Bedre modeller gir tryggere atomberedskap

Et atomuhell kan medføre at store mengder radioaktive isotoper slippes ut i lufta. Disse isotopene kan transporteres over lange avstander. Det skjedde etter Tsjernobyl i 1986, og igjen etter Fukushima i 2011.

Slike utslipp kan skade mennesker, dyr og natur, og krever at myndighetene handler raskt.

Hvor havner radioaktiviteten?

Etter en atomulykke kan små partikler med radioaktivitet sveve gjennom lufta og falle ned med regnet. Dette er en av de viktigste måtene radioaktivt materiale havner på bakken.

Men hvordan vet vi hvor disse partiklene faktisk havner? Svaret ligger i atmosfæriske transportmodeller, dataprogrammer som beregner hvordan luftstrømmer og nedbør flytter radioaktive partikler.

– Disse modellene legger grunnlaget for kart som viser luftkonsentrasjoner og nedfall, forklarer ph.d.-kandidat Magnus Ulimoen.

Det er basert på disse modellene at myndighetene vurderer stråledoser og planlegger tiltak som evakuering eller matrestriksjoner.

Usikkerhet er en del av svaret

Ulimoens forskning handler om å gjøre disse modellene bedre – ikke bare mer presise, men også mer ærlige om usikkerheten. For det er ikke nok å vite hva som kan skje. Vi må også vite hvor mye vi kan stole på beregningene.

Han har jobbet med tre typer usikkerhet:

• Strukturell usikkerhet: Hvordan håndterer modellen regn og nedfall?
• Scenario-usikkerhet: Hva vi vet om utslippet og været?
• Kildelokalisering: Hvordan vi finner ut hvor et utslipp kommer fra?

Fra Tsjernobyl til Ruthenium

Ulimoen testet modellen på tre virkelige hendelser:

1. Tsjernobyl: Her forbedret han hvordan modellen beregner våtdeposisjon – altså hvordan radioaktive partikler faller ned med regnet. Resultatet ble mer treffsikre kart over nedfall i Norge og Europa.
2. Fukushima: Her brukte han mange ulike værscenarier og utslippsberegninger for å vise hvordan usikkerhet kan håndteres. Ved å bruke ensembler – altså mange parallelle simuleringer – ble resultatene mer robuste.
3. Ruthenium-episoden i 2017: Da ble det målt radioaktivt ruthenium over hele Europa, men ingen visste hvor det kom fra. Ulimoens metode brukte målingene kombinert med modellkjøringer bakover i tid for å snevre inn området – og fant et sannsynlig utslippssted mellom to russiske anlegg.

Hvorfor dette betyr noe?

Etter en atomulykke må myndighetene ta raske og riktige valg. Skal folk evakueres? Skal melk kastes? Skal dyr holdes inne? For å gjøre dette riktig, trenger de modeller som ikke bare gir et kart – men også sier noe om hvor sikre vi kan være på det kartet.

Ulimoens arbeid gjør modellene mer presise og mer transparente. Det gir bedre grunnlag for beslutninger som kan beskytte både mennesker, dyr og natur.