Andreas Øklands doktorgradsarbeid viser hvordan eiendom både her hjemme og i fjerne skatteparadis kan fungere som skjulte pengebinger for rike og kriminelle.
Andreas Øklands doktorgrad handler om eiendom: Om hvordan eiendom brukes for å skjule formuer, og om hvordan eiendomsmarkeder formes av dette og av annen skattemotivert atferd.
Lenge visste man lite om hvor store formuer som var gjemt unna myndighetene i skatteparadiser. Dette begynte å endre seg for om lag 10 år siden, da ny statistikk, en rekke lekkasjer og påfølgende forsking kastet lys på nettopp dette. De ledende anslagene er nå at formuer verdt rundt 10 prosent av verdens samlede BNP er skjult i skatteparadiser.
Men dette anslaget omfatter bare finansielle formuer, altså aksjer, obligasjoner, fond og innskudd på bankkontoer. I hoveddelen av avhandlingen tar Andreas Økland og hans medforfattere et første steg i innsatsen som gjenstår: Å sette tall på hvor store formuer som er skjult i eiendom i skatteparadiser og på hvem som eier disse formuene. Dette er noe de kunne gjøre fordi de i de siste årene har jobbet med å bearbeide en lekkasje med informasjon om eiendomsmarkedet i Dubai, et lukket og hemmelighetsfylt skatteparadis. Der finner de at eiendom verdt minst 146 milliarder dollar, over en fjerdedel av verdien av eiendom i Dubai, er eid av utlendinger. Nordmenn eier eiendom i Dubai verdt om lag 1 milliard kroner til sammen, men bare rundt 30 prosent av eiendommene hvor eieren var skattepliktig til Norge ble rapportert til norske skattemyndigheter i 2019, noe som peker mot utbredt skatteunndragelse.
I utvidelse av dette undersøker Andreas Økland og Annette Alstadsæter hvor mye av norsk eiendom som eies fra utlandet. De finner at utenlandske selskaper og personer eier to prosent av norsk eiendom, målt i verdi. Denne andelen øker til 10 prosent når vi bare ser på eiendom eid gjennom selskaper. De utenlandsk-eide eiendommene kan være eid av alt fra utflyttede privatpersoner, store selskaper, anonyme fond eller skallselskaper i skatteparadis, og representerer derfor ikke nødvendigvis noe illegitimt. De ser derfor nærmere på landfordelingen for å se om det er noen mønstre som peker seg ut. Den viser at en betydelig andel av det utenlandske eierskapet er fra skatteparadiser, særlig fra Luxembourg. Også selskaper og personer med adresse på De Britiske Jomfruøyer, Bermuda, Jersey og Guernsey – alle skatteparadiser – eier eiendom verdt langt mer enn hva størrelsen på økonomiene til disse øystatene skulle tilsi. Samtidig finner de at både det utenlandske eierskapet og skatteparadiseierskapet har økt fra 2011 til 2017.
Men det er ikke bare mulighetene til å bruke eiendom som en bortgjemt pengebinge som påvirker hvordan folk opererer i eiendomsmarkedet. I kapitelet "Reform without ruckus: The house price effect of a tax on high-value homes" evaluerer Økland hvordan eiendomsskatten som ble innført i Oslo i 2016 påvirker verdien av boligene som ble truffet av skatten. Dette kan man gjøre ved å zoome inn på boligkjøpene langs kommunegrensen mellom Oslo og Bærum. Der ligger det boliger tett i tett, i nabolag som primært skilles fra hverandre ved at de tilhører to ulike kommuner. Disse boligene fikk to helt ulike skatteregninger etter innføringen av eiendomsskatten i Oslo, alt etter hvilken side av grensen de lå på. Resultatene, om enn noe usikre, viser at denne skatteregningen ikke fikk utslag i boligprisene for disse boligene.
Det siste kapitelet i avhandlingen omhandler ikke eiendomsmarkeder, men tar for seg effekten av koronanedstengningene på næringslivet og hvordan støtteordninger bidro til å avhjelpe de negative konsekvensene. Dette gjør Andreas Økland og hans mine medforfattere ved hjelp av norske bedrifters regnskap for det siste normale året tilgjengelig før pandemien, data som ble sluppet fortløpende i løpet av pandemiens første måneder og et enkelt rammeverk for å beskrive bedrifters overskudd og finansielle posisjon. Undersøkelsene viser at både de norske og de amerikanske støtteordningene bidro til å halvere de negative konsekvensene av nedstengningene.