Dyrking av konflikter? Samfunnsfaglige aspekter ved betydningen av settefiskanlegg for laks

Bestanden av atlantisk villaks er nedadgående som følge av mange menneskelige påvirkninger, som for eksempel ødeleggelse av leveområder. Følgelig har mange gjennom årene tenkt 'hvorfor ikke gi naturen en hjelpende hånd?' Slik ble konseptet om lakseklekkerier til.

– Små klekkerier har både psykologiske og sosiale ringvirkninger for de som driver dem, sier doktorgradskandidat Hannah Harrison.

"Støtte naturen"
Småskala, frivillig drevne lakseklekkerier har vært et populært forvaltningsverktøy for atlantisk laks i Norge og andre europeiske land i over 150 år.

– Den opprinnelige hensikten med klekkeriene var å styrke eksisterende bestander av villaks med fisk klekket og alet opp i fangenskap, forklarer Harrison.

I løpet av de siste 30 årene har det imidlertid kommet forskning som tilsier at disse klekkeriene og deres aktiviteter kan ha skadelige effekter på villaksbestandene de var ment til å hjelpe. Som et resultat har forvaltere i en rekke land med villaks introdusert nye regler og retningslinjer som begrenser eller, i enkelte tilfeller, stenger klekkerier.

Kontroversielle
– I dag er klekkerier kontroversielle og får mye oppmerksomhet, sier Harrison.

Til tross for flere tiår med forskning som dokumenterer de negative effektene, er klekkerier fortsatt et mye brukt og populært forvaltningsverktøy, særlig blant elveeiere og fiskeklubber. De blir også brukt som statlig verktøy, for eksempel som genbank, eller som kompensasjon for habitattap etter vannkraftutbygging. Debatten om klekkeriene er opphetet, da det er mye friksjon mellom tilhengere og kritikere.

– Debatten har hovedsakelig omhandlet de økologiske og biologiske effektene av å sette ut laks.

Den menneskelige dimensjonen
Målet med Harrisons doktorgrad har vært å avdekke de underliggende årsakene og driverne av konfliktene rundt småskala, frivillig drevne lakseklekkerier.

– Forvaltningsarbeid skjer ikke i et vakuum, kommenterer Harrison.

– Uansett hvilke tiltak som treffes, så påvirker de både naturen og menneskene rundt dem. Min forskning knytter økt kunnskap om de sosiale dimensjonene sammen med biologisk basert forvaltning.

Harrisons avhandling representerer en ny og etterlengtet menneskelig tilnærming til konflikten rundt småskala, frivillige lakseklekkerier i Wales, Norge og Tyskland. I prosjektet har hun brukt metoder som intervjuer, dokumentanalyse og deltakende observasjon.

Mennesker som en del av det naturlige miljøet
Mens forvaltere og fiskeforskere først og fremst ser på villaks og leveområdene deres som best når de er minst påvirket av mennesker, har lokale kultivatorer en mer blandet oppfatning av forholdet mellom mennesker og laks.

– De ser vanligvis mennesker som sammenvevd med det naturlige miljøet. De anser klekkerier som en viktig bro mellom mennesker og natur, snarere enn som et hinder for bevaring av naturlige laksebestander.

Et viktig argument for kultivatorene er at i dagens samfunn er det umulig å fjerne den menneskelige påvirkningen på naturen. Dermed bør de metodene som brukes for å bringe menneskene nærmere naturen, som for eksempel klekkerier og utsetting, og samtidig tillater naturen å opprettholde sine prosesser, oppfordres snarere enn elimineres.

Positive relasjoner
Harrisons resultater viser at klekkeriene gir mange goder til de som deltar på dugnadsarbeidet, både psykologiske, sosiale og bevaringsmessige. Intervjuobjektene oppga mange positive opplevelser og fortalte om en dyp tilfredshet. Noen av de intervjuede kultivatorene bruker betydelig tid i klekkeriet, ofte en eller flere timer per dag.

Harrison sier at øyeblikket når laksen slippes ut i naturen skiller seg ut som en særskilt spesiell opplevelse for dem.
– Gjennom klekkeriene kan de frivillige kombinere ferdigheter og interesse for forvaltnings- og bevaringsarbeid med sine personlige interesser, som laks og fiske.

Wales før og etter
Et av Harrisons arbeider har undersøkt en konflikt i Wales, der klekkerivirksomhet i elva Wye ble lagt ned i 2014. Dette casestudiet er eksempel på et klassisk "før og etter"-scenario. Interessentene kunne si hva de mente om både klekkerier og forvaltningen av dem før og etter endringen.

– Debatten ble formet av to grupperinger: de som var tilhengere av klekkeriene, og de som var motstandere av dem. I tillegg oppstod det en tredje gruppering som ønsket kompromiss og en mer inkluderende forvaltningspraksis, sier Harrison.

Debatten fant sted på flere plattformer, i personlige møter og samtaler, i ordinære media, i sosiale media og på det politiske plan. Tonen og meningene som kom frem manifesterte seg forskjellig mellom dem.
– Det var flere konfliktstadier, og konflikten ble intensivert av prosessen.

Harrison oppdaget at de politiske endringene tvang alle interessentgrupper til å forplikte seg til et synspunkt. Det medførte sekundære konflikter og fremmedgjøring av enkelte grupper.
– Prosessen og hva som skjedde i kjølvannet av den, forklarer hvorfor konflikten er vedvarende i dag, flere år etter at endringen ble gjennomført i, sier Harrison.

Bedre kommunikasjon i fremtiden
Harrison etterlyser en mer balansert og nyansert diskusjon.
– Måten statlig forvaltningen velger å samhandle med lokale klekkerier, og metodene de bruker for å vedta nye retningslinjer, er viktige og bør gjenspeile de mange verdiene som klekkerier faktisk tilbyr.

Harrisons funn forklarer hvorfor grep for å begrense bruken av klekkerier, eller stenge dem helt, har blitt møtt med sterk motstand i en del europeiske land.

– Forhåpentligvis kan min forskning hjelpe forvaltningen med å velge retningslinjer, arbeidsmåter og løsninger som har større sannsynlighet for å bli akseptert av alle relevante interessegrupper.

Tittelen på Harrisons doktorgrad er: "Cultivating conflict: Perspectives on the human dimensions of voluntary Atlantic salmon (Salmo salar) hatcheries in a conservation context".