Ugler i byen: rottegift rammer rottejegerne

Så lenge mennesker har lagret mat og bygget bosetninger, har rotter og mus fulgt etter.

Forsøkene våre på å kontrollere disse gnagerne kan påvirke andre dyr. Effekten kan nå langt høyere opp i næringskjeden enn tidligere antatt.

– Rottegift er en av de vanligste metodene for å bekjempe rotter og mus, sier forsker Sofi Hindmarch.

Det er det gode grunner til. Rottegift er billig, effektivt og enkelt å bruke. I motsetning til feller kan giften få bukt med store bestander med relativt liten innsats. Midlene har vært i bruk i nærmere 80 år.

Men giften stopper ikke nødvendigvis hos rotta eller musa. Når forgiftede dyr blir spist av andre dyr, kan giften vandre videre oppover i næringskjeden og ende opp i andre arter.

Effektivt, men ikke uten kostnader

Denne måneden forsvarer Hindmarch sin doktorgradsavhandling om rovfugler og rottegift ved NMBU.

– Jeg har undersøkt hvordan rovfugler blir eksponert for rottegift, sier hun.

Hun har spesifikt sett på antikoagulerende rodenticider. Det er giftstoffer som brukes mot rotter og mus. De virker ved å hindre blodet i å levre seg. Hindmarch har også arbeidet med å forbedre metodene som brukes for å påvise slik forgiftning hos rovfugl.

For å gjøre dette undersøkte hun uglenes kosthold og bevegelser. Hun har testet rovfugler for eksponering og analysert hundrevis av leverprøver og obduksjonsrapporter fra Nord-Amerika.

Resultatene tyder på at livet i byen kan medføre en pris for rovfuglene.

Mer sårbare enn antatt

Hindmarch fant at ugler som lever i byområder og jakter rotter, er de rovfuglene som oftest blir eksponert for rottegift. Hos tre fastboende uglearter i British Columbia økte andelen rotter i kostholdet med graden av urban utbygging. Jo mer utbygde fuglenes leveområder var, desto flere rotter spiste de.

Samtidig viste resultatene at rotter ikke er den eneste smitteveien. Også andre byttedyr, som småfugler og mindre pattedyr, kan ha rester av rottegift i kroppen.

– Det kan forklare hvorfor enkelte rovfugler som spiser fugler, hadde like mye rottegift i kroppen som rovfugler som spiser gnagere, sier hun.

Funnene viser at ugler som jakter på rotter i byer er særlig utsatt. De tyder også på at rovfugler generelt er mer følsomme for rottegift enn forskerne har trodd.

Mer giftig enn den første generasjonen

Det meste av forurensningen Hindmarch fant, stammet fra såkalte andregenerasjons antikoagulerende rodenticider.

Disse stoffene ble utviklet fordi rotter og mus etter hvert utviklet motstandsdyktighet mot eldre typer rottegift. De er giftigere enn den første generasjonen med rottegift. De blir også værende lenger i kroppen til dyrene som får dem i seg.

Det gjør dem særlig godt egnet til å hope seg opp i næringskjedene. Til slutt kan de ende opp hos dyr som aldri var ment å bli rammet.

Vanskelig å oppdage

Hindmarchs forskning viser hvordan rottegift kan bevege seg gjennom næringsnettet og bli utbredt blant rovfugler.

Funnene peker også på en viktig utfordring for naturforvaltning og rehabilitering av skadde fugler: Forgiftning er ikke alltid lett å oppdage. Effektene kan bli skjult av andre trusler som er vanlige i menneskepåvirkede landskap, som kollisjoner med kjøretøy, elektriske anlegg, sult eller fall fra reir.

Resultatene tyder på at rovfugler tåler disse giftene dårligere enn forskerne har trodd. Derfor trengs gode metoder for å oppdage forgiftning tidlig.

Verdens befolkning fortsetter å vokse, og stadig flere mennesker bor i byer. Samtidig finnes det få gode alternativer til dagens metoder for skadedyrkontroll. Behovet for rotte- og musebekjempelse kommer derfor neppe til å forsvinne med det første.

– Så lenge mennesker bor tett, lagrer mat og produserer avfall, vil det være behov for å kontrollere rotter og mus, sier Hindmarch.

– Spørsmålet er hvordan vi kan bruke disse midlene på en mer ansvarlig måte, slik at konsekvensene for rovfugler og andre ville dyr blir minst mulig, avslutter hun.