Først Russlands invasjon av Ukraina. Så USAs aggressive oppførsel overfor et NATO-land. Et lenge fungerende flernasjonalt samarbeid om polarområdene går en usikker fremtid i møte.
Nordområdene er nå «hot» som aldri før: Trump mener Grønland bør innlemmes i USA, og flere stormakter øyner nye muligheter i området.
Arktis er viktig av mange årsaker, og ikke bare sikkerhetspolitisk eller kommersielt. Det er et grenseoverskridende økosystem hvor effektene av klimaendringer er svært dramatiske, og internasjonalt samarbeid er nødvendig for å løse krisen. Og, ikke minst: Arktis er et hjem for mange urfolk.
Hvordan vil disse interessene få plass i en tid med ny stormaktsrivalisering? NMBU-forskere gir oss oversikten, slik at vi kan forstå hva som står på spill i nordområdene i dag.
– Trumps uforutsigbare framferd ovenfor Grønland, Danmark, resten av Europa og NATO har reelle konsekvenser for Grønland og befolkningens hardt tilkjempede muligheter til selv-bestemmelse, forteller professor Elana Wilson Rowe ved NMBU.
Ut av kulda – og inn igjen
I moderne tid har nordområdene hatt forskjellige roller i det geopolitiske spillet.
– Det gir mening å snakke om tre historiske epoker – Den kalde krigen, post kald-krig og dagens situasjon, forklarer Wilson Rowe. Hun forsker på blant annet internasjonale relasjoner og Arktis.
Under den kalde krigen var Arktis først og fremst et område for militærstrategisk interesser. Over Arktis er veien kort mellom USA og Sovjetunionen, og stormaktene ville ha kontroll på mulige rakettkorridorer. I praksis var nordområdene delt inn i to blokker.
Men i denne perioden starter også et samarbeid, når klima, natur og urfolksrettigheter i polare strøk vies mer oppmerksomhet på 70- og 80-tallet, forteller vår forsker. I 1973 inngikk USA, Sovjetunionen og andre Arktis-stater en avtale om forskning og forvaltning av isbjørn, hvor også sovjetiske forskere bidrar.
Samme år skrev Inuit Circumpolar Council og Samerådet historie ved å samle til den første Arctic Peoples Conference, et politisk forum på tvers av landegrenser.
Selv om Norge og Sovjetunionen hadde uenigheter og tilhørte to konkurrerende blokker i global politikk, var det et velfungerende samarbeid om fiske i Barentshavet gjennom hele den kalde krigen. I 1975 opprettet de to landene en felles fiskerikommisjon.
Med Sovjetunionens sammenbrudd får samarbeid om nordområdene en ny vår: I 1996 dannes Arktisk råd, et samarbeidsforum for stater med områder nord for polarsirkelen: USA, Russland, Canada, Norge, Sverige, Finland, Island og Danmark.
Flere urfolksorganisasjoner fikk fast sete i rådet, med representanter fra Inuit-folket, Gwich’in-samfunn, Aleut‑folket, samer og flere.
– Arktisk råd har hatt stor betydning for utviklingen i polarregionen. Viktig forskning, bindende avtaler og policyutvikling innen miljø, samfunn og økonomi har kommet på plass takket være rådet, sier Wilson Rowe.
– Like viktig er at gjennom samarbeidet i rådet skapte medlemslandene et indre fellesskap om polarspørsmål . Dermed har det blitt vanskelig for andre land, som Kina, å fremstille seg som «polarnasjoner», med tilhørende rettigheter i regionen.
Forholdene mellom arktislandene ble langt på vei normalisert etter den kalde krigen, og de to blokkene gikk på mange måter i oppløsning etter 1991.
Alt dette endret seg i det Russland invaderte Ukraina i 2022.
Krevende balansegang for Norge
I det Russland for andre gang går inn i Ukraina, faller mye av samarbeidet sammen: Sanksjoner blir innført av de fleste vestlige land og det er kald front mellom Russland og de andre landene i «Arktis-klubben».
Samarbeidet i Arktisk Råd blir satt på hold av de syv andre arktiske statene, og Russland kjører sin egen versjon av Arktisk råd sammen med andre ikke-arktiske stater.
For Norge er det nå et hovedanliggende å avskrekke Russland, vise solidaritet med Ukraina og ellers unngå problemer. Fiskeriavtalen mellom Norge og Russland er der fortsatt, mens andre samarbeidsavtaler går på sparebluss, med kun et minimum av digital kontakt. I Arktisk råd har det ikke vært med ministere i rådsmøter siden krigens begynnelse.
– Dette er en vanskelig balansegang for Norge: Vi har et praktisk behov for å opprettholde noe kontakt for å løpende avklare presserende saker. Men samarbeid har også en bakside. Det kan leses som normalisering av forhold i en tid der Russlands krig mot Ukraina fortsetter – og intensifieres, sier Wilson Rowe.
Nye og særskilte utfordringer oppstår etter 2022: Russlands skyggeflåte utgjør en miljørisiko, der rustne, gamle tankskip frakter russisk olje gjennom polare strøk. I tillegg er det risikoen for at slike skip kan gjennomføre sabotasjeaksjoner.
– De fleste av disse skipene ville ellers havnet på skraphaugen. Bedre blir det ikke av atferd med potensielt store konsekvenser for miljø, som å overføre tungolje direkte fra skip til skip ute på havet for å unngå vestlige sanksjoner, forteller Wilson Rowe.
På Svalbard forsøker også Russland seg med ulike provokasjoner mot norsk suverenitet, som å utplassere kjøretøy som ligner på politibiler, oppføring av russiske symboler og markører på offentlige steder, diplomatisk press og forsøk på å fremstille Norge som en provokatør på Svalbard .
På tross av det spente forholdet ble de to landene nylig enige om en fiskerkvote for 2026, basert på anbefalinger fra et samarbeid mellom norske og russiske forskere.
Etter den kalde krigen trappet USA og andre land ned den militære tilstedeværelsen i nordområdene, og la vekt på diplomatisk tilnærming i arktis-spørsmål. Men de siste 15-20 årene har mange arktis-stater igjen bygget opp den militære kapasiteten i nord.
Stemmer ikke med fakta
Med Donald Trumps krav om å overta Grønland fikk vi et nytt sjokk i Arktis-forholdet.
– Det er ikke nytt at USA har sterkere interesser i regionen, men Trump står for en kraftig dreining fra foregående presidenter. Særlig i hvordan han i saker som nordområdene vekter det han mener er USAs interesser tyngre enn rettsstatsprinsipper og langvarige, stabile allianser, sier Wilson Rowe.
Hun påpeker det litt snodige i at presidenten vil ha det til at Kina og Russland truer Grønland, når dette passer langt bedre på situasjonen utenfor Alaska, i Beringhavet.
– Påstandene støttes ikke av fakta, og fremstår som vikarierende argumenter, særlig fordi USA har en avtale fra 1951 som gir dem rett til den militære tilstedeværelsen som er nødvendig for å sikre nord-amerikanske interesserer, sier Wilson Rowe.
Noe av den fornyede interessen for polarområdene skyldes at her er effektene av global oppvarming kraftigere enn i andre deler av planeten. Issmeltingen skjer raskt, Arktis vil antagelig få en helt isfri dag innen 2030.
Isfrie hav åpner opp nye transportveier og handelsmuligheter, og dermed åpnes nye muligheter.
– Issmeltingen skaper en ny geopolitisk situasjon, med muligheter for noe mer ferdsel og tilstedeværelse i området, forteller Wilson Rowe.
– Samtidig, vi bør merke oss at det også har blitt mer uforutsigbart hvor det er is, og det er store avstander i regionen og lite infrastruktur. Slike ting setter en begrensning på mulighetene for kommersiell utnyttelse.
Europa unyttige?
Ingen vet med sikkerhet hvorfor Trump ønsker seg Grønland. Kanskje handler det bare om egoet til Trump. Offisielt peker USA på en mulig trussel i de andre stormaktenes tilstedeværelse i Arktis, og de snakker om Grønlands naturressurser, olje og sjeldne mineraler.
– Å eie land gir også andre fordeler, forteller Øystein Jensen, professor i rettsvitenskap ved NMBU. Han forsker på folkerett og er særlig opptatt av havretten.
– Landområder gir rettigheter utover i havet og på kontinentalsokkelen. Jo mer kystlinje et land har, desto større maritime soner kan det legge krav på.
Han forteller at USA har bidratt til å skape folkeretten, rettighetene som regulerer forholdet mellom stater. Folkeretten har regler som blant annet forbyr bruk av makt og press mot andre stater.
– USA og andre stormakter har ofte vært på kant med folkeretten, til tross for at de bidro til å etablere den, sier Jensen.
– Likevel mener jeg det vi nå ser er en fundamental forskjell i USAs tilnærming til folkeretten. Gjennom Trump ser vi en grotesk, men historisk sett gjenkjennelig utgave av USAs utenrikspolitikk. Ingen er USAs venner, ingen er USAs fiender, det handler bare om USAs interesser. Det er en farlig utvikling, også for USA.
Jensen forteller også at en utfordring med folkeretten er at den ikke har et effektivt håndhevingsapparat, den har ikke et eget «politi».
Folkeretten har flere domstoler, som FNs folkerettsdomstol i Haag. Men i 1986, i forbindelse med den såkalte Nicaragua-saken, trakk USA sin generelle aksept til at folkerettsdomstolen kunne føre saker mot dem.
– Nå har Trump sagt at USA ikke ønsker å ta Grønland med makt, men dersom det allikevel skulle skje, har vi altså i utgangspunktet ingen domstol som kan domfelle for folkerettsbrudd. Men ingen andre stater ville anerkjent USAs krav på Grønland, og USA ville måtte leve med stigmaet. Sånn sett har brudd på folkeretten uansett konsekvenser som kan være langt tyngre å bære enn en domfellelse, sier Jensen.
Dersom USA på et vis overtar Grønland, vil det få store sikkerhetspolitiske konsekvenser.
– Et spørsmål blir om USA da fullstendig oppgir Europa som en alliert. På et vis har jo Europa etter andre verdenskrig vært en buffer mot Sovjetunionen og Russland. Med Grønland som en ny buffer, kan det tenkes at vi i amerikanske øyne helt har mistet vår nytte, sier Jensen
Håp i Pikialasorsuaq - eller Davos?
Kravet fra Trump har naturlig nok utløst en krise i Nato og en krise for folkeretten. Men hva med Arktisk råd, er Trumps politikk spikeren i kista for også dette samarbeidet?
– Sikkerhetsspørsmål er helt tydelig definert ut av mandatet til Arktisk råd, noe som tidligere har skjermet samarbeidet fra en del politiske utfordringer. Nå er det imidlertid tydelig at Arktis-statene befinner seg på svært forskjellige politisk kurs, sier Wilson Rowe.
USAs oppførsel har vidtrekkende konsekvenser både i og utenfor polarområdene, men hun mener det er for tidlig å si hvordan dette slår ut for samarbeidet i Arktisk råd.
– Rådet har fortsatt verdi for ulike aktører og saker, for eksempel i forbindelse med forskning eller for mineralutvinning, hvor USA og Russland har ønsker om nye prosjekter, forteller Wilson Rowe.
Etter Davos annonserte Trump et «fremtidig rammeverk for en avtale» om Grønland, Hva nå dette enn bebuder, så er det neppe klima og urfolk som vies særlig oppmerksomhet.
Men det finnes eksempler der man kjemper for andre hensyn og interesser enn sikkerhetspolitikk og mineralressurser.
I Pikialasorsuaq, et isfritt havområde mellom Grønland og Canada, har inuitter i århundrer jaktet og ferdes i et av Arktis’ mest produktive økosystemer. Nå er området under press: Klimaendringer, økt ferdsel og kommersiell aktivitet truer både naturmangfold og urfolks levemåter.
Som motkraft har lokale urfolk Pikialasorsuaq‑kommisjonen, med representanter fra begge sider av området. Målet er å flytte beslutningsmakt fra sentrale myndigheter til de som faktisk lever der, i saker som skipstrafikk, turisme og gruvedrift. De ønsker en politisk orden som bedre ivaretar miljøendringer, urfolksrettigheter og fri bevegelse på tvers av dagens grenser.
Kommisjonens arbeid er del av en større kamp for urfolks innflytelse i internasjonale beslutninger som angår deres områder. Lykkes man her, er det et viktig skritt for økt selvbestemmelse.
Også på andre nivåer i det politiske økosystem kan det finnes lyspunkter for Pikialasorsuaq-inuittene: Canadas statsminister Mark Carney skisserte i en tale i Davos et alternativ til en verden der de mektige tar for seg. Kanskje det i dette ligger et lite håp om en ny retning for urfolk, naturmangfold og miljø i Arktis?