Selvforsyning med mat er viktig beredskap, men den norske selvforsyningsgraden er for dårlig, mener NMBU-forskere.
Matsikkerheten i Norge hviler tungt på én forutsetning: at verdenshandelen fungerer.
Så lenge grensene er åpne og forsyningskjedene går som normalt, får vi maten vi trenger.
Men hvis importen stopper opp – f. eks på grunn av krig, klimaendringer, politisk uro eller handelskonflikter – blir situasjonen lett krevende.
Det er hovedbudskapet i kapitlet «Norsk matsikkerhet og beredskap i en uforutsigbar verden», skrevet av NMBUs professor Ruth Haug og førsteamanuensis Christian Anton Smedshaug i den nye antologien Totalberedskap, som lanseres neste uke.
Antologien er redigert av Per Martin Nordheim-Martinsen, professor i samfunnssikkerhet og europeisk politikk og dekan ved Fakultet for landskap og samfunn ved NMBU, og 7 av 17 kapitler er skrevet av NMBU-forskere.
Avhengig av verden rundt oss
«Den russiske invasjonen av Ukraina i februar 2022 bidro til å avdekke sårbarheter i det globale matsystemet,» skriver forfatterne.
Krigen førte til høyere matpriser, knapphet på korn og økt usikkerhet i mange land – også i Norge.
Ifølge Meld. St. 11 (2023–2024) ble Norges selvforsyningsgrad for 2023 beregnet til 45 prosent av maten målt på energibasis, hvis man ikke korrigerer for importert fôr.
Korrigerer man for importert fôr til husdyr, blir tallet enda lavere: 39 prosent.
Det betyr at under halvparten av maten vi spiser, i et normalt kosthold, kommer fra norsk produksjon.
Det gjør Norge til et av industrilandene i verden med lavest selvforsyning.
Selvforsyningsgraden er den andelen av normalkostholdet som dekkes gjennom innenlandsk produksjon.
Høy dekning - men bare på papiret
Samtidig har Norge en høy såkalt dekningsgrad. Den inkluderer all mat som produseres i Norge, også det som eksporteres. I 2022 var dekningsgraden på 91 prosent, før den falt til under 90 prosent i 2023.
Forklaringen ligger først og fremst i fisk. Norge fanger og produserer enorme mengder sjømat, langt mer enn vi selv spiser.
Men dekningsgraden er en teoretisk størrelse, påpeker forfatterne:
Det er stor usikkerhet knyttet til hvor mye av denne maten som faktisk vil være tilgjengelig og anvendbar i en krisesituasjon.
«Dersom man bare bruker selvforsyningsgraden som mål på norsk matsikkerhet, ser situasjonen mørk ut,» skriver de.
Føre var – eller det ordner seg?
Debatten om matsikkerhet preges av to hovedsyn, ifølge Haug og Smedshaug.
Det ene er en «føre-var-tilnærming», som tar til orde for å styrke matberedskap og selvforsyning. Det andre kan oppsummeres som «det ordner seg», og bygger på tillit til markedet og internasjonal handel.
Forfatterne er tydelige på hvor de står: Norge bør velge en «føre-var-tilnærming».
Det globale matsystemet er i økende grad truet av inflasjon, høye transportkostnader, klimaendringer, krig og handelshindre.
Økt bruk av toll og proteksjonisme, som Trump har truet med i flere omganger siden han ble innsatt som amerikansk president i 2025, kan få direkte konsekvenser for mattilgangen.
Poteter, rotgrønt – og fisk
Hva kan Norge faktisk leve av dersom krisen blir langvarig?
Svaret er overraskende jordnært: poteter og rotgrønnsaker.
Disse har det høyeste energipotensialet per arealenhet i Norge, og kan dyrkes over store deler av landet. Sammen med villfisk – som ikke krever fôr – utgjør de ryggraden i en mulig krisediett.
Korn er mer krevende. I et normalår produserer Norge rundt 1,2 millioner tonn korn. Bare en fjerdedel er matkorn, resten går til husdyrfôr. Samtidig består rundt 80 prosent av kornforbruket vårt av hvete, som har begrenset dyrkingspotensial i Norge.
Likevel finnes det nødløsninger.
«Korn kan i større grad spises som grøt, velling og flatbrød om det kniper,» skriver forfatterne. Det vil imidlertid redusere tilgangen på fôr til husdyr.
Melkeforbruket kan også økes, men bare til et visst punkt. Det er nemlig sannsynlig at Norge vil mangle kraftfôrråvarer til å holde ytelsen oppe per melkeku.
«Det er med andre ord plantene og fisken vi vil måtte sette vår lit til i første omgang – da særlig villfisk, poteter og rotgrønnsaker.»
Christian Anton Smedshaug og Ruth Haug under konferansen "Food and society: Paths to Sustainable Food Systems". Foto: Tommy Normann
Kornlagre: en nøkkel
Et viktig tiltak er beredskapslagring av korn. Globalt var to tredeler av verdens kornlagre i 2022 samlet i EU, Kina, USA og Brasil – med Kina på topp.
I Norge ble kornlagringen avviklet i 2003, men gjenopprettet i 2024.
I Totalberedskapsplanen fra januar 2025 er målet å nå 50 prosent selvforsyning innen 2030, og å bygge opp kornlagre tilsvarende tre måneders forbruk innen 2029.
Forfatterne mener dette ikke er nok.
De tar til orde for lagre som dekker minst seks måneders forbruk – og peker på Finland, som har beredskapslagre for ni måneder, som et forbilde.
Vi bør spise mer norskprodusert mat
Økt selvforsyning handler ikke bare om jordbrukspolitikk, men også om hva vi spiser.
Norske forbrukere bør i større grad oppfordres til å velge norskprodusert mat, blant annet gjennom pris- og avgiftsmekanismer, bedre tilgjengelighet og økt bevissthet, påpeker forfatterne.
Samtidig er det matvarer som det vil være vanskelig – eller umulig – å erstatte med norsk produksjon: F. eks ris, mais, kaffe, te, vin, krydder, kakao, nøtter - og frukt som bananer, avokado, appelsiner og mango.
Fra et agronomisk ståsted er det fullt mulig å bli langt mer selvforsynt, konkluderer forfatterne. Men politisk, økonomisk – og ikke minst kulturelt – vil det bli krevende.
Et sårbart system
«Det norske matsystemet fremstår som sårbart i møte med forskjellige typer kriser,» skriver Haug og Smedshaug.
Nettopp derfor må matsikkerhet tas på alvor – før krisen rammer.
Skal Norge stå bedre rustet, krever det et levende jordbruk, sterkere jordvern, økt selvforsyningsgrad og betydelig større korn- og såfrølagre.
Og kanskje også en ny respekt for poteten.
Se også: «Kan vi leve av bare kortreist mat?» hvor fire NMBU-forskere forklarer mer om styrker og utfordringer for norsk selvforsyning: