Den siste tiden har NMBU fått mye oppmerksomhet for reklamekampanjen «Ta ikke en bachelor i irrelevans». Poenget var å løfte frem at NMBU tilbyr relevante studier – særlig innen realfagene.
Det som har interessert meg i den påfølgende diskusjonen, er at mange synes å mene at det er studier innen humaniora og samfunnsfag som skal forstås som irrelevante. Om så er tilfelle, er det behov for litt voksenopplæring. Men først en omvei.
Jeg er helt enig i at vi som jobber med høyere utdanning skal sørge for at våre studier er relevante, og at studentene utdannes til å kunne bidra i et samfunn i rask endring. Det er ingen grunn til å snakke ned realfagene – selvsagt trenger vi kandidater som har kunnskap om gris, ku, matproduksjon, energi, fotosyntese, ja, alt som kan regnes på og forstå i lys av både hvordan vi kan utnytte og bevare naturen.
Men, det er et langt steg fra dette til å hevde at det er irrelevant å studere kultur og samfunn – eller å føle seg krenket av reklamen hvis man tilhører disse fagene. Jeg synes faktisk det er like ille å føle seg truffet av reklamestuntet, som det er å mene at utdanning innen kultur og samfunn faktisk er irrelevante.
Heldigvis er unge mennesker klokere enn som så. De forstår at samfunnet trenger språkvitere, sosiologer, samfunnsgeografer, etnografer, historikere, medievitere etc. etc. Og heldig er vi som samfunn som har unge som ønsker å studere musikk, selv om det ikke står en ledig stilling til dem når de er ferdig. Vi trenger studenter til disse fagene fordi samfunnet vårt er avhengig av at vi opprettholder et kunnskapsnivå og dannelse innen kultur og samfunn. Det bør være unødvendig å si; dette er beredskap og en vesentlig side av samfunnets sosiale bærekraft.
Så hva er egentlig problemet med å ta en bachelor eller master i et fag som ikke leder direkte til en «relevant» jobb? Jeg skal ikke svare på dette. Spørsmålet bør heller være om hva som er relevante fag for fremtidens samfunnsutfordringer, enn om vi utdanner kandidater som ikke får relevante jobber. Vi må spørre om og hvordan studieprogrammene klarer å koble fag til praksis for å nå ut til potensielle arbeidsgivere, slik at kandidatene blir etterspurt – ikke bare fordi de har en grad, men fordi de har domenekunnskap som samfunnet faktisk trenger. De som er opptatt av verdiskapning, må begynne å bekymre seg om at teknologibedrifter og industri i for liten grad ser hvordan kultur- og samfunnsfaglig kompetanse kan brukes i innovasjon. Og det er et problem dersom universiteter og høyskoler ikke klarer å synliggjøre hvordan denne kompetansen er relevant utover egne forskningsfelt. Det er særlig i møte med KI-utfordringene som vi allerede nå ser at kunstfaglige perspektiver blir relevante.
Et av mange felt vi undersøker i SITRAP er visuell kompetanse. Torunn Smith, som i en årrekke underviste i kunst, arkitektur og design i videregående skole, har gjennomført en stor undersøkelse blant tidligere elever som tok dette som tilvalgsfag til studiespesialisering. Hensikten var bl.a. å undersøke hvilken verdi faget hadde hatt for elevenes videre studier og arbeidsliv. Resultatene var tydelige: De som hadde fått en slik opplæring oppfattet at de hadde lært på en annen måte og som de hadde erfart direkte nytte av senere. Ikke minst hadde de hatt nytte av visualiseringsteknikker i kommunikasjon med andre fagpersoner. Design thinking er da også for lengst tatt inn i en rekke fag som metodikk for å forstå komplekse problemer og utvikle relevante tverrfaglige løsninger.
En av NMBUs fremste eksperter på klimapolitikk, professor Siri Eriksen, har fortalt hvordan hun sammen med kollega Frode Degvold – landskapsarkitekt og dermed visuelt skolert – fikk ny innsikt i en kompleks problemstilling da han illustrerte den. Mange har opplevd det samme: Et enkelt tegnet diagram kan formidle mer enn tusen ord. Det er ikke bildet i seg selv som er viktig, men den faglige syntesen som trer frem gjennom visualiseringen. Dette er en syntetisering som KI ikke kan gjøre alene.
Jeg mistenker at mange innen de såkalte «relevante» realfagene undervurderer hvor mye innsikt som kan vinnes ved å se et problem gjennom humanistiske og samfunnsvitenskapelige perspektiver. Jeg er overbevist om at tverrfaglighet kan gjøre deres egen forskning mer relevant og bedre forankret i en bredere samfunnskontekst.
Som vår rektor har sagt, etter at reklamekampanjen ble trukket tilbake (etter massiv kritikk): Ingen fag er irrelevante, og det er ingen grunn til å snakke ned andre fag for å løfte frem sine egne. Likevel har denne lille strafferunden gitt meg noen refleksjoner – og det har synliggjort at vi fortsatt har et stykke igjen før begreper som tverrfaglighet og transdisiplinær innsikt virkelig er integrert i praksis.