Det er ikke planleggingen som styrer Norge. – Vi liker å si at vi har et planstyrt samfunn. Men i praksis har vi ikke det, sier Kristine Lien Skog på NMBU.
Kristine Lien Skog og Anne-Kristine Kronborg har ulik bakgrunn og ulike jobber. Men begge arbeider med planlegging.
Studentene deres skal gjennom et bredt utvalg av temaer for å bli planleggere.
– De må forstå alle hensyn og interesser som må vektes i en planprosess, slik som beredskap, politikk, demokrati, offentlig sektor, privat sektor. De må forstå hvem det er som bygger boligene. De må forstå juss og ikke minst hvordan vi skaper gode byer, tettsteder og lokalsamfunn, sier de to.
– Henger ikke sammen
På Arendalsuka snakket de om helt forskjellige sider av planlegging: arealbruk og boliger. Kristine Lien Skog kritiserer den norske planleggingen fordi den ikke henger godt nok sammen:
– Når regjeringen kommuniserer forventninger til norsk planlegging, så er det egentlig bare et lappeteppe av sektorforventninger som ikke er koordinert. Det er ikke noen tydelige føringer, og da er det veldig vanskelig å forholde seg til, sier hun.
I praksis betyr det et plansystem som er lite styrt nasjonalt. – Og vi har et regionalt plannivå som er svakt, ifølge Skog.
Kommer i ettertid
– Parallelt med det har vi en slags sektorisering også når det gjelder statsforvalterens rolle. De har fått et lappeteppe av krav fra departementene om hvordan de skal håndheve innsigelser. Innsigelsene kommer etter at planprosessen er godt i gang, og det er da statsforvalteren begynner å si nei eller ja til planforslag. Statsforvalterne sier at de aldri har hatt en vanskeligere jobb. Det ville vært lettere om dette var bedre koordinert og styrt fra starten av, sier hun.
I tillegg er synene ulike på hva planlegging skal være. – Vi som utdanner planleggere, tar for gitt at det skal være et styringsverktøy, sier Skog, mens andre kan tenke på planlegging som et tilretteleggingsverktøy.
Utbyggere med makt
– Utbyggerne våre har ganske stor definisjonsmakt, sier hun.
– Det er de som betaler for det meste av planleggingen. Kommunene tar gjerne ikke kostnaden for ny kunnskap om for eksempel natur, fordi det er så dyrt. De venter til reguleringsplanen kommer, for da kan utbyggerne gjøre det. Det sier også noe indirekte om hva slags maktforhold vi har i plansystemet i dag.
– Tidlige avklaringer er helt avgjørende. Men når vi driver overordnet planlegging i Norge, så er konsekvensutredning kjempedyrt. Det betyr at vi mest bruker kunnskap som allerede er der, og denne kunnskapen er gjerne for dårlig, sier Kristine Lien Skog. – Det passer ikke med politikken om at beslutningene våre skal være kunnskapsbaserte.
Skulle løse problem
Hun leder Institutt for by- og regionsplanlegging på NMBU. Der er Anne-Kristine Kronborg førsteamanuensis. Hun er arkitekturhistoriker og arbeider blant annet med planleggingens historie. På Arendalsuka fortalte hun om boligpolitikkens historie. Mer spesifikt: Om historien til boligsamvirket.
– Boligsamvirket kom for å løse et problem. Det startet i Oslo i 1929. Da var situasjonen den at det var veldig vanskelig å få i gang boligbygging. Paradoksalt nok, i og med at boligbehovet var helt enormt, sier hun.
Den gangen hadde byggingen av leiligheter til utleie stoppet helt opp etter et krakk. Oslo kommune bygde boliger en stund, men det løste heller ikke problemet.
– Revolusjonerende
– Da kom denne idéen om en tredje vei. Den tanken om at vi går sammen og løser et problem, det er jo selve samvirketanken. Den var ikke ny, men de hadde liksom ikke knekt den koden, sier Kronborg.
Hun omtaler den kooperative eiermodellen som revolusjonerende. – Det å bo i sin egen bolig, det var helt uoppnåelig for de fleste. Samtidig er vi et land med selveiende, sier hun og trekker frem den selveiende bonden. – Idéen om den tryggheten det er å eie noe selv, den sto sterkt, slår hun fast.
Det var dyrt å bygge den gangen, også. Boligsamvirket fikk en litt treg start. Men etter krigen kom en ny revolusjon: Husbanken.
– Det innebar enorm subsidiering av boligbyggingen. Ikke bare borettslagsboliger, men også alle disse eneboligene på byggefelt utover i hele landet er jo finansiert av Husbanken, sier Kronborg.
– Vi skal ha selvtillit og si at den norske eiermodellen er veldig god. Den sikrer oss kontroll over hele utviklingen, ikke bare over hjemmene våre, sier Anne-Kristine Kronborg.