Veileder om vold mot dyr og vold i nære relasjoner

Veilederen tar for seg mishandling av dyr og sammenhengene med vold i nære relasjoner. Selv om tegnene på påført skade blir oppfattet av veterinæren og det foreligger andre hint (røde varselflagg) som styrker mistanken, kan man noen ganger nøle med å varsle fordi man er usikker på hvordan saken skal håndteres. Veilederen skal bidra til å forberede dyrehelsepersonell på disse situasjonene.

Det blir stadig mer anerkjent at vold mot dyr kan være en del av et familievoldsproblem. Det er viktig å ha bevissthet om disse sammenhengene og kunnskap om hvordan en mistanke om (eller kunnskap om) vold nære relasjoner kan håndteres. Denne veilederen beskriver sammenhengene og gir noen råd om handlingsalternativer i slike situasjoner.

Gjennom et tettere samarbeid og kommunikasjon med andre etater, vil veterinærer kunne bidra til å hjelpe og beskytte ofre for vold i nære relasjoner. Helsepersonell, politiet og ansatte i barnevern og på krisesentre kan også trenge råd fra veterinærer når de kommer over utsatte dyr i forbindelse med vold i nære relasjoner. Med kunnskap og bevissthet om sammenhengene og gode varslingsrutiner til Mattilsynet (når taushetsplikten åpner for det) vil disse yrkesgruppene på sin side kunne bidra til å hjelpe voldsutsatte dyr. Nettsiden vil etter hvert oppdateres med mer informasjon spesielt rettet mot disse yrkesgruppene, men mye av informasjonen er relevant for alle.

Last ned veilederen som PDF eller gå direkte til informasjon om ulike temaer:

• Vold og mishandling av dyr og mennesker: Hva er det?

  I denne veilederen benyttes stort sett den samme terminologien som helsepersonell, politi og andre fagmiljøer benytter om mishandling av mennesker. Felles terminologi gjør kommunikasjonen om disse temaene enklere.

  Mishandling av dyr

  Både det å påføre skade og det å unnlate å forebygge skade eller annen lidelse er definert som mishandling. Grovt sett er det fire former for mishandling som dyr utsettes for:

  Fysisk mishandling

  Fysisk vold av alle typer, som slag, spark, risting, kasting (f.eks. mot vegg eller ned trapper), forgiftning, forbrenning, knivstikking, drukning, kvelning etc.

  Seksuell mishandling

  Handlinger som involverer dyrets kjønnsorganer og/eller rektum/anus, uavhengig av om det forårsaker fysisk skade på dyret, og andre handlinger der dyr brukes til å tilfredsstille mennesker seksuelt. Alle seksuelle handlinger med dyr er forbudt i henhold til dyrevelferdslovens § 14c.

  Psykisk mishandling

  Vedvarende truende atferd, som roping og sint kroppsspråk, eller å unnlate å dekke et dyrs grunnleggende atferdsmessige behov.

  Vanskjøtsel eller omsorgssvikt

  Vedvarende unnlatelse av å dekke dyrs grunnleggende behov for å leve, som mat, vann og ly. Det inkluderer også unnlatelse av å beskytte mot fysisk eller emosjonell skade, og unnlatelse av å sørge for nødvendig veterinærmedisinsk behandling.

  Mishandling av mennesker

  Mishandling av barn deles ofte inn i de samme fire kategoriene, men listen over vold i nære relasjoner er ofte lenger og mer nyansert, da det finnes en rekke måter å krenke og mishandle mennesker på som ikke er like relevante for dyr, som bl. a. beskrevet av Kripos og på dinutvei.no:

  Fysisk vold

  Slag, spark, dytting, innesperring, isolering, angrep med ulike gjenstander, kvelertak etc.

  Seksuell vold

  Alle former for seksuelle krenkelser. Seksuelle overgrep eller trusler om seksuelle overgrep. Inkluderer også handlinger uten fysisk kontakt, f.eks. blotting og fremvisning av pornografi eller overgrepsmateriale.

  Psykisk vold

  Bruk av ord og stemme som truer, kontrollerer, skader eller krenker etc.

  Materiell vold

  Knusing, ødeleggelse og kasting av gjenstander, slag i vegger og dører etc.

  Økonomisk vold

  Den ene parten nektes kontroll over egen eller felles økonomi.

  Sosial vold

  Sosial isolasjon, ekskludering, begrenset bevegelsesfrihet.

  Latent vold

  Vold som «ligger i lufta», en spesiell stemning før eller etter en voldsepisode

  Vold i oppdragelsesøyemed

  Fysisk og psykisk avstraffelse for å endre adferden til barn og unge.

  Digital vold

  Trusler, trakassering eller overvåking og kontroll via mobiltelefon eller sosiale medier. Innbefatter også trusler, trakassering og seksuelle overgrep som følge av kontakt etablert på internett.

• Røde varselflagg for dyremishandling

  Heldigvis er det sånn at de fleste skader veterinærer ser i klinikken skyldes genuine uhell. Imidlertid vil de fleste veterinærer i klinisk praksis før eller senere stå overfor et tilfelle av påført skade. Siden tidlig intervensjon kan forhindre videre mishandling både av dyr og mennesker, er det vesentlig at vi gjenkjenner disse tilfellene. Det er flere faktorer (røde varselflagg) som bidrar til å styrke eller svekke en mistanke om mishandling, men ingen enkeltstående faktor er diagnostisk. Det er en kombinasjon av ulike varselflagg som vil gjøre at en mistanke oppstår. De røde varselflaggene er oppsummert her.

  Forklaringer

  Det er noen spesifikke indikatorer knyttet til forklariingene på skadene som kan gjøre at man får mistanke om mishandling. Husk imidlertid på at personen som har med dyret til veterinæren ikke nødvendigvis er gjerningspersonen. Vurder følgende spørsmål:

  - Var det forsinkelser i å oppsøke veterinær? Hvordan forklares i tilfelle dette?

  - Stemmer fortellingen som oppgis? Er det uoverensstemmelser i det som beskrives? Er skadene for alvorlige eller omfattende til å kunne forklares av det angivelige hendelsesforløpet?

  - Stemmer forklaringen overens med artsspesifikk atferd?

  - Oppgis det ulike versjoner av hendelsesforløpet, enten av samme person eller av forskjellige personer?

  - Fraskriver klienten seg ansvar, bagatelliserer eller rasjonaliserer?

  Eiers atferd

  En gjerningsperson som bringer dyret til veterinæren kan fremstå som engstelig eller nervøs. Han eller hun kan nøle med å gi en beskrivelse av hendelsesforløpet, eller ikke fortelle noe i det hele tatt. Man kan bli møtt med irritasjon eller aggressivitet når man stiller spørsmål. Vedkommende kan virke påfallende lite bekymret for dyret. Noen dyreeiere som mishandler dyra sine vil benytte seg av ulike veterinærer/dyreklinikker fra gang til gang, for å skjule et repeterende mønster. Dette kalles «veterinærshopping».

  Dyrets atferd

  Dyrets atferd må alltid vurderes i sammenheng med andre faktorer. Selvom det er gjort lite forskning på atferdsmessige konsekvenser av dyremishandling, så er det hevet over enhver tvil at dyrets atferd og mentale tilstand også kan preges av mishandling. Det gjelder særlig hvis mishandlingen foregår gjentatte ganger eller over tid, og om det forekommer i ung alder, mens dyret er spesielt sårbart for stress. Om et dyr bringes til veterinæren med skader kombinert med avvikende eller endret atferd, bør det dermed styrke mistanken. Atferden må da vurderes i sammenheng med andre diagnostiske hint. En hund kan for eksempel fremstå som redd for eieren eller for mennesker generelt, eller den kan være overdrevent underdanig. I en studie der hunder med en forhistorie med mishandling ble sammenlignet med en kontrollgruppe, fant de at mishandlede hunder var mer aggressive både over for fremmede mennesker og andre hunder. De var mer nervøse og ble lettere stressa og hyperaktive. Det ble hyppigere rapportert om vedvarende bjeffing, og noen av hundene hadde andre merkelige eller repetitive atferder (McMillan, Duffy, Zawistowski, & Serpell, 2015). Et viktig poeng som forfatterne av den studien påpekte er at man ikke vet om disse atferdene er konsekvenser av mishandling, eller om de er risikofaktorer for å bli mishandlet, men det er en sammenheng.

  Gjentatte skader

  Et repeterende mønster eller gjentatte skader kan gjelde det samme dyret eller forskjellige dyr fra samme husholdning. Ett dyr kan ha flere skader av samme type på ulike deler kroppen, eller dyret kan trenge veterinærbehandling for skader ved flere anledninger. Det kan også, i forbindelse med kliniske undersøkelser, avdekkes at dyret har både eldre og nyere skader. Dette kan være tilfeldige funn i forbindelse med at et dyr undersøkes for noe helt annet. Noen ganger er det flere dyr fra samme husholdning som blir presentert med skader ved forskjellige anledninger – enten samme type skade eller forskjellige typer skader.
  Et repeterende mønster er den enkeltfaktoren som gir sterkest grunn til mistanke om at skader er påført. Som nevnt er det en kompliserende faktor at noen dyreeiere vil oppsøke ulike dyreklinikker ved hver anledning («veterinærshopping»).

  Skademønster

  Det kan være aspekter ved skadene selv som gir hint om hvorvidt det kan skyldes genuine uhell eller vold. Se beskrivelser av ulike skadetyper under Fysisk tegn på vold mot dyr.

• Fysiske tegn på vold mot dyr

  Stumpvoldskader

  Generelt er det mer vanlig at dyr utsettes for stump vold enn skarp vold. Mange dyr med stumpvoldskader vil ha mer enn én skade, ofte spredt på hodet, kroppen og beina. Skadene i huden kan være i form av blåmerker, hudavskrapninger eller rifter, men det kan også være skader i mer dyptliggende vev, som blødninger/bloduttredelser, muskelrupturer, skader i indre organer og frakturer.

  Blåmerker: Både pels og pigmentert hud gjør det vanskelig å få øye på blåmerker. Det er anbefalt å klippe vekk pelsen for å få bedre oversikt og prøve å se hvor grensene for blåmerkene går. Størrelse og form på blåmerker vil avhenge av bl.a. vevets tetthet. Dette avgjør om det er plass til blødning i vevet, og elastisiteten av underliggende vev påvirker i hvor stor grad blodårene blir skadet, f.eks. ved knusning mot underliggende beinstrukturer. Med andre ord: I mykt vev med rik blodtilførsel vil man kunne se store blødninger dersom vevet har blitt strukket eller knust mot underliggende bein. Ettersom bukveggen er så føyelig vil det sjeldnere vises tydelige blåmerker her, selv når traumet har vært kraftig nok til å forårsake omfattende skader i indre organer, som leverruptur (Gerdin & McDonough, 2013). Det er viktig å ta bilder av blåmerker så tidlig som mulig, og helst flere ganger. Med tid vil blåmerker flyte utover, og avgrensingen vil bli mindre tydelig. Tyngdekraft vil også kunne føre blødningen vekk fra der skaden opprinnelig oppstod.

  Fargen på blåmerker endrer seg med tiden fordi de røde blodcellene sprekker og hemoglobinet brytes ned. Hos både mennesker og dyr er det beskrevet hvordan fargen endres fra mørk rød, til blåfiolett/lilla, blå-brun, brun-grønn, grønn, og til slutt gul når hemoglobinet er brutt ned til bilirubin og biliverdin (Barington & Jensen, 2015). Det er riktignok vanskelig å bestemme alderen på et blåmerke presist ut fra fargeendringene, da endringene skjer i ulikt tempo. Hos dyr varierer fargeendringene også fra art til art, og i forskningen har det blitt anvendt så forskjellige metoder at sammenligning er vanskelig (Barington & Jensen, 2015). Vi kan dermed kun bruke det generelle vi vet om fargeendringene til å skille mellom eldre og nyere lesjoner, uten å kunne tidfeste
  skaden presist. Det kan f.eks. være flere blåmerker med betydelige fargeforskjeller i samme vev, noe som er en indikasjon på at de ikke er påført til samme tid.

  

  Hudavskrapninger er overflatiske sår i huden, forårsaket av at huden har blitt truffet av en ru overflate. Pelsen beskytter dyr til en viss grad mot denne type skade i forbindelse med stump vold, mens det er ganske vanlig å se hudavskrapninger ved påkjørsler, og da kan man noen ganger også finne rester av rusk eller olje i såret. Rifter eller laserasjoner skyldes kraftig stump traume der vevet revner eller flerres opp. Det er viktig å huske på at selve huden kan se intakt ut, men det kan være grove laserasjoner i underliggende vev, f.eks. etter risting eller rivning. Kraftige slag eller spark mot buken kan forårsake leverruptur, mens det er mindre vanlig at milten sprekker i forbindelse med vold.

  Hodeskader er vanlig ved vold mot smådyr, ettersom hodet er spesielt utsatt. Kraniebrudd kan være alt fra et enkelt brudd, dvs. at det er et brudd langs en enkel linje, uten skade på hjernehinner eller hjerne, til splintringsbrudd, med flere løse beinbiter, som i noen tilfeller kan bli presset innover og trykke på hjernen. Beinstrukturene over nesen er mindre robuste og beskyttet enn andre deler av skallen. Traumer som kanskje bare ville forårsaket overflatiske bløtvevsskader på toppen av hodet kan derfor forårsake omfattende bruddskader i ansiktet. Traumer mot siden av ansiktet kan forårsake kinnbeinsbrudd. Med ansiktsskader ser man ofte også blødninger. Lette til moderate slag kan også resultere i bloduttredelser på innsiden av lepper. Pass derfor på å alltid undersøke innsiden av dyrets munn. Kraftigere slag kan knekke tenner, kjevebein eller den harde gane. Ved spark mot underkjeven er det sannsynlig at det vil oppstå en blødning i bløtvevet mellom mandiblene. For å se dette må man løfte på dyrets tunge. Øynene er særlig utsatt, og stump vold kan resultere i øyeskader med blødninger skleralt, subkonjunktivalt eller retinalt.

  

  Frakturer: En studie sammenlignet frakturer hos hunder etter hhv. påført skade og uhell (Tong, 2014). Hunder utsatt for mishandling hadde høyere sannsynlighet for flere frakturer (i snitt 2.6 frakturer) enn hunder utsatt for uhell (i snitt 1.8 frakturer). De mest vanlige lokasjonene av frakturer etter mishandling var radius, ulna, femur og avulsjonsfraktur av tuberositas tibiae. Tverrfrakturer forekom i denne studien oftere etter vold (71 %) enn etter uhell (46 %).

  Fordi en eier kan utsette veterinærbesøket etter å ha mishandlet dyret sitt, så vil det være høyere sannsynlighet for at påførte frakturskader presenteres med radiologiske tegn på tilheling, som tap av definisjon av frakturlinje, periostal reaksjon og kallusdannelse. Ribbeinsbrudd er en vanlig konsekvens av stump vold, så det er spesielt viktig å være oppmerksom på om det finnes flere slike brudd av ulik alder. Traumer mot brystkassa vil som regel resultere i blåmerker i huden, men hos kattunger og valper er ribbeina så fleksible at det ikke nødvendigvis vil oppstå blåmerker. Hos dyr som er blitt mishandlet er det vanligere med ribbeinsbrudd på begge siden av kroppen, og ikke bare på én side, som oftere er tilfellet ved uhell som påkjørsel (Intarapanich, McCobb, Reisman, Rozanski, & Intarapanich, 2016).

  Skarpvoldsskader

  Skarpvoldsskader kan være i form av kutt eller stikk. Ved kuttskader har et skarpt våpen blitt dratt over huden og etterlatt seg et sår som kan være langt, som regel ikke veldig dypt, men gjerne dypest på midten. Såret vil oftest ha jevne kanter, med mindre det er brukt et sløvt redskap. Det skal mer kraft til for å penetrere hud som er slapp enn hud som er spent. Kuttskader resulterer i kraftige blødninger i overflaten.

  Stikkskader har også vanligvis jevne sårkanter uten hudavskrapninger. I disse skarpvoldskadene er dybden på såret større enn bredden (Gerdin & McDonough, 2013). Vær oppmerksom på at det kan være omfattende indre blødninger selv om blødningen i overflaten er minimal. Beskrivelse av stikksåret vil kunne si noe om knivbladets størrelse, men huden kan ha blitt strukket i stikkøyeblikket slik at såret ser mindre ut enn knivbladets faktiske størrelse. Såret kan også si noe om type våpen, anvendt kraft og stikkretning.

  Termiske skader / brannskader

  Termiske skader kan være direkte, fra enten flamme, varm overflate eller varm væske, eller det kan skyldes stråling, og alt dette vil føre til lokale forbrenninger. Det finnes imidlertid også eksempler på at dyr er puttet i mikrobølgeovn, noen ganger med dødelig utfall. Forbrenninger klassifiseres etter hvor dype lag av huden som er skadet, fra 1. grads forbrenning, som er overflatisk, til 3. grads forbrenning, som involverer full dybde av huden. Det som avgjør hvor omfattende skaden blir, er varighet av eksponeringen og temperaturen. Så lenge dyrets bevegelse ikke er hindret vil den intense smertestimulusen fra høye temperaturer resultere i en kraftig tilbaketrekning av den utsatte kroppsdelen innen brøkdeler av et sekund.

  Varm væske kan skade dyr gjennom sprut, helling eller dypping. Når varm væske helles på et dyr, så vil skåldingsskadene som regel oppstå på toppen av hodet, ansiktet eller ryggen, og skademønsteret kan noen ganger vise hvordan væsken har rent. Om en hund derimot har hoppet opp og veltet en gryte med kokende væske fra komfyren, så vil det være mer sannsynlig med forbrenninger på brystet og forbeina. Skålding av føtter og eventuelt oppover beina kan tyde på at dyret har blitt dyppet og holdt nede i varmt vann. Man ser da tydelig avgrensing av brannskaden, såkalt «strømpedistribusjon», noe som også rapporteres i barnemishandlingssaker (Hobbs, 1986).

  Andre typer kontaktbrannskader forårsaker som regel mindre omfattende brannskader enn skålding. Disse er dermed som regel ikke livstruende, men husk at de er svært smertefulle. Dersom skaden er påført med åpen flamme, vil det kunne avsløres ved funn av svidde hår. Forbrenning med sigaretter er ett eksempel, og da vil lesjonene i tillegg ha en karakteristisk størrelse og form; 5-10 mm i diameter og sirkulære. Kjernen av sigarettgloen kan ha en temperatur på ca. 400 °C. For at det skal oppstå en forbrenning av full dybde må kontakten med sigarettgloen vare i mer enn ett sekund, noe som er et usannsynlig scenario når kontakten skyldes et uhell (Faller-Marquardt, Pollak, & Schmidt, 2008). Man kan se for seg at én sigarettforbrenning kan skje ved et uhell, men om en sigarettglo faller ned på et dyr, eller dyret kommer borti en brennende sigarett, så vil dette etter all sannsynlighet kun resultere i en (ikke-sirkulær) overflatisk brannskade pga. kort eksponering og det isolerende laget med aske rundt selve gloen (Faller-Marquardt et al., 2008). Når dyr har gjentatte sviskader fra sigaretter vil dette ikke kunne forklares med uhell.

  

  Skuddskader

  Sår etter skudd kan være vanskelige å oppdage ettersom de kan skjules av dyrets pels (eller fjær). Røntgen i flere plan er dermed vesentlig for å få stilt diagnosen, for å lokalisere eventuell ammunisjon som sitter igjen i kroppen, og for å få oversikt over eventuelle indre skader. Prosjektiler og kuler varierer i diameter (kaliber), masse, materialkomposisjon, fasong og fart. Prosjektilets eller kulens bevegelse fra skytevåpenet til det passerer gjennom eller stanser i «målet» (ballistikk) varierer også, basert på disse egenskapene. Ammunisjonens egenskaper, den kinetiske energien som absorberes ved anslag og hva slags vev som treffes, vil sammen påvirke hvor omfattende skader et skudd forårsaker (Pavletic & Trout, 2006). Ved bruk av ekspanderende ammunisjon (slik som f.eks. benyttes i storviltjakt) er anslagsenergien større, noe som altså resulterer i mer omfattende vevsskader. Hagleskudd på kort avstand avgir en enorm kinetisk energi som resulterer i massive vevsskader. Luftgevær har ammunisjon med lav masse og fart, men kan likevel resultere i alvorlige (noen ganger dødelige) skader selv på større dyr, særlig når det er skutt på kloss hold (Pavletic & Trout, 2006).
  Ammunisjon med høy fart har et stort skadepotensiale. Kaviteten som oppstår pga. en midlertidig strekking av vevet langs sårkanalen kan være opptil 30 ganger prosjektilets diameter. Dermed skader kulen på to måter; selve knusingen og rivningen av vevet den passerer gjennom og den midlertidige strekkingen av vevet rundt. Vev med elastiske egenskaper, som muskelvev og lunger, tåler å absorbere mer kinetisk energi fra ammunisjon. Leveren er derimot mindre elastisk og kan revne, særlig av kaviteringen. Bein absorberer naturligvis mye energi, men resulterende beinsplintrer kan fungere som sekundære prosjektiler som øker skadene i omkringliggende bløtvev (Pavletic & Trout, 2006). Skudd fra kloss hold (dvs. < 0.6 m) kan etterlate seg sot. Pels eller pigmentert hud kan gjøre det vanskelig å oppdage dette, så det er anbefalt å tørke forsiktig rundt inngangssåret med et hvitt tørkepapir eller gaskompress. Det kan også være aktuelt å sikre pels for å teste etter kruttrester (Gerdin & McDonough, 2013).
  Dersom ammunisjonen har passert gjennom dyret, så vil det kunne være vanskelig å dokumentere at skadene skyldes skudd. Inngangs- og utgangssår i linje overfor hverandre vil styrke mistanken. Inngangssår er generelt mindre enn utgangssår. Et komplett sett med røntgenbilder av den aktuelle kroppsdelen bør tas. Bilder bør tas av både inngangs- og utgangssår, og bør inkludere 15 cm rundt såret og en indikasjon på retningen på sårkanalen. En linjal kan brukes som referanse på bildene. Eventuell ammunisjon må sikres som bevis. Unngå å håndtere ammunisjon med metallinstrumenter, ettersom dette kan etterlate merker. Ta nærbilde for identifisering av ammunisjonstypen. Rens ammunisjonen i vann og sprit, la den lufttørke, pakk det inn i mykt tørkepapir og legg det i en passende beholder med lokk/kork som kan forsegles med tape (Pavletic & Trout, 2006). Bruk sprittusj til å merke beholderen med dato og klokkeslett, journalnummer, eier og pasient, samt egne initialer.

  Kvelning/drukning

  Asfyksi kan forårsakes av mangel på O2 i lufta dyret puster, obstruksjon av luftveiene, hindring av respirasjonsbevegelser, eller histotoksisk hypoksi, f.eks. som følge av cyanidforgiftning. I de fleste tilfeller vil det ta tid før dyret mister bevisstheten, og den perioden vil være preget av intens lidelse mens dyret kjemper for livet. Denne kampen kan resultere i bloduttredelser og hudavskrapninger i ansiktet, på beina, hofte eller rygg. Fra en hund henges til døden inntrer kan det ta opptil 20 minutter, selv når hunden henger fritt (McEwen, 2018). Ofte ser man ikke så tydelige ytre spor etter en ligatur ved strangulering, så man må se nøye etter om pelsen er klemt flat eller om det er rødhet/bloduttredelser i huden. Dersom trykket av stranguleringen er tilstrekkelig til å blokkere venene, men ikke arteriene i halsen, så kan det oppstå petekkier i hud, konjunktiva, sklera eller i munnslimhinner, men dette er ikke patognomonisk (McEwen, 2018). I alle tilfeller der strangulering mistenkes bør det dokumenteres hvorvidt det er funn av inflammasjon, stuvning eller blødning i lunger, trachea, larynx, hud og øyne (McEwen, 2018). Kvelning ved å tette igjen dyrets munn og nesebor kan resultere i bloduttredelser under haka og rundt snuten, samt på innsiden av leppene, der hvor det har vært ligatur, tape e.l. Ved bruk av plastpose over dyrets hode tar det lengre tid før hjertet stanser, og for hund kan det ta inntil 30 minutter (McEwen, 2018). Mekanisk asfyksi skyldes enten ytre trykk på toraks, slik at respirasjonen hindres, eller postural asfyksi, som følge av at dyret er i en stilling som hemmer pusteevnen. Om dyret henges opp etter bakbeina vil trykket fra bukorganene mot mellomgulvet hemme respirasjonen, med påfølgende sirkulasjonssvikt. Se derfor etter spor fra ligaturer rundt bakbeina (McEwen, 2018).

• Seksuell mishandling av dyr

  Dessverre finnes det fortsatt svært begrenset med veterinær faglitteratur om seksuell mishandling av dyr. Vi vet imidlertid at det forekommer, og på internett finnes bilder og videoer som fremstiller seksuell mishandling (det betyr at også barn uforvarende kan komme over dette). Dette bør omtales som overgrepsmateriale eller materiale som fremstiller seksuell mishandling av dyr, og ikke som dyreporno, ettersom det som vises er kriminelle handlinger og ren utnyttelse av sårbare individer med liten eller ingen evne til å motsette seg handlingene.

  På mer skjulte deler av internett finnes også egne fora for mennesker som definerer seg som zoofile, hvor både erfaringer og dyr utveksles mellom medlemmene. Begrepet zoofili har også fokus på motivasjonen til gjerningspersonen og ikke på lidelsene til dyret. Dette er regnet som en parafili, altså en seksuell perversjon. Vi oppfordrer derfor til å konsekvent benytte begrepet seksuell mishandling av dyr om dette.

  I Norge er alle seksuelle handlinger med dyr forbudt i henhold til dyrevelferdsloven (jf. § 14), uansett om det påfører dyret fysisk skade eller ikke. Seksuell mishandling kan resultere i fysisk skade hos dyr av begge kjønn, og avhengig av den seksuelle handlingen og dyrets størrelse, kan skadene være svært alvorlige. Noen ganger er skadene i seg selv dødelige eller så omfattende at avlivning er nødvendig. Noen mishandler dyr til døde (f.eks. ved kvelning), enten før eller mens de gjennomfører den seksuelle mishandlingen.

  Omfanget av de urogenitale og/eller perianale skadene kan være alt fra mild inflammasjon til omfattende skader. Eksempler er rifter eller revning av vev, bloduttredelser og blødninger, vaginal eller rektal prolaps eller perforeringer. Det hender dyr blir penetrert med gjenstander (enten i vagina eller rektum), og det kan dermed bli funnet fremmedlegemer eller spor etter dette ved undersøkelse på klinikken eller ved obduksjon. Hos hanndyr må man også være oppmerksom på tegn etter ligaturer (som strikk) rundt penis eller skrotum. Man må imidlertid være klar over at seksuell mishandling av dyr ikke nødvendigvis etterlater seg fysiske spor, som gjør at dette ofte er vanskelig eller umulig å avdekke.

  Klinisk undersøkelse og bevissikring ved mistanke om seksuell mishandling av dyr

  Rekkefølgen av hva man gjør ved klinisk undersøkelse og bevissikring er viktig. Spesielle hensyn man må ta under kliniske undersøkelser ved mistanke om seksuell mishandling er som følger (fra Bradley & Rasile, 2014; Stern, 2018):

  - Unngå å kontaminere bevismateriale ved å bruke nødvendig beskyttelsesutstyr.

  - Unngå bruk av spermicid gel. (Vent med å ta rektaltemperatur til etter undersøkelse av perianalområdet.)

  - Undersøkelse med UV-lys: spor etter biologisk materiale/sæd? Mange klinikker har Woods-lampe. Den er ikke optimal til dette formålet, men er bedre enn ingenting.

  - Svaber av rektum, vagina (vær obs på rekkefølge: eksternt først, deretter internt), penis og eventuelt andre kroppsdeler.

  - Undersøk vagina og rektum for fremmedlegemer. Sterilt otoskop kan benyttes som lyskilde om man ikke har spekulum av riktig størrelse. Dyret bør sederes før disse undersøkelsene.

  - Urinprøve (særlig hunndyr med tanke på sædrester) og eventuelt fecesprøve.

  - Ta røntgen av hele kroppen i to plan. Ved mistanke om seksuell mishandling må man være spesielt oppmerksom på hale/halebasen.

• Sammenhengene mellom vold mot dyr og vold i nære relasjoner

  Det er etter hvert grundig etablert at det er sammenhenger mellom mishandling av dyr, barn og voksne. Grunnlaget for sammenhengene er at mishandling av dyr er knyttet til et vidt spektrum av voldelige og antisosiale atferder (McPhedran, 2009). Dette er temaer det er vanskelig å forske på, og mange av studiene har begrensninger f.eks. i form av små utvalg eller at de baserer seg på informanters selvrapportering og hukommelse. Det er imidlertid mye som tyder på at dyremishandling kan være en del av en familievoldskonstellasjon der det også forekommer barnemishandling, partnervold eller mishandling av eldre eller uføre. Og det er kjent at familievold har en tendens til å gjenta seg og til å bli verre.

  I et utvalg av 860 amerikanske collegestudenter (DeGue & DiLillo, 2009) ble det for eksempel funnet en samforekomst av vold mot barn, partner og dyr. Hele 60 % av de som hadde erfaring med dyremishandling, enten som utøver eller vitne, hadde også opplevd mishandling eller vold i hjemmet, mens 30 % av ofrene for familievold også hadde opplevd dyremishandling. Dette kan tyde på at dyremishandling er en sterkere markør for familievold enn motsatt.

  Dyremishandling og partnervold

  Vold mot familiedyr forekommer uforholdsmessig ofte i sammenheng partnervold. En studie fra Texas indikerer at voldelige partnere som også skadet dyr var mer kontrollerende og brukte grovere vold, som voldtekt, psykisk vold, forfølging og drap (Simmons & Lehmann, 2007). Kvinner eller barn som utsettes for vold og mishandling blir ofte truet med at voldsutøveren vil skade familiens dyr dersom de forteller noen om hva de utsettes for eller avslutter forholdet (Newberry, 2017). Dette er en viktig grunn til at noen kvinner ikke tør å forlate en voldelig partner, og er noe krisesentre i Norge også erfarer. Over 70 % av voldsutsatte kvinner rapporterte i en amerikansk studie at voldsutøveren også hadde skadet, drept eller truet med å skade dyr. Mer enn 75 % av de faktiske hendelsene skjedde med kvinnen og/eller barna som vitner (Ascione, Weber, & Wood, 1997). En vitenskapelig artikkel referer til 12 uavhengige studier som viser at mellom 18 % og 48 % av kvinner som er ofre for partnervold utsetter å forlate voldsutøveren av frykt for sikkerheten til familiens dyr (Ascione, 2007).

  Det er i denne sammenhengen viktig å understreke hvor sterke bånd mennesker kan knytte til dyra sine. Dyr blir av mange oppfattet og behandlet som fullverdige familiemedlemmer. De sterke emosjonelle båndene kan resultere i at mennesker heller utsetter seg selv for fare enn å etterlate dyra i en situasjon der de risikerer lidelse. Dette må det være bevissthet om i håndteringen av familievoldssaker, for hvis man skal lykkes med å hjelpe voldsofre ut av et voldelig forhold, må det også finnes en trygg løsning for familiens dyr. Man må også være oppmerksom på at så lenge et voldsoffer befinner seg i et voldelig forhold, kan dyret ha en beskyttende effekt. Det kan gi sosial støtte og trøst nok til at den voldsutsatte holder ut, og kan i ytterste konsekvens ha en viss forebyggende effekt mot selvmord (Fitzgerald, 2007).

  Kun et fåtall av krisesentrene i Norge har ordninger for brukernes dyr, så det er et stort behov for å opprette gode løsninger for dette. Trygg, midlertidig plassering av et kjært dyr, og visshet om at de vil sees igjen, kan være av uvurderlig betydning for en voldsutsatt som trenger hjelp. Ideelt sett skulle voldsofrene kunne tatt med seg familiedyr(ene) til krisesenteret så de hadde sluppet den ekstra belastningen det er å skilles fra dyret sitt. Det mest aktuelle i dag er imidlertid at dyret plasseres i kennel eller i et  «fosterhjem». Stormberg har for tiden et samarbeid med enkelte krisesentre, der de dekker kennelopphold for voldsutsattes hunder, og Dyrebeskyttelsen Norge (www.dyrebeskyttelsen.no / www.videre.no) kan bistå med midlertidig omplassering av dyr mange steder. Vi anbefaler at veterinærer skaffer seg oversikt over hvor dyr kan plasseres trygt i en akuttsituasjon.

  Dyremishandling og barnemishandling - og barn som mishandler dyr

  Svært mange barn i Norge vokser opp med familiedyr. En undersøkelse i 2001 viste at 37 % av husstandene i landet har familiedyr (St.meld. nr. 12, 2002-2003). Av disse husholdningene var over halvparten barnefamilier, og de fleste har hund eller katt. Fra utenlandske studier er det funnet en høyere forekomst av dyremishandling i hjem med familiedyr der det var dokumentert omsorgssvikt eller mishandling av barn. En ny, norsk studie om ungdoms erfaringer med vold og overgrep i oppveksten viser at 4 % av ungdommene hadde opplevd vold mot familiedyr fra en voksen hjemme, og en stor andel av disse unge hadde selv blitt utsatt for fysisk og/eller psykisk vold (Hafstad & Augusti, 2019). Barn som opplever dyremishandling hjemme kan forsøke å beskytte dyr som de er glade i ved å gå mellom dyret og voldsutøveren, og dermed utsette seg selv for ytterligere risiko. I en studie om voldsutsatte kvinner med barn på krisesentre i USA, fortalte over 50 % av barna at de hadde beskyttet familiedyr direkte på denne måten (Ascione et al., 1997).

  Å være vitne til at et kjært dyr mishandles er svært traumatiserende og kan være skadelig for et barns utvikling. For barn som er eksponert for vold og andre vanskelige forhold hjemme kan det sterke båndet de har til et dyr være til stor trøst. Det er imidlertid viktig å være oppmerksom på at dette båndet er noe som kan utnyttes av en gjerningsperson, bl.a. til å true barnet til taushet eller til å gjøre som gjerningspersonen vil. Det finnes også eksempler på at barn har blitt tvunget til å utøve vold mot dyr, eller ha seksuell omgang med dyr.

  Barn fra voldelige hjem – enten de selv er ofre for eller vitner til vold eller overgrep – kan kopiere voksnes voldelige atferd. Når voldseksponerte barn mishandler dyr kan dette være en måte de opplever en følelse av kontroll på, og kan være en
  respons på maktesløsheten og uforutsigbarheten de ellers opplever (Currie, 2006; McPhedran, 2009). Studier har også vist at barn som mishandler dyr har to til tre ganger så høy sannsynlighet for selv å ha vært utsatt for mishandling eller å ha vært vitner til vold i hjemmet. Denne sannsynligheten øker jo eldre barnet som mishandler dyr er (særlig om barnet er over ti år) (Lee-Kelland & Finlay, 2018). I en studie ble det funnet at barn som hadde vært utsatt for seksuelle overgrep hadde fem ganger så høy sannsynlighet for å ha mishandlet dyr enn andre barn (Ascione, Friedrich, Heath, & Hayashi, 2015).

  En del små barn har enkeltepisoder der de plager dyr som en del av deres utforskende atferd, uten at de står i fare for en negativ atferdsmessig utvikling. Studier har imidlertid vist at gjentatt og eskalerende vold mot dyr utført av barn og unge er en atferdsmessig markør for et videre livsløp med tiltagende aggresjon og annen kriminell atferd. Vold mot dyr er også et av de diagnostiske kriteriene for atferdsforstyrrelser («conduct disorder») i DSM-5 (American Psychiatric Association, 2013). Det er derfor viktig at disse barna får oppfølging fra kompetente fagfolk.

  Dette er de røde varselflagg for barnemishandling (legg merke til at de har mye til felles med varselflaggene for dyremishandling):

  • Foreldrenes forklaring stemmer dårlig med skadene (oftest er skadene for alvorlige)
  • Avvik i forklaringen
  • Uvanlig foreldreatferd
  • Unormalt utseende og/eller atferd hos barnet
  • Gjentatte skader: arr, brudd, ribbeinsbrudd av eldre og nyere dato
  • Skademønster: sår, blåmerker, bitemerker, brudd, indre skader, skader på unaturlige steder
  • Dårlig tannhelse

  
  Les mer om barnemishandling her:

  Informasjon fra politiet om vold mot barn

  Veiledning fra NKVTS om vold mot barn

• Varslingsplikt, taushetsplikt og andre juridiske hensyn

  Veterinærer i Norge er forpliktet både av dyrevelferdsloven og dyrehelsepersonelloven, og eventuelt forvaltningsloven dersom man er ansatt i et offentlig forvaltningsorgan som Mattilsynet. Dette kapittelet tar for seg regelverket vedrørende plikt og rett til varsling og videreformidling av opplysninger mellom ulike etater ved bekymringer om mishandling av dyr eller mennesker, taushetsplikten, med fokus på konkrete unntak som kan åpne for varsling eller formidling av opplysninger til andre etater.

  Lovtekstene i sin helhet finnes på https://lovdata.no/ og er til enhver tid oppdatert.

  
  Varslingsplikten etter dyrevelferdsloven (§ 5)

  § 5. Varsling

  Enhver som har grunn til å tro at dyr blir utsatt for mishandling eller alvorlig svikt vedrørende miljø, tilsyn og stell, skal snarest mulig varsle Mattilsynet eller politiet. Varslingsplikten gjelder med de begrensninger som følger av annen lovgivning.
  Varslingsplikten i dyrevelferdsloven gjelder altså for enhver som har grunn til å tro at dyr blir utsatt for mishandling eller alvorlig vanstell.

  Plikten kommer inn under ett av unntakene for dyrehelsepersonells taushetsplikt i dyrehelsepersonelloven (jf. § 21 første ledd nr. 5). Ordlyden «grunn til å tro» betyr at det ikke skal være en høy terskel for å varsle. Det krever mer enn en vag mistanke, og man må ha konkrete holdepunkter som underbygger mistanken, men det trenger ikke å være sannsynlighetsovervekt.

  NB: Helsepersonell har et spesifikt unntak i taushetsplikten sin knyttet til mishandling eller vanskjøtsel av dyr (jf. Helsepersonelloven § 23 nr. 5), som gir dem varslingsrett om vanskjøtsel eller mishandling av dyr. Ansatte i barnevern og krisesentre har ikke den samme begrensningen i sin taushetsplikt.

  Opplysninger til barneverntjeneste (barnevernloven § 6-4)

  § 6-4. Opplysningsplikt

  Enhver som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan, skal uten hinder av taushetsplikt melde fra til barneverntjenesten uten ugrunnet opphold
  a) når det er grunn til å tro at et barn blir eller vil bli mishandlet, utsatt for alvorlige mangler ved den daglige omsorgen eller annen alvorlig omsorgssvikt,
  c) når et barn viser alvorlige atferdsvansker i form av alvorlig eller gjentatt kriminalitet, misbruk av rusmidler eller en annen form for utpreget normløs atferd,

  Offentlige myndigheter (som f.eks. Mattilsynet) skal med andre ord av eget tiltak, uten hinder av taushetsplikt, gi opplysninger til kommunens barneverntjeneste når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt (jf. § 6 – 4 a).

  Igjen er det ordlyden «grunn til å tro» som er brukt. Det betyr at ikke legges strenge vilkår i vurderingen, men man må altså ha konkrete holdepunkter som underbygger mistanken. Plikten inntrer også dersom et barn viser alvorlige atferdsvansker (jf. § 6 – 4 c). For eksempel om et barn utsetter dyr for gjentatt og/eller grov mishandling, så vil dette være grunn til å varsle barnevernet.

  Avvergingsplikten etter straffeloven

  Straffeloven § 196. Plikt til å avverge et straffbart forhold

  Med bot eller fengsel inntil 1 år straffes den som unnlater gjennom anmeldelse eller på annen måte å søke å avverge en straffbar handling eller følgene av den, på et tidspunkt da dette fortsatt er mulig og det fremstår som sikkert eller mest sannsynlig at handlingen er eller vil bli begått. Avvergingsplikten gjelder uten hensyn til taushetsplikt og gjelder straffbare handlinger som nevnt i

  (utdrag av straffbarehandlinger det gjelder)

  § 274. Grov kroppsskade

  § 275. Drap

  § 282. Mishandling i nære relasjoner

  § 283. Grov mishandling i nære relasjoner

  § 291. Voldtekt

  § 299. Voldtekt av barn under 14 år

  § 312. Incest (når den fornærmede er under 16 år)

  § 314. Seksuell omgang mellom andre nærstående (når denfornærmede er under 16 år)

  Avvergingsplikten er altså en personlig plikt vi alle har, uten hensyn til taushetsplikt. Plikten utløses riktignok først når det er sannsynlighetsovervekt. Ordlyden «sikkert eller mest sannsynlig» innebærer at det er strengere vilkår enn når ordlyden er «grunn til å tro». Det krever imidlertid ikke sikker kunnskap. Man bør så langt det er mulig gå i dialog og samarbeide om å finne trygge løsninger med den bekymringen gjelder.

  Les mer om avvergingsplikten her: https://plikt.no/

  Taushetsplikt

  Mulighetene til å varsle om bekymringer vedrørende dyr eller mennesker kan være begrenset av lovbestemte taushetsplikt. Man må derfor vurdere om en varsling er et brudd på taushetsplikten eller ikke, og om det eventuelt finnes begrensninger (unntak) i taushetsplikten som likevel åpner for varsling. Det mest praktiske unntaket er at personen som informasjonen gjelder kan gi samtykke til å videreformidle informasjonen. Da får man altså en opplysningsrett og man kan velge om opplysninger skal gis videre eller ikke. Så langt det lar seg gjøre bør man respektere den enkelte persons ønsker vedrørende dette. Husk at en forutsetning for å frita noen fra taushetsplikten er at man har samtykkekompetanse, dvs. at personen er myndig, forstår hva det dreier seg om og har fått tilstrekkelig informasjon om hva et samtykke innebærer.

  Taushetsplikt for dyrehelsepersonell (dyrehelsepersonelloven)

  Hovedregelen er at dyrehelsepersonell og deres medhjelpere har taushetsplikt om opplysninger som de har fått gjennom sin virksomhet om noens personlige forhold (§ 20). Taushetsplikten er likevel ikke til hinder for at opplysninger gis videre når tungtveiende private eller offentlige interesser gjør det rettmessig å gi opplysningene videre (jf. § 21 første ledd nr. 5). Det betyr for eksempel at dyrehelsepersonell ikke er bundet av taushetsplikt i forbindelse med varsling i samsvar med dyrevelferdsloven § 5. Når varsling etter dyrevelferdsloven § 5 er utført, skal dette journalføres (jf. veiledning til journalforskriften).

  Forvaltningens taushetsplikt (forvaltningsloven)

  Hovedregelen i forvaltningsloven er også taushetsplikt om noens personlige forhold og gjelder enhver som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan (§ 13), med andre ord gjelder dette for veterinærer i Mattilsynet.

  Denne taushetsplikten har også begrensinger:

  § 13 b. (begrensninger av taushetsplikten ut fra private eller offentlige interesser).
  Taushetsplikt etter § 13 er ikke til hinder for:
  3) at opplysningene er tilgjengelig for andre tjenestemenn innen organet eller etaten i den utstrekning som trengs for en hensiktsmessig arbeids- og arkivordning, bl.a. til bruk ved vegledning i andre saker,

  5) at forvaltningsorganet gir andre forvaltningsorganer opplysninger om en persons forbindelse med organet og om avgjørelser som er truffet og ellers slike opplysninger som det er nødvendig å gi for å fremme avgiverorganets oppgaver etter lov, instruks eller oppnevningsgrunnlag,

  6) at forvaltningsorganet anmelder eller gir opplysninger (jfr. også nr. 5) om lovbrudd til påtalemyndigheten eller vedkommende kontrollmyndighet, når det finnes ønskelig av allmenne omsyn eller forfølgning av lovbruddet har naturlig sammenheng med avgiverorganets oppgaver,

  Nødrett og taushetsplikt

  § 17. Nødrett (straffeloven)

  En handling som ellers ville være straffbar, er lovlig når den blir foretatt for å redde liv, helse, eiendom eller en annen interesse fra en fare for skade som ikke kan avverges på annen rimelig måte, og denne skaderisikoen er langt større enn skaderisikoen ved handlingen.

  Nødrett innebærer at en handling som ellers ville være å anse som lovbrudd blir ansett som lovlig og berettiget ut fra en konkret interesseavveining. Det betyr at også taushetsplikten kan tilsidesettes på bakgrunn av nødrett.

• Hvordan gå frem når mishandling mistenkes?

  Tilnærming ved mistanke om vold mot dyr

  Å finne ut om et dyr virkelig er utsatt for mishandling eller ikke er ingen enkel prosess. Det kan være en rekke forklaringer på tegnene som registreres, og det finnes ingen enkeltfaktor som kan bekrefte eller avkrefte at en skade er påført med overlegg. Situasjonen som mistanken oppstår i vil også variere. Man kan stå overfor et offer (altså dyret) og en gjerningsperson eller en annen person som enten har oppsøkt klinikken på eget initiativ eller er sendt dit av gjerningspersonen. Og klienten kan altså i noen tilfeller være et offer for vold i nære relasjoner selv. Man må ha et åpent sinn og være forsiktig med å antyde at man tror personen man står overfor er ansvarlig for dyrets skader. Mange familiedyr er i kontakt med et stort antall mennesker, og personen som kommer til klinikken er kanskje ikke engang klar over mishandlingen. I noen tilfeller vil det fungere godt å ha en uformell samtale om mulighetene for mishandling. Det blir ikke nødvendigvis tatt ille opp om situasjonen diskuteres i lys av varslingsplikten. Man kan forklare at Mattilsynet ikke nødvendigvis vil foreta seg noe overfor klienten, men at det er deres oppgave å finne ut mer om situasjoner der dyr kan ha blitt utsatt for unødige lidelser, og å hjelpe og veilede dyreeiere om stell og velferd.

  Sensitive og gode spørsmål kan avdekke informasjon som gir opphav til nye bekymringer, for eksempel om barnemishandling eller annen vold i nære relasjoner. Det er også mulig å snakke om taushetsplikten med klienter i denne sammenheng. Slike samtaler gir også klienten anledning til selv å erkjenne at det er en mulighet for at dyret er blitt mishandlet, uten å føle at de selv er mistenkt for det. Veterinærer bør derfor være kjent med S-B-D-H som fremgangsmåte (Spør, Bekreft, Dokumenter, Henvis; se lenger ned).

  Aggressive klienter

  I noen tilfeller vil det være opplagt at å stille spørsmål for å få ytterligere informasjon ikke nytter eller er tilrådelig, for eksempel hvis man står overfor en aggressiv eller hissig klient. I slike tilfeller bør man passe på å skrive grundige notater, og umiddelbart etter konsultasjonen søker man råd hos en erfaren kollega, om mulig før klienten forlater klinikken. Veterinærer eller dyrepleiere kan med rette bli redde hvis de møter en trakasserende eller truende klient, og det er å anbefale at det alltid er to tilstede i undersøkelsesrommet sammen med klienten hvis man føler seg utrygg. Veterinæren kan i slike situasjoner finne på et påskudd for å be om assistanse fra en dyrepleier. Man skal aldri utfordre en aggressiv klient og utsette seg selv for risiko.

  Dilemmaer om varsling

  Det er viktig å huske på at man har en selvstendig plikt til å varsle når man har grunn til å tro at en skade skyldes dyremishandling (jf. dyrevelferdsloven § 5), også dersom kollegaer eller ledelsen på klinikken ikke er enig i vurderingen. Hvis man er usikker på hva som er det rette gjøre og diskusjon med kollegaer ikke bidrar til å peke ut et bestemt handlingsalternativ, så er det mulig å få støtte og veiledning gjennom anonyme drøftelser (jf. taushetsplikt) med andre med kompetanse, f.eks. veterinærer på NMBU veterinærhøgskolen, Veterinærinstituttet, Dyrebeskyttelsen Norge eller i Mattilsynet.

  Tilnærming ved mistanke om vold i nære relasjoner: Spør, Bekreft, Dokumenter og Henvis (S-B-D-H)

  Det forventes på ingen måte at veterinærer skal være eksperter på vold i nære relasjoner. Veterinærer kan imidlertid ha en unik mulighet til å skape det «gylne øyeblikk» der en klient gis anledning til å åpne seg eller oppsøke hjelp for et mishandlet dyr eller seg selv. Til dette formålet er S-B-D-H en enkel og tilgjengelig tilnærming. Spør, Bekreft, Dokumenter og Henvis er fire konkrete steg som opprinnelig er utviklet for helsepersonell i USA (A-V-D-R: Ask, Validate, Document and Refer) for å gjøre dem bedre rustet til å avdekke vold i nære relasjoner (Gerbert et al., 2000). Målet er å bryte ned noen av barrierene mot å hjelpe voldsofre ved å definere og avgrense rollen man har. Tilnærmingen har vist seg å også være svært relevant i situasjoner der mishandling av dyr er utgangspunktet.

  
  S = Spør

  Det viktigste man kan gjøre i følge denne fremgangsmåten, er derfor å stille spørsmål uten å fremstå som dømmende, og det må skje når det ikke er andre (f.eks. familiemedlemmer) tilstede. Det kan være første gang noen har vist interesse for eller sympati med et offer for mishandling i nære relasjoner. Dette handler derfor om å strekke ut en hånd for å gi noen en mulighet til å fortelle. Når man stiller slike spørsmål har man allerede oppfylt en stor del av denne intervensjonen, uansett om klienten forteller noe eller ikke. Gjennom spørsmålene signaliserer man at mishandling er galt.

  Spørsmål knyttet til bekymring om dyret kan være:

  – Noen ganger, når jeg ser denne type skader, betyr det at dyret er blitt skadet av en person det bor sammen med. Kan det være tilfellet?

  Spørsmål knyttet til bekymring om vold i nære relasjoner kan være:

  – Hvordan går det med deg?

  – Hvordan står det til hjemme? Er det noe du har lyst til å snakke om?

  Hvis klienten har bekreftet at dyrets skader er påført av en annen person, kan et oppfølgingsspørsmål være:

  – Når jeg får vite at et dyr har blitt skadet av noen det bor sammen med, så blir jeg bekymret for om det kan være andre i hjemmet som også utsettes for noe. Kan det være tilfellet?

  B = Bekreft

  Å bekrefte alvoret i det som fortelles, og at man tror på den som har valgt å meddele noe, er spesielt viktig ettersom det er vanlig at ofre for vold i nære relasjoner er redde for ikke å bli trodd. Ved å bekrefte og vise omsorg kan man bidra til å støtte klienten/offeret. Bekreftende reaksjon vedrørende mishandling av dyret kan være:

  – Jeg er bekymret for dyrets trygghet og velferd. Dyret ditt fortjener ikke å bli utsatt for dette, uansett hva som har skjedd.

  Bekreftende reaksjon vedrørende mishandling av klienten kan være:

  – Jeg er bekymret for din trygghet og velvære. Du fortjener ikke å bli utsatt for dette, uansett hva som har skjedd. Er det noe vi kan gjøre for å hjelpe deg?

  Denne type støttende respons kan gi klienten en viss grad av lettelse, og kan gjøre at vedkommende vurderer å oppsøke hjelp for sin egen situasjon.

  D = Dokumenter

  Husk å journalføre:

  • Identiteten på den eller de som kommer med dyret
  • Grundig anamnese som inkluderer detaljer om skadeomfang og skademønster (husk bilder!)
  • Generelt om stellet av dyret og dyrets atferd
  • Klientens forklaring på dyrets skader, inkludert eventuelle endringer/avvik i forklaringen
  • Den sannsynlige årsaken til skadene, basert på veterinærfaglig kompetanse og erfaring

  Alle kliniske funn må dokumenteres objektivt og på en så grundig måte at det kan benyttes som bevis i en eventuell rettssak. Husk å ta bilder av fysiske skader på dyret, merket med dato og klokkeslett. I saker der det åpenbart bør sikres bevis for en straffesak, kan det være nyttig å benytte politiets kompetanse i bevissikring.

  Det er vesentlig at konfidensielle betroelser (f.eks. om vold i nære relasjoner) ikke blir gjort kjent for uvedkommende. Om en voldsutøver får innsyn i den type informasjon kan det være direkte farlig. Veilederen til journalforskriften for dyrehelsepersonell presiserer at taushetsplikt etter dyrehelsepersonelloven § 20 går foran innsynsretten (jf. journalforskriften § 7), noe som betyr at dyreeier ikke har rett til innsyn i opplysninger om andres personlige forhold, selv om de er knyttet til pasienten. Jf. veiledning til § 4 i journalforskriften kan det føres en separat logg over samtaler så lenge det i hovedjournalen angis en referanse slik at notatet kan identifiseres. Vi anbefaler sterkt at det er slik denne type dokumentasjon journalføres, og at dokumenter med samtalelogger er passordbeskyttet.

  Forklaringer skal helst beskrives med klientens egne ord, som sitater med anførselstegn, og med informasjon om hvem, hvor og eventuelle vitner. (Eksempel: «Mannen min, Peder Aas, sparket meg og dyttet meg ned trappen i går kveld.») Husk at en sak kan ende i retten mange år senere, så ikke sats på at du vil huske detaljene.

  H = Henvis

  Hvis det er grunn til å tro at et dyr er utsatt for mishandling, så må Mattilsynet og/eller politi varsles (jf. dyrevelferdsloven §5). I saker der man mistenker at man også står overfor et voksent voldsoffer begrenser henvisning seg som regel til å oppfordre eller oppmuntre offeret til selv å søke hjelp hos rett instans. Man kan for eksempel tilby offeret telefonnummer til nærmeste krisesenter, politi eller andre organisasjoner/etater som kan hjelpe.

  NB: Vær varsom med å sende med noe som kan sette et voldsoffer i større fare dersom en kontrollerende partner finner det! Tilby offeret eventuelt å låne telefon på klinikken hvis det er tryggere å ringe derfra. Slik støtte kan bety mye for et offer, og kan redusere følelsen av å være alene. Dersom offeret avviser hjelp, så kan man på nytt stille spørsmål om hvordan det går ved neste konsultasjon (altså følge S-B-D-H på nytt).

  Har man konkrete holdepunkter for at barn blir utsatt for mishandling eller er vitner til vold, så skal man varsle barnevernstjenesten. Det gjelder altså ikke kun ved mistanke om at barnet utsettes for direkte fysisk mishandling selv. Det kan utvilsomt være så skadelig for barn å være vitne til mishandling av andre, også familiedyr, at det er berettiget grunn til alvorlig bekymring om man har grunn til å tro at barn utsettes for det. Husk at mishandlingen av dyr i noen tilfeller brukes som straff eller trussel mot barnet.

  Hvis det er sannsynlighet for at klienten eller andre i familien vil utsettes for en alvorlig kriminell handling, så gjelder avvergingsplikten uten hensyn til taushetsplikt.

• Viktig kontaktinformasjon

  Politiets sentralbord: 02800

  Politiets nødnummer: 112

  Mattilsynets nasjonale beredskapsvakt: 22 40 00 00 (Ved varsling om dyrevernsak: https://www.mattilsynet.no/om_mattilsynet/varsle_oss/bekymringsmelding.633)

  Alarmtelefonen for barn og unge: 116 111

   

  Hjelp og støtte spesielt rettet mot barn og unge:

  Finn din lokale barnevernvakt: http://www.barnevernvakten.no/

  Incesttelefonen: 800 57 000

  Statens barnehus: http://www.statensbarnehus.no/

  Barneombudet: http://barneombudet.no/

  Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet: http://bufetat.no/

  Ung.no: http://www.ung.no/

  Stine Sofies Stiftelse: http://stinesofiesstiftelse.no/

  Stoppvold.no: http://www.stoppvold.no/, nettside fra Alternativ til Vold med film og aktivitetshefte for skoleungdom

  Jegvilvite.no: http://jegvilvite.no/, e-læringsverktøy om vold og overgrep

  Samtalehjelp til deg som er bekymret for et barn: https://snakkemedbarn.no/

   

  Hjelp og støtte rettet mot volds- eller overgrepsutsatte generelt:

  Vold- og overgrepslinjen er en hjelpelinje for alle som opplever vold eller overgrep i nære relasjoner: https://www.volinjen.no/, Telefon: 116 006

  Din utvei. Nasjonal veiviser ved vold i nære relasjoner, voldtekt og andre seksuelle overgrep: https://dinutvei.no/

  Finn krisesenter nær deg: https://www.krisesenter.com/finn-ditt-krisesenter/

  Oversikt over overgrepsmottakene: https://dinutvei.no/alle-hjelpetilbud/
  Overgrepsmottakene er knyttet til legevaktene eller sykehusene og er en del av det offentlige helsetilbudet.

  Veileder for helse- og omsorgstjenestens arbeid med vold i nære relasjoner: https://voldsveileder.nkvts.no/

  TryggEst. Vern av risikoutsatte voksne: www.Tryggest.no

  Politiets støttesenter for kriminalitetsutsatte: https://www.politiet.no/kontakt-politiet/stottesenter-for-kriminalitetsutsatte/, Telefon: 800 40 008

  Vern for eldre. Nettside for eldre som er utsatt for overgrep, eller andre som mistenker at eldre personer er utsatt for overgrep: http://vernforeldre.no/, Nasjonal kontakttelefon 800 30 196

  Rådgivningskontorene for kriminalitetsofre og voldsoffererstatning: http://www.voldsoffererstatning.no/

  Dixi, ressurssenter mot voldtekt: http://www.dixi.no/

  Landsforeningen mot seksuelle overgrep: https://lmso.no

  ROSA; veiledning og informasjon til personer som er utsatt for menneskehandel: www.rosa-help.no, Telefon: 22 33 11 60

  Informasjon fra politiet om vold i nære relasjoner: https://www.politiet.no/rad/vold-i-nare-relasjoner/

  Informasjon fra Folkehelseinstituttet om vold og overgrep: https://www.fhi.no/nettpub/hin/skader/vold/

  Informasjon om vold og overgrep, og hvor man kan få hjelp: https://helsenorge.no/psykisk-helse/vold-og-overgrep

  Råd/hjelp ved sinne eller aggresjonsproblemer:

  Sinnemestring for foreldre: https://www.littsint.no/

  Sinnemestring Brøset Modellen (SBM): https://www.sinnemestring.no/

  Alternativ til vold: https://atv-stiftelsen.no/

  Hjelp til midlertidig plassering av dyr:

  VIDERE arbeider med problematikken vold mot dyr og vold i nære relasjoner. Organisasjonen vil kunne bistå med trygge hjem til dyr: www.videre.no

  Dyrebeskyttelsen Norge har 27 lokalavdelinger over hele landet som etter beste evne vil bistå med å finne akutthjem til voldsutsatte dyr: www.dyrebeskyttelsen.no

  Sjekk med det lokale krisesenteret om de har mulighet til å ta i mot dyr, eller om de har avtale om dekking av kennelopphold for voldsutsattes dyr: https://www.krisesenter.com/finn-ditt-krisesenter/

  Andre nyttige kontakter og lenker:

  Veterinærinstituttet: https://vetinst.no, postmottak@vetinst.no

  Mattilsynet: https://mattilsynet.no, postmottak@mattilsynet.no. Ved varsling om dyrevernsak: https://www.mattilsynet.no/om_mattilsynet/varsle_oss/bekymringsmelding.633

  NMBU veterinærhøgskolen: https://www.nmbu.no/fakultet/vet

  Har du avvergingsplikt? Sjekk https://plikt.no/

  FNs barnekonvensjon: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/fns-barnekonvensjon/id88078/

Veiledningeren er utarbeidet som del av prosjektet Se sammenhengen, som er et samarbeid mellom NMBU veterinærhøgskolen, Krisesentersekretariatet og Dyrebeskyttelsen Norge.

Arbeidet er finansiert med tilskuddsmidler fra Kompetansesenter for kriminalitetsforebygging.