Hundesykdom rammet hardt

– Det var noen tøffe og nokså kaotiske måneder, sier førsteamanuensis Anita Haug Haaland, som er fagansvarlig for infeksjonssykdommer og smittevernansvarlig ved Dyresykehuset – smådyr, tidligere Smådyr­klinikken.
Fra slutten av august 2019 fikk dyre­klinikkene i Østlandsområdet inn stadig ­flere hunder som var alvorlig syke med blodig ­diaré og oppkast.

– Hver høst ser vi tilfeller av hunder som har såkalt hemoragisk gastroenteritt, altså en kraftig affeksjon i tarmen som kan føre til blodig diaré og oppkast. Men denne høsten var antallet slike pasienter svært høyt. De var fryktelig syke, og mange flere enn ­normalt, døde, forteller førsteamanuensis Ellen ­Skancke, som er fagansvarlig for fordøyelsessykdommer og nå seksjonsleder for Seksjon for smådyrsykdommer.

Tok fyr i media

Den siste uka i august hadde de ansatte på Smådyrklinikken begynt å snakke om at det var merkelig mange slike tilfeller.

Onsdag 4. september ble Anita ­ringt opp av Veterinærinstituttet som hadde fått ­meldinger om flere lignende tilfeller ved ­andre klinikker. De bestemte seg for å snakkes utpå dagen for å skaffe seg et ­helhetlig bilde av situasjonen, men før de visste ordet av det var saken ute i media. Et annet dyresykehus ­hadde gått ut med en pressemelding. ­«Advarer hundeeiere i ­Oslo-området om ­dødelig sykdom», skrev Aftenposten.

– Følelsen var at vi så vidt hadde rukket å begynne å snakke om det før det tok fyr i ­media. Da kjente jeg på at vi mistet ­kontrollen. Her tok det av, og det ble for stort før vi egentlig visste hva vi sto overfor. Vi ønsket å tone det ned og be folk ta det med ro, men det eksploderte med en gang og levde sitt eget liv, sier Anita.

Ville dempe den hysteriske stemningen

Media slo opp voldsomme overskrifter og kom med dag-til dag-rapporter om antall døde og syke hunder. Journalister ringte i ett sett til Veterinærhøgskolen for oppdateringer og kommentarer, og Ellen svarte.

– Jeg hadde heldigvis selv ingen dårlige opplevelser med journalistene, og jeg ­synes det var flott at det var oss de ofte ­ringte til. Jeg synes både vi og Veterinær­instituttet var flinke til å dempe den litt ­hysteriske ­stemningen som rådet. Som en kunnskapsinstitusjon skal vi være de rolige og saklige fagfolka som baserer oss på fakta og ikke lar oss vippe av pinnen når det stormer, sier Ellen.

– Det var krevende å balansere det å ­imøtekomme informasjonskravet fra ­media uten å bidra til å hausse det unødvendig opp. Men vi ville gjerne stille opp nettopp for å ­bidra til at det var riktig informasjon som kom ut. Det hendte at vi ikke rakk å svare journalistene så raskt som de ønsket, og da så vi at de fant andre kilder – kilder som kanskje ikke alltid hadde like god innsikt som det vi ­hadde, forteller Anita.

Men selv om de begge synes den generelle mediedekningen var voldsom og ofte ­unødvendig dramatisk, synes de likevel det kom noe godt ut av det.

– Det var bra at vi fikk mye oppmerksomhet rundt det arbeidet både vi og Veterinær­instituttet gjør, sier Anita.

– Ja, dette må vel nesten være første gang et samlet mediekorps har vært opptatt av smådyrmedisin, sier Ellen.

Viktig samarbeid mellom institusjonene

Ellen og Anita mener det nære samarbeidet mellom Mattilsynet, Veterinærinstituttet og Veterinærhøgskolen var essensielt.

– Denne situasjonen viste oss hvor viktig det er at disse institusjonene jobber sammen og trekker veksler på hverandre, sier Ellen.

– Det var to ting som var viktig her: Å redde hundene og forhåpentligvis finne ut hva som var årsaken til at de ble syke. Vi fikk inn informasjon fra alle hold; fra bakteriologer, patologer og oss i klinikk. Da klarte vi sammen å danne oss et helhetlig bilde av situasjonen, slik at vi kunne finne ut hvordan vi burde gå videre. Kanskje vil erfaringene fra den høsten bidra til at det blir lettere for oss å samarbeide videre, sier Anita.

Rykter og følelser på Facebook

Også i sosiale medier var engasjementet stort. På Smådyrklinikkens Facebookside rant det over av spørsmål og kommentarer. Mange var redde. Andre var sinte og lurte på hvorfor det tok så lang tid å finne ut hva som var årsaken til sykdommen. Mange ­velmenende sjeler ville høre om det var noe fagfolkene kunne ha oversett. Var det kanskje noe i fôret? Var det giftige larver, alger, forgiftet kjøtt?

Ellen og Anita hjalp kommunikasjonsrådgiverne med å svare på alle spørsmål og bekymringer og få avkreftet rykter som ­spredte seg. De vurderte nøye informasjonen de la ut på nettsidene.

– Det var et voldsomt behov for informasjon om behandlingsrutiner og stadige oppdateringer om situasjonen, så vi brukte mye tid på å gi god, nøktern og faktabasert informasjon. Jeg tror det var lurt at vi priori­terte det. Vi fikk mange tilbakemeldinger på at ­informasjonen som kom fra oss, var ryddig og nyttig, sier Ellen.

Tøffe arbeidsforhold i klinikken

Presset utenfra bidro til det allerede høye trykket inne på Smådyrklinikken.

– Jeg var en del i klinikken i starten av utbruddet, og det var tøft fordi hundene var så fryktelig syke. Vi sto med pasienter som vi var usikre på om vi ville greie å redde, og vi sprang i skytteltrafikk mellom dem, forteller Anita.

– Jeg tror det var ekstra tøft for dem som jobbet helg- og nattevakter. På dagen har man mange rundt seg, men på natta er man ganske alene. Da er det en ekstra påkjenning å ta imot så mange alvorlig syke hunder. I tillegg måtte de bruke mye tid på å ta seg av redde eiere som trodde de skulle miste hunden sin. Det er som regel de unge veterinærene som jobber disse vaktene, og det var noen skikkelig tunge tak for dem, sier Ellen.

De er begge dypt imponert over arbeids­innsatsen til sine kolleger.

– Folk som jobber hos oss, er altså så ­tøffe, og de har en enorm stå på-vilje. Det var ­mange slitne folk, og de kunne ha knekt sammen, men de holdt det gående, sier Ellen.

– Det er bare å ta av seg hatten. Vi skulle jo i utgangspunktet flytte den høsten, og vi ­skulle lage ny studieplan, så det var veldig mye på en gang. Men folk håndterte det helt eksepsjonelt bra, tilføyer Anita.

Beredskapsplan à la MacGyver

Forholdene inne på Smådyrklinikken var ikke optimale. Selv om det ikke var noe som tydet på at de sto overfor en smittsom sykdom, ­måtte de ta høyde for det for sikkerhets skyld. Men den snart fraflytningsklare klinikken var ikke rustet for å håndtere en slik situasjon.

– Vi har hele tiden visst at det ville bli en utfordring hvis et slikt utbrudd skulle komme, fordi vi manglet fasilitetene i det slitne bygget, sier Ellen.

– Men nå måtte vi få på plass en plan raskt. Vi hadde ikke tid til å gjøre det ordentlig, så det ble en beredskapsplan i ren MacGyver-­stil, ler Anita.

Det betydde tusj og teip. Anita lagde en skisse som delte klinikken i to. Én del for de diarésyke hundene og én del for den øvrige ­driften. Tusj-tegningen hang rundt i ­klinikken ­sammen med håndtegnede piler som viste vei. I tillegg teipet de opp løyper på gulvene.

Mellom de ulike sonene sto det fotbad med desinfeksjonsvæske som alle måtte trampe i før de fikk gå videre. Over hele bygg 11 lå det en eim av desinfeksjonsmiddel.

– Huff, det førte til mye hodepine, sukker Ellen.

– Den væsken ødela faktisk linoleumen på golvet. Vi ramponerte det bygget, sier Anita.

Bakterie er hovedmistenkt

Etter litt over en måned var utbruddet på hell, og Veterinærinstituttet anså det for å være over i midten av oktober. Det finnes ingen samlet oversikt over alle syke og døde hunder, men Veterinærinstituttet obduserte 18 hunder. De oppgir at det ble registrert 511 syke og døde og hunder mellom 1. august og 1. oktober. Dette er imidlertid ikke nødvendig­vis et presist tall, men er basert på innsendte prøver og svar på spørreskjema om syke hunder. Men hva var egentlig årsaken til utbruddet?

– Selv om vi har og har hatt masse fagfolk på saken, har vi ennå ingen konklusjon, forteller Ellen.

Mens utbruddet sto på, samlet Veterinærinstituttet og Veterinærhøgskolen inn avføringsprøver og tok prøver fra avdøde hunder. Bakterien Providencia alcalifacien ble funnet i de fleste obduserte og kritisk syke hundene, og er fortsatt hovedmistenkt. Men man vet ikke hva som var smittekildene, og man vet ikke om bakterien alene var årsaken.

Vil til bunns i hva som skjedde

I etterkant av utbruddet har Veterinær­høgskolen startet et ph.d-prosjekt for å få mer kunnskap om Providencia alcalifacien og komme til bunns i hvilken rolle den spilte. Dette er i nært samarbeid med Veterinær­instituttet, der også forskningen på ­Providencia ­fortsetter.
Ellen og Anita forteller at utbruddet har bidratt til å sette Veterinærhøgskolen og ­Veterinærinstituttet på europakartet.

– Ja, det har nok gjort oss interessante for internasjonale veterinærmiljøer. Det er stor interesse rundt hemoragisk gastro­enteritt eller akutt hemoragisk diarésyndrom hos hund, og det er gjort mye forskning på denne lidelsen uten at det har blitt påvist én spesifikk årsak. Sannsynligvis er det en ­kombinasjon av flere faktorer som forårsaker denne til­standen, og forhåpentligvis kan vi nå ­komme med et viktig bidrag til den forskningen, sier Ellen.