PPID ble tidligere omtalt som «Equine Cushing» og er en endokrin sykdom som primært ses hos eldre hester. Sykdommens patofysiologi er ikke klarlagt, men settes i sammenheng med redusert dopaminproduksjon i hypotalamus som medfører økt ACTH-produksjon i hypofysen. ACTH stimulerer kortisolutskillelse fra binyrene, men det er imidlertid ikke alle hester med PPID som viser økte kortisolkonsentrasjoner i blodet, derfor anbefales analyse av ACTH.

Prøvetakingsforhold

Viktig! Angi på rekvisisjonen tidspunktet for prøvetaking og for nedfrysing.

Ta en blodprøve tilsatt EDTA tidlig om morgenen i begynnelsen av uken, fortrinnsvis mandag eller tirsdag. Det er ikke et krav om at hesten må være fastende såfremt det ikke også skal analyseres for insulin og glukose. Sentrifuger EDTA-blodet innen 2 timer, pipetter plasma i et glass uten tilsetning og frys ned. Oppbevar prøvene kjølig fram til nedfrysing.

EDTA-plasma bør sendes inn til Sentrallaboratoriet så raskt som mulig nedfryst med kjøleelement. ACTH-konsentrasjonen synker i romtemperatur og det forventes at konsentrasjonen er 5-30 % lavere etter to døgn som ordinær postforsendelse. Se informasjon om forsendelse nedenfor.

Tolkning: Se gjerne SLUs veileder for diagnostikk av EMS og PPID.

Økte enzymaktiviteter i serum er en spesifikk indikator på leverskade hos hund og katt. ALT har mindre interesse hos andre dyrearter. ALT avspeiler en betennelsesreaksjon i leverceller (cellenekrose). ALT er derimot ingen test på leverfunksjonen. Økningen i ALT nivåene er mer et resultat av antall affiserte leverceller enn graden av affeksjon. ALT må derfor tolkes med forsiktighet som prognostisk indikator. Lave enzymaktiviteter har ingen klinisk betydning. Varig økt enzymaktivitet avspeiler en varig, aktiv betennelses-prosess i levercellene forårsaket av kronisk aktiv hepatitt eller neoplasi i lever. Neoplasier i lever utløser imidlertid ikke alltid høy ALT aktivitet.

Beregnet verdi.

Albumin dannes i leveren. Absolutt hyperalbuminemi antas ikke å forekomme og økninger i albumin konsentrasjonen skyldes vanligvis dehydrering. Lave konsentrasjoner skyldes enten nedsatt syntese (lever) eller unormalt tap (nyrer, tarm, evt. blødning).

AP-Varmebehandlet (Steroidindusert AP isoenzym)
De ulike isoenzymene av AP viser ulik varmestabilitet, noe som utnyttes for å differensiere mellom kortikosteroid indusert og ikke-kortikosteroid indusert AP. Dersom restaktiviteten etter oppvarming utgjør mindre enn 10 % sammenlignet med aktiviteten før oppvarming foreligger det ingen økning i kortikosteroid indusert AP. Utgjør restaktiviteten etter oppvarming mer enn 30 % er det et uttrykk for økning i kortikosteroid indusert AP.

AP utgjøres av en gruppe isoenzymer som produseres hovedsakelig i lever (epitelceller og hepatocytter), benvev (osteoblaster), tarmepitel, nyreepitel og placenta. En økning i total AP aktivitet skyldes allikevel vanligvis enzyminduksjon i leverceller eller osteoblaster. Unge individer i vekst med fysiologisk høy osteoblastaktivitet har høyere AP aktivitet i serum sammenlignet med utvokste, friske individer. Steroider (endogene og eksogene) induserer en økning i den SI(steroidinduserte) AP aktiviteten.

På grunn av kort halveringstid i plasma hos katt sammenlignet med hos hund tillegges selv små økninger i AP aktiviteten hos katt klinisk betydning.

Markert forøket aktivitet (>2-3 x øvre referansegrense) er forenlig med akutt pankreatitt, spesielt ved samtidig økt aktivitet for LIPASE. Falske høye verdier kan skyldes hemolyse eller ikterus. Moderat økning i aktiviteten kan skyldes redusert utskillelse over nyrene. Lave verdier kan vanskelig tillegges noen klinisk betydning. Amylase er derfor ikke egnet for å diagnostisere eksokrin pankreasinsuffisiens.

Hakeorm hos hund; hos importerte dyr; finnes ikke stasjonært i Norge.

Påvises ved eggtellingsmetoden.

Spolorm hos gris. Relativt vanlig hos smågris og slaktegris. Zoonotisk; smitte via egg i miljøet.

Påvies ved eggtellingsmetoden.

AST finnes i mange typer celler og gir vanligvis lite spesifikk informasjon. Indikerer vanligvis celleskader i muskulatur eller lever. Brukes mye som en indikator på muskel-betennelse hos hest der økningen i enzymaktivitet kommer senere og varer lenger sammenlignet med CK.

Tarmlidelser
Analyse av vitamin B12 og folat (også kalt folsyre eller vitamin B9) i serum kan være til hjelp for å differensiere lidelser i tynntarmen. Reduserte konsentrasjoner av begge relateres til atrofi av tarmvilli. Normal konsentrasjon av B12 og nedsatt konsentrasjon av folat er relatert til patologiske forandringer i «brush borders». Redusert konsentrasjon av B12 og økt konsentrasjoner av folat er relatert til bakteriell overvekst i proksimale del av tynntarmen og ses også ved uttalt eksokrin pankreassvikt.

Andre konsekvenser av vitamin B12 mangel
Vitamin B12 har mange lignende effekter som folat i kroppen, spesielt når det kommer til hematologiske aspekter. Mangel på vitamin B12 vil kunne gi en megaloblastisk anemi med makrocytose og pancytopeni, identisk til folatmangel. Men vitamin B12 har i tillegg også oppgaver i andre vev enn de hematopoietiske; det er en viktig kofaktor i enzymreaksjoner (blant annet i omdannelsen av homocystine til methionin) og det antas å være viktig i normal funksjon av nervevev og i regulering av intracellulær folatmengde.

Preanalytisk påvirkning
Stabiliteten av vitamin B12 i serum er god (+/- 10 %) inntil 4 dager, også ved romtemperatur.

Preanalytisk påvirkning
Stabiliteten av vitamin B12 i serum er god (+/- 10 %) inntil 4 dager, også ved romtemperatur.

Infeksjon/sykdom som skyldes protozoer i slekten Babesia. Overføres av flått og infiserer og ødelegger røde blodceller hos pattedyr. Gir hemoglobinuri (blodfargestoff i urinen).

Babesia divergens: protozo som infiserer røde blodceller hos storfe og fører til hemoglobinuri og høy feber (babesiose, piroplasmose). Overføres av skogflått (Ixodes ricinus) og er utbredt i Norge der skogflått forekommer.

Påvises i Giemsa-fargede blodutstryk (organismer inni røde blodceller).

Baermann er en metode som benyttes til å undersøke fecesprøver for frie rundormlarver, hovedsakelig larver av lungeorm. Analysen er kvalitativ og krever 5g feces.

Orm i undergruppen Cestoda blant flatormene. Lange og båndformede; tvekjønnede; mangler tarmkanal. Sammensatt av en festestruktur fremst (scolex) og en lang kjede med ledd, der hvert ledd inneholder kjønnsorganer. Voksne ormer lever i tynntarmen; toverts livssyklus med mellomstadier i ulike mellomverter. De aktuelle artene hos norske huspattedyr avsetter ledd fulle av egg fra bakre ende av ormen (såkalte gravide ledd).

Påvisning: ledd av mange arter kan sees makroskopisk på overflaten av feces. Frie egg kan påvises ved vanlig eggtellingsmetode, men telles ikke, da utskillelsen av ledd med egg varierer frå dag til dag.

Relevante arter hos norske husdyr:
Sau/lam: Moniezia expansa
Hest: Anoplocephala perfoliata
Hund: Taenia hydadtigena; Echinococcus granulosus (import), Echinococcus multilocularis (import); Dipylidium caninum, Mesocestoides spp.
Katt: Taenia taeniaeformis; Dipylidium caninum

Økte konsentrasjoner ses ved nedsatt leverfunksjon (fettlever og subklinisk ketose hos storfe).

Bilirubin er et nedbrytningsprodukt av hemoglobin. Total bilirubinmengde består av konjugert («direkte») bilirubin og ukonjugert («indirekte») bilirubin. Ukonjugert bilirubin dannes i det retikuloendoteliale system, er svært lite vannløselig og derfor bundet til albumin i plasma. Ukonjugert bilirubin konjugeres i leveren og kommer via gallen til tarmen der det omdannes videre av bakterier. Normalt forekommer det overveiende ukonjugert bilirubin i plasma. Ved levercelleskade og ved gallegangsobstruksjon kan konjugert bilirubin diffundere fra leveren tilbake til blodet.

Undergruppe (Gasterophilidae, Oestridae) av tovingede insekter (Diptera). Holometabol utvikling. De voksne bremsefluene tar ikke opp næring, men har kun til oppgave å formere seg. Hunnbremsen avsetter enten egg eller førstestadiumslarver på verten. De tre larvestadiene er parasittiske og utvikler seg i dyra i vinterhalvåret (myiasis interna). Tredjestadiumslarvene forlater dyret vår/sommer, forpupper seg og omdanner seg til voksne bremsefluer.

Påvisning: Larver av Gasterophilus-artene har sin utvikling i magetarmkanalen og tønneformede tredjestadiumslarver kommer ut med feces frå våren og utover. Oppdages av og til tilfeldig. Tredjestadiumslarvene av hudbremsen hos rein finnes i byller i underhuden med hull ut til overflaten, og kan klemmes ut fra disse. Tredjestadiumslarvene av svelgbremsen hos rein kan bli nyst ut, eller de kan svelges og komme ut med feces.

Relevante arter:
Hest: Gasterophilus intestinalis (magebrems, hestebrems); larveutvikling i ventrikkelen gjennom vinteren.
Rein/tamrein: Hypoderma tarandi (reinens hudbrems, reinbrems; Gorm-flue). Larveutvikling i underhuden langs ryggen av dyra.
Cephenemyia trompe (reinens svelgbrems, savla). Larveutvikling i svelget.

Slekt av rundormer; finnes i tarm, luftveier, urinblære.

Relevante arter: Capillaria aereophila: lungeorm hos hund, Capillaria plica: rundorm i urinblæren hos hund, m.fl.

Påvisning: prøvemateriale undersøkes for egg.

Slekt av midd med arter hos hund, katt og kanin. Blir kalt pelsmidd. Forårsaker økt flassing og noe kløe.

Påvisning: stadier av midd, inkludert egg

Relevante arter: Cheyletiella yasguri (hund); Cheyletiella blakei (katt); Cheyletiella parasitivorax (kanin)

Cortisol viser store svingninger i løpet av døgnet og analyseres derfor som regel i forbindelse med enten medikamentell hemming eller stimulering av binyrebarken.

Binyrebarkutredning for hund, katt og hest

Lungeorm hos hund; smitte via snegler.

Påvisning: Larver påvises i feces ved Baermann-metoden.

C-reaktivt protein er et positivt akuttfaseprotein hos hund og gris (og menneske). Serum konsentrasjonen av CRP øker hos hunder og griser med ulike infeksjoner/betennelser og økningen er korrelert med årsaken, det vil si alvorlighetesgraden av infeksjonen/betennelsen som igjen henger sammen med graden av vevsskade (cellenekrose). Den viktigste kliniske nytten av CRP er for å påvise om det foreligger en infeksjon/betennelse, graden av vevsskade (cellenekrose) og ved gjentatte målinger, hvordan tilstanden utvikler seg. Når tilstanden er normalisert vil også nivået av CRP være normalt slik at CRP er en markør i ”real-time” i motsetning til for eksempel fibrinogen som er et annen akuttfaseprotein som ble brukt mye tidligere.

Slekt av encellete parasitter som hovedsaklig angriper tarmepitelceller. Omfatter mange arter som kan gi diarésykdom hos menneske, ulike pattedyr, fugl, krypdyr og fisk. Noen av artene hos dyr er zoonotiske, eksempelvis kan Cryptosporidium parvum smitte fra pattedyr, særlig kalv, til mennesker.
Infeksjon av husdyr (oocyster i feces) påvises ved hjelp av IFAT-metoden.

Parasittologisk laboratorium har også metoder for påvisning av Cryptosporidium-oocyster i vannprøver og bær.

Slekt av encellete parasitter i gruppen koksidier som kan gi diarésykdom hos unge dyr, spesielt spedgris og hundehvalper.

Påvisning: oocyster påvises ved flotasjonsmetoden.

Relevante arter: Cystoisospora suis (gris); Cystoisospora canis (hund); Cystoisospora ohioensis (hund); Cystoisospora felis (katt); Cystoisospora rivolta (katt)

Løs og hyppig avføring som kan forårsakes av parasitter, bakterier og virus.

Eksempler på aktuelle parasittologiske analyser av fecesprøver fra dyr er flotasjonsmetoden (eggtellingsmetoden, McMaster) for påvisning av parasittegg og koksidieoocyster og IFAT-metoden for påvisning av Cryptosporidium-oocyster og Giardia-cyster.

Aktuelle bakteriologiske analyser er undersøkelse for Campylobacter sp., selektiv anrikning av Salmonella sp. og kvantifisering av Clostridium perfringens.

Parasitter som ofte gir diaré, helst hos unge dyr med mangelfull immunitet er: Protozoene Giardia duodenalis; Cryptosporidium-arter; koksidier (Eimeria-arter, Cystoisospora-arter); visse rundormer som Ostertagia ostertagi (kalv, ungfe), Nematodirus battus (lam), Strongyloides westeri (unge føll), Toxocara canis (hvalper) m.fl. Ved diaré hos unge dyr bør fecesprøvene ofte også undersøkes for virus og patogene og opportunistiske bakterier, f.eks. Salmonella sp., Campylobacter sp., E. coli, Clostridium perfringens og Providencia alcalifaciens.

Den lille leverikten; i gallegangen hos mange pattedyr og mennesker. Lite patogen; suger ikke blod. Blant husdyr vanligst hos sau og storfe. Indirekte livssyklus med landsnegler som første mellomvert og maur som andre mellomvert. Smitte via larvestadium i sauemaur.

Påvisning: egg påvises ved sedimentasjonsmetoden.

Hjerteorm hos hund. Importsmitte (finnes bl.a. i Middelhavslandene og Portugal). Overføres av mygg.

Påvisning: larver/mikrofilarier påvises ved Knotts test.

E. coli finnes som normalflora i tarmen (spesielt i tykktarmen), men kan også opptre som opportunistisk eller primært patogen. Patogene isolater av E. coli kan deles inn i diaréfremkallende og ekstraintestinale patogene stammer, og videre i ulike patotyper basert på virulensfaktorer og tilhørende kliniske symptomer.

E. coli er en viktig årsak til diaré hos nyfødte grisunger, kalver og lam og kan også gi avvenningsdiaré hos griser. Ekstraintestinale infeksjoner kan forekomme hos de fleste dyrearter, for eksempel urinveisinfeksjoner (UVI), mastitt og sårinfeksjoner. E. coli kan også forårsake sepsis hos unge kalver, grisunger, lam, føll, valper og kattunger.

Slekt av bendelorm med rovdyr som endevert (voksen bendelorm i tynntarmen) og ulike pattedyr, inkludert mennesker, som mellomvert (mellomstadier i indre organer). De voksne bendelormene i tynntarmen er korte (4-5 ledd). Har same type egg som Taenia-artene. Infeksjon av mennesker med egg i miljøet kan gi alvorlig sykdom.

Påvisning: egg påvises i feces med flotasjonsmetoden (eventuelt molekylærbiologisk metode). Ved direkte mistanke om Echinococcus-infeksjon kreves spesielle smitteverntilak i forbindelse med eventuell undersøkelse av fecesprøver.

Relevante arter: Echinococcus granulosus, Echinococcus multilocularis

Metode (også kalt McMaster-metoden) for påvisning og kvantifisering av egg av rundorm og cyster/oocyster av protozoer (bestemmer antall egg/cyster/oocyster per gram feces). Basert på flotasjon, dvs. utblanding av fecesprøve i en flotasjonsvæske med påfølgende mikroskopisk undersøkelse av oppløsningen i et tellekammer.

Kan brukes for å påvise/kvantifisere egg av rundorm (vanligst), oocyster av koksidier, og eventuelt Giardia-cyster.

Slekt av encellede parasitter i undergruppen koksidier. De fleste artene formerer seg i tarmepitelceller og ødelegger disse. Mange viktige arter hos storfe, sau, geit og fjørfe. Kan gi alvorlig diaré hos unge, mottakelige dyr.

Påvisning: oocyster påvises i feces ved kvalitativ eller kvantitativ flotasjonsmetode (eggtellingsmetoden).

Parasitt som lever på vertens ytre overflate (hud, pels, fjørham).

Påvisning: ektoparasittene samles opp fra dyret ved hjelp av hudskrap, tapepreparat, støvsuging eller hårnapping. Påviser ulike utviklingsstadier, inkludert egg.

Omfatter middedyr (flått, midd), insekt (lus, tovinger, lopper), krepsdyr (m.a. lakselus), haptororm (hos fisk) og ciliater (hos fisk).

ELISA=enzyme-linked immunosorbent assay; serologisk metode for påvising av spesifikke antistoffer mot et agens i blodserum.

Protozo (mikrosporidie) som kan smitte mange ulike pattedyr; har størst veterinærmedisinsk betydning hos kanin. Formerer seg intracellulært i m.a. karendotelceller og nyretubulliceller og kan gi sentralnervøse symptomer. Smitte via sporer utskilt i urinen fra smittede dyr.

Påvisning: ELISA (serum), sporer (urin).

Parasitter som lever inni verten, for eksempel i magetarmkanalen, lunger/luftveier, leveren, blod (fritt i blodplasma eller inni blodceller) eller i muskulatur.

De voksne eller aktive parasittene inni verten kan vanskelig påvises direkte hos levende dyr. I stedet påvises ulike spredningsstadier som skilles ut med feces eller urin (egg, sporer, cyster, oocyster), m.a. med flotasjonsmetoder eller IFAT. Molekylære metoder kan påvise DNA frå parasittene i feces. Endoparasitter som finnes i blodet kan påvises i blodutstryk eller med molekylære metoder. Infeksjoner med ulike endoparasitter kan også påvises indirekte gjennom påvising av antistoffer mot parasittene i blodserum. Type og mengde antistoff (antistofftiter) indikerer om det er en pågående eller tidligere/avsluttet infeksjon.

Omfatter svært mange arter innenfor mange ulike grupper av organismer, m.a. rundorm, bendelorm, ikter, myxozoer og ulike protozoer (koksidier, kryptosporidier, flagellater, amøber, ciliater, mikrosporidier).

Den store leverikten. Blodsugende ikte i gallegangene i levra hos dyr og mennesker. I Norge helst hos storfe og sau i Sørvest-Norge. Indirekte livssyklus med vannsnegler som mellomvert. Smitte via innkapslete larver på gras i våte deler av beitet.

Påvisning: egg påvises ved sedimentasjonsmetoden.

Fibrinogen dannes i leveren og er et positivt akuttfaseprotein hos mange dyrearter, men benyttes nå først og fremst hos hest og storfe, hos hest ofte sammen med serum amyloid A, SAA. Forhøyet konsentrasjon av fibrinogen ses ved en rekke tilstander som infeksjoner, parasittoser og ved andre tilstander som gir vevsskade. Fibrinogen responderer senere enn SAA ved en inflammasjon og konsentrasjonen reduseres langsommere etter at inflammasjonstilstanden er opphørt sammenlignet med SAA. Hos hest vil samtidig analyse av både fibrinogen og SAA gi verdifull informasjon om inflammasjonsutviklingen og respons på behandling siden kinetikken for de to akuttfaseproteinene er forskjellig.

NB! Analyser av fibrinogen krever at blodprøven tas i prøveglass tilsatt citrat.

Gruppe (Metastigmata) av arthropoder (leddyr) innenfor undergruppen edderkoppdyr. Alle arter av flått er blodsugende ektoparasitter. Viktige vektorer (overførere) av virus, bakterier og encellede parasitter.

De parasittiske stadiene (larve, nymfe, voksne) kan plukkes av dyra og identifiseres under mikroskop.

Gruppen omfatter mange arter, spesielt i varmere strøk. Ca. 10 arter vanlige i Norge. Den viktigste er Ixodes ricinus, skogflåtten.

Metode for påvisning og eventuelt kvantifisering av egg av rundorm og cyster/oocyster av protozoer i feces.

Den kvantitative metoden kalles også eggtellingsmetoden (eller McMaster-metoden), da man bestemmer antall egg pr. gram feces, som indikerer hvor sterkt dyret er smittet. Flotasjon kan også nyttes rent kvalitativt for å se om det finnes egg/oocyster/cyster av en viss type i fecesprøven.

Flotasjonsmetoden er basert på blanding av feces med en flotasjonsvæske (sukker- og/eller saltoppløsning) med høy spesifikk vekt, som får de parasittære strukturene til å flyte opp (flotere) til toppsjiktet i væskeblandingen, slik at de skilles fra andre partikler i feces og dermed lettere kan påvises mikroskopisk ved å fokusere kun på dette toppsjiktet.

Tarmlidelser
Analyse av folat (også kalt folsyre eller vitamin B9) og B12 kan være til hjelp for å differensiere lidelser i tynntarmen. Reduserte konsentrasjoner av begge relateres til atrofi av tarmvilli. Nedsatt konsentrasjon av folat men normal konsentrasjon av B12 er relatert til patologiske forandringer i «brush borders». Økte konsentrasjoner av folat og redusert konsentrasjon av B12 er relatert til bakteriell overvekst i proksimale del av tynntarmen og ses også ved uttalt eksokrin pankreassvikt.

Fosterutvikling
Folat er også viktig for normal utvikling av fosteret. Dette gjelder især for DNA-syntesen, hvor folat spiller en viktig rolle for enzymet deoxyuridylat, som er hastighetsbegrensende for produksjon av nytt DNA og dermed nye celler. Dette gjør fosteret spesielt utsatt for mangel på folat. Folatmangel kan gi opphav til blant annet pancytopeni med makrocytose (anemi, neutropeni, trombocytopeni) og megaloblastiske forandringer i beinmarg. Hos mennesker har man også observert en sammenheng mellom folatmangel og dystoki.

Preanalytisk påvirkning
Folat er svært lysømfintlig og serum bør oppbevares mørkt og kjølig før analyse. Oppbevaring i romtemperatur og i lys i ett til fire døgn medfører en reduksjon i konsentrasjonen på 20-50 %. Ved oppbevaring nedkjølt og mørkt er stabiliteten god inntil 4 dager.

Fosfat tilføres i fôret, spesielt fra kjøttprodukter. Viktig bestanddel i benvev og tenner. Parat- hormon (PTH) stimulerer frisetting av fosfat fra benvev og utskillelse over nyrene. Konsentrasjonen av fosfat i plasma øker ofte ved nyresvikt, hypoparatyreose, osteolytiske beintumores og hypertyreose (katt).

Rundorm som lever i lungearterien med forgreninger og til dels i høyre hjertekammer hos hund og rev. Foreløpig sjelden i Norge. Indirekte livssyklus med snegler som mellomvert. Kalles fransk hjerteorm fordi den først ble kjent som et problem hos hund i Frankrike. Har etter hvert spredd seg til Nord-Europa, inkludert Skandinavia, vesentlig via rødrev.

Påvisning: larver påvises ved Baermann-metoden.

Økt konsentrasjon indikerer negativ energi balanse. Lav konsentrasjon er ikke klinisk signifikant.

Høye konsentrasjoner verifiserer gjennomsnittlig for høye konsentrasjoner av glukose de siste 1-2 ukene forutsatt normale proteinkonsentrasjoner. Fruktosamin konsentrasjonen påvirkes ikke av kortvarige endringer (stress, medikamenter, fôring) i glukose-konsentrasjonen. Velegnet til å differensiere mellom persisterende hyperglykemi (diabetes mellitus) og persisterende normoglykemi. Lave konsentrasjoner av fruktosamin kan indikere persisterende hypoglykemi (insulinom), men dette må verifiseres med andre undersøkelser (påvisning av samtidig hypoglykemi og hyperinsulinemi).

Gallesyrer emulgerer fettet i fôret for å lette fordøyelsen og absorpsjonen av fett fra tarmen. Skilles ut med gallen til tarmen og reabsorberes via v. porta til leveren. En liten del av gallesyrene blir ikke ekstrahert av leveren og slipper ut i sirkulasjonen. Det er denne fraksjonen som måles og som øker vesentlig etter fôring. Ved nedsatt leverfunksjon vil denne målbare fraksjonen øke. For å øke den diagnostiske informasjonen ytterligere kan det gjennomføres en enkel GALLESYRETEST. Etter 12 timers faste tas en 0-prøve. Deretter gis et fôr som gjerne kan ha et høyt fett innhold. Etter 2 timer tas en ny prøve. Gallesyrer analyseres i begge prøvene.

Økte enzymaktiviteter i serum er en spesifikk indikator på leverskade hos hest og de fleste produksjonsdyr. Hos disse artene avspeiler økt aktivitet for GGT vanligvis en betennelsesreaksjon i leverceller (cellenekrose). Kan også indikere gallegangsobstruksjon. Brukes lite hos hund og katt.

Genotyping er en molekylærbiologisk metode son kan benyttes for å påvise og identifisere ulike arter, spesielt når artene ikke kan skilles morfologisk (på grunnlag av bygningstrekk). Artene identifiseres ut fra sammensetningen av deres gener (én eller flere).

Metoden inkluderer isolering av DNA fra organismen, oppkopiering av visse gener ved hjelp av PCR, og sekvensering av PCR-produktene og tolkning av data.

Parasitter som kan være aktuelle å påvise/identifisere ved hjelp av genotyping er Giardia, Cryptosporidium, Tritrichomonas foetus og Nosema.

Kontakt Parasittologisk laboratorium før innsendelse av prøver.

Encellet parasitter innenfor gruppen flagellater. Lever og formerer seg i tynntarmen. Kapsler seg inn og danner cyster, som skilles ut med feces og overfører smitte.

Påvisning: parasittologisk lab. kan påvise Giardia-cyster i fecesprøver frå infiserte dyr; samt i prøver av drikkevann (fra dyr og/eller mennesker) ved IFAT og flotasjonsmetoden. For å fastslå hvilken genotype cystene tilhører må man bruke PCR-baserte molekylærbiologiske metoder.

Det finnes flere genotyper tilpasset ulike verter. Genotype A og B er zoonotiske og finnes hos både dyr og mennesker. Genotype C og D finnes hos hund; genotype F hos katt; og genotype E hos klauvdyr, m.a. storfe, sau, geit og gris.

Serumproteinene utgjøres av albumin og globuliner. Globulinkonsentrasjonen er en beregnet verdi som er differansen mellom den totale mengde serumproteiner og albumin. Ved avvik fra den normale serumkonsentrasjonen av globulinene, eller dersom globulinene av andre grunner ønskes oppdelt i de ulike globulinfraksjonene må det utføres en elektroforese (SPE) av serum proteinene.

Det er viktig å separere blodcellene fra serum så hurtig så mulig etter uttak da blodcellene forbruker glukose i blodprøven. Etter 12-24 timer vil vanligvis alt glukose være forbrukt i en fullblodsprøve. I serum (evt. plasma) vil glukosemengden være stabil i mange dager selv om prøven ikke nedkjøles/fryses forutsatt at det ikke er hemolyse i prøven.

Dersom glukose måles i fullblod (stix) umiddelbart etter uttak på små glukometere vil glukosekonsentrasjon være ca. 0,5 mmol/L lavere sammenlignet med hva en måling i serum/plasma ville gitt som resultat. Vurder måling av FRUKTOSAMIN som et alternativ eller supplement til glukosemålinger dersom langtids konsentrasjonen av glukose er av interesse.

Oral glukostoleransetest kan brukes til å diagnostisere hester med EMS (equint metabolsk syndrom). Metoden er enkel og lar eieren gjøre mye av arbeidet ved felttesting. Sukker gitt oralt utfordrer glukose- og insulinmetabolismen og gir informasjon om hvordan cellene svarer på insulin. Hester med insulinresistens viser høyere insulinverdier etter sukkerinntak. En slik test gir større innsikt i hestens insulinfølsomhet sammenlignet med en enkel fastende glukose- og insulinprøve.

Tolkning: Se gjerne SLUs veileder for diagnostikk av EMS.

.

Økt aktivitet indikerer levernekrose og gallegangsobstruksjon hos drøvtyggere.

Rundorm i familien Trichostrongylidae i løpemagen primært hos sau. Smitte via larver (L3) i beitegraset.
Blodsugende; kan gi akutt anemi hos sau, særlig om våren pga. oppvåkning av larver som har vært inaktive (i hypobiose) gjennom vinteren.

Påvisning: egg påvises ved eggtellingsmetoden (ofte høye eggtall).

Den hematologiske undersøkelsen skjer ved hjelp av avansert automatisert utstyr beregnet for analyse av dyreblod. Resultatene presenteres både som tallverdier og ulike cytogrammer og histogrammer. Se alle testene i en hematologisk undersøkelse listet med forkortelse, norsk betegelse og enhet. Ved unormale avvik bør det utføres en morfologisk vurdering av cellene i et blodutstryk. Dette bør gjøres på blodutstryk laget rett etter uttak av blodprøven. Send derfor gjerne med et blodutstryk sammen med blodprøven for å få maksimal diagnostisk informasjon og kryss av for «Hematologi m/diff. telling og morfologisk undersøkelse på innsendt utstryk» på rekvisisjonen.

Pass på at det er riktig forhold mellom antikoagulans (EDTA) og blod i blodprøven. Bruk de minste prøveglassene til de minste dyrene. Det er avmerket på glassene hva som er optimal fyllingsgrad. Bland blodet godt etter uttak uten å riste.

Slekt av rundorm med toverts livssyklus med ulike hjortedyr som primære hovedverter og snegler som mellomverter. I tidlig fase av utviklingen i endevertene finnes rundormene i ryggmargskanalen og kraniet (derav navnet hjernemark), og kan da skade nerver og forårsake sentralnervøse symptomer. Deretter finnes ormene på muskelhinnene. Larver skilles ut via blod, lunger og svelg til tarmkanalen og kan påvises i feces.

Påvisning: Larver (L1) påvises ved Baermann-metoden.

Elaphostrongylus cervi hos hjort (av og til geit); Elaphostrongylus rangiferi (hos rein/tamrein; Elaphostrongylus alces hos elg.

Se Dirofilaria immitis.

Blodsugende ektoparasitt i gruppen tovingede insekter (Diptera). Hos hjortedyr, hund, hest og mennesker; aktive i august-november. På Østlandet og Sørlandet, men utbredelsen er økende. Føtst påvist i Norge i Halden-området i 1983.

Voksne lusfluer samles opp fra pelsen og undersøkes eventuelt under stereomikroskop.

Pyodermier er bakterieinfeksjoner i huden som ofte opptrer sekundært til ulike underliggende forhold.

Vanlige bakterielle årsaker til hudinfeksjoner hos hund er Staphylococcus pseudintermedius, Proteus sp., Pseudomonas sp. og Escherichia coli. Bakterielle pyodermier er mindre vanlig hos katter enn hos hunder. Hos katter sees ofte bakterielle infeksjoner (abscesser, flegmoner) i forbindelse med bittsår.

Vanlige bakterielle årsaker til hudinfeksjoner hos hest er Streptococcus ssp. zooepidemicus, Staphylococcus aureus, Dermatophilus congolensis og Enterobacter sp.

Pyodermier er en svært vanlig årsak til bruk av antibiotika. Vi anbefaler bakteriologisk dyrkning og resistensbestemmelse før igangsettelse av systemisk antibiotikabehandling.

Dermatofytter kan også gi hudinfeksjon hos flere arter: Se også avsnitt om ringorm.

Flåtteart som ikke finnes stasjonært i Norge, men som kommer inn av og til med hund importert/tilbakeført frå utlandet (m.a. Sør-Europa), og de kan da etablere seg innendørs (kan ikke overvintre utendørs i Norge). Ved funn av flått på hund i vinterhalvåret bør man mistenke husflått, spesielt om hunden har vært utenlands, eller har vært i kontakt med hunder fra utlandet.

Larver, nymfer eller voksne plukkes av dyret og identifiseres under mikroskop.

Immunofluorescenstest for påvisning av Giardia og Cryptosporidium.

Se den store leverikten og den lille leverikten.

Diabetes mellitus er svært uvanlig hos hest. Insulinresistens er imidlertid vanligere og forekommer ikke sjelden sammen med forfangenhet (Equine metabolic Syndrome, EMS) hos hester og ponnier. Graden av forfangenhet kan variere fra svært lite uttalt til svært uttalt. Ved insulinresistens vil det vanligvis skje et forsøk på kompensatorisk økning i insulinproduksjonen. En markert for høy insulinkonsentrasjon ofte sammen med en forhøyet glukosekonsentrasjon vil derfor være forenlig med insulinresistens. Det er imidlertid viktig at prøven som skal analyseres for insulin fortrinnsvis tas om morgenen etter å ha vært fastet i minimum 6 timer uten tilgang til beite. Dersom hesten lider av akutt forfangenhet kan smerte og stress av den grunn øke insulinkonsentrasjonen i serum. Det er derfor viktig å evaluere insulinkonsentrasjonen også etter at smerten forårsaket av en samtidig forfangenhet har avtatt.

Tolkning: Se gjerne SLUs veileder for diagnostikk av EMS.

Slekt av encellede parasitter i gruppen koksidier. De fleste artene hos pattedyr er blitt overført til slekten Cystoisospora (se denne).

Påvisning: oocyster påvises i feces ved flotasjonsmetoden.

Inngår som en viktig bestanddel i hemoglobin. Gjenvinnes normalt når erytrocytter ødelegges med mindre det er en blødning ut av kroppen. Jern transporteres i blodplasma tilbake til benmargen bundet til transferrin. Dersom jernmangelen skal kvantifiseres er det viktig å måle jernbindingskapasiteten (TIBC) i tillegg til selve jernmengden i blodet.

Bare 2 % av alt kalium befinner seg ekstracellulært. Resten holdes intracellulært ved hjelp av ulike mekanismer. Kalium i plasma påvirkes av inntak (fôr) og tap over nyrene og tarmkanalen. Forandringer i plasma konsentrasjonen kan også skyldes forskyvninger av kalium ekstra-/intracellulært. Insulin medvirker til at kalium transporteres inn i cellene. Aldosteron medvirker til at kalium utskilles over nyrene.

Natrium befinner seg i størst konsentrasjon ekstracellulært og nyrene spiller en viktig rolle i reguleringen.

Kalsium måles som total mengde kalsium i serum og består av ionisert kalsium (biologisk aktivt), proteinbundet kalsium (bundet til albumin) og kalsium bundet til ulike anioner (fosfat, citrat m.fl.). De to siste fraksjonen er biologisk inaktive. Lipemi kan gi falskt for høye konsentrasjoner. Acidose øker fraksjonen av ionisert kalsium, alkolose reduserer den. Hypoalbuminemi vil redusere den proteinbundete fraksjonen. Hyperalbuminemi (dehydrering) vil kunne gi en økning i den proteinbundete fraksjonen.

Endringer følger ofte endringer i Natrium. Konsentrasjonen av klorid øker ved metabolsk acidose (bikarbonat mangel) og reduseres ved metabolsk alkalose.

Metode for påvising av larver/mikrofilarier av Dirofilaria immitis (og noen andre arter) i blodplasma. Blod blandes med formalin for å drepe eventuelle mikrofilarier; blandingen sentrifugeres og bunnfallet farges med metylenblått og mikroskoperes på et objektglass. Eventuelle mikrofilarier er da farget blå.

Infeksjon kan også påvises serologisk ved antigenpåvisning.

Koagulase-negative stafylokokker forekommer på hud og slimhinner hos de fleste varmblodige dyr. De inngår der som normallflora, men svært mange arter er opportunistisk patogene.

S. hyicus forekommer på hud hos gris, i mindre grad hos storfe, og i noen grad også hos andre dyr, bl.a. fjørfe. Bakterien er årsak til eksudativ epidermitt hos smågris. Den er også isolert fra melk i forbindelse med mastitt hos storfe. S. epidermidis, S. simulans, S. xylosus, S. haemolyticus, og S. chromogenes isoleres ofte ved subkliniske, men også ved akutte mastitter hos storfe og sau. Andre KNS isoleres fra ulike suppurative lesjoner hos en rekke ulike dyrearter.

Kobber inngår som en viktig bestanddel i mange enzymer og er viktig for hematopoesen. I plasma er 90-95 % bundet til ceruloplasmin. Kobberforgiftning på grunn av fôret er lite sannsynlig hos hobby- og kjæledyr med unntak av Bedlington Terrier der en arvelig enzymdefekt akkumulerer kobber i leveren. Tilsvarende defekt har også blitt rapportert hos enkelte andre hunderaser (Cocker spaniel, Dobermann og West Highland White terrier). Denne defekten diagnostiseres best ved en leverbiopsi da det er sjelden med unormalt høye konsentrasjoner av kobber i sirkulasjonen.

Sentrallaboratoriet utfører per i dag ikke analyse for kobber. Det er usikkert når analysen vil bli tilgjengelig igjen.

Se Eimeria eller Isospora.

Kolesterol tilføres fra fôret i tillegg til at det syntetiseres i leveren. Et overskudd skilles ut i gallen. Etter et måltid vil ofte konsentrasjonen av kolesterol ligge 3-4 mmol/L over øvre referansegrense for fastende individer. Det er en rekke mulige årsaker til økte konsentrasjoner av kolesterol, bl.a. indikerer en markert forøket kolesterolkonsentrasjon (>15 mmol/L) hos en hund mulig hypotyreose. En normal konsentrasjon utelukker imidlertid ikke denne diagnosen da ca. 1/3 av hunder med hypotyreose viser helt normale kolesterolkonsentrasjoner.

Hos dyr indikerer økt aktivitet av CK i serum vanligvis en skjelettmuskel betennelse. Vanligste årsaker til økt CK aktivitet i serum er overanstrengelse av skjelettmuskulaturen hos utrente individer, intramuskulære injeksjoner og trykkskader som skyldes at syke dyr blir liggende for lenge i en stilling på for hardt underlag.

Brukes mye som en indikator på akutt muskelbetennelse hos hest der økningen i enzymaktivitet kommer før og varer kortere sammenlignet med AST.

Kreatinin er et nedbrytningsprodukt fra kreatin i skjelettmuskulatur. Kreatinin skilles ut over nyrene uten noen reabsorpsjon slik at økte serum konsentrasjoner er et uttrykk for nedsatt nyrefunksjon eller nedsatt perfusjon av nyrene. Kreatinin analyseres vanligvis sammen med urea for å evaluere nyrefunksjonen. En stor del av nefronene (> 75 %) skal imidlertid være ikke-funksjonelle før det blir vesentlige økninger i urea og kreatinin i plasma.

Lave konsentrasjoner for kreatinin vurderes ikke til å være av klinisk betydning.

Når det ikke er tilstrekkelig oksygen tilgjengelig for cellenes aerobe metabolisme, produseres laktat som et biprodukt av anaerob ATP-produksjon, kjent som glykolyse. Hos fisk kan dette oppstå ved redusert oksygennivå i vannet eller ved intens fysiske aktiviteter. Etter høy muskelaktivitet tar det litt tid (flere timer) før laktat blir påvist i blodet.

Under vanlige stressfaktorer som transport og håndtering, ligger toppnivået av laktat i blodplasmaet mellom 6,4 og 13,3 mmol/l. Disse nivåene betraktes ikke som høye i sammenligning med målinger tatt etter hard fysisk aktivitet hos forskjellige laksefisk-arter, hvor laktatnivåene kan overstige 20 mmol/l.

Laktat er hovedsakelig en indikasjon på økt muskelaktivitet, som ofte er assosiert med stress. Etter en stressende hendelse, øker typisk laktatnivået en til to timer senere, og dyret vil vanligvis komme seg innen 6-12 timer (Noble et al. 2018).

Denne analysen krever spesialbehandling:
Sett prøven i isbad umiddelbart etter prøvetaking. Sentrifuger innen 30 minutter. Plasma analyseres umiddelbart eller fryses. Prøven må være korket til enhver tid.

Utsatt separering kan føre til økte laktatverdier.

LD er lite organspesifikk. Høye nivåer av LD finnes i muskulatur og lever. Økt aktivitet har blitt rapportert i forbindelse med vit. E/selen mangel hos storfe.

Slekt av encellede parasitter i undergruppen flagellater. Årsak til leishmaniose (hudlesjoner eller generell infeksjon). Finnes ikke i Norge, men kan forekomme hos hund importert/tilbakeført fra Sør-Europa. Overføres med sandfluer.

Kan påvises serologisk i blod. Prøver fra lymfeknuter, beinmarg, milt, blod eller hudlesjoner farges og undersøkes mikroskopisk for organismer inni makrofager, eller prøvene undersøkes molekylært for parasitt-DNA.

Leptospirose er en meldepliktig B-sykdom som forårsakes av spiralbakterien Leptospira interrogans og som kan forekomme hos ulike dyrearter og hos menneske. Akutt sykdom hos hunder kan ytre seg som akutt nyreskade, leverpåkjenning, respirasjonssymptomer og i noen tilfeller også GI-symptomer. Leptospira koloniserer nyrene og kan skilles ut med urin.

Diagnosen leptospirose er vanskelig å stille både i klinikken og på laboratoriet, og forekomsten av sykdommen er trolig underestimert.

Påvisning: påvisning av arvestoffet for Leptospira-bakterien ved qPCR.

Ikter (undergruppe Trematoda blant flatorm) som lever som voksne i gallegangene i leveren. I Norge finnes to viktige arter, den lille leverikten, Dicrocoelium dendriticum, og den store leverikten, Fasciola hepatica. Egg fra iktene kommer via gallegangen til tynntarmen og skilles ut med feces.

LIPASE (DGGR) benyttes sammen med AMYLASE som en indikator på pankreatitt hos hund. Normal aktivitet av LIPASE (DGGR) i serum er vanligvis ikke forenlig med akutt pankreatitt. Økt enzymaktivitet av LIPASE (DGGR) er også i motsetning til AMYLASE en god indikator på pankreatitt hos katt.

Gruppe av vingeløse insekter (Siphonaptera), der de voksne er blodsugende parasitter. Holometabol utvikling med frittlevende larver og pupper i miljøet.

Påvisning: Voksne lopper i pelsen samles opp og identifiseres mikroskopisk basert på morfologiske kjennetegn.

Mange arter tilpasset ulike dyreslag. Viktigst i veterinærmedisinen er fugleloppa (Ceratohyllus gallinae), katteloppa (Ctenocephalides felis) og hundeloppa (Ctenocephalides canis). Hos hund og katt kan lopper fra mus, rotte, grevling, ekorn og pinnsvin også forekomme av og til.

Det er normalt å påvise bakterier i prøver fra øvre og nedre luftveier hos friske individer. Dyrkningsresultater må derfor tolkes i sammenheng med kliniske funn. Bakterieinfeksjoner i luftveiene har ofte sammenheng med underliggende forhold, og det er derfor viktig å identifisere og behandle disse.

Bakterier som isoleres fra luftveiene hos hund er ofte opportunister, for eksempel: Pasteurella multocida, Staphylococcus sp., Streptococcus sp., Klebsiella sp, E. coli, Bordetella bronchiseptica og Mycoplasma spp.

En rekke opportunistiske patogener kan gi sekundære luftveisinfeksjoner hos hest, for eksempel: Streptococcus equi ssp. zooepidemicus, Actinobacillus equuli, Bordetella bronchiseptica, Escherichia coli, Pasteurella spp. og Pseudomonas spp. Se også kverke.

Gruppe av vingeløse insekter (Phtiraptera). To hovedtyper: Blodsugende lus (hos pattedyr) og pelslus/fjærlus hos pattedyr/fugl. Hemimetabol utvikling (egg, nymfer, voksne). Alle stadier på verten.

Påvisning: Lus og/eller avklipt hårprøve. Lus (nymfer, voksne) eller luseegg i pelsen/fjærhammen samles opp. Identifikasjon basert på vert (lus er vertsspesifikke) og morfologi (av de voksne). Eggene er festet til hår/fjær.

Vanlige arter hos husdyr i Norge:
Storfe: Linognathus vituli (blodlus) og Bovicola bovis (pelslus)
Sau: Lepikentron ovis (pelslus)
Geit: Linognathus setosus (blodlus) og Bovicola caprae (pelslus)
Hund: Linognathus setosus (blodlus) og Trichodectes canis (pelslus)
Katt: Felicola subrostratus (pelslus)

Undergruppe (Hippoboscidae) blant tovingede insekter (Diptera). Hos pattedyr og fugl. Blodsugende. Holometabol utvikling. Hunnen føder fullt utviklede tredjestadiumslarver, som straks forpupper seg. De voksne hos ulike arter kan ha to fullt utviklede vinger, reduserte vinger, eller helt mangle vinger.

Påvisning: Voksne lusfluer i pelsen samles opp. Identifikasjon basert på vert og morfologi.

Relevante arter: Hippobosca equina (hestelusflua, sjelden); Melophagus ovinus (sauekrabben; sjelden i dag); Lipoptena cervi (hjortelusflua; hos hjortedyr, hund, hest; økende utbredelse)

Magnesium mangel er en klinisk problemstilling hovedsakelig hos storfe og sau, men ses også av og til hos andre arter. Magnesium bør evalueres sammen med kalsium.

Mastitt hos hund kan forekomme ved start av laktasjon og avvenning, men også hos tisper med innbilt svangerskap. Vanlige årsaker er Staphylococcus pseudintermedius og E. coli.

Mastitt hos hopper forekommer sjelden, hopper i laktasjon og tiden etter avvening er mest utsatt. Vanlige årsaker er Streptococcus equi ssp. zooepidemicus, Staphylococcus aureus og KNS.

De fleste kliniske mastitter hos storfe i Norge skyldes gram-positive kokker som er følsomme for benzylpenicillinprokain. Vanlige bakteriologiske funn i kjertler med kliniske symptom er (per 2020): Staphylococcus aureus (28 %), Streptococcus dysgalactiae (10 %), Streptococcus uberis (7 %), Trueperella pyogenes (8 %), koagulase negative stafylokokker (KNS) (5 %) og Streptococcus agalactiae (<1 %).  

Flotasjonstest (McMaster) for påvisning og kvantifisering av helminter (egg, primært av rundorm) og protozoer (cyster/oocyster). Analysen krever minst 3 g feces. Se eggtelling.

Gruppe (Acarina) av arthropoder (leddyr) innenfor undergruppen edderkoppdyr. Omfatter gruppen flått (blodsugende) og midd (både parasittiske og frittlevende arter). Mangler et distinkt hode. Livssyklus omfatter egg, ett larvestadium, 1-3 nymfestadier og voksne. Larvene har 3 beinpar, nymfer og voksne har 4 beinpar.

Påvisning: Larver, nymfer og/eller voksne samles opp fra pelsen med ulike metoder (direkte oppsamling, hudskrap, tapemetode, støvsugingsmetode) og undersøkes under stereomikroskop og eventuelt mikroskop for identifisering.

Slekt av bendelorm som parasitterer tynntarmen hos drøvtyggere. Smitte via mellomstadie i jordmidd på beitegraset.

Feces (ledd kan ses på overflaten av feces; egg kan påvises ved vanlig eggtellingsmetode (flotasjon), men telles ikke da utskillelsen er variabel frå dag til dag.

Relevante arter: Moniezia benedeni (primært hos storfe); Moniezia expansa (primært hos sau).

Art av lungeorm. Vanlig hos geit i Norge. Smitte via infektive larver i snegler (mellomvert) i beitegras.

Påvisning: larver (L1) påvises i feces ved Baermann-metoden.

Beregnet verdi. Forholdet hos hund skal normalt være > 27. Er forholdet < 23 er dette forenlig med hypoadrenokortisisme ("Addison's disease") hos hund.

Bare 2 % av alt kalium befinner seg ekstracellulært. Resten holdes intracellulært ved hjelp av ulike mekanismer. Kalium i plasma påvirkes av inntak (fôr) og tap over nyrene og tarmkanalen. Forandringer i plasma konsentrasjonen kan også skyldes forskyvninger av kalium ekstra-/intracellulært. Insulin medvirker til at kalium transporteres inn i cellene. Aldosteron medvirker til at kalium utskilles over nyrene.

Natrium befinner seg i størst konsentrasjon ekstracellulært og nyrene spiller en viktig rolle i reguleringen.

Slekt av rundorm i familien Trichostrongylide som finnes tynntarmen hos ulike drøvtyggere. Smitte via larver (L3) i beitegraset. Nematodirus-artene har større egg enn andre arter i familien Trichostrongylidae.

Påvisning: Egg påvises i feces ved eggtellingsmetoden.

Relevante arter: Nematodirus helvetianus (storfe); Nematodirus battus, Nematodirus filicollis, Nematodirus spathiger (sau).

Vevscystedannende koksidie med hund som endevert og flere arter av pattedyr (inkludert hund) som mellomvert. Kan overføres intrauterint fra mor til foster (vanligst hos hund og storfe).

Påvisning: Oocyster påvises ved flotasjon i feces fra hund (blir sjelden påvist). Materiale fra aborterte eller obduserte dyr undersøkes vha. immunhistokjemi eller PCR-metode.

Slekt innenfor rekken Microspora som parasitterer tarmepitelceller hos bier. Fører til bløt avføring (bukløp).

Påvisning: Bakkroppen fra flere bier knuses i en morter med litt vann; væskeblandingen undersøkes i mikroskop for typiske riskornliknende sporer.

Osmolalitet er et uttrykk for antall partikler i en løsning og måles vanligvis i serum, plasma eller urin. Benyttes for å differensiere årsaker til hyponatremi, evaluere hydrerings-tilstanden og nyrenes evne til å konsentrere urinen. Økte verdier ses også ofte ved ketoacidose.

Rundorm i familien Trichostrongylidae i løpemagen hos storfe (løpeorm). Smitte via larver (L3) i beitegraset. Utviklingen i løpen skader slimhinnen og fører til at pepsinogen ikke omdannes til det aktive enzymet pepsin; slik at man får forhøyede pepsinogenmengder i blodserum.

Påvisning: Egg påvises i feces ved eggtellingsmetoden. (Infeksjon/grad av slimhinneskade kan også påvises ved å undersøke blod for konsentrasjonen av pepsinogen. Bruker heparin-blod eller EDTA-blod).

Otitis externa (ytre ørebetennelse) er svært vanlig hos hund og er ofte et resultat av underliggende årsaker (for eksempel allergier, ektoparasitter, endokrine lidelser, keratiniseringsdefekter eller overdreven/feil bruk av ørerensemidler). Sekundærinfeksjoner skyldes ofte bakterier og gjærsopp som tilhører ørets normalflora: Staphylococcus pseudintermedius, Streptococcus spp., S. aureus, Enterococcus sp og Malassezia sp. Øreinfeksjoner kan også forårsakes av E. coli, Proteus sp., Klebsiella sp. og Pseudomonas aeruginosa. Slike infeksjoner opptrer ofte ved kroniske otitter.

Spolorm hos hest. Primært hos unghest. Smitte med egg i miljøet (boks, luftegård).

Påvisning: Egg påvises i feces med eggtellingsmetoden.

Pasteurella-bakteriene hører til normalfloraen i svelg og øvre luftveier. P. multocida finnes som kommensal i nese, munnhule og svelg hos dyr. Bakterien kan gi infeksjon etter katte- og hundebitt hos dyr og menneske, og isoleres relativt ofte fra pneumonier hos storfe, småfe og gris (som regel etter forutgående mykoplasma- eller virusinfeksjon). Flere andre Pasteurella-arter kan også opptre som opportunister og være årsak til infeksjoner hos pattedyr og fugler.

PCR (polymerase chain reaction) påviser arvestoff for spesifikke agens i prøven. qPCR bestemmer mengde (relativ eller absolutt) arvestoff i prøven. Mest aktuelt for parasitter som ikke enkelt kan påvises eller sikkert identifiseres ved hjelp av tradisjonelle mikroskopiske metoder basert på parasittens morfologi (f.eks. Cryptosporidium, Giardia). Veterinærhøgskolen har qPCR-metoder for enkelte bakterier og parasitter.

Målinger benyttes til å bestemme eggløsningstidspunktet hos tisper og dermed en hjelp til å finne optimalt befruktningstidspunkt.

Alle serum proteinene (albumin, fibrinogen og α-globulinene) med unntak av immun-globulinene syntetiseres i leveren. Immunglobulinene (IgG, IgM, IgA, IgE som inngår i
β- og γ-globulin fraksjonene) dannes av plasmacellene og β-lymfocyttene i lymfoid vev som en respons på antigen stimulering. Ved avvik fra oppgitte referanseverdier vil en separasjon av de ulike proteinfraksjonene ved protein elektroforese (SPE) gi mer informasjon.

Middeart som forårsaker ondartet saueskabb hos sau (utryddet i Norge i 1894). Arten er i senere år påvist hos geit, lama og alpakka i Norge, men dette er muligens en variant som ikke smitter eller forårsaker alvorlige infeksjoner hos sau.

Påvisning: Midd fra dyr påvises i hudskrap ved mikroskopi (eventuelt også PCR-basert identifikasjon)

Ringorm (dermatofytose) er en smittsom soppinfeksjon i huden forårsaket av dermatofytter, en gruppe muggsopp som krever keratin for vekst. Ringorm er en zoonose og kan smitte mellom dyr og mennesker. De vanligste artene tilhører slektene Trichophyton og Microsporum. Soppene er vertsspesifikke i ulik grad og er som regel vanligst forekommende hos sin "hovedart". Soppen er lokalisert i hud og hårlag, og symptomer inkluderer hårtap, flass og skorpedannelse. Unge og svekkede dyr er mer mottakelige. Smitte kan skje direkte eller indirekte gjennom kontakt med infiserte dyr eller gjenstander, da soppsporene overlever lenge i miljøet. Dermatofytter påvises ved dyrkning, og da de vokser langsomt kan det ta 2-3 uker før et prøvesvar er klart. Ringorm er en meldepliktig sykdom: ringorm hos storfe (Trichophyton verrucosum) og pelsdyr tilhører liste 2, mens ringorm hos andre arter tilhører liste 3.

Serum amyloid A (SAA) er et positivt akuttfaseprotein hos hest og katt. Serum konsentrasjonen av SAA øker hos hester og katter med ulike infeksjoner/betennelser og økningen er korrelert med årsaken, det vil si alvorlighetesgraden av infeksjonen/betennelsen som igjen henger sammen med graden av vevsskade (cellenekrose). Den viktigste kliniske nytten av SAA er for å påvise om det foreligger en infeksjon/betennelse, graden av vevsskade (cellenekrose) og ved gjentatte målinger, hvordan tilstanden utvikler seg. Når tilstanden er normalisert vil også nivået av SAA være normalt slik at SAA er en markør i ”real-time” i motsetning til for eksempel fibrinogen som er et annen akuttfaseprotein som ble brukt mye tidligere

Ulike serovarianter av Salmonella enterica ssp. enterica kan gi sykdom hos dyr og mennesker. Salmonella påvises sjeldent hos husdyr i Norge. Bakteriene kan smitte via urent fôr, vann og kontakt med infiserte dyr. Infeksjon med Salmonella kan forårsake diaré hos forskjellige dyrearter, men kan også gi sepsis med høy feber. Vårt laboratorium bruker en selektiv oppformeringsmetode for påvisning av Salmonella (ISO 6579). Resultater fra dyrkningen kan forventes etter 3-4 døgn.

Forekomst av eller mistanke om salmonellose skal rapporteres til Mattilsynet, da det er en liste 2-sykdom.

Middeart som forårsaker skabb hos mennesker og ulike pattedyr. Man antar at det er ulike vertstilpassede typer (varieteter) av arten hos ulike verter.

Påvisning: Midd fra dyr påvises i hudskrap ved mikroskopi.

Relevante arter:

Sarcoptes scabiei var. scabiei (mennesker);
Sarcoptes scabiei var. suis (gris);
Sarcoptes scabiei var. vulpes (rev, hund)

Metode som benyttes for å undersøke fecesprøver for ikteegg, da disse eggene har høy spesifikk vekt og ikke flyter opp ved vanlig brukte flotasjonsvæsker.

Ved elektroforese av serumproteiner separeres proteininnholdet vanligvis i 6 fraksjoner: Albumin, α 1- og α 2 globuliner, β 1 – og β 2 globuliner og γ-globuliner. Analysen er indisert når mengden av globulinene avviker fra det normale og gir informasjon om det sannsynligvis foreligger monoklonale eller polyklonale gammopatier eller om det er avvik i andre serum protein fraksjoner.

Sinkforgiftning kan oppstå ved inntak av sinkholdige stoffer. Sink responsiv dermatose ses hos enkelte hunderaser. Det er imidlertid ikke vanlig å stille denne diagnosen på bakgrunn av sink målinger i serum da endringene ofte er små, spesielt ved milde kliniske former.

Sentrallaboratoriet utfører per i dag ikke analyse for sink. Det er usikkert når analysen vil bli tilgjengelig igjen.

Rundorm i familien Ascaridiidae. De fleste er lange og tykke, hunnene har stor eggproduksjon og eggene er svært miljøresistente. Smitte via egg. Flere arter har larvevandringer via lever og hjerte til lungene og svelget før de etablerer seg som voksne i tynntarmen. Kraftigste infeksjoner hos unge dyr.

Påvisning: egg påvises i feces med eggtellingsmetoden.

Relevante arter hos norske husdyr:

Gris: Ascaris suum
Hest: Parascaris equorum
Hund: Toxocara canis, Toxascaris leonina
Katt: Toxocara cati, Toxascaris leonina

Stafylokokker finnes som del av normalfloraen på hud og slimhinner hos mennesker og dyr. De regnes som opportunistiske patogener, men alvorligheten og virulensen varierer. Staphylococcus aureus kan ha et bredt arsenal av virulensfaktorer og være årsak til mange ulike typer infeksjoner. Hos kyr er S. aureus en vanlig årsak til mastitt. Hos hester kan S. aureus forårsake sår, betennelser etter kastrering og leddinfeksjoner. Hos griser er S. aureus forbundet med metritt, mastitt og abscesser. For hunder er Staphylococcus pseudintermedius en vanlig årsak til øre- og hudinfeksjoner. Meticillin-resistente stafylokokker (MRSA/MRSP) er resistente mot alle betalaktam-antibiotika og er ofte vanskeligere å behandle enn meticillin-sensitive isolater. MRSA/MRSP er meldepliktig til Mattilsynet.

Kverke er en svært smittsom sykdom hos hester forårsaket av Streptococcus equi ssp. equi. Det er en febersykdom som involverer de øvre luftveiene med betennelse av regionale lymfeknuter. Kverke er en liste 2-sykdom og skal alltid meldes til Mattilsynet, selv på mistanke. Sykdommen kalles også kversill eller kvarsott, på engelsk strangles.

Påvisning: vi påviser kverkebakterien ved dyrkning fra svaber fra øvre luftvei. Vi har også PCR-metode for påvisning.

Rundorm i familien Strongylidae. De voksne lever i tykktarmen hos hest. Inndeles i store strongylider (hovedsaklig Strongylus-artene) og små strongylider (hovedsaklig i underfamilien Cyathostominae). Beiteparasitter; smitte via larver på beitegraset. Strongylus-artene har omfattende larvevandringer utenfor tarmen (Strongylus vulgaris i krøskar; 'blodmark') før de etablerer seg i tykktarmen. Larver av de små stongylidene har en utviklingsfase i tykktarmsveggen, og de kan også ligge inaktive (i hypobiose) der i lang tid.

Påvisning: egg påvises i feces ved eggtellingsmetoden (de ulike artene har tilnærmet identiske egg).

Omfatter ca. 50 arter hos hest, m.a. Strongylus vulgaris og Strongylus edentatus.

Rundorm i familien Trichostrongylidae i løpemagen hos sau og geit. Tidligere kalt Ostertagia circumcincta. Smitte via larver (L3) i beitegraset. Utviklingen i løpen skader slimhinnen. Viktig parasitt hos sau i Norge.

Påvisning: påvises i feces med eggtellingsmetoden.

Vevscystedannende koksidie med katt som endevert og de fleste varmblodige dyr og mennesker som mellomverter. Katt skiller ut oocyster med feces, som kan smitte mellomvertene, men også katt. I mellomvertene dannes det vevscyster i muskulatruren og sentralnervesystemet. Smitte kan overføres fra mellomvert til mellomvert via vevscyster. Forårsaker sykdommen toxoplasmose. Kan føre til abort hos kvinner som får en førstegangsinfeksjon under graviditeten.

Påvises i feces med flotasjonsmetoden; oocyster (påvising av pågående tarminfeksjon hos katt). Oocystene kan ikke skilles morfologisk fra den beslektede arten Hammondia hammondi hos katt; sikker identifikasjon vha. molektylære metoder.
Infeksjon i mellomvertene kan påvises serologisk, ved immunhistokjemi, eller ved molekylære metoder.

Spolorm hos hund og katt.

Påvisning: påvises i feces med eggtellingsmetoden.

Spolorm hos hund. Vanlig i tynntarmen hos unge hunder. Smitte med larver på fosterstadiet (intrauterint) og via morsmelken (laktogent). Senere smitte via egg i miljøet og larver i ulike byttedyr (parateniske verter). Zoonose; smitte av mennesker via egg i miljøet.

Påvisning: påvises i feces med eggtellingsmetoden.

Relevante arter: Toxocara canis (hund), Toxocara cati (katt).

Midd som lever i fremre traké-par på brystet (trakémidd) hos honningbia (Apis mellifera).

Påvisning: en skive av brystet med fremre traképar skjæres av, oppklares i lut og undersøkes under stereomikroskop for midd; middestadier, inkludert egg, påvises inni trakéene.

Rundorm i familien Trichostrongylidae. Viktige parasitter i løpe og tynntarm hos storfe, sau og geit. Noen grupperer Nematodirus-artene i en annen familie.

Påvisning: egg påvises i feces med eggtellingsmetoden.

Relevante arter: Trichostrongylus axei, Trichostrongylus colubriformis, Trichostrongylus vitrinus;
Ostertagia ostertagi, Teladorsagia circumcincta; Haemonchus contortus; Cooperia oncophora, Cooperia curticei; Nematodirus helvetianus; Nematodirus battus, Nematodirus filicollis, Nematodirus spathiger.

Slekt av rundorm med en lang tynn fremre ende og en kort og tykk bakre ende med kjønnsorgan. Ligner en pisk og blir kalt piskeorm. Danner karakteristiske gulbrune, sitronliknende egg med en propp i hver ende. Smitte via egg i miljøet.

Påvisning: egg påvises i feces ved eggtellingsmetoden.

Relevante arter: Trichuris ovis (sau), Trichuris suis (gris), Trichuris vulpis (hund).

Triglyserider syntetiseres i lever (VLDL) og tarm (chylomikroner) etter et fettrikt måltid. Etter 12 timers faste vil ikke triglyserider fra fôret gjenfinnes i sirkulasjonen. Høye nivåer av triglyserider etter 12 timers faste skyldes vanligvis diabetes mellitus, hypotyreose, hyperadrenokortisime eller akutt pankreatitt. Idiopatisk hyperlipemi ses hos rasen Dverg Schnauzer der konsentrasjonen av triglyserider kan bli ekstremt høy.

Encellet parasitt innenfor gruppen flagellater. Lever og formerer seg i tykktarmen hos katt (kronisk diaré) og i kjønnsveiene hos storfe (abort). Det er trolig separate stammer/varianter hos de to dyreslagene. Tarminfeksjon hos katt overføres via stadier (aktive trofozoitter) i feces. Infeksjon i kjønnsveiene hos storfe overføres ved naturlig parring. Tritrichomonas foetus finnes ikke hos storfe i Norge.

Påvisning: mikroskopi av fersk avføring (ikke nedkjølt) fortynnet med litt (salt)vann for bevegelige organismer (trofozoitter); eller molekylærbiologisk påvisning (PCR) av parasitt-DNA.

Trueperella pyogenes er vanlig forekommende hos svin, storfe og småfe. Bakterien er vidt utbredt og kan påvises fra slimhinner hos friske dyr. Den opptrer som opportunist og kan gi pyogene lesjoner, ofte sammen med andre bakterier (f.eks. Gram-negative anaerobionter og peptostreptokokker), for eksempel mastitt (sommermastitt) hos ku, pyemier, pneumonier og artritter. Bakterien er sjelden årsak til lesjoner hos hund, hest og menneske.

Slekt av rundorm som finnes i tynntarmen hos ulike dyreslag og mennesker. Blir kalt trådorm. Smitte kan skje fra mor til avkom med morsmelken de første ukene etter fødsel; med egg via munnen; og med frie larver gjennom huden.

Påvisning: egg påvises i feces med eggtellingsmetoden (eggene klekker raskt etter utskillelse fra verten).

Relevante arter: Strongyloides papillosus (sau/lam), Strongyloides westeri (hest/føll).

Analyseres i serum fra hund og katt. Vil vanligvis være forøket ved primær hypotyreose. Forøkte konsentrasjoner av cTSH kan også sees ved immunologisk betinget hypotyreose der tyroxin kan være bundet til antistoffer. Denne bindingen kan gi enten normale eller for høye målte konsentrasjoner av biologisk utilgjengelig tyroxin (økte konsentrasjoner av både Total T4 og Fritt T4).

Tungeformet parasitt som levere i nesehulen og frontalsinus hos hund, rev og andre hundedyr (tungeorm). Tilhører gruppen Pentasomida (femmunner). Indirekte syklus med m.a. storfe, småfe og gris som mellomverter. Finnes ikke stasjonært i Norge, men er påvist hos importert/tilbakeført hund. En nært beslektet art, Linguatula arctica, finnes i bihulene hos rein i Norge (bihulemark).

Påvisning: egg påvises i feces med flotasjonsmetoden.

Lave verdier (< 2,5 µg/L) indikerer funksjonssvikt av pancreas (EPI - eksokrin pankreas-insuffisiens) hos hunder som er fastet minst 6 timer før prøvetaking. Resultater mellom 2,5 og 5,0 µg/L innebærer at analysen bør gjentas etter 1 måned med 12 – 15 timer faste før endelig diagnose stilles. Høye verdier (> 35 µg/L) kan være forenlig med akutt pankreatitt hos hund, men lipase og amylase er vanligvis sikrere indikatorer på denne tilstanden.

Analyseres i serum fra hund og katt. Signifikant redusert konsentrasjon er forenlig med hypotyreose, spesielt ved samtidig forøket konsentrasjon av TSH (og evt. kolesterol). Ved sekundær (hypofysær) hypotyreose (ca. 5 % av hunder med hypotyreose) vil det imidlertid ikke ses en økning i TSH. Ved små avvik fra de oppgitte referansegrensene bør analysene repeteres 4-6 uker senere.

Total T4 består av en proteinbundet fraksjon (> 99%) og en ikke-proteinbundet (Fritt T4) fraksjon (< 1 %). Det er den frie fraksjonen (Fritt T4) som er biologisk tilgjengelig. Den proteinbundete fraksjonen er ikke biologisk aktiv og fungerer som et reservoar for den frie fraksjonen. En normal Total T4 konsentrasjon er lite forenlig med hypotyreose hos hund. Er derimot konsentrasjonen av Total T4 subnormal kan dette skyldes lav proteinbinding eller annen sykdom som ikke er direkte relatert til stoffskiftet. Andre tilleggsanalyser (Fritt T4, TSH, kolesterol, hemogram) bør da utføres.

Undersøkelsen krever at konkrementene er makroskopisk synlige, minst 50mg.

Rundorm i undergruppen hakeorm (Ancylostomatidae). Hos hund, rev og katt. I tynntarmen; blodsugende.

Påvisning: egg påvises i feces med flotasjonsmetoden.

De fleste hunder og katter (med unntak av dalmatiner) omdanner urinsyre til allantoin. Økning i konsentrasjonen kan ses ved langt fremskreden leversvikt, men analysen har liten verdi hos andre dyr enn fugler.

Må ikke forveksles med BUN (Blood Urea Nitrogen) som er et uttrykk for nitrogen innholdet i urea. Enheten for BUN er alltid mg/dL, aldri mmol/L som for urea. Omregningsfaktoren fra BUN (mg/dL) til urea (mmol/L) er 2,14.
Urea syntetiseres i leveren fra ammonium som hovedsakelig stammer fra nedbrytning av kroppsegene aminosyrer eller aminosyrer fra tarmen. Urea utskilles i stor grad over nyrene.
Ved forhøyede konsentrasjoner av urea er det viktig å skille mellom mulige prerenale. renale og postrenale årsaker.

Bakterielle urinveisinfeksjoner hos hund og katt skyldes bakterier er en del av normalfloraen på hud, slimhinner og i tarmen. Den aller vanligste årsaken til urinveisinfeksjon er E .coli, men Staphylococcus spp., Proteus sp. og Enterococcus sp. og Pseudomonas aeruginosa er også hyppig påvist.

Metode for prøvetaking og tid og temperatur frem til dyrkning kan påvirke resultatene og gi både falske positive og negative. Cystocenteseurin regnes for å være den sikreste prøvetakingsmetoden. For kvantifisering av bakterier i urin er vi avhengig av å få tilsendt urin (ikke svaber eller agarskål).

Middeart som lever på yngel og voksne av honningbia (Apis mellifera). Suger blodvæske fra biene. Kalles gjerne varroamidd eller yngelmidd.

Påvisning: Nedfall fra bikuber oppsamles på et diagnosebrett under kuben. Nedfall fra infiserte bikuber vil inneholde døde varroamidd, som har falt av biene. Disse middene påvises lettest ved å røre ut nedfallet i alkohol, siden midden da flyter opp. Ved provosert nedfallsprøve behandler man først bikuben med maursyredamp, slik at eventuelle midd på biene blir drept og faller ned på diagnosebrettet.

Midd som lever i ytre øregang hos hund, rev, katt og andre rovdyr (øremidd). Forårsaker betennelse og kløe i øret (otitis externa).

Påvisning: Materiale fra ytre øregang tas ut med en svaber (bomullspinne, Q-tips) fuktet i flytende parafin. Svaber med materiale sendes inn i et prøverør og undersøkes under stereomikroskop/mikroskop for identifikasjon av midden. Påviser ulike utviklingsstadier av øremidden.