Når og hvor mange ganger du må jordarbeide for å ta knekken på vanlige og seiglivede ugrasarter, var utfordringen studentene fikk i studentkurset «PLV340 - Ugras - biologi og samspill med kulturvekster».
For i tillegg til teoretisk lære om ugrasbiologi og hvordan jordarbeiding påvirker ugraset, så gjennomførte studentene simulert jordarbeiding i plantepotter inne i vekstkammer.
─ Jeg merker jo at studentene elsker å gjøre noe «hands on». Det å grave opp, se hvordan røttene vokser og ta på dem, er noe helt annet enn å se plantematerialet på PowerPoint inne i auditoriet, sier professor, forsker og kursansvarlig Lars Olav Brandsæter ved NMBU og NIBIO.
Åker’n i plantebrettet
Mens snøen lavet ned utenfor ble det dyrket ugras så det holdt i sommerlige temperaturer på klimalaboratoriet på Senter for klimaregulert planteforskning (SKP) på NMBU. Fra januar til påske gjennomførte studentene fem «jordarbeidinger» med 14 dagers intervaller. Simuleringene blir riktignok ikke akkurat likt en harving ut på jordet, for studentene kjørte forsøkene i plantebrett.
Ved jordarbeidingene høstet studentene jordstengler og røtter og klippet av skudd og blader. Og så plantet de i ugraset tilbake igjen. Klippingen ble gjort ut fra praktiske årsaker og for å få et tall som utrykk på gjenvekstevne.
─ Selve jordarbeidingen er rett og slett at vi tar opp planten og legger den ned i pottejorden igjen, og tvinger røtter og jordstengler til å starte veksten på nytt, sier Brandsæter.
De fem ugrasartene
Det var fem flerårige ugrasarter, rotugras, som fikk kjørt seg i studentforsøket: Skvallerkål, åkerdylle, kveke, åkertistel og åkersvinerot.
─ Vi valgt de artene både fordi alle sammen er aktuelle og trøblete arter, men også fordi det skal treffe studenter, som har litt ulik bakgrunn og interesser, sier Brandsæter.
Vanlige bønder er interessert i det meste av ugras, selv om det er åkerdylla og åkersvinerot som gir mest problemer i økologiske kornåkere. For grøntmiljøstudentene er skvallerkålen et svært aktuelt ugras, fordi den er plagsom i både hager og parker. Kveke og åkertistel trives godt både på bondens jorde og i grøntanlegg.
─ Alle artene med ett unntak, åkertistel, har et relativt grunt rotsystem, og det gjør at vi kan kjøre ganske vettuge forsøk inne som simulerer ganske godt det som skjer ute i åkeren. Unntaket er åkertistel, som har røtter som kan gå et par-tre meter ned i bakken, sier Brandsæter.
Fint å bli møkkete på hendene
Martin Røer går på master i plantevitenskap, og er opptatt av på planteproduksjon og plantevern. Han valgte kurset fordi han er interessert i ugrasets biologi, spesielt med tanke på korn og potetproduksjon.
─ Det er fint å ha noe kombinasjon med teoretisk og praktisk. I studiet har vi ikke så mange fag hvor man blir møkkete på hendene, så det er fint å kunne grave litt i jorda, sier Røer.
En annen masterstudent som er interessert i all slags matproduksjon, også frukt og bær, er Thea Amalie Aarstad.
─ Det er fint å finne andre måter å bekjempe ugras på enn å bruke sprøytemiddel. Det å ha forsøk er kjempefint for det er ikke så lett å kjenne igjen plantene når du bare har lest om dem. Det er bra å se hvordan røttene deres er, og det er vanskelig å få gjort det teoretisk, sier Aarstad.
Hypotesene som ble laget ─ holdt de mål?
Ifølge Brandsæter gir forsøket biologisk kunnskap om to viktige aspekter. Det ene er på hvilke utviklingstrinn det er mest effektivt å sette inn tiltaket, og det andre er hvor mange ganger det må jordarbeides for å bekjempe ugraset.
Basert på kunnskap, erfaring og tidligere forskning ble det laget en figur med forventet toleranse for jordarbeiding for de fem ugrasene før forsøket startet.
Riktignok var jo ikke innetilværelsen til plantene helt det samme som den er ute i åkeren, for plantene var skjermet fra vind og vær, til gjengjeld ble de ikke gjødslet, så de hadde ikke mer næringsstoffer tilgjengelig enn det de hadde i potta.
─ De hadde nok lys, passe temperatur og nok fuktighet, så det styrket dem kanskje i forhold til hvordan gjennomsnittsforholdene er ute, sier professoren. Og dessuten, ugrasene i forsøket ble jo dyrket uten konkurranse fra kulturplanter.
X aksen merket 0,1,2,3,4 er antall jordarbeidinger, med et intervall på 14 dager mellom hver jordarbeiding. Kurvene i grafen viser planteveksten og hvordan det er antatt at plantene vil reagere på jordarbeiding.
Det er viktig å vite terskelen for hvor mye plantene tåler
Det er vel kjent fra tidligere studier at litt jordarbeiding og oppdeling av rotugrasarter, altså litt «forstyrrelser», gjør at planteveksten stimuleres og det blir flere planter. Det vises i grafen ved at veksten går litt opp etter første «harving».
─ Men så, i hypotesene, regnet vi med at når nivået av jordarbeiding når dit hvor arten har en ulempe, at den blir blitt «utsultet», så går det ganske raskt nedover sånn som kurvene viser i våre hypoteser, sier Brandsæter.
Vandrende ugrasarter og apikal dominans
Flere viktige ugras er flerårige vandrende arter, altså de vi kaller rotugras. De setter skudd eller vokser sidelengs under jorda, eller over jorda, slik krypsoleie gjør. Under jorden setter planten så lysskudd som vokser opp til overflaten.
På en jordstengel er det mange skuddanlegg, men som regel er det bare ett eller to skudd innenfor et avgrenset område på stengelen som går av med seieren og dominerer over de andre. Dette kalles «apikal dominans».
Men når roten bli delt opp i små rot/stengelbiter så trigges bitene til å sette mange flere skudd.
─ Det betyr at disse plantene kan ha en fordel av at vi plager dem litt med jordarbeiding, for da kommer det flere skudd opp. Men etter gjentatte jordarbeidinger, så svekkes de. Det er viktig å gi dem nok forstyrrelser. For hvis ikke, så kan vi ende opp med å bare stimulere veksten, og situasjonen kan bli verre enn den var.
Hypotese versus realiteten i pottene
Skvallerkål ─ ‘Ground elder’ ─ lysegrønn linje i grafen
Teorien var at skvallerkål tåler jordarbeiding ganske dårlig, og veksten trives derfor best i bed med lite forstyrrelser. Og hypotesen var at det går rett nedover med den i forsøket, se grafen over.
Men resultatene viste at læreren bomma litt på hypotesen her, for den levde til og med etter alle jordarbeidingene.
─ Ja, den kom relativt raskt tilbake etter en jordarbeiding. For med 14 dagers intervaller på jordarbeidingen i pottene, så rakk planten å komme seg på plussiden og ny energi ble lagret.
Så konklusjonen er at det hadde nok gått vesentlig dårligere for skvallerkålen om intervallene for jordarbeiding i forsøket hadde vært kortere, kanskje omkring syv dager. Nyttig informasjon til de mange hageentusiastene der ute, som nok må ta på seg hanskene og luke mer enn et par ganger i løpet av sommeren.
─ Og tidlig nok, spesielt på våren. Luk og hakk bare du så vidt ser de første bladene stikker opp fra jorda, sier Brandsæter. Og forsett behandlingene flere ganger utover sesongen.
Åkertistel ─ ‘Creeping thistle’ ─ lilla linje i grafen
Åkertistel har to linjer i grafen. En heltrukken som antas å vise resultater i forsøkene og en stiplet linje med litt lysere farge som antas å vise virkeligheten ute i åkeren.
─ Dette er en dyptvoksende art, med vertikale røtter kan gå langt ned i bakken. De horisontale røttene går stort sett ned til omkring halvmeteren. Så testingen i pottene var veldig «urettferdig» i forhold til virkeligheten for åkertistelen. Forsøket viste at rotfragmenter av denne arten er sårbare for forstyrrelse og dør raskt.
For å redusere åkertistelen ute i felt, uten herbicider, er kanskje den viktigste faktoren dybde på jordarbeidingen.
─ Den er veldig sårbar for dyp og forstyrrende jordarbeiding på våren, sier professoren.
Kveke ─ ‘Couch gras’ ─ mørkegrønn linje i grafen
Hypotesen var at den skulle være ganske seigliva utover i sesongen, og resultatene stemte ganske godt med hypotesen.
─ Kveka var vel død etter seks gangers jordarbeiding, for forsøket ble videreført etter at studentene var ferdige, sier Brandsæter.
Etter treskingen på høsten danner den grønne, nye skudd som vokser utover høsten. En vanlig metode er at den sprøytes med et glyfosat-preparat når kveka har fått 3-4 blader, men den kan også reduseres betydelig med en eller to gangers harving på høsten.
─ Det er om å gjøre å ikke gjøre jordarbeidingen sjeldnere enn ved 3-bladstadiet. I forsøket var nok jordarbeidingen litt tidligere, sånn rundt 2-bladstadiet. Da var vi på «riktig side», for kveke styrker seg etter 3-bladstadiet. Men til og med på 2-blad stadiet var den jo ganske seiglivet.
Åkersvinerot ─ ’Marsh woundwort’ ─ oransje linje i grafen
─ Kanskje ikke det ugraset folk har hørt mest om, men kan være en trøblete art i en økologisk kornåker. Var nok mer vanlig i tidligere ‘gammeldags’ landbruk, men den har nå funnet sin renessanse i en del økologiske kornåkere, sier Brandsæter.
Hypotesen spådde den et langt liv i pottene, og det fikk den. For denne var også utholdende, og var blant de artene som levde lengst, selv om det ble kortere enn kveke og skvallerkål. Åkersvinerot har stengelknoller med mye stivelse, som fungere som opplagsnæring.
─ Men etter gjentatte jordarbeidinger ble knollene tomme som ‘pølseskinn’. Både tidspunkt for bekjempelse, bør gjøres før den får 8-10 blader, og nok behandlinger er sentralt. Den er litt vanskelig å bekjempe på våren fordi den setter i gang veksten seint, men god konkurranse fra kulturplantene er viktig.
Åkerdylle ─ ‘Perennial sow-thistle’ ─ sennepsgul farge i grafen
─ Vi hadde en sterk hypotese om at åkerdylle tåler mer jordarbeiding enn de andre artene til å begynne med, før det begynner å gå dårlig med den. Den trenger flere jordarbeidinger før det bikker nedover i grafen.
Ifølge professoren er åkerdylla kanskje verstingen å få has på, spesielt i økologisk vårkorn. Om det ikke brukes eller om det brukes lite ugrasmidler, så er den en kjempeutfordring, ifølge professoren.
─ Det kan bli så ille at det er en fare for at bønder gir opp den økologiske kornproduksjonen, da de ikke greier å håndtere dette ugraset.
En viktig årsak til problemet er at dette ugraset går inn i en ‘indre’ hvile på høsten. Jordarbeiding på høsten gjør at røttene blir delt opp, men de skyter ikke da slik som kveka gjør. Rotbitene blir liggende i jorden over vinteren, og våkner til live når det blir vår.
Det skal ganske mye til å få has på åkerdylla på våren med mekaniske tiltak. Den kan bli veldig dominerende og er et svært konkurransesterkt ugras.
─Dessverre er det slik at vi mangler kunnskap om ‘sikre’ effektive ikke-kjemiske tiltak mot denne arten. Her har vi en jobb å gjøre, sier Brandsæter.
Ved mekanisk ugrasbekjempelse i vårkorn er det viktig å kombinere tiltak på høsten med nye tiltak på våren før kornet sås.
─ Du får du nok ikke helt fjernet den, men med optimaliserte tiltak kan du kanskje redusere den såpass mye da at avlingsnedgang blir minimal.
Økt jordarbeiding for å bli kvitt ugraset har også negative konsekvenser
Når det gjelder å anbefale antall og frekvens av jordarbeiding så er det jo viktig å presisere at kjøring på jordet både medfører pakking, erosjon og utvasking av næringsstoff. ─ Men det å følge godt med, se på plantene, omfanget av dem og utviklingstrinn og deretter gjøre jordarbeidingen til riktig tid, er et godt råd, der det ikke skal brukes kjemisk ugrasbekjempelse, sier Brandsæter.