2026 har så vidt begynt, men både SITRAP og min egen arbeidshverdag er allerede preget av viktige faglige begivenheter: SDG konferansen og et «Bylov symposium». Begge handler i bunn og grunn om læring over tid – livslang læring i bred forstand.
SDG-konferansen er en årlig nasjonal konferanse i Norge for universitets- og høyskolesektoren, etablert for å diskutere sektorens rolle i arbeidet med FNs bærekraftsmål.
Som NMBUs representant i programkomiteen var jeg tett på årets tema: utdanningskvalitet, livslang læring (mål 4) og samarbeid for å nå målene (mål 17). Første dag i Oslo rådhus gav internasjonale perspektiver på både klima, global utdanning og behovet for handling. Spørsmålet som alltid melder seg, er om vi klarer å gjøre disse perspektivene relevante for norsk utdanning og hva krever det av oss. Rektor Solve Sæbø, som ledet den nasjonale SDG-komiteen, oppsummerte tankevekkende ved å anvende sin bakgrunn som statistikker. Hvis ambisjonen er å oppnå en samlet helhet på tvers av alle bærekraftsmålene, er det svært mange koblinger som skal interagere.
Pedagogisk utviklingsarbeid – store ambisjoner, små ressurser
På dag 2 ledet jeg et panel med representanter fra HK-dir, UiO og NIFU. Sveinung Skule, Bjørn Stensaker og Aslaug Louise Slette diskuterte en vedvarende utfordring: Hvordan skal vi utdanne fremtidens endringsagenter når ressursene for å utvikle hvordan vi underviser, er så mye svakere enn ressursene til forskning på hva vi underviser i?
Forskningsmidlene overstiger 10 milliarder årlig finansiering fra NFR, mens det som tidligere var øremerkede midler til pedagogisk utviklingsarbeid styrt av HK-dir, var rundt 350 millioner. Etter at disse ordningene (bl.a. SFU) ble avviklet, ligger ansvaret nå lokalt i institusjonene. Spørsmålet er om drivkraften for at de faglige undervisningsmiljøene skal gjøre den ekstra innsatsen for utdanningskvalitet, blir borte uten øremerking av midler. Tony Sandset og Birgit Krogstie gav korte, men gode innsikter i hvordan SFU-miljøene ved hhv. UiO og NTNU har utviklet pedagogikk tett på fagene, helse og IT. Vi kom ikke så langt med samtalen vår, men det er viktig å fortsatt holde fokus på tematikken. NIFU-rapporten «Sammen om kvalitet?» er et viktig bidrag. Denne tar opp noen spenninger i kvalitetsarbeidet. En av dem er mellom det studieadministrative kvalitetssikringen og det faglige individuelle utviklingsarbeidet. Jeg merker det selv, hvor mange av mine kolleger som ikke har tid til å delta på faglige samtaler eller systematisere egen undervisning, fordi de føler at det institusjonelle kvalitetsarbeidet tar mye av deres tid; rapportering, evaluering og journalføring.
Både nasjonalt og internasjonalt er ambisjonen at undervisningen skal være forskningsbasert. Da må det også stilles forventninger til utvikling av undervisningspraksis og det må være ressurser til å utvikle kompetanse. Forskningsbasert undervisning er ikke bare formidling av forskningsresultater. Det er også å undervise slik forskningen har dokumentert god virkning av.
Bylov-symposiet: 750 år med læringsspor
Den 22.januar markerte vi at det er 750 år siden Magnus Lagabøtes bylov ble innført i Norge. Dersom SDG-konferansen intenderte på betydningen av tidsperspektiver i læringsprosessen ble Bylov-symposiet en mektig demonstrasjon av nettopp det.
Symposiet ble gjennomført i samarbeid mellom Høgskulen på Vestlandet, med Marius Grønning og Hans Jacob Roald som ansvarlig for ide og program. De faglige presentasjonene viste hvordan dagens praksis bygger på beslutninger som ble fattet for mer enn 750 år siden. Symposiet var opptakten til et arbeid som vil gi verdifull innsikt i hvordan vi bruker historien, både i hvordan vi kan håndtere den i planlegging, samt hvordan denne dimensjonen inngår i fagdidaktikken.
Ved å studere historiske endringsprosesser kan vi identifisere mønstre, stiavhengighet og brudd. Antakelsen er at dette hjelper oss til å bedre forstå kompleksitet og dermed utfordringer i samtiden og kanskje fremtidige muligheter. Det er her Bylov- symposiet møter SDG-konferansen. Ett av hovedinnleggene var av fremtidsforsker Riel Miller. Han har utviklet teori og metoder som kan bidra til at måten vi tenker om fremtiden. Fremtids-literacy er en ferdighet. Han mener vi må lære oss å lese fremtiden åpent og uten fordommer for å bli mer forberedt på uforutsigbarhet og usikkerhet.
Bærekraft og beredskap
et lange blikket – både bakover og fremover – er en forutsetning for god utdanning, god planlegging og god samfunnsutvikling. I en tid der beredskap og samfunnssikkerhet får stadig større plass, mener jeg det viktig å holde fast ved at et bærekraftig samfunn nettopp er et godt beredt samfunn. Det er derfor vi ikke bare trenger gode forutsetninger for å forske på hva det skal undervises i, men også på hvordan vi skal undervise.