Månedens sit-rap ser tilbake på vår sjette årskonferanse, som ble avholdt 24. oktober. Med temaet, "Læringsutveksling-Planlegging i et profesjonsfellesskap", fikk vi løftet frem viktigheten av felles refleksjon og erfaringsdeling på tvers av fagmiljøer.
Konferansen ga rom for innsikt, dialog og nye perspektiver på hvordan profesjoner kan planlegge sammen – og lære av hverandre.
Også i år hadde vi rundt 80 påmeldte (noen færre deltok). Se mer om programmet her.
Begrepet profesjonsfelleskap er utledet av materialet som vi samlet inn gjennom spørreundersøkelsen fra i vår. Den var rettet mot aktørene i planleggingens praksisfelt. Svarene i undersøkelsen viste at praksisfeltet er ett felt med mange veier inn.
Av de 830 som svarte på undersøkelsen, hadde omtrent halvparten utdanning innen arealplanlegging eller en form for arkitektutdanning. Den andre halvparten kommer fra et bredt spekter av fag: naturvitenskap, juss, sosiologi, statsvitenskap, økonomi, geografi, samferdsel, ulike ingeniørfag, samt kunst og kulturfag. Registreringene viser at det er stor grad av læringsutveksling innenfor dette felleskapet av mange ulike profesjoner og faglige bakgrunner.
Er planlegger en profesjon?
Det er med andre ord vanskelig å si at planlegging utføres av folk med en spesifikk utdanning, men kan de som utøver planlegging defineres som en profesjon av planleggere? Ifølge Rune Slagstad og Jan Messel som har skrevet boka Profesjonshistorier (2014), er en profesjon en yrkesgruppe med akademisk utdanning. De sier også at en profesjon har monopol på visse arbeidsoppgaver, dvs. eksklusiv rett til å utføre bestemte typer arbeid. En profesjon er ofte organisert i profesjonsforeninger som ivaretar både faglige og politiske interesser, og som bidrar til vesentlig definisjonsmakt over det faglige innholdet. Det eksisterer en høy grad av intern kontroll, for eksempel ved å kunne regulere utdanningene sin praksis og etikk.
Utfra denne definisjonen kan flere av de utdanningene som vi finner igjen i planleggingens praksisfelt, tolkes som en profesjon (arkitekt, jurist og ingeniør). Mens planlegger, kanskje bare vil tikke av på at det er en yrkesgruppe med akademisk utdanning, men heller ikke det er absolutt. Det er fullt mulig å praktisere som planlegger uten å ha en akademisk grad. Det er dette mangfoldet og mangel på organisatorisk entydighet som gjør SITRAPs kartlegging så relevant.
Vår undersøkelse viser høy mobilitet mellom typer av arbeidsplasser involvert i planlegging, mange henter sin arbeidserfaring fra både offentlig og privat virksomhet og veksler mellom ulike typer av dem. Et annet trekk er at arbeidsoppgavene i liten grad synes å avhenge av utdanning. Fra de som har svart på undersøkelsen, synes det som om de utfører mange av de samme oppgavene, uansett hvilken fagbakgrunn de har. Det er med andre ord et profesjonsfellesskap hvor vi tror læringsutvekslingen er stor. Hvordan dette skjer, og om dette gir noen fordeler for kvaliteten på planleggingen eller på resultatet av planen, har vi ikke dukket ned i.
Samtale i profesjonsfelleskapet
På årskonferansen ble funn fra spørreundersøkelse og intervjuer, presentert og diskutert med en rekke fagpersoner. Dette bidro til å utdype forståelsen av materialet vårt. Vi hadde en bolk med relativt nyutdannede arkitekter og planleggere i samtale med arbeidsgivere. Vi snakket om forventningene til hva man skal kunne og hva man har lært som har gjort det mulig å gå inn i en profesjonell praksis. De unge, særlig arkitektene, fremhevet at utdanningen deres hadde gitt dem evnen til å lære og håndtere nye ting. Vi fikk også bekreftet at overgangen til arbeid i offentlig sektor krever innsikt i andre forhold enn det rent faglige. Man må faktisk forstå det spesielle ved å være innenfor kommunen som institusjon.
Den andre bolken handlet om mangfoldet og hvordan samarbeidet i praksis foregår. Her fikk vi innblikk i et felt hvor det er mange veier inn, og i stor grad bekreftet, at det er et felt hvor læringen skjer på kryss og tvers. Siste bolk handlet om refleksjon som metode i utdanning og arbeid. Her var det mye å kjenne seg igjen i. Både læringsutveksling og innsikt i hva vi faktisk gjør – og hvorfor det noen ganger virker og andre ganger ikke – krever at vi tenker over det og tar oss tid til å reflektere sammen, snakke om det.
Samtalene bekreftet at mye av det vi har funnet ut, er relevant – men ikke overraskende. Det beskriver et praksisfelt som mange kjenner seg igjen i. Verdien for SITRAP ligger i at det gir oss innsikt som anerkjenner hvordan planleggingsfeltet faktisk er satt sammen og fungerer. Denne innsikten skal vi bruke til å løfte utdanningenes rolle.
Utdanningene i Norge samles
Dagen før konferansen hadde vi derfor invitert til et lukket seminar med lederne av studieprogrammene som leverer kandidater til dette feltet. Det vil si ulike planleggerutdanninger i spennet fra samfunnsgeografi til arkitektur. Hensikten med seminaret var å trekke opp bredden i utdanningstilbudet i Norge og kartlegge kompetanseprofiler. Vi må se hva vi har, for å kunne diskutere hva som antas å være en fremtidig kompetanse og ressursbehov.
Målet med seminaret er å komme frem til en felles forståelse av bredden i utdanningstilbudet og hvordan tilbudet overlapper eller komplementerer hverandre. Rundt 25 ulike studieprogrammer var representert. I tillegg til oss fra NMBU, deltok NTNU, AHO, BAS, UiA, UiO, UiB, UiS, Nord og HVL, samt KS. KS har et etterutdanningstilbud (Samplan). Det er viktig å se dette sammen med etterutdanningen ved AHO og NMBU.
Vi tror at et samlet utdanningsmiljø kan bidra til å styrke arkitektur- og planfagenes rolle i møte med fremtidens samfunnsutfordringer. Derfor inviterte vi nasjonale aktører fra både plansektoren og høyere utdanning. Det var svært viktig at statssekretæren fra KDD deltok. Martin Østtveit-Moe, sammen med Silje Flage Dragsund og Hilde Sponheim fra DogA, presenterte hvordan departementet skal følge opp den nasjonale arkitekturstrategien.
Vi hadde også med oss sekretariatslederen for Kompetansebehovsutvalget, Karin Hårstad Fonn, som ga oss et interessant innblikk i utvalgets arbeid og noen perspektiver på samfunnets fremtidige kompetansebehov.
Dersom vi mener at romlig planlegging er en kritisk samfunnsfunksjon – nødvendig for å opprettholde velferdssamfunnet, bidra til bærekraftig utvikling og ivareta beredskapshensyn – må vi spørre: Hva er driverne, og hva er truslene mot å opprettholde kompetansen i hele landet?
Til å reflektere rundt dette fikk vi også gode innspill fra Lina Ingeborgrud fra NIFU, som delte tanker om hvordan vi kan tenke fremover, og hva bærekraftkompetanse betyr for planleggingsfeltet og utdanningenes ansvar.
Veien videre
Det som skjer videre nå, er at vi skal oppsummere materialet vi har samlet om hvordan læring i praksisfeltet skjer. Vi skal tolke og drøfte hva dette kan bety for utdanningene og måten vi underviser på. Med tanke på at profesjonsfellesskapet er så mangfoldig og avhengig av mange ulike utdanninger vil vi tenke at det er viktig å opprettholde et spenn av utdanninger som supplerer og komplementerer hverandre. Det betyr at vi i større grad må tenke samarbeid og muligheter for nasjonal utveksling både av studenter og undervisere for å dra nytte av de ulike utdanningenes spesialkompetanse. Derfor er det fint å kunne gjengi en resolusjon som et samlet planfaglig utdanningsmiljø kom frem til:
- • Profesjonsfelleskapet må danne kjernen i planleggingens kompleksitet.
- • Vi må samarbeide om faglig mangfold for økt gjennomslag.
- • Etablere nasjonale utvekslingsordninger som fremmer tverrfaglig kompetanse.
- • Utnytte faglig fellesskap og bredde i planforskningen for å styrke gode utdanningstilbud.
Vi setter stor pris på engasjementet og ser frem til videre læringsutveksling!
Vi takker alle paneldeltakerne med et bidrag til Leger uten grenser sitt arbeid i Gaza.