Biodrivstoff som klimapolitikk og industriell drivkraft

Politisk har biodrivstoff vært lansert både som klimapolitisk tiltak, og som driver for skogsindustriell revitalisering etter ‘papirkrisen’.

Biodrivstoff som klimapolitikk og industriell drivkraft

Del av en artikkelserie om biodrivstoff. Først publisert i Norsk Skogbruk 4-2019.  

Sett fra et markedsperspektiv har den politiske promoteringen av biodrivstoff vært en suksess. I Norge solgte drivstoffdetaljistene i 2017 nesten dobbelt så mye som var påbudt etter omsetningskravet. Salg av biodrivstoff var nesten 700 millioner liter, 16% av det totale salget sammenlignet med omsetningskravet på 8%.

Sett fra et industriperspektiv har den samme politiske promoteringen skapt en dynamisk kommersiell utvikling hovedsakelig i den nordiske petroleumssektoren. Biodrivstofftilbudet har økt takket være engasjement fra drivstoffdetaljister, som er i ferd med å gå fra bensinstasjoner til energistasjoner med et bredere tilbud, i stor grad som følge av økt klimafokus. Dette har sammenfalt med en oppbrytning i petroleums-verdikjedene, der drivstoffdetaljister nå skilles ut fra petroleumsutvinningselskaper.

Samtidig har noen raffinører også har sett den politisk skapte etterspørselen etter biodrivstoff som en mulighet for utvikling av nye produkter bygget på kompetanse de allerede har. Takket være den sterke konkurransen i drivstoffmarkedet har imidlertid både raffinører og detaljister så langt neglisjert dyrt skogsråstoff til fordel for billig råstoff som palmeolje og rapsolje primært importert fra internasjonale markeder.

Skogsindustrien har til sammenligning engasjert seg langt mindre i biodrivstoff. Årsakene til dette er for det første at den har manglet en direkte kobling til drivstoffmarkedet og omsetningskravene, og for det andre at den, grunnet høye råvarekostnader, ikke har vært i stand til å levere biodrivstoff til konkurransedyktige priser. De nordiske skogsindustriselskapene har derimot reagert på papirkrisen ved å styrke sitt engasjement i produkter med bedre inntjening, inkludert hygiene, merkelapper og innpakning.

Som vist i figur 1 har resultatet av den politiske lanseringen av biodrivstoff har derfor i første omgang blitt en stimulering av raffinører, ledet an av finske Neste som med in HVO-teknologi har tatt en verdensledende posisjon i biodrivstoff. Det har så langt vært liten aktivitet i skogsindustrien.

Figur 1. Bioraffineringskapasitet 2018
Figur 1. Bioraffineringskapasitet 2018
Foto
NMBU

Ny sjanse for skogsbasert biodrivstoff?

Etter kritikk mot bruk av palmeolje og næringsvekster til drivstoffproduksjon er europeisk og nordisk biodrivstoffpolitikk blitt revidert. Med utgangspunkt i EU-politikk har Norge, Sverige og Finland flyttet fokuset til biodrivstoff produsert fra avfall og rester fra andre produksjonsprosesser.

Disse reviderte virkemidlene har åpnet nye muligheter for produksjon av skogsbasert biodrivstoff. Vi ser nå en rekke samarbeidsprosjekter mellom skogsindustrien og petroleumsraffinører basert på en dynamisk kobling mellom forbruk og produksjon. Dette vil imidlertid bli utfordret av raffineriprosjekter med alternativ og fleksibel råvare-input lansert av Neste, Preem og St1.

De planlagte samarbeidsprosjektene er imponerende i sin dramatiske oppskalering av kapasitet, men starter fra et lavt utgangspunkt. Som vist i figur 2 er planer for kapasitetsutvidelse fra raffinørene til sammenligning langt mindre imponerende sett i forhold til dagens kapasitet, men er likevel 10 ganger høyere enn samarbeidsprosjektene i volum.

Figur 2. Planlagt kapasitet.
Figur 2. Planlagt kapasitet.
Foto
NMBU

Petroleumsraffinører og drivstoffdetaljister har betydelige muligheter for grønn merkevarebygging i forbindelse med sitt biodrivstoffinitiativ. Ved å kombinere dette med en diversifisering av sin råvarebase kan selskapene slå to fluer i en smekk.

For skogsindustrien er det sannsynlig at biodrivstoff forblir en sidestrøm fra mer verdifulle produkter, spesielt fordi den reviderte biodrivstoffpolitikken retter seg eksplisitt mot rest- og avfallsprodukter. Biodrivstoff kan slik bli en viktig del av deres strategi, men ikke et hovedelement i deres industribygging. Et tydelig tegn på dette er at ingen av de nordiske skogsindustrielle selskapene har definert biodrivstoff som et eget forretningsområdet, i motsetning til Neste. Samarbeidsprosjektene kan styrke skogsindustriens kobling til drivstoffmarkedene og bidra til verdifull kompetansebygging innen raffinering, men vil neppe føre til at en får noen primær-rolle som energileverandør.

I siste instans er suksessen til skogsbasert biobrensel også betinget av at den møter krav om økologisk og sosial bærekraft. Angrepet på biobrensel for fortrengsel av matavlinger, og diskusjonen om biodrivstoffs mulige negative innvirkning på CO2-absorpsjon fra skogen, har ført til tilbakeslag. Vellykket økning av skogsbasert biodrivstoffproduksjon forutsetter at industrien er i stand til å dokumentere sin bærekraft i konkurranse med andre grønne alternativer på en overbevisende måte.

 

 

Published 11. september 2019 - 11:19 - Updated 3. oktober 2019 - 11:48