så nærmere på hva som motiverte denne gruppen til å ta opp lån og skaffe seg hytte. Det vanligste svaret var at folk ønsket seg et sted for seg selv, der de kunne slappe av og rømme fra hverdagens kjas og mas.

Lånet betyr at mange familier må jobbe hardt for å klare de økonomiske forpliktelsene som kommer med å ha hytten. Lånet skal nedbetales og den økte materielle standarden på hytter med tv, strøm, oppvaskmaskin og helårsoppvarming gjør at mange familier gjør seg enda mer avhengig av to jobber for å få det til. Hverdagens kjas og mas øker, og dermed øker behovet for å kunne reise pål hytten for å slippe unna det hele. Dette definerer Steffansen som "det norske hytteparadokset": For å få et sted å rømme fra hverdagen tar man opp et lån som gjør at hverdagen blir mer hektisk og man må tjene mer penger. Sånn sett blir det enda viktigere å ha et sted å slappe av, skriver Steffansen.

Klimautfordringene gjør at vi må ta grep

Han mener den norske hytteutbyggingen har for høye miljø- og klimakostnader på grunn av overforbruk av materialer, biltransport, strømforbruk og nedbygging av natur. Det er på tide med et mer kritisk blikk på den norske hyttedrømmen.

I avhandlingen peker han blant annet på hvordan vi er i ferd med å ødelegge vår egen drøm. 18.000 hytter i Norge ligger for eksempel mindre enn én meter over havet, og er i faresonen dersom havnivået øker. Og mange av dem som har hytte for å nyte snøen kan oppleve at snøen forsvinner eller at sesongen blir kortere og dårligere.

Han mener at det nå er på tide å ta grep for å styre utviklingen. Og han tror ikke at kommunene vil klare å gjøre det selv.

– Kreftene som driver utviklingen av den norske fritidsboligfenomenet er så sterke, at det er naivt å tro at kommuneplanleggerne skal klare å takle de miljømessige konsekvensene, skriver han.

Han foreslår derfor en nasjonalt styrt prosess for omregulering av nye hyttetomter med grenser for hvilke materiell standard de kan ha. Han anbefaler også at det blir sett på flere former for eierskap.

Se også artikkel på nrk.no:– Hyttebygging er ein av dei største trugslane mot norsk natur hvor bevaringsbiolog Anne Sverdrup Thygeson er en av kildene.

Studentene gjennomførte livesendingen sammen med programleder Frida Danmo fra Level Up. Hele seansen ble streamet live på Twitch.tv hvor det til tider var høy temperatur i chatten. Opptaket av streamen er delt i fem episoder som du kan se i videoene under.

Modellen av Oslo er bygget av Silvarret og du kan se byggeprosessen på hans kanal “Project: Oslo”. 

Intro: Oslo crp - NMBU simulerer hovedstaden
Vi bygget Oslo i Cities:Skylines. Så utfordret vi studentene våre til å forbedre byen sammen med Frida fra Level Up.

Ep.01: Planleggingsfasen
– med masterstudenter i by- og regionplanlegging, Andreas Bjørne Jacobsen og Abinaya Agnes Philip. Les mer om studieprogrammet her:
Master i by- og regionplanlegging (5-årig)

Ep. 02: Tilretteleggingsfasen
– med masterstudent i eiendom, Nora Bakke, og masterstudent i endomsutvikling, Marita Pedersen. Les mer om disse studieprogrammene her:
Master i eiendom (5-årig) 
Master i eiendomsutvikling (2-årig)

Ep. 03: Designfasen
– med masterstudenter i landskapsarkitektur, Runar Smedås og Hanne Gjernmstad. Les mer om dette studieprogrammet her:
Master i landskapsarkitektur (5-årig)

Ep. 04: Realiseringsfasen
– med bachelorstudenter i landskapsingeniør, Synnøve Mørk Solaas og Siri Anine Rui Koppergård. Les mer om dette studieprogrammet her:
Bachelor i landskapsingeniør (3-årig)

Ep.05: Ødeleggingsfasen
Cities:Skylines har en “disaster mod” som gjør at man kan utsette byen sin for alt fra oversvømmelser til meteorer. Etter vi var ferdige med å bygge så prøvde vi alt!

Vi lever i menneskets tidsalder - vår innvirkning strekker seg til alle klodens hjørner. Ny forskning viser at dette også gjelder for forholdet mellom mor og barn hos den skandinaviske brunbjørnen. Vår jakt har endret bjørnemors omsorg og hvor ofte hun får unger.

Følger mor lenger
– Det vanlige har vært at ungene følger mor i halvannet år, sier professor Jon Swenson fra NMBU - Norges miljø- og biovitenskapelige universitet.
– Bare unntaksvis har de fulgt henne i to og et halvt.
Dette har nå endret seg. I dag følger flere unger bjørnemor et ekstra år, i motsetning til for 15-20 år siden.
– Mennesket er nå en evolusjonær kraft i bjørnenes liv, sier Swenson.

Overvåker bjørnene
De skandinaviske bjørnene er en av verdens mest overvåkede dyrebestander. Norske og svenske forskere har fulgt dem tett siden 1984.
– Det skandinaviske bjørneprosjektet er et av verdens to lengst pågående forskningsprosjekt på bjørn, sier Swenson, som har fulgt prosjektet siden den spede begynnelse.
– Vi har fulgt over fem hundre bjørner, mange fra fødsel til død.
Antallet skutte bjørn i Sverige har steget jevnt i dette tidsrommet. I perioden 2010-2014 skjøt svenske jegere cirka 300 bjørner hvert år.

Endrer strategien
I de aller fleste land som tillater jakt på bjørn er det forbud mot jakt på familiegrupper.
– En enslig hunn har fire ganger så høy sannsynlighet for å bli skutt som en med unger, sier Swenson.
Så lenge en binne har unger er hun trygg. Jakttrykket har medført et forhold mellom binnene som beholder ungene sine i 1,5 år og de som beholder dem for 2,5 år. I perioden 2005 til 2015 har antallet binner som beholder ungene et ekstra år økt fra 7% til 36%. Det er ikke slik at dyrene veksler mellom strategiene. Enten har de den ene adferden, eller den andre, og det virker ikke som at det kan endres.
– Dette betyr i praksis at vi skyter flere av de hunnene som kun følger ungene et år.

Det ene kompenserer for det andre
Hunnenes nye strategi innebærer både fordeler og ulemper. Hunner som beholder ungene lenger lever tryggere, men på den annen side får de unger sjeldnere. Dette reduserer deres totale antall avkom gjennom livet.
– I et evolusjonært perspektiv er dette i utgangspunktet ikke hensiktsmessig, kommenterer Swenson.
– Det er jo de dyrene som får flest unger som «vinner» naturens kappløp.
Forskernes resultater viser imidlertid at hunnenes økte livslengde i stor grad veier opp for den reduserte fødselsraten.
– Dette gjelder særlig i områder høyt jakttrykk. Der har hunnene som beholder ungene det ekstra året den aller største fordelen.

Knoppene går i en dyp vinterdvale om høsten, og er ikke mottagelige for vårens signaler før de først har gjennomgått en lang kuldeperiode. Hvordan denne vinterdvalen reguleres er nå avslørt i en ny studie publisert i tidsskriftet Science - med Torgeir Rhoden Hvidsten fra NMBU som medforfattere.

Et mysterium
Trær er blant jordens lengstlevende organismer, og visse arter kan leve i tusenvis av år. En av de viktigste forutsetningene for et så langt liv er at trærnes vekst er synkronisert med årstidene. I god tid før vinteren ankommer må trærne slutte å vokse, sette vinterknopp og gå i dvale (vinterhvile). Hadde de ikke gjort det, ville vinterens ekstreme temperaturer ført til massedød i skogene våre.

Forskerne har lenge vært interessert i å finne ut hvordan trærne vet at det er på tide å først slutte og vokse, og å deretter gå i dvale. Det har lenge vært kjent at høstens kortere dager og synkende temperaturer er en viktig mekanisme som forklarer hvorfor trærne slutter å vokse. Vinterhvilen, derimot, som innebærer at knoppene ikke springer ut uten først å ha gjennomgått en lengre kuldeperiode, har vært et mysterium. Den nye artikkelen i Science gir viktig innsikt i hvordan vinterhvilen reguleres i trær.

Blokkerer kanaler
Forskerne kunne vise at kanalene (plasmodesmata) som forbinder ulike celler i vekstsonen (meristemet) tettes igjen når polysakkaridet kallose avleires - som svar på den stadig kortere daglengden under høsten. Blokkeringen av disse kanalene gjør at vekststimulerende signaler ikke kan spre seg, noe som leder til fortsatt vekststopp og at knoppene settes i hvilemodus.

Forskerne viste videre at vinterhvilen reguleres av veksthormonet abscisinsyre, som blant annet setter i gang produksjonen av kallosen som blokkerer kanalene. Når en kanal først er blokkert kreves det at planten usettes for lav temperatur over lang tid for at kanalen langsomt skal åpnes igjen. Først på vårparten kan de vekststimulerende signalene igjen nå knoppene og planten begynner å vokse.

Samme mekanisme i andre vekster
Visse aspekter av mekanismen bak vinterhvilen er også observert i høsthvete og i grønnalger, noe som indikerer at mekanismen er evolusjonært svært gammel. I studien har forskerne brukt hybrid osp, som er en modellorganisme innen forskning på trær.

Studien er ledet av Rishi Bhalerao ved Umeå Plant Science Center, SLU. Forskere fra Uppsala universitet, Helsingfors universitet, Cambridge University, Monash University og Norges miljø- og biovitenskapelige universitet deltok også.

Referanse til artikkelen

S. Tylewicz, A. Petterle, S. Marttila, P. Miskolczi, A. Azeez, R. K. Singh, J. Immanen, N. Mähler, T. R. Hvidsten, D. M. Eklund, J. L. Bowman, Y. Helariutta, R. P. Bhalerao. 2018. Photoperiodic control of seasonal growth is mediated by ABA acting on cell-cell communication. Science, 2018.

DOI: 10.1126/science.aan8576

http://science.sciencemag.org/content/early/2018/03/07/science.aan8576?rss=1

Studiebarometeret er en nasjonal studentundersøkelse som viser studentenes oppfatninger av studiekvalitet i studieprogrammer ved norske høyskoler og universiteter. Øverst på pallen for 2-årige mastere i biologiske fag troner NMBUs masterprogram i naturforvaltning. 

Faglig og sosial trivsel
Studieveileder for naturforvaltning, Espen Arestøl, er intervjuet i magasinet Tekna om de gode resultatene. På spørsmål om hva han tror har bidratt mest til studentenes positive rangering, svarer han:
– NMBU har lang tradisjon for å undervise i naturforvaltning. Emnetilbudet vårt på fagområdet er svært bredt, og muligheten for skreddersydd spesialisering er god. Miljøet vårt er oversiktlig, og undervisningen er «klasseromspreget». Det er lett for våre studenter å komme i kontakt med de vitenskapelige ansatte. Våre studenter trives, både faglig og sosialt.

Dedikerte fagfolk
I tillegg til de mange faglige mulighetene, trekker han også frem fagpersonenes harde innnsats.
– Våre ansatte jobber knallhardt for å gi studentene våre den beste utdannelsen de kan få, og vi er kjempeglade for at det settes pris på, sier han. 
– Også merker vi oss at masterprogrammet vårt i økologi - ecology - følger hakk i hæl, legger han til. 

Les mer om kåringen og naturforvaltning i Teknas magasin her.

Samlokaliseringsprosjektet, på folkemunne 'Veterinærbygget' har nådd en viktig milepæl. Nå gjenstår bare resten av alt som må gjøres innvendig. Det er ikke småtterier:

Bygningen er på 63.100 m² og har intet mindre enn 2400 rom. Det blir sju undervisningssaler, 800 kontorplasser, ni operasjonssaler for dyr, sju etasjer med laboratorier, 49 hestebokser og 1700 m² med tekniske rom. I tillegg kommer 150 mål ny park ute.

Bygget er i rute, både når det gjelder tid og penger, og vil bli klart for Veterinærhøyskolen og Veterinærinstituttet i 2020. NMBU overtar bygget i god tid før innflytting, for å teste alle fasiliteter og utstyr.

Pølsefesten foregikk utendørs av bekymring for rotteplage inne, hvis over 500 gjester skulle smule pølsebrød i uferdig bygg. 

Her er noen illustrasjoner som viser hvordan interiøret skal bli:

Undervisning i hestefag

Foto

Ill. Statsbygg

Åpen patio

Foto

Ill. Statsbygg

Disseksjonssal

Foto

Ill. Statsbygg

Uteområde

Foto

Ill. Statsbygg

Veterinærbygget sett mot sentrale deler av Camus Ås

Foto

Ill. Statsbygg

Bygget i fugleperspektiv

Foto

Ill. Statsbygg

– Besøket bidrar til å styrke de akademiske båndene mellom Norge og Kina. Dessuten vil det helt sikkert åpne nye dører for samarbeid, mobilitet og gjensidig nytte, sa rektor i sin velkomsttale.

Delegasjonen fikk omvisning på campus. De fikk også faglige presentasjoner om robotikk av Pål Johan From og Nitrogengruppas forskning av Åsa Frostegård og Lars Bakken.

Hele delegasjonen samlet på trappa til nyoppussede Urbygningen.

Foto

Håkon Sparre

De kinesiske gjestene fikk teste landbruksroboten Thorvald.

Foto

Håkon Sparre

Som et ledd i oppfølgingen av regjeringens Panorama-strategi arrangerer Kunnskapsdepartementet et delegasjonsbesøk til Kina i april 2018, ledet av kunnskapsministeren.

Formålet med besøket er å styrke samarbeidet med Kina innen høyere utdanning og forskning, både på institusjons- og myndighetsnivå.

– Jeg har fulgt delegasjonen i tre dager, som leder Universitets- og høgskolerådet (UHR) og rektor ved NMBU. Delegasjonen består av en rekke av de høyest rangerte universitetene i Kina, og vi håper å få på plass institusjonsavtaler med flere av dem i forbindelse med den statsrådsledede delegasjonsreisen til Kina i april, der rektoratet og en rekke NMBU-forskere deltar, sa rektor, og fortsatte:

– Delegasjonsleder, generalsekretær Zhao Lingshan, uttrykte stor begeistring for NMBU, og delegasjonen var imponert over universitetet og veldig innstilt på videre samarbeid. Han takket også våre dyktige forskere, som stilte med presentasjoner om vårt pågående samarbeid med kinesiske institusjoner. NMBU var en av svært få norske universitet som fikk vist seg frem under dette besøket, og vi er svært glade for at de valgte å komme til NMBU.

– Det som har fasinert folk, er hvordan Hawking har taklet de personlige utfordringene og fortsatt sin forskning og vitenskapsformidling, sier professor Gaute T. Einevoll til NRK.

– Han har arbeidet med det samme som meg, teoretisk fysikk. Det handler om matematikk. Jeg har penn, papir og andre hjelpemidler. Han har gjort det i hodet. Det imponerer, sier Einevoll.

Les hele artikkelen: Arven etter Steven Hawking

Steven Hawking quote

Foto

AZ quotes

- Fiskeforvaltinga handlar om meir enn berre fisk. Me menneske påverkar fiskeressursen, seier BIOTOUR-forskar og førsteamanuensis ved NMBU, Stian Stensland.

Stensland har ansvaret for fiskeundersøkinga, som blir gjennomført av NMBU i samband med lokale aktørar, blant anna Trysil fellesforeining for jakt og fiske (TFJF). Studien inngår i BIOTOUR-arbeidspakken som omhandlar produkt- og ressursanalysar.

- Kunnskapen me får inn er viktig for å kunne nå måla i fiskeforvaltinga om at fiskeressursen skal forvaltast til det beste for naturmangfaldet og for interessentar som fiskarane, rettshavarane og samfunnet elles.

BIOTOUR ønskjer svar frå både aktive og mindre aktive fiskarar i Trysil.

Foto

Åste Sætre Liberg

Spørjeskjemaet er sendt ut til fiskarar i Trysil som registrerte e-post-adressa si ved kjøp av fiskekort i 2017. Fiskarane får spørsmål om fangst, gjenutsetjing, kvar dei fiskar og kor ofte.

Andre spørsmål går på korleis Trysil blir oppfatta som fiskedestinasjon, kor nøgde fiskarane er med Trysil og kva syn dei har på fiskereglar og forvalting.

Trysil eignar seg godt for gjennomføring av ei slik undersøking, fortel Stensland.

- Trysil har vore ein klassisk sportsfiskedestinasjon i lang tid. Den moderne turismen i Noreg starta jo med dei britiske lordane som kom hit for å fiska, jakta og klatra fjelltoppar.

Trysil har vore ein klassisk sportsfiskedestinasjon i lang tid. Denne harren beit på kroken i Tysilelva hausten 2017.

Foto

Åste Sætre Liberg

 Tryslingen Åste Sætre Liberg studerer naturforvalting ved NMBU og skriv masteroppgåve på bakgrunn av den pågåande spørjeundersøkinga.

 - Eg synest det er interessant og artig at undersøkinga kan vera til nytte for forvalting og tilrettelegging av fiske og reiseliv i Trysil, seier Liberg.

Liberg leverer masteroppgåva si den 15. mai. Så langt har 44 prosent av fiskarane svara, men det er behov for fleire svar for å få eit riktig bilete av kven fiskarane i Trysil er og kva dei meiner om fisket og forvaltinga i Trysil.

 - Me treng både svar frå dei som fiskar ein til to gonger i året så vel som dei som fiskar svært mykje for å vera sikre på at resultata speglar den jamne Trysilfiskaren, påpeikar Stensland i BIOTOUR.

Federico Cammellis doktorgradsavhandling analyserer årsakene, og virkningen av klimaendringer og politiske virkemidler på småbønders beslutninger om å bruke og kontrollere skogbranner i Amazonas.

Se Federico Cammelli presentere sitt arbeid i videoen nederst i denne saken.

Branner i den brasilianske delen av Amazonas er en viktig drivkraft bak skogsforringelse, og dobler tapet av biologisk mangfold knyttet til avskoging.

Et areal tilsvarende halvparten av hele regnskogen har brent ned de siste 15 årene, og karbonutslippene fra disse skogbrannene tilsvarer opptil fem prosent av de globale utslippene.

Branner påvirker lokalbefolkningen gjennom direkte skader på avlinger, hus og infrastrukturer og samt gjennom helseeffekter ved luftforurensning.

Bruk av ild er imidlertid "billig arbeidskraft" ved oppdyrking, og utgjør dermed et viktig del av livsgrunnlaget for småbrukere i Amazonas. De bruker ild for å rydde land, gjødsle jorda og kontrollere ugras og skadedyr. 

Hovedargumentet i avhandlingen er at skogbranner er et koordineringsproblem. Alle vil tjene på at bruk av ukontrollerte branner opphører, men at insentivene for hver enkelt bonde er begrenset.

Hvis brannrisikoen er for høy, har ikke småbøndene insentiv til å investere i alternative brannfrie dyrkingsteknikker fordi de likevel vil være utsatt for branner forårsaket av andre. Økt brannfare forårsaker mer brannbruk og mindre brannkontroll. 

Brannrisiko fanger småbønder i en ond sirkel av lav avkastning og miljøforringende arealbrukspraksis i form av ukontrollert brannbruk. Virkemidler for å redusere brannrisiko kan derfor oppnå tre, ofte konkurrerende mål: å redusere karbonutslipp, å bevare biologisk mangfold, og å legge grunnlaget for økonomisk utvikling.

Skogbrann i Amazonas

Foto

Federico Cammelli

Tørke grunnet klimaendringer fører til at branner lettere sprer seg utenfor nabolaget eller lokalsamfunnet og dermed påvirker andre befolkningsgrupper. Her testes virkningen av konstant vs. økende tørkerisiko, noe som gjenskaper et mulig klimascenario.

Tre ulike politiske virkemidler for å redusere brannrisiko testes: direkte reguleringer av ukontrollert brann, betalinger for miljøtjenester betinget av bruk av brannfrie teknikker, og fellesskapsbaserte løsninger gjennom direkte kommunikasjon.

Alle virkemidler har større effekt i scenariet med økende tørkerisiko; noe som tyder på at småbøndene påvirkes mer av virkemidlene i tørkeår.

Det eksisterer klare lokale normer for kontroll av skogbranner. I en av artiklene argumenter Cammelli for det paradoksale at en svak norm kan forhindre god koordinering gjennom kommunikasjon. 

En svak norm gir ikke en tilstrekkelig garanti for koordinering, og samtidig svekker den troverdigheten ved signalisering gjennom kommunikasjon.

Avhandlingen konkluderer med at at lokal og kommunikasjonsbasert brannhåndtering har større sannsynlighet for å redusere brannrisiko når tørkerisikoen er høy nok til å svekke normen, og når forespørsler kommer fra innflytelsesrike ledere i lokalsamfunnet.

Avhandlingen er basert på økonomiske felteksperimenter, dvs. konstruerte spill som gjenspeiler de valgene bøndene tar i dagliglivet.

En viktig debatt er den eksterne gyldigheten til slike eksperimenter, dvs. om de gjenspeiler hvordan folk vil respondere på ulike virkemidler i det virkelige liv. Her utvikles nyskapende metoder for å teste slik ekstern gyldighet.

Federico Cammelli

Foto

Benjamin Ward

Federico Cammelli var en av NMBU sine deltakere i forsker grand prix høsten 2017. Du kan se han presentere sitt arbeid i videoen under.

Studentenes helse- og trivselsundersøkelse har pågått siden februar og avsluttes 20. mars. Har du ikke svart ennå, håper rektor Mari Sundli Tveit at du vil ta deg tid til å gjøre det.

- Som regel gøy å være student. Men noen ganger kan det være vanskelig også. Og vi vet at ganske mange sliter med stress eller depresjon eller har det vanskelig på andre måter. Vi er opptatt av at vi skal hjelpe hverandre på best mulig måte. Derfor er det avgjørende for oss å vite hvordan studentene faktisk har det. Denne informasjonen vil hjelpe oss å gjøre din studiehverdag bedre, sier rektor Mari Sundli Tveit.

- For å få et så riktig bilde som mulig, er vi avhengige av mange svar, og vi er avhengige av ærlige svar, sier Tveit.

Så langt har 34 prosent av NMBU-studentene har besvart undersøkelsen. Det er fortsatt et stykke bak Norges danskehøyskole, som har en svarprosent på 89,2 blant sine studenter.

Du finner undersøkelsen her.

Kartlegger hvordan studentene har det

Tall fra forrige SHoT-undersøkelse i 2014 viser på landsbasis at én av fem studenter sliter med alvorlige psykiske symptomplager og én av seks studenter er ensomme. Studentenes helse- og trivselsundersøkelse sendes ut hvert fjerde år og kartlegger studentenes helse og trivsel under studieløpet. SHoT 2018 kartlegger hvordan heltidsstudente under 35 år har det og trives i studietiden. Tilsammen 160 000 studenter over hele landet mottar undersøkelsen. Undersøkelsen startet 6. februar og avsluttes 20. mars. Resultatene fra undersøkelsen skal være klar 4. september.

Dette er Studentenes helse- og trivselsundersøkelse (SHoT 2018)

• Studentenes helse- og trivselsundersøkelse (SHoT 2018) kartlegger studentenes helse og trivsel i bred forstand, med hovedvekt på psykososiale forhold. Dette er Norges største studentundersøkelse om temaet.
• Undersøkelsen er nasjonal og blir utført på oppdrag fra studentsamskipnadene. SHoT 2018 vil gi viktig innsikt i hvordan studentene har det og i hvordan velferdstilbudet til studenter kan bedres.
• I undersøkelsen oppfordres landets studenter til å svare Helt ærlig om åtte ulike temaer knyttet til studenttilværelsen, helse- og trivsel.
• Det spørres om psykisk og fysisk helse, trening, rus og alkohol, for å nevne noe

Studentsamskipnadene samarbeider om undersøkelsen som utføres av Folkehelseinstituttet, som også forsker videre på funnene..

 NMBU vil gjennomføre en egen undersøkelse for studenter med utenlandsk statsborgerskap i løpet av 2018.

Mer info:

https://www.nmbu.no/student/studieadm/aktuelt/node/33883

https://studenthelse.no/heltaerlig_omundersokelsen

https://www.facebook.com/svar.heltaerlig

Det er ikke rekrutteringsgrunnlaget det står på når det gjelder å øke antallet kvinnelige professorer. I Norge er det er omtrent like mange kvinner og menn blant studenter og stipendiater, og kvinner utgjør nær halvparten av de vitenskapelige ansatte, ifølge tall fra Database for statistikk for høyere utdanning.

Men relativt få kvinner tar steget opp til den høyest rangerte stillingen i akademia: Professor.

Hvorfor er det slik?

Oppmuntrer til opprykk

En av kvinnene som har gått alle stegene på akademikernes karrierestige, er dekanen ved NMBUs Fakultet for landskap og samfunn, Eva Falleth.

– Som dekan er jeg svært bevisst på å ha kvinner med når vi setter sammen utvalg og rekrutterer til vitenskapelige stillinger, sier hun.

– Dersom kvinner ønsker å søke opprykk til professor, legger jeg ingenting imellom for å støtte det, sier Falleth.

På to av fakultetets fem institutter utgjør kvinner over halvparten av professorstillingene – Institutt for landskapsarkitektur og Institutt for folkehelse.

Spisse albuer

Hva gjorde at du nådde professornivået når det er så mange andre kvinner som faller fra?

– Vel, jeg har vel egentlig aldri tenkt så mye på at jeg er en av få kvinnelige professorer. Min karriereutvikling er først og fremst veldig lystbetont. Jeg er nysgjerrig av natur, og jeg har alltid satt pris på den akademiske friheten, sier Falleth.

– Men jeg har opplevd at akademia kan være et skarpt miljø med spisse albuer og sterke maktstrukturer. Da gjelder det å ikke være redd for å si ifra, støtte andre og selv søke støtte, sier hun.

Det å gå videre med ny giv selv om man selv har feilet er også en egenskap som er viktig for å holde koken, mener dekanen.

Lav status

En annen kvinne med lang fartstid i akademia er Ruth Haug, professor ved Institutt for internasjonale miljø- og utviklingsstudier (Noragric). Da hun begynte i 1976 på det som da het Norges landbrukshøyskole opplevde hun å bli stemplet som en skoleflink bykvinne som ikke hadde særlig mye på landbrukshøyskolen å gjøre.

– Jeg husker jeg ble overrasket over hvor dypt disse holdningene satt. Det bidro til at jeg ble mer bevisst på likestilling, sier Haug.

Opplevelsen bidro til at interessen for norsk landbruk ble mindre, mens interessen for utviklingsspørsmål derimot økte. Hun begynte snart å vise interesse for utviklingsspørsmål i stedet, og ble Noargrics første kvinnelige professor i 2002. Etter det skulle det gå 13 år før hun fikk en kvinnelig professorkollega på instituttet.

– For meg var det en naturlig karrierevei å bli professor og å gjøre det samme som mine mannlige kolleger. Jeg ville publisere og drive med alle typer forskingsaktiviteter, sier hun.

Vanskelig å motivere

Men i syvårsperioden som instituttleder opplevde Haug at det var krevende å få aksept for å ansette kvinner i faste akademiske stillinger.

– Det virket som om kvinnene måtte være eksepsjonelt flinke for å få innpass blant enkelte, mens menn i større grad i utgangspunktet ble sett på som kvalifiserte.

Når det gjelder opprykk til professor lønner det seg å prioritere publisering fremfor undervisning, veiledning, formidling, mellomlederroller og andre institusjonelle oppgaver sier Haug og legger til at kvinner kan ha tendens til å ta på seg mye undervisning og ta mer ansvar for institusjonsoppgaver.

– Men jeg klarte aldri helt å forstå hvorfor det var så vanskelig å øke antallet kvinnelige professorer, sier hun og legger til at tiltakene som NMBU har gjennomført ikke har hatt god nok effekt.

Rollemodeller

Hvorfor trenger vi flere kvinnelige professorer?

– I enhver sammenheng er det uheldig å være en minoritet. Det er nødvendig med en kritisk masse og at det finnes rolleforbilder. Det hadde ikke jeg da jeg begynte på Ås, sier Haug.

– Dessuten bidrar kvinner til å øke den generelle kompetansen. Vi går glipp av halve befolkningen dersom ikke kvinner er med, sier hun og legger til at mangfold i seg selv er bra..

Også Melissa Murphy, postdoktor ved Institutt for by- og regionplanlegging, mener erfaringsutveksling med kvinner med lengre erfaring er viktig for å motivere flere kvinner til å bli værende i akademia.

– Det har vært veldig nyttig for meg å høre om erfaringene til de som er litt eldre, sier hun.

Hun mener et mentorprogram hvor kvinnelige professorer med lang fartstid deler erfaringer og coacher de yngre kunne være et nyttig tiltak.

– Det er ganske lett for å miste selvtilliten som ung akademiker, så slike program kunne hjelpe – særlig fordi norske universiteter vanligvis ikke tilbyr veiledere etter doktorgradsnivå, sier hun. 

Positivt inntrykk

Til tross for det lave antallet kvinnelige professorer fikk Murphy et positivt inntrykk av situasjonen da hun kom til NMBU som doktorgradsstudent. Det er kvinner i lederstillinger ved fakultetet, og rektor er kvinne. Hun har også blitt støttet og oppmuntret til å fortsette som postdoktor.

– Fleksibiliteten knyttet til at det er mulig å jobbe på kveldene etter at barna har lagt seg, gjør akademia godt egnet for et familieliv, sier hun.

– Men samtidig er det krevende, for man kan ikke legge fra seg jobben etter klokka fire, det er alltid noe som skal jobbes mer med, og det kan være utfordrende for familielivet, sier hun.

Gjør ikke det situasjonen like krevende for både kvinner og menn?

– Til tross for at både far og mor skal ut i permisjon, har jeg fortsatt inntrykk at av kvinner føler at de har litt mer å balansere, sier Murphy.

– Det kan gå ut over å prioritere å reise på konferanser, for eksempel, noe som kan gå ut over nettverksbygging, og det er uheldig, legger hun til.

Valg av partner

Både Falleth og Haug trekker fram at valg av partner er viktig for å kunne gjøre den innsatsen som kreves for en professorstilling.

– Det må være likestilling i hjemmet for at hverdagen skal gå rundt. Dersom for mye av ansvaret faller på en av partnerne kan det virke begrensende, sier Falleth.

– Dette gjelder for både menn og kvinner, men jeg mener valg av partner er enda viktigere for kvinner, sier Haug.

Sakte, men sikkert?

Selv om det i dag fortsatt er få kvinnelige professorer på norske undervisnings- og forskningsinstitusjoner i forhold til menn, så er antallet på vei opp.

Fra 2013 til 2017 har andelen gått opp fra 22 til 28 prosent. På Noragric steg antallet kvinnelige professorer fra åtte prosent i 2016 til 19 prosent i 2017.

Artikkelen er også publiser på forskning.no

I norske skoger foregår det innbitt kamp i det stille. Om du har vært på skogtur i nærområdet ditt, har du antakelig gått rett forbi den. På kvister og stammer vokser små og unnselige skapninger: lav. De er overalt, men lett å overse der de omtrent går i ett med trestammer, kvist og steiner. I denne stille, fuktige verdenen foregår det en kamp mellom lav og parasitt. En kamp den fastsittende laven ikke har sjans til å unnslippe.

Samarbeidsprosjekt
– En lav er et samarbeid mellom en sopp og en eller flere klorofyllholdige partnere, for eksempel alger, sier forsker Johan Asplund ved NMBU - Norges miljø- og biovitenskapelige universitet.
Dette samarbeidet resulterer i en helt ny livsform, og partene lever sammen på bokstavelig talt luft og kjærlighet, noe som du kan lese mer om her.

Globalt måleinstrument
De henter næringsstoffer rett fra luften, og plukker lett opp luftforurensning. De er svært ømfintlige ovenfor forurensning, og det gjør dem til gode måleinstrumenter.
– Det er en sterk sammenheng mellom mengde luftforurensning og mengde lav i miljøet. I tillegg er de relativt enkle og billige å kartlegge.
– Det finnes mer lav enn du kanskje skulle tro, sier Asplund.
Han fortsetter med å fortelle at lavene globalt sett dekker omtrent samme areal som verdens regnskoger gjør. Dette tilsvarer nesten ti prosent av landjorden.

Sneglespist lav

Foto

Johan Asplund

Parasitter på lav
Asplund har forsket på parasitter som lever på sopp i lav, og spesielt parasitten med det latinske navnet Plectocarpon lichenum. Parasitten gjør at lavene av typen lungenever, vokser mindre, og danner svulster, eller galler, på lavenes overflate. Gallene i dette tilfellet er svarte, men du må vite hva du skal se etter.
– Lav har ofte utvekster i forskjellige former og farger, sier Asplund.
Så hvis en tilfeldig turgåer ser en slik infisert lav i skogen, så vil han eller hun antakelig ikke tenke noe særlig mer over det.
– Det er helt vanlig med utvekster, som for eksempel fruktlegemer , men i dette tilfellet er det snakk om en parasitt som laven ikke har noe godt av.

Ufrivillig slankekur
Forskerne har sett på hvordan det går med lav med og uten galler.
– Lavene med galler vokste nesten ikke i det hele tatt, sier Asplund.
Noen gikk også ned i vekt. Forskerne vet ikke om det å ha flere galler påvirker veksten mer.
Det er en uvelkommen snylter som flytter inn og alt virker tilsynelatende greit, men det er det altså ikke.

Tømmer matskapet
Parasitten reduserer produksjonen av viktige stoffer som i det daglige beskytter laven mot solens skadelige UV-stråler, rovdyr og sykdommer. Parasitten får all sin energi fra laven.
– Parasitten gjør sannsynligvis at laven ikke klarer å binde like mye karbon, kommenterer han.
Han forteller videre at karbonet kan brukes til enten vekt eller forsvar.
– Kanskje klarer lavene bare å lage nok karbon til sin egen overlevelse og til parasitten? Det blir tydeligvis ikke noe igjen til vekst og forsvar.

Dobbel elendighet
Som om ikke det skulle være ille nok for laven å miste evnen til å vokse og forsvarsstoffene sine, så fører parasitten flere ubehagelige konsekvenser med seg. Det viser seg at infiserte lav også er mer utsatt for å bli spist av snegler.
– Her er det kanskje naturlig å tro at de blir spist fordi de ikke klarer av å lage forsvarsstoffer, sier Asplund.
Men det stemmer antakelig ikke.
– Mest sannsynlig skyldes det at infiserte laver har en bedre kombinasjon av næringsstoffer for sneglen.
Til sammen blir det dobbel ulykke, parasitten hindrer veksten deres i tillegg til å gjøre dem mer smakelige for rovdyr. I dette tilfellet vanlig hagesnegl, en av landets vanligste snegler.

Lav infisert av parasitten Plecocarpon lichenum som blir spist av en snegl.

Foto

Johan Asplund

Ingen kur for laven
– Neste gang du går på tur, ta en ekstra kikk rundt deg. De er over alt, på hus, på trær og på stein og fjell.
Mange av dem kjemper en kamp mot en fiende som har flyttet inn uten invitasjon. Parasitten spiser maten deres og gjør dem mer appetittvekkende for store, skumle snegler. Og lavene - de har ingen sted å gå.
– Dette finnes det, så vidt vi vet, ingen kur for. Lavene må bare leve med denne snylteren som best de kan, avslutter Asplund.

«Blant universitetene er det Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) som har den høyeste andelen studenter som er fornøyde med kvaliteten på undervisningen i 2016, med rundt 80 prosent,» melder Statistisk sentralbyrå (SSB).

Den gledelige nyheten er hentet fra Den europeiske studentundersøkelsen, Eurostudent, som kartlegger studenters studiesituasjon, boforhold og økonomiske situasjon. Undersøkelsen gjennomføres hvert tredje år, og hovedrapporten presenteres i Berlin 6. - 7. mars.

Resultater fra Eurostudent for 2016 viser at andelen av studenter som er fornøyde med undervisningskvaliteten varierer etter studiested.

I Norge er det Norges Handelshøyskole (NHH) som har den høyeste andelen studenter som er fornøyde med kvaliteten på undervisningen i 2016 blant alle høyere utdanningsinstitusjoner, med 86 prosent. Men blant universitetene er det NMBU som har den høyeste andelen studenter som er fornøyde med kvaliteten på undervisningen i 2016, med rundt 80 prosent.

- Jeg er veldig stolt over at NMBU-studentene er så fornøyde med undervisningen. Det tyder på at det gir resultater å ha en læringsfilosofi og å jobbe så målrettet med utvikling av undervisningsmetoder som vi gjør. Samtidig viser undersøkelsen at norske universiteter og høyskoler samlet sett har et stykke å gå. Jeg tror en viktig del av løsningen er å veilede og følge opp mer og ikke minst å la studentene delta enda mer aktivt i sin egen læringsprosess, sier NMBU-rektor Mari Sundli Tveit.

På landsbasis var 65 prosent av studentene i Norge fornøyde eller svært fornøyde med undervisningskvaliteten i 2016.

Ser vi på andre land det er naturlig å sammenligne seg med er dette gjennomsnittet det laveste i Norden. Både svenske, finske, islandske og danske studenter er i gjennomsnitt mer fornøyde med undervisningskvaliteten. I disse landene variere gjennomsnittet fra 69,8 prosent (Sverige) til 76 prosent (Finland).

- Vi blir aldri utlærte i det å lære bort. Derfor må sektoren ha en kontinuerlig diskusjon om kvaliteten på læringen. Det er jo kjernen i det vi driver med, sier Sundli Tveit.

Studenter

Foto

Håkon Sparre

Kan ein redusera rånesmak i svinekjøt, avla fram storfe utan horn for å redusera skadar på dyra, og få mindre tørrote på poteter med hjelp av genredigering – og kva med dei etiske aspekta? 

Dette er berre noko av det NMBU, i samarbeid med andre aktørar i Heidner Bioclustrer, har fått millionstøtte frå Noregs forskingsråd til å forska på i forskingsprosjektet GENEinnovate. Heidner Biocluster er Noregs leiande næringsklynge for trygg og berekraftig matproduksjon.

Initiativet vert leia av Norsvin, og er eit samarbeid med Geno, Graminor, AquaGen, NMBU og Bioteknologirådet. Føremålet er å etablera eit forskingsmiljø med kompetanse innan genredigeringsteknologi på husdyr, fisk og planter i Noreg. 

Hos NMBU er det Matthew Kent som koordinerer prosjektet, mens Sigbjørn Lien og Trine Hvoslef-Eide er vitskaplege partnarar på høvesvis husdyr og planter. Forskingssenteret CIGENE /Senter for integrert genetikk) og Plantecellelaboratoriet ved NMBU er forskarpartnarar i prosjektet

Stor betydning for internasjonal matproduksjon

– Vi skal arbeida med tørrote i potet og laga eit «proof of concept» for genredigering i poteter som er vanskelege å foredla sidan dei har fleire kromosomsett enn vanleg, fortel Hvoslef-Eide, som er vitskapleg partnar på plantedelen av prosjektet.

– Tørrote er viktig av di vi brukar soppmiddel, vi sprøytar i gjennomsnitt sju gongar per potetsesong mot tørrote. Tørrote fører dessutan til store avlingstap og var årsaka til svoltkatastrofa i Irland midt på 1800-talet. Med endra klima, og da spesielt med meir nedbør, vil problemet auka, fortset ho.

NMBU er partner i forskningsprosjektet GENEinnovate som har som mål å utvikle nyskapende løsninger ved hjelp av genredigeringsteknologi.

Foto

Norsvin / Frank Holm

Genredigering og CRISPR er på veg inn i landbruket verda over. Den nye teknologien er eit kraftfullt forskingsverkty, og små endringar i organismane sitt eiga arvestoff kan få stor tyding for matproduksjon og helse. Genredigering er per no ikkje i bruk i norske avlsorganisasjonar.

Jobber med løsninger for globale utfordringer

– Genredigering er en av de nye teknologiene som vil få stor betydning for internasjonal matproduksjon i framtida. Vi er ikke klare for å bruke teknologien i dag, men vi ønsker å bygge kunnskap nasjonalt, kunne bruke teknologien i forskningsøyemed og være klar for å ta verktøyene i bruk når dette eventuelt blir aktuelt. Utviklingen på dette området skjer utrolig fort på verdensbasis, sier forsknings- og utviklingssjef i Norsvin, Eli Grindflek.

Det nye prosjektet har mellom anna som mål å:

• Testa ut teknologien for å minska rånesmak i svinekjøt ved hjelp av genredigering.
• Testa ut moglegheita for å bruka genredigering for å fjerna horn hos storfe for å unngå skader på dyra, og å betra fruktbarheita hos norske kyr.
• Testa ut om ein kan få fram poteter som ikkje er utsette for tørrote.
• Utforska juridiske, etiske og samfunnsmessige aspekt med bruk av genredigering i avlsindustrien.

Prosjektet har eit totalbudsjett på 18,4 millionar kroner. I tillegg til partnarane nemnde ovanfor, er prosjektet òg eit samarbeid med forskingsinstituttet Sainsbury i England og Havforskingsinstituttet.

– For Heidner Biocluster er denne tildelinga svært viktig. Dette er eit døme på korleis vi byggjer sterke kompetansemiljø som arbeider med løysingar for dei store globale utfordringane vi har i vente. Slike samarbeid på tvers av verksemdene fører til faglege synergiar og god kostnadsutnytting, seier styreleiar i Heidner Biocluster, Olav Eik-Nes.

Artikkelen er først publisert i Norsk Skogbruk 2-2018.

Det grønne skiftet vil medføre store endringer for europeisk skogindustri. Særlig vil nye krav til transportsektoren om økt bruk av biodrivstoff spille inn. Ny forskning fra blant annet NMBU indikerer at europeisk skogsindustri står godt rustet mot økt konkurranse om biomasse med energisektoren.

10% fornybar
Innen 2020 skal EUs transportsektor være minimum 10% fornybar. Hvordan vil en ny konkurranse om biomasse til biodrivstoff påvirke den europeiske skogsektoren? Det har norske og finske forskere sett nærmere på.

Kamp om ressursene
– Biodrivstoff er den eneste tilgjengelige fornybare energikilden for luftfart, tunge kjøretøy og sjøtransport, sier NMBU-professor i skogøkonomi, Birger Solberg.
Han sier at vi mest sannsynlig får en framtidig økt i konkurranse om ressursene, ikke minst biomasse fra skog.
– Produktmarkedet vokser og differensieres, fra klær til dyrefor og biodrivstoff.
Samtidig øker inntektene, og forsterker etterspørselen etter miljøgoder fra skog og kravene til bærekraftig forvaltning.

Prisene peker oppover
– Alle mekanismene drar i samme retning. Beregningene våre indikerer sterkt økte priser på massevirke etter 2030 dersom FNs 2-graders mål skal oppfylles, sier Solberg.
Det eneste som muligens kan redusere dette er økt satsing på skogplantasjer i Afrika, Asia og Sør-Amerika, men dette kommer fort i konflikt med matproduksjon og miljø for en økende befolkning.

Skogsektoren godt rustet
Forskernes modell-resultater tilsier at den europeiske skogsektoren, med dagens spilleregler, står godt rustet mot konkurrentene. Det er særlig en årsak til dette, og det er den bærekraftige skogforvaltningen i Europa, hvor tilveksten for tiden er langt større enn uttaket.
– Europas rike biomasseressurser vil bidra til at skogindustrien opprettholder sine markedsandeler. Skogene vil samtidig bidra til å lette samfunnets overgang fra fossile til fornybare energisystemer.
– Skogindustriens konkurransesituasjon vil ikke bli nevneverdig påvirket så lenge konkurrerende regioner utenfor Europa står overfor de samme rammebetingelsene. Dersom en eller flere store markedsaktører trekker seg fra sentrale internasjonale avaler, vil dette bildet selvsagt endres..

Tidsvindu for beslutninger
Solberg påpeker at analysene forutsetter at det kommer store investeringer i europeiske biodrivstoffanlegg. Dette gjelder anlegg som skal håndtere både hogstavfall, rester fra sagbrukene og til og med noe sagtømmer. Det vil ta tid før effektene av disse investeringene blir synlige i markedet.
– Det vil ta tid før de er operative. Derfor er det også tid til å tilpasse politikk og virkemidler.

Valg av virkemidler er viktig
Fordelingen av trebasert biomasse mellom produksjonen av varme, kraft og flytende biodrivstoff er svært sensibel ovenfor politiske virkemidler.
– Her må politikerne vedta paragrafer med omhu.
Den avgjørende faktoren vil være kostnadene og hvordan konkurransen om biomasse vil fordele seg mellom ulike energiprodusenter. Solberg avslutter med en advarende pekefinger om at politikerne må ha tydelige mål når de gjør sine valg.

Referanse: A.M.I. Kallio, R. Chudy, B. Solberg, Biomass and Bioenergy Prospects for producing liquid wood-based biofuels and impacts in the wood using sectors in Europe, Biomass and Bioenergy. 108 (2018) 415–425.

Relaterte personer: Rafal Piotr Chudy 

Ida Aarø, vinner av Bollerøds Legat 2017

Foto

Cathrine Glosli

Belønne forskning OG utdanning
– Legatet er en fin anledning til å belønne både forskning og utdanning, sier Sjur Baardsen, dekan ved Fakultet for miljøvitenskap og naturforvaltning (MINA) ved NMBU.
– Selv om de fleste av skogfagskandidatene går ut i næring og forvaltning, er det viktig at de kommer gjennom studietiden har fått komme tett innpå forskningen, det er en del av en fremragende utdanning. 

Relevant jobb i Norges Skogeierforbund
Nå har hun fast jobb som rådgiver i Norges Skogeierforbund, hvor hun arbeider med et bredt spekter av saker som har påvirkning for skognæringen i Norge.  
– Jeg jobber med ordningen frivillig vern av skog, samt flere prosjekter blant annet tilknyttet skog og klima og skogbehandling. 
Du kan lese mer om jobben hennes her. 

Undersøkte nedbrytning i skog
Aarøs masteroppgave haddde tittelen "Burial of downed logs from vegetation covering and its effect on wood decomposition". I oppgaven ble det undersøkt hvordan liggende døde trestammer ble overvokst av bunnvegetasjonen. Dekningen med bunnvegetasjonen endrer betingelsene for nedbrytningen og det forventes derfor at tildekkede stammer brytes ned saktere, hvilket fører til lengre karbonlagring. Veileder for oppgaven var professor Line Nybakken. 
– Oppgaven var svært god, og Ida mestret den faglige engelsken mesterlig, kommenterer Nybakken fornøyd.

Det er 28. gang at Bollerøds legat deles ut. I tillegg til heder og ære, består prisen av et pengebeløp og et diplom.

Utdeling av Hartmann Bollerøds legat for 2017. Fra venstre: styreleder i UMBs forskningsfond Andreas Brunner, Ida Aarø (prisvinner), dekan Sjur Baardsen og veileder for masteroppgaven, Line Nybakken.

Foto

Cathrine Glosli

En ny studie har undersøkt forbrukerholdninger til genmodifisert soyaolje, laks fôret med genmodifisert soya og genmodifisert laks i USA og Norge.

I studien var halvparten av de amerikanske og en fjerdedel av de norske respondentene villig til å spise GM-mat hvis den var ernæringsmessig bedre enn konvensjonell mat. 

Forbrukere er mer positive til genmodifisert mat nå enn tidligere.

Foto

Shutterstock

Bioteknologirådet har nylig signalisert at de ønsker å myke opp genteknologiloven, noe som kan lede til at vi på sikt også vil få GM-mat i norske butikkhyller, og norske forbrukere er også mer positive til slik mat nå enn sist forskerne bak studien fikk utført en tilsvarende undersøkelse av forbrukerholdninger.  

— Folk er ikke så negative til GM-mat som man ofte får inntrykk av. Bortimot halvparten av respondentene i vår studie var ikke villig til å betale noe som helst mer for å unngå GM-mat. Villigheten til å spise GM-mat økte hvis man fikk fordeler utover pris, f.eks. hvis den var ernæringsmessig sunnere eller førte til redusert bruk av sprøytemidler, sier professor Kyrre Rickertsen ved Handelshøyskolen, NMBU.

Sammen med forskere ved Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) og i USA har han fått utført en markedsundersøkelse, utført av IPSOS, med rundt 1000 respondenter i Norge og tilsvarende i USA.

Denne er brukt som grunnlag for studien «Consumer Willingness to Pay for Genetically Modified Vegetable Oil and Salmon in the United States and Norway» som er publisert i AgBioForum.

— Det ble foretatt en tilsvarende markedsundersøkelse i 2002, og det er interessant å se hvordan holdningene har endret seg i de to landene etter 20 år med forbruk av genmodifisert mat i USA og uten noe forbruk i Norge, sier Rickertsen.

— For meg virker det som en rimelig løsning at man kan velge hvorvidt man vil spise GM-mat så lenge den er tydelig merket. I lys av den globale befolkningsveksten, og potensielle matvarekriser, kan genmodifisering bli et virkemiddel for å øke matproduksjon. Jeg tror GM-mat er noe som kan komme til Norge også, konkluderer han.

Han påpeker at det spesielt er tre forhold som vil være avgjørende for hvorvidt slik mat kommer på markedet her hjemme: 1) produksjonskostnader, 2) forbrukerholdninger og 3) holdninger blant politikere og frivillige organisasjoner.

Noen hovedfunn:

• Rundt 90 % av respondentene mente det var viktig å merke genmodifisert mat. Andelen i USA har ikke endret seg siden 2002 , mens det er en svak nedgang i Norge.
• Norske respondenter var mer skeptiske til å spise genmodifisert mat enn amerikanske, men betalingsvilligheten for å unngå genmodifisert mat var relativt lik.
• Rundt halvparten av de amerikanske og fjerdedelen av de norske respondentene var villig til å spise genmodifisert mat hvis den var ernæringsmessig bedre enn konvensjonell mat.
• I underkant av 60 prosent av de amerikanske og i overkant av 40 prosent av de  norske respondentene  var villige til å spise  genmodifisert mat hvis det reduserte bruken av sprøytemidler.
• Relativt få var villige til å betale betydelig mer for å unngå GM-alternativene. Bare rundt 7 prosent av respondentene i USA og 13 prosent i Norge var villige til å betale mer en 20 prosent mer for de konvensjonelle enn for de genmodifiserte alternativene.
• Den gjennomsnittlige betalingsvilligheten for de konvensjonelle alternativene var under 10 prosent for alle alternativene i begge landene. Rundt halvparten av respondentene i USA og rundt 40 prosent av respondentene i Norge var ikke villige til å betale noe ekstra for de konvensjonelle i forhold til de genmodifiserte alternativene.
• Betalingsvilligheten for å unngå genmodifisering er langt lavere i Norge enn for 15 år siden.
• Samlet sett indikerer dette at det er et marked for genmodifisert mat i både Norge og USA.

En ny studie har undersøkt forbrukerholdninger til genmodifisert soyaolje, laks fôret med genmodifisert soya og genmodifisert laks i USA og Norge.

Foto

Shutterstock

"Hos fisk er eggstørrelse og kvalitet eksempler på noe som styres av mor. Disse såkalte maternale effektene er viktig for hvor stor avkommet vil vokse seg.

"I en ny studie fant vi at det å ta hensyn til morens maternale effekter endret hvordan vi rangerte hvilke av fiskene som ville bli de beste foreldrefiskene i arten tilapia, en populær tropisk oppdrettsfisk," skriver Rajesh Joshi, doktogradsstipendiat ved NMBUs Fakultet for biovitenskap, i spalten "Forskeren forteller" hos Forskning.no

I saken "En god mor er viktig, også for fisk" beskriver han funnene i nevnte studie, en studie gjort av forskere ved NMBU i samarbeid med Genomar AS og publisert i Nature i januar 2018, som har sett på hvordan slike beslutningsparametre påvirker utvalget av tilapia for ulike egenskaper som vekt, høyde, lengde, tykkelse, filetvekt og filetutbytte.

Tilapia.

Foto

Shutterstock

Dette er spanande og viktig forsking som kan møta dei store, globale spørsmåla.

Totalt har universitetet kring 700 forskarar og cirka 550 doktorgradsstudentar, og saman arbeidar dei for ein solid, trygg og helsefremjande matproduksjon som gir auka bærekraft og nye innovative løysingar.

Betre forståing

Det er ikkje berre menneskemat det vert forska på ved NMBU. Maten vi et treng òg godt og riktig fôr, til dømes oppdrettslaksen.

«Den digitale laksen» er ein digital modell laga av forskarar ved NMBU som legg til rette for meir effektiv fôring av oppdretttslaks, samtidig som ein sikrar god helse for både fisk og menneske.

– Den digitale laksen er ein langsiktig plan for omstillingsdyktig og bærekraftig lakseoppdrett, kor vi byggjer opp ein kunnskapsbase om korleis laksekroppen verkar, seier Jon Olav Vik, prosjektleiar for forskingsprosjektet og forskar ved NMBU.

 Les meir om prosjektet «Den Digitale Laksen» her.

Prosjektet er ein del av Senter for Digitalt Liv Noreg, det nasjonale senteret for bioteknologi og tverrfagleg forsking. NMBU er òg involvert i fleire andre spanande forskingsprosjekt under senteret, innafor tema som hjerneforsking, torsk og miljøforureining og enzymteknologi.

I «Den digitale Laksen» brukar forskarane matematiske modellar for å betre forstå livsprosessane i laksen, til dømes stoffskiftet.

Meir bærekraftig fiskefôr

Frå naturen si side er laksen ein kjøtetar, men det er i dag for lite fiskemjøl og fiskeolje, og fiskefôret er i hovudsak laga av planter.

–  Det å finna fram til gode alternativ har vore tidkrevjande, dyrt og vanskeleg, og enda er det ikkje særleg bærekraftig å dyrka dyrefôr på åkrane. Det ideelle ville vore å laga fôret av råvarer som ikkje er menneskemat, seier Vik.

Tre, tang og tare er den nye proteinrike maten
Prosjektet han leiar jobbar òg tett saman med NMBUs Senter for forskingsbasert innovasjon, Foods of Norway, som forskar på koss husdyr og laks kan eta ny mat som gjær, bakteriemjøl og mikroalgar.

Dette er miljøvenleg og framtidsretta dyrefôr frå naturlege ressursar som i seg sjølv er ueigna som mat for menneske.

Men det nye fiskefôret har ukjende og samansette verknadar på laksekroppen, som involverer mange organ slik òg som bakteriesamfunnet i tarmen åt fisken.

Dessutan er det stor arveleg variasjon i kor godt fisk kan nyttiggjera seg ulike fôr. For å skjøna dette kompliserte samspelet treng ein hjelp av matematikk og datamaskiner, men òg storskala fôringsforsøk og avanserte målemetodar.

Færre dyreforsøk

Det er her «Den Digitale Laksen» kjem inn. Gjennom datasimulering av korleis ulike diettar verkar på laksekroppen, der berre dei mest lovande diettane vert prøvd ut i praksis, kan ein spara både forsøksdyr og forskartid.

Med tida skal «Den digitale laksen» verta bygd ut til å omfatta alle dei viktigaste livsprosessane, slik som forsvar mot sjukdommar og overgangen mellom ferskvatn og sjø.

Med å digitalisera det ein veit om laksekroppen, kan ein bruka matematikk og datamaskinar som hjelp til å skjøna komplekse samspel i biologiske system.

– Eit digitalt bibliotek over dei ulike modellane av livsprosessar i laksekroppen vil i framtida kunne gjera det muleg å løysa utfordringar som varmare klima, sjukdommar og mangel på fôringrediensar, seier han.

Betre matkveitekvalitet

Fiskefôr er i mellomtida berre eit av mange område det vert forska på ved NMBU. 

Allereie på 1950-talet sette forskarar på Ås i gang arbeidet med å laga kveitesortar som kunne tilfredsstilla norske krav åt kvalitet.

Norsk kveite hadde på den tida så dårleg kvalitet at mest all matkveite vart importert, men på byrjinga av 90-talet tok ein endeleg til å sjå resultat av forskarane sitt arbeid.

Produksjonen av norsk kveite hadde auka og nye sortar kombinert med endra dyrkingspraksis ga god kvalitet. Sjølvforsyningsgraden har sidan den gongen berre auka, og på 2000-talet kunne norske møller dekkja 70 prosent av etterspurnaden av matkveite.

Likevel står det fortsatt att meir arbeid for å sikra kveite av høg kvalitet i framtida – også i år med mykje nedbør. 

Målet har vore å finna fram åt kveitesortar med høgt proteininnhald og relativt sterk glutenkvalitet.

For å overholde forpliktelsene i Parisavtalen skal Norge bli et lavutslippssamfunn innen 2050. Samtidig ligger økonomisk vekst til grunn for landets utvikling.  

Men er det mulig å nå klimamålene med stadig økt forbruk? Eller kan smart teknologi være nøkkelen til mindre utslipp av klimagasser?

Nei, mener forskerne bak en fersk studie som sammenligner to ulike veier til lavutslippssamfunnet. De mener at også forbruket vårt må reduseres.

– Problemet er at teknologioptimistene tar utgangspunkt i en teknologisk utvikling som vi ikke vet om er mulig i det hele tatt, sier Petter Næss, forsker på Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) og en av forfatterne bak studien.

Flere veier til en grønnere framtid

Forskerne undersøkte to mulige veivalg for å utvikle morgendagens lavutslippssamfunn.

Det ene alternativet er det som forskerne kaller økologisk modernisering, et veivalg som ligger tett opp mot dagens klimapolitikk, slik den beskrives på regjeringen.no.

Her blir innovasjon og utvikling av ny teknologi sett på som selve nøkkelen for å redusere klimagassutslipp. Ved hjelp av teknologiske løsninger skal det ikke lenger være noen sammenheng mellom forbruk og klimagassutslipp. Samtidig skal de teknologiske nyvinningene i seg selv bidra til at økonomien fortsetter å vokse.

Det andre alternativet har langt mindre fotfeste i Norge, noe som illustreres av mangelen på en entydig norsk oversettelse: degrowth. Her anses det som umulig å kutte klimagassutslippene nok dersom økonomien fortsetter å vokse, nettopp fordi vekst er avhengig av stadig større forbruk.

Urealistiske forventninger til teknologiutviklingen

Næss påpeker at utviklingen av ny teknologi er uforutsigbar.

– Luftfarten er et tydelig eksempel på en teknologisk utvikling som går tregt. Her er overgangen fra fossilt drivstoff til elektrisitet foreløpig kun på forsøksstadiet, sier han.

– Samtidig ser vi at flytrafikken fortsetter å øke i takt med at vi blir stadig rikere. Utslippene fra denne sektoren vil derfor fortsette å øke, fortsetter han.

Ifølge studien står flyreiser til utlandet for 51 prosent av utslippene innen norsk transport, mot 39 prosent fra biltrafikken.

– Det er ikke nok tid til å vente på at teknologien skal redde oss. Vi har det rett og slett for travelt, konkluderer han.

Vi har under ti år på oss

For hvor lang tid har vi for å nå målene i Parisavtalen? Ifølge FNs klimapanel (IPPC) er det allerede i dag ikke lenger rom for at utslippene fortsetter å øke.

I Parisavtalen har landene blitt enige om å jobbe for en temperaturøkning som begrenser seg til 1,5 grader Celsius.

– Vi har 9,8 år på oss før utslippene må ned for å nå dette målet, gitt at utslippene ikke øker i forhold til i dag, forklarer Jin Xue, som er medforfatter av studien.

I Norge har utslippene økt med 3,3 prosent mellom 1990 og 2016, ifølge Statistisk sentralbyrå.

Energieffektivisering fører til økt forbruk

Et av problemene som forskerne peker på, er at teknologier som skal gjøre bruken av energi mer effektiv, i flere tilfeller fører til at forbruket øker. Da forsvinner miljøgevinsten.

I studien viser forskerne til undersøkelser fra Danmark og Norge som har vist at energiforbruket har gått opp når miljøvennlige varmepumper har blitt installert i husene.

– Når strømmen blir billigere, velger mange å holde god temperatur i flere rom enn før, og samvittigheten for strømforbruket er ikke lenger like styrende, forklarer Xue.

– Dersom vi ikke begynner å tenke på at vi også må begrense forbruket, vil det bli vanskelig å få utslippene ned, sier hun.

Foreslår en øvre grense på boligareal

Men hvordan? Forskerne foreslår noen tiltak.

– Det bør for eksempel settes et tak på boligareal, og denne øvre grensen bør inkludere hytter og fritidsboliger, sier Xue.

Dersom den øvre grensen på boliger i Oslo hadde blitt satt til for eksempel 140 kvadratmeter, ville dette ha ført til 26 prosent reduksjon i arealbruken mellom 2005 og 2009, forklarer hun.

Xue mener rekkehus og bygg som kan huse flere familier må prioriteres framfor eneboligen.

Flere og større hytter

Det er i dag rundt 423 000 hytter og fritidsboliger i Norge, et antall som øker med 5000 hvert år, ifølge studien.

– Det vi ser, er at samtidig som at flere bor i mindre boliger i byene, øker antallet fritidsboliger og hytter, sier Xue.

– Og i hytteområdene er ikke kravene til tetthet og energieffektivitet like utbredt som det er for nybyggene i mer urbane strøk, legger hun til.

Derfor er en øvre grense som inkluderer hytter og fritidsboliger nødvendig, mener hun.

– Men for å unngå at det blir for hardt press på boligmarkedet med sterk prisøkning, må det samtidig innføres minimumsstandarder slik at ingen risikerer å bli skjøvet ut, understreker Xue.

Elbiler er ikke utslippsfrie

Forskerne mener også at overgangen fra fossile til elektriske biler ikke er tilstrekkelig for å nå klimamålene.

For til tross for rekordsalg av elbiler i Norge er heller ikke denne teknologien godt nok utviklet til å takle kalde, norske vintre på fjellet eller ved fjorden, langt fra ladestasjoner, understreker forskerne. Utenfor byene er ikke kollektivtilbudet like tilgjengelig, noe som fører til at folk velger bensin- eller dieselbilen når de skal ut av byen og på hytta.

– Vi vet at bilen stod for 55 prosent av daglige turer og 72 prosent av feriereisene i 2013-2014. Mellom 2009 og 2014 økte tiden nordmenn tilbrakte i bil med 78 minutter, sier Xue.

Og elbiler er heller ikke utslippsfrie.

– Det er fint med elbiler, men selv om utslippene fra selve kjøringen er mindre med elektrisitet som drivstoff, så er det viktig å huske at produksjonen av bilene ikke er utslippsfri. Flere biler fører derfor til økte klimagassutslipp, påpeker hun.

Gode aktivitetstilbud i nærområdene der hvor folk bor, er eksempel på tiltak som forskerne mener kan bidra til at færre velger lange flyturer til utlandet eller lange kjøreturer til andre steder av landet, når ferien kommer.

– Vi kan ikke fortsette som før og tro at vi kan kjøpe oss til en løsning på klimaendringene. Vi må finne nye standarder for hva som er normalt forbruk, konkluderer Xue.

Referanse:

Jin Xue, Hans Jakob Walnum, Carlo Aall, Petter Næss Two Contrasting Scenarios for a Zero-Emission Future in a High-Consumption Society Sustainability 2017, 9(1), 20; doi:10.3390/su9010020

Studentenes helse- og trivselsundersøkelse (SHoT) er Norges største i sitt slag. Den tar for seg studentenes helse og trivsel i bred forstand. Tall fra samme undersøkelse i 2014, viser at én av fem norske studenter sliter med alvorlige psykiske plager. Samtidig forteller én av seks studenter at de er ensomme. Rektor Mari Sundli Tveit ved NMBU mener undersøkelsen er avgjørende for å kunne se studentene og behovene deres hverdagen.

 - For mange unge, også studenter, er angst og depresjon en del av hverdagen. De er stressa og slitne og redde for ikke å lykkes. Utdanningsinstitusjonene har et stort ansvar for å gjøre noe med dette. Derfor trenger vi å vite så mye som mulig om hvordan det står til med studentene. Hvordan trives de? Hvordan er helsa deres? Hvordan er livet utenfor lesesalene?

Rektor Mari Sundli Tveit

Foto

Håkon Sparre

Sundli Tveit oppfordrer egne studenter til å delta.

- Gjennom å svare på undersøkelsen, kan studentene hjelpe oss å hjelpe dem. Derfor er det veldig viktig at alle svarer så ærlig som mulig, sier rektor Mari Sundli Tveit.

Studentenes helse- og trivselsundersøkelse (SHoT) sendes ut hvert fjerde år og kartlegger studentenes helse og trivsel under studieløpet. Tilsammen 160 000 studenter over hele landet mottar undersøkelsen. Studentsamskipnadene som samarbeider om undersøkelsen. Den utføres av Folkehelseinstituttet, som også forsker videre på funnene.

De første studentene vil få tilsendt undersøkelsen allerede fra tirsdag 6. februar.

Lenke til studentundersøkelsen om helse og trivsel finner du her.

NMBU vil gjennomføre en egen undersøkelse for studenter med utenlandsk statsborgerskap i løpet av 2018.

NMBU-studentene oppfordres til å delta i undersøkelsen.

Foto

Illustrasjon