Skal det stå Dypfest, Dybfest eller Djupfest på skiltet? Ny forskning viser hvordan språkvitenskapelige antakelser fra nasjonsbyggingstiden fortsatt preger dagens regelverk for stedsnavn.
Stedsnavn er navn på små og store geografiske lokaliteter, f.eks. Kuhaugen, Hogstvet eller Oslo. Navnene forenkler vår daglige kommunikasjon med hverandre, men er også helt nødvendige for geodata. For at disse dataene skal være nøyaktige og anvendelige, trengs det standarder for bruken av dem, både nasjonalt og internasjonalt.
Samtidig er det bred enighet om at stedsnavn er en viktig del av kulturarven, og for mange er navnene tett knyttet til lokal identitet og tilhørighet. Hvilke navneformer som vises på kart, veiskilt og i offentlige registre kan derfor vekke stort engasjement.
Mellom fagkunnskap og demokrati
I Norge er det lov om stadnamn (stedsnavnloven) fra 1990 som regulerer hvordan stedsnavn skal skrives i offentlig sammenheng. Målet med denne loven er å ivareta stedsnavn som språklige kulturminner, der normering av skrivemåten er det viktigste vernetiltaket. Ifølge loven skal skrivemåten ta utgangspunkt i den «nedarva lokale uttalen», men likevel tilpasses vanlige skriveregler. Den vanligste innvendingen mot dette regelverket er at det er «udemokratisk» og at det ekskluderer lokalbefolkningens syn på hvilke navneformer som er viktige for dem.
Forsker Ingvil Nordland understreker hvordan denne spenningen skaper vedvarende uenighet:
– Det å balansere det demokratiske hensynet og den språkvitenskapelige kompetansen har vist seg å være krevende, sier hun.
Resultatet er et ustabilt regelverk som stadig må endres. Loven har siden den trådte i kraft i 1991 gjennomgått tre revisjoner, den siste i 2019.
Konflikter med dype historiske røtter
Nordlands forskning viser at dagens konflikter ikke er nye. De bygger på språkvitenskapelige ideer fra 1800- og tidlig 1900-tallet som i liten grad har blitt utfordret.
– Regelverket hviler på premisser som oppstod i nasjonsbyggingstiden, og som fortsatt preger hvordan vi tenker om stedsnavn som nasjonal kulturarv, sier hun.
Funnene bidrar til å forklare hvorfor tre lovrevisjoner av stedsnavnloven ikke har løst de grunnleggende konfliktene. Samtidig åpner de for mer reflekterte og inkluderende tilnærminger i fremtidig stedsnavnforvaltning.
Hvordan ble stedsnavn noe staten kan styre?
Målet for forskningen var å undersøke hvordan stedsnavn har blitt noe staten kan styre gjennom lover og regler, det som med et faguttrykk kalles styrbare objekter.
Nordland følger utviklingen helt tilbake til 1830-tallet, og viser hvordan skrivemåten av stedsnavn har vært tett knyttet til skiftende språkpolitiske prosjekter:
- frigjøring fra danske skrivemåter
- striden mellom bokmål og nynorsk
- stedsnavn som kulturminnepolitikk
Gjennom denne historiske analysen synliggjøres premisser som fortsatt ligger til grunn i dagens lovverk.
– Når vi ser historien i sammenheng, blir det tydelig at mange av dagens praksiser bygger på antakelser som tas for gitt, sier Nordland.
Relevans og videre debatt
Funnene er relevante for alle som er berørt av offentlig stedsnavnforvaltning – fra grunneiere og lokalsamfunn som opplever at skrivemåten av stedsnavnet «deres» blir endret, til saksbehandlere i kommuner, Kartverket, Språkrådet og Sametinget som skal praktisere stedsnavnloven. Også politikere og lovgivere kan dra nytte av innsikten ved fremtidige revisjoner av regelverket.
Avhandlingen plasserer også norsk navnepolitikk inn i en internasjonal diskusjon om forholdet mellom fagkunnskap, demokrati, kulturarv og språklige rettigheter, og styrker det teoretiske grunnlaget for kritiske analyser av navnepolitikk.
– Det vi ofte oppfatter som nøytrale, faglige vurderinger, har historiske og politiske røtter, sier Nordland. – Å synliggjøre dette kan gi mer åpne og transparente beslutningsprosesser.
Ingvil Nordland jobber i Språkrådet, og har forska på skrivemåten av stedsnavn som en del av hennes stilling. Hun vil forsvare avhandlingen Navn, normering og nasjon: skriftnormering av stedsnavn som styringsteknologi 5. mars ved NMBU.