De trodde de skulle lede Veterinærhøgskolen under flyttingen til Ås sommeren 2019 – to år og en pandemi senere nærmer de seg endelig målet.
– Hadde vi visst at flyttingen skulle ta så lang tid, at det skulle bli så mange forsinkelser og at vi skulle få koronapandemien på toppen, da hadde ingen
av oss gått inn i dette her, sier Anne Storset, dekan ved Veterinærhøgskolen.
Sammen med instituttlederne Trine L’Abee-Lund, Olav Reksen, Åse Risberg og
Finn-Arne Weltzien leder hun Veterinærhøgskolen. Det er store og mange avgjørelser som må tas hver dag. For Anne ble det viktig å skape en ledergruppe med felles mål og retning da hun ble dekan i 2017.
– Vi bestemte oss for å jobbe sammen om å løse oppgavene. En ledergruppe kan velge å være «storting» der alle står på barrikadene for sine saker, eller «regjering» der vi spiller på lag, forteller Trine som er instituttleder ved Institutt for parakliniske fag.
Ønsket en «samarbeidsledelse»
Anne forteller at valget er bevisst. Da hun tok over, var Norges Veterinærhøgskole omgjort til fire av syv institutter under Fakultetet
for veterinærmedisin og biovitenskap. Instituttene samarbeidet om utdanning av
veterinær- og dyrepleierstudentene, men opererte selvstendig og kjempet for sine egne saker. Da alle de fire instituttene ble samlet under Veterinærhøgskolen, ønsket hun økt grad av fellesskap og samarbeid innad på
fakultetet.
– Å være leder er en ensom posisjon. Derfor er det å skape en trygg, åpen og ærlig ledergruppe, der instituttlederne kan få påfyll og komme styrket ut, noe som gagner alle, sier hun.
Finn-Arne Weltzien er instituttleder ved Institutt for prekliniske fag og patologi. Han er biolog og ble ansatt i stillingen i 2019. Finn-Arne nikker til Annes utspill.
– Ingenting er så gøy som å lykkes i lagspill. Jeg har ofte mer energi når jeg går fra lange ledermøter enn da jeg kom. Vi står sammen og utvikler hverandre, sier han.
Å lede hjemmefra
Ledergruppen sitter i et av Veterinærbygningen på Ås sine store undervisningsrom, Innsikten. Det er rundt tre meter mellom dem, så de er godt innenfor regjeringens nåværende smittevernregler under den pågående koronapandemien.
Viken fylke og Oslo har vært hardt rammet. Det har påvirket Veterinærhøgskolen kraftig. Lederne har sittet på hjemmekontor og
ledet fra Teams, Zoom og over telefon. Det er ingen enkel oppgave. Likevel, de nikker til hverandre, lar hverandre prate i fulle setninger og plukker opp hverandres poenger.
Ledererfaring fra forskning
Lederteamet ved Veterinærhøgskolen har funnet en samarbeidsmåte som fungerer for dem. Ved å diskutere åpent og ærlig, bruke gode argumenter og la de beste argumentene vinne, er det lettere å fordele ressursene og kunne forsvare valgene etterpå. Samarbeidsmåten har nok sammenheng med at gruppen har ledelsesbakgrunn fra forskning.
– En viktig oppgave som leder av en forskningsgruppe er å skape en gruppe som
kan finne gode løsninger på problemer. Gjennom den måten å jobbe på fikk jeg
erfaring med hvilke ressurser det bor i kollegene mine, forteller Olav Reksen som
har vært instituttleder ved Institutt for produksjonsdyrmedisin i to omganger. Den første var fra 2010 til 2014. I 2018 tok han igjen over stafettpinnen.
Flytteprosess med forviklinger
Veterinærhøgskolens ledergruppe var klar over at den største oppgaven i denne perioden ville være å flytte fra Adamstuen til Ås. De visste at flyttingen ville innebære mye jobb, men da koronaen traff verden i starten av 2020, økte arbeidsmengden enormt.
Lokalene på Adamstuen hadde fått kun helt nødvendig vedlikehold gjennom mange år på grunn av snarlig flytting, som stadig ble forskjøvet frem i tid. Koronasituasjonen krevde dessuten mer plass for å skape avstand mellom ansatte for å redusere smittetrykket. Den plassen fantes ikke på Adamstuen.
Hesteklinikken hadde ikke vært ordentlig i drift siden sommeren 2018, da det oppstod gjentatte utbrudd av salmonella og gamle lokaler gjorde sanering i den grad som krevdes, umulig. I tillegg utsatte Statsbygg innflyttingen på Ås flere ganger med kort varsel. Lederteamet måtte ta valg om hvordan Veterinærhøgskolen skulle komme i hus på Ås helskinnet og raskest mulig. For mens oppgavene hopet seg opp, så reiste Veterinærbygningen seg.
FAkta:
Fra NVH til NMBU
2005 – Norges landbrukshøgskole ble
Universitetet for miljø- og biovitenskap
(UMB).
2008 – Fusjonen mellom NVH og UMB
ble vedtatt. Det ble bestemt at man
skulle flytte NVH fra Adamstuen til Ås.
2014 – NVH og UMB ble fusjonert,
og byttet navn til Norges miljø- og
biovitenskapelige universitet, NMBU.
«Norges veterinærhøgskole» som navn
ble fjernet. NMBU fikk tre fakulteter, og
NVHs fire institutter ble slått sammen
med tre andre fra UMB og ble Fakultet
for veterinærmedisin og biovitenskap
med Øystein Lie som dekan.
2017 – NMBU ble omorganisert og fikk
syv fakulteter i stedet for tre. De fire
instituttene innen veterinærmedisinske
fag ble igjen samlet under én ledelse og
heter nå «Veterinærhøgskolen». Anne
Storset ble dekan.
Kilde: regjeringen.no, snl.no og NMBU.
– Flyttingen gir fantastiske muligheter
Åse Risberg er den ferskeste lederen i gruppen. Når dette intervjuet blir gjort, har hun vært leder for Institutt for sports- og familiedyrmedisin i et halvt år, men før hun fikk jobben var hun prosjektleder for brukerutstyrsprosjektet og ibruktakelse i Prosjekt Campus. Det er en svært nyttig erfaring å ha
med seg som instituttleder.
– Flyttingen er en fantastisk mulighet. Jeg er glad for å kunne være med å bidra til at vi kan få ut potensialet som ligger i de nye bygningene og fasilitetene. Jeg er fersk som leder, men min bakgrunn gjør at jeg kjenner bygget godt og har stor kunnskap om hva vi skal inn i. Det tror jeg er et gode i jobben min, sier hun.
Å dele på kontrollen
– Det å være leder er egentlig å jobbe strategisk, se de store linjene, men vi har hele tiden også måttet være nede i detaljene, forteller Anne.
– Vi har måttet ta avgjørelser fortløpende. Hvis vi ikke gjør det, så går toget og vi står igjen på perrongen. Vi har ikke tid til å la være å ta avgjørelser og ha lange prosesser gående, forteller Trine.
Trine trekker frem at det i krisetid kan være fristende som leder å stramme inn overfor de ansatte for å få mer kontroll. I den situasjonen som oppstod, var det verken mulig eller riktig å stramme inn. Det var for mange rutiner og
systemer som skulle etableres. De ansatte er svært kompetente og har erfaring til å ta egne beslutninger.
– Vi har sluppet kontrollen fra oss i stedet for å stramme inn, sier hun.
Olav er enig:
– Hos oss på produksjonsdyrmedisin så vi at sakskomplekset var så stort og overveldende at det var for stort for en eller to personer å ha oversikt over. Taktikken ble å ha en ledergruppe som jeg kunne stole på. Det er et stort potensial i å la folk ta ansvar, sier Olav.
– Spørsmålet er om vi gjorde det av nødvendighet eller klokskap, forsetter Anne.
– Nødvendighet, svarer Olav.
– Vi tar erfaringen med oss, selv om vi slapp løs og lot mange ansatte ta langt større ansvar av nødvendighet, så kan vi videreføre det av klokskap, sier Trine.
– Suksessfaktoren for i det hele tatt å få til noe, er å ha en operativ ledergruppe på instituttene. Vi er helt avhengige av å ha folk under oss som tenker, handler og tar avgjørelser på eget initiativ. Da får man en effektiv organisasjon som beveger seg fremover, avslutter Olav.
Høy kunnskap om pandemi og smittevern
Ved Veterinærhøgskolen har mange stor kunnskap om mikroorganismer, zoonoser og ikke minst smittevern. Det var en kunnskapsrik institusjon som opplevde at koronapandemien traff verden tidlig i januar 2020.
– Vi lærte på veterinærstudiet at det bare var et tidsspørsmål før en ny pandemi ville treffe verden. Likevel er man aldri forberedt, ikke ordentlig. Jeg klarte ikke å forestille meg konsekvensene av nedstengingen av samfunnet, forteller Trine.
Finn-Arne tar ordet og forteller om en av de ansatte på Prepat som tidlig var realist i møte med pandemien.
– Han sa at vi kunne glemme et åpnere samfunn i 2020. Høsten 2020 sa han at vi
kunne vente oss at det skjedde noe med åpningen av samfunnet sommeren 2021. Jeg tenkte det var voldsomt så negativt tenkt, men han hadde jo rett.
Anne har en doktorgrad i virologi. Koronavirus kjenner hun godt.
– Jeg ble veldig skremt. Viruset infiserer mange organer og kan gi store skader. Det som har overrasket meg i denne pandemien er hvor raskt det har latt seg gjøre å utvikle gode og effektive vaksiner, sier hun.
Anne forteller at teknologien og kunnskapen som har gitt verden muligheter
for effektiv diagnostikk og mRNA-vaksiner, ikke var der for fem til ti år siden.
– Det er skremmende å tenke på at vi ikke hadde teknologien og maskinene til
å håndtere dette for få år siden. Folk flest i Norge ser at «dette går jo fint», men det var på hengende håret at vi hadde møtt et virus vi slett ikke kunne håndtert, sier hun.
Støttet Sveriges tilnærming
Olav har jobbet mye med modellering av sykdomsspredning innen epidemiologi og reagerte på regjeringens strategi om å holde R-tallet under én. Han forventet at med den tilnærmingen ville vi oppleve smittebølge på smittebølge.
– Jeg støttet Sveriges håndtering i starten. Jeg kunne ikke forestille meg at vi ville få vaksiner så fort.
– Men du har endret mening nå? spør Finn-Arne.
– Jeg skiftet mening etter en måned, smiler Olav.
Uvurderlig innsats fra ansatte
Kunnskapen som finnes på Veterinærhøgskolen har vært god å lene seg på for ledergruppen. På alle nivåer er det tatt selvstendige og gode avgjørelser om smittevern. Både studenter og ansatte hadde stor kunnskap fra før.
– Vi har klart, med uvurderlig hjelp fra de ansatte, å holde oppe mye aktivitet og fått lite smitte inn, sier Anne.
Hun banker lett i bordet. Ingenting er over ennå.
– Folk har forholdt seg rolige. Det har vært liten grad av panikk her, utdyper Finn-Arne.
Olav fortsetter og forteller at Veterinærhøgskolen hadde stått i sjakk matt om
ikke underviserne hadde tatt kraftige grep og laget nye opplegg for studentene fra den ene dagen til den neste.
– Hele studieprogresjonen har vært avhengig av at folk har strukket seg langt for
å lage nye opplegg, samarbeide om løsninger og finne gode, smittebeskyttende tiltak. Men til tross for alt vi gjør, har vi ingen garantier for at vi klarer å holde smitten ute, sier Olav.
Stort ansvar å holde virksomhet åpen
Åse nikker. De fleste som jobber på Sportfamed er fysisk til stede i klinikkene hver dag. Det er ikke alltid lett å holde avstand – i alle fall ikke to meter. Alle bruker munnbind og har kontroll på smittevernreglene, men likevel er det mange ukjente faktorer som kan bringe smitten inn.
– Jeg puster lettet ut hver dag jeg ikke får beskjed om smitteutbrudd, forteller Åse.
– Det er et stort ansvar å ha. Det er vi som ledere som har tatt avgjørelsen om å ha aktivitet hvor folk møtes. Hvis en ansatt eller student blir smittet og blir alvorlig syk, da er det vi som har tatt avgjørelsen om at de skal være på jobb. Når jeg tenker på det ansvaret, da blir jeg svett, sier Trine.
Digitalisering på rekordtid
Finn-Arne forteller han er svært imponert over hvordan digitaliseringen av undervisningen har gått. Flere av de andre nikker og understreker at det for dem oppleves som noe som bare har skjedd. Det har ikke vært klager. Folk har brettet opp ermene og fått det til å fungere.
– Dette er Veterinærhøgskolen på sitt beste, understreker Anne.
Under pandemien og nedstengningen har Veterinærhøgskolen hatt rundt 20 disputaser, som er som et normalt år.
– Vi ser at våre ansatte har levert i denne krevende tiden, sier Trine.
Sterke fagmiljøer og tettere fellesskap
Arbeidet med flyttingen vil bli fullført, koronapandemien vil på et tidspunkt være
historie. Da er det tid for å ta faget tilbake, bygge kultur i nytt bygg og se fremover.
– Vi skal velge fremtiden i fellesskap. Alle skal få forme hvordan vi skal jobbe
i det nye bygget. Vi trenger nå å sørge for faglig og sosialt påfyll, for så å gå videre mot de resultatmålene regjeringen har satt for dette byggeprosjektet med økt produksjon innen forskning, innovasjon og undervisning, sier Anne.
Veterinærbygningen vil gjøre ansatte kjent med hverandre på nye måter. Folk
vil møtes i trapper, i Hippocampus og på vei til Bikuben. Ledergruppen tror det vil skape samhold ved Veterinærhøgskolen på en god måte.
– Fremover vil vi se en Veterinærhøgskole som er én enhet der alle bidrar
til fellesskapet, men at det er fagmiljøene som gjør oss sterke. Vi har stor faglig
kompetanse, og den skal vi være stolt av. En god balanse mellom samhold og identitet i fagmiljøene og fellesskap med hele fakultetet er det vi skal strekke oss etter, sier Anne.
Artikkelen er en del av magasinet Adamstuen som kom ut sommeren 2021.