Avhandlingen til Kidanemariam Abreha Gebretsadik konkluderer med at klimaendringer øker etterspørselen for vanning, og at etiopiske bønder er mer interessert i å investere i vanningsmuligheter enn å kjøpe værindeksforsikring for å tilpasse seg til ekstreme værepisoder.
Forskningen hans viser også at vannprising gjør det mulig å utvide omfanget av vanning i studieområdet.
Økt forekomst av tørke har påvirket miljøet negativt, redusert mengden plantetilgjengelige næringsstoffer i jord og ført til tap av husdyr. Dette har bidratt til økt fattigdom og tap av flere tusen menneskeliv i tørkeperioder. Regjeringen i Etiopia har derfor lagt stor vekt på økt irrigasjon som et tiltak for å redusere de negative virkningene av klimaendringer og øke matsikkerheten i de tørkeutsatte områdene. Knappe offentlige midler har vært en flaskehals for å øke tilgangen av irrigasjon til ønsket nivå og sikre en rettferdig og effektiv fordeling av vannressursene. Disse fordelingsproblemene viser seg spesielt i tørkeperioder når noen får tilgang til irrigasjon uten å betale for det mens andre ikke får tilgang. Den sterke vektleggingen av tilbudssiden har ført til framvekst av antisosial atferd i de områdene som har mottatt offentlig støtte til irrigasjon, og skapt bekymring for bærekraftig bruk av vann.
En mer rettferdig og effektiv fordeling av vannressursene kan bidra til å dempe problemene med antisosial atferd og bedre bærekraften i bruken av vann. Betaling for irrigasjon, også kjent som vannprising, fører til redusert bruk av vann i områder med irrigasjon og gir økonomisk rom for bedre tilgang til irrigasjon i områder som i dag mangler irrigasjon. De undersøkelsene som er gjort i denne avhandlingen tyder på at vannprising kan bidra til å løse disse problemene.
Irrigasjon og værindeksforsikring er to måter som bønder i Etiopia kan tilpasse seg mer ufortsigbar nedbør på. Værindeksforsikring innebærer at risikoen som følge av uforutsigbart vær deles mellom bøndene og de som tilbyr forsikring mot betaling. Mens vanlig avlingsskadeforsikring utløses ved et avlingstap over et visst nivå, gir værindeksforsikring erstatning når været er slk at man forventer avlingsskade. På denne måten får bøndene insentiver til å ta vare på avlinga uansett vær og velge dyrkningspraksis som er mer robust mot tørke. Bøndene har til nå etterspurt slik forsikring i beskjedent omfang. Ordningen har også blitt kritisert for at den konkurrerer om knappe offentlige midler til støtte for irrigasjon. Ulike måter å betale for forsikring har blitt undersøkt. En av disse ordningene er å betale for forsikring gjennom arbeid. Bøndene er skeptiske til å betale forsikring gjennom arbeid fordi det fortrenger andre arbeidsintensive aktiviteter som etablering av egen irrigasjon.
Formålet med dette doktorgradsarbeidet er: (1) Å finne etterspørselen etter irrigasjon og hvordan denne påvirker bruken av værindeksforsikring. (2) Å forklare bøndenes atferd når det gjelder bruk av irrigasjon i Tigray-regionen i Etiopia. Resultatene tyder på betydelige gevinster ved vannprising og har også avdekket under hvilke forhold disse gevinstene er størst. Bøndene i studieområdet er meget villige til å betale for irrigasjon, og klimaendringer er en årsak til at denne betalingsviljen har økt. Slik sett er irrigasjon en slags forsikring mot de negative virkningene av klimaendringer. Samtidig foretrekker bøndene å investere egen arbeidskraft i utbygging av irrigasjon i stedet for å bruke arbeid til å betale for forsikring. Forskjellige forsikringsmarkeder for bønder med og uten tilgang til irrigasjon kan bidra til økt etterspørsel etter forsikring. Brukere av felles irrigasjonsanlegg oppfører seg sosialt mer ansvarlig når det er mangel på vann som følge av været enn når det er overskudd på vann. Dette hjelper oss til å forstå omfanget av konflikt mellom brukere av felle irrigasjonsanlegg og betydningen av offentlig inngripen i forvaltningen av felles irrigasjon. Regjeringen i Etiopia er sterkt involvert i forvaltningen av felles irrigasjonsanlegg gjennom teknisk bistand og støtte til innkjøp av konstruksjonsmaterialer. Gjennomgangen av de eksisterende vannressursene ved bruk av Ostroms designprinsipper som et analytisk verktøy tyder på at økt lokalt selvstyre i forvaltningen av vannressursene kan bidra til mer robuste og varige forvaltningsregimer.
Studiene i denne avhandlingen bruker ulike kjente metoder. Det metodiske bidraget er ikke utvikling av nye metoder, men tilpasning og bruk av disse metodene på nye bruksområder. Dette peker på behovene for mer forskning knyttet etterspørselen for vannressurser og ytterligere metodeutvikling. Denne forskningen peker også på betydningen av konkurranse om offentlige midler mellom investering i infrastruktur og forsikring som avbøtende tiltak. Markedssegmentering etter tilgangen på irrigasjon kan bidra til redusert belastning på knappe offentlige midler gjennom en mer kunnskapsbasert fordeling av offentlige midler mellom investering i irrigasjon og reduksjon i konkursrisiko for tilbydere av forsikring. Innføring av vannprising gjør at det offentlige kan dekke noe av kostnadene med utbygging av irrigasjon og åpner for at fordelene ved irrigasjon kan nå flere. Slik bidrar vannprising til en mer rettferdig fordeling mellom de som har og ikke har tilgang til irrigasjon og mer bærekraftig bruk av vannressursene. Dette gjør det også lettere å øke matproduksjonen i Tigray-regionen tilpasse seg klimaendringene.