I sin doktorgrad har Yevgeniya Tomkiv undersøkt risikokommunikasjon i atomberedskap. Hennes forskning viser at det er behov for å endre måten vi tenker om kommunikasjon på dette temaet: fokuset bør endres mot mer dynamiske sosiale relasjoner.
Alarmen går. Noe har skjedd på atomkraftverket. Ansatte og myndigheter ser på hverandre og spør: "Hva forteller vi allmennheten"?
Risikokommunikasjon er en av de viktigste utfordringene i beredskapen. Tidligere atomulykker har vist at dårlig kommunikasjonspraksis kan ha store konsekvenser for samfunnet og medføre tap av menneskeliv. Til tross for at det foreligger mye forskning på risikokommunikasjon, er det i praksis fortsatt begrenset til bare å informere publikum om risiko.
Ph.d.-kandidat Yevgeniya Tomkiv har undersøkt hva som skjer når atomulykker skjer, og hvordan medier, fagfolk og publikum reagerer.
– Mitt mål har vært å tilby en mer helhetlig forståelse av risikokommunikasjonen i beredskap som legger vekt på forholdene mellom nøkkelaktørene, sier hun.
Media og brukerinvolvering
Tomkiv har undersøkt medias fremstilling av atomrisiko og samsvar med anbefalinger; offentlige behov og bekymringer i atomrelaterte nødsituasjoner; samt verdi og kvalitet på publikums engasjement. Som et resultat av disse undersøkelsene har hun identifisert flere faktorer som kan forbedre beredskapskommunikasjonen. Disse faktorene inkluderer å lytte til folk for å styrke forståelsen av deres bekymringer og perspektiver, samt og involvere dem i beslutningsprosessene.
Lytte og forstå
En kjent utfordring er at både forskere og myndigheter ofte handler under den forutsetning at de vet hva publikums bekymringer og behov er.
– Det er mange hensyn som må tas, sier Tomkiv.
– Er innholdet riktig? Er kommunikasjonskanalene passende, og bruker folk dem slik vi antar at de gjør? Bruker vi korrekt språk, og blir informasjonen vi gir forstått slik den er ment?
Hun fortsetter med å forklare at det er behov for mer forskning på sammenhengen mellom mediedekning og publikums oppfatning av risiko.
– Det er for mange antakelser. Vi må undersøke nærmere hvordan folk vil reagere, eller tidligere har reagert, på informasjon de mottok gjennom media.
Mangelfull dekning av Fukushima
Tomkiv har undersøkt medias dekning av Fukushimaulykken. Hun fant at media ga feilaktige tolkninger og uriktige opplysninger om radiologiske risikoer. Det var forvirring om måleenheter, hva de representerte, og hvordan de var relatert til hverandre. Sammenligningene som ble brukt var ikke de som hadde blitt anbefalt, og de var ikke alltid nyttige eller korrekte i sammenheng med informasjonen som ble presentert.
– Helseeffekter ble sjelden diskutert, og når de ble nevnt, var disse nesten alltid knyttet opp mot svært høye doser av stråling som ikke var relevante for Fukushima, sier Tomkiv.
Det var også flere feil og feilrepresentasjoner av radiologiske risikoer, for eksempel sammenligning med standarder som ikke eksisterte, eller som ikke var korrekte i den aktuelle sammenhengen.
– For eksempel sammenlignet en artikkel nivåer av radioaktivitet i sjøvann med drikkevannsstandarder. Vitenskapelig gir det ingen mening, det blir som å sammenligne epler og appelsiner.
Hvor er publikum?
Tomkiv har kvantifisert effekten av dialog og diskusjon versus enveiskommunikasjon. Resultatene viste at diskusjonene var mer nyttige enn enveisinformasjonen.
– Deltakere mente at samarbeidsprosessene bidro betydelig mer til kunnskapsoppnåelse, nettverk, engasjement og problemløsning, sammenliknet med ordinær enveis informasjon.
Resultatene viste imidlertid også at medvirkning ofte er avhengig av aktive personer som ser verdien og betydningen av å involvere befolkning og berørte parter, fellesdiskusjoner og som viser initiativ.
Tomkiv konkluderer med at det er mangel på, og behov for, involvering av diverse relevante aktører (inkludert publikum) i atomberedskapen. Dette er lettere sagt enn gjort.
– Det er en klar utfordring å få aktører og publikum til å delta i prosessene når det ikke er en del av deres vanlige arbeidsoppgaver.
– Videre er det behov for at institusjonene i atomberedskapen anerkjenner viktigheten av de sosiale aspektene, behandler publikum som en legitim partner, og er kritiske og refleksive om sine aktiviteter og praksis.
Kunnskap og tillit
Tomkiv har også gjennomført scenario-baserte fokusgruppediskusjoner med norske deltakere. I disse diskusjonene ble deltakerne presentert med to scenarier som førte til deponering av radionuklider på norsk fastland. Hun identifiserte to hovedfaktorer som kraftig påvirket folks forhold til beredskapsaktørene: kunnskap og tillit.
Med hensyn til kunnskap hadde deltakerne i fokusgruppene svært lite.
– De fleste deltakere i studien min hadde ingen anelse om at det eksisterte beredskap for atomulykker i Norge. De visste ikke hvem som er ansvarlig for beredskapen, eller hvor de skulle henvende seg for informasjon dersom det skulle skje en atomulykke.
Ikke uventet var det et høyt nivå av tillit til myndighetene og offisielle institusjoner blant nordmennene.
– Deltakerne syntes imidlertid å stole mer på myndighetens intensjoner om å handle til det beste for allmennheten, heller enn deres reelle evne til å håndtere en nødsituasjon, forteller Tomkiv.
Endre tankegangen
– Vi må endre måten vi tenker om kommunikasjon, og fokusere på mer dynamiske sosiale relasjoner som støtter opp om og favner samfunnets kompleksitet, sier Tomkiv.
Resultatene av hennes forskning vil bidra til utviklingen av bedre kommunikasjonsstrategier som fokuserer på kvaliteten på forholdet mellom de ulike aktørene i atomberedskapen.
– Jeg håper å bidra til å øke vår samfunnsmessige motstandskraft med hensyn til potensielle fremtidige atomulykker.