entity.node.canonical

Om oss

Finn en ansatt

Jobb hos oss

Presse

Kontakt oss

entity.taxonomy_term.canonical

Forskning

Innovasjon

Laboratorier og tjenester

Bærekraftige NMBU

Studentlivet

Canvas

Studier og emner

Studenttinget

Lag og foreninger

Si fra om avvik

Kvalitet i utdanningen

Studier

Om NMBU

Biblioteket

NMBU-student

E-post

Facebook

Instagram

Linkedin

Snapchat

Skog er fine greier. Den tar opp klimagasser, renser drikkevannet, verner oss mot flom og skred, er utgangspunkt for kreftmedisin, planker og papir, og er dessuten en viktig arena for friluftsliv og naturopplevelser. I norsk skog bor tjuefem tusen ulike arter, og det er dem vi kan takke for alt dette.
Samtidig vet vi at norsk skog har vært påvirket av mennesker i lang tid, og at intensiteten øker. De siste 75 årene har nesten to tredeler av norsk skog blitt flatehogd og omgjort til et produksjonslandskap for tømmer.
Den siste tredelen av norsk skog er mer naturnær skog. Den kan også ha gamle spor etter vår bruk, men er likevel eldre og mer variert, og gir husly for 85 prosent av skogens utrydningstrua arter.
Skognæringen ivrer for mer tømmeruttak, også i disse minst hogstpåvirkede skogene, og hevder det er et gunstig klimatiltak. Men holder klimaargumentet vann, i det tidsperspektivet som er relevant?
Og siden vi har en naturkrise – like akutt og alvorlig som klimakrisen – hvordan bør vi tenke om skogen, i et kombinert klima- og naturperspektiv?
La oss starte med litt skogøkologi. Som andre grønne planter fanger trær CO2 fra lufta. Og det er ikke småtterier vi snakker om – norsk skog suger hvert år i seg CO2 tilsvarende mer enn halvparten av alle norske menneskeskapte utslipp. Trærne bygger karbonet inn i stamme, røtter og blad, og slik vokser de seg store og fete.
For å få til denne veksten samarbeider treet med sopp. Disse soppene får en del av karbonet som treet har fanget – i bytte mot næring fra jorda. Byttehandelen skjer under jorda, der de såkalte sopprotsoppene vever sine myke tråder rundt treets røtter, lik fingervanter.
Sopprotsoppen bygger karbonet den får fra treet, inn i nye sopptråder nede i jorda. Slik vil en skog som får stå og bli gammel, på skogers vis, langsomt akkumulere mer og mer karbon i dypet. Også karbon som kommer ovenfra, i form av visne nåler og trær som dør, bidrar. Jo eldre skogen er, jo mere karbon blir det i jorda.
Dette mullmørke karbonlageret er enormt. Norsk skog inneholder en hel tredel av det totale karbonlageret i norsk natur, og opp mot 80 prosent av dette befinner seg i skogsjorda.
Hva skjer når vi flatehogger en slik gammel skog? De største og fineste tømmerstokkene fraktes til et sagbruk, og deler av dem ender som bygningsmateriale, slik at karbonet låses inne for en tid. Men mye karbon går raskt ut i atmosfæren igjen, fordi størstedelen, rundt 80 prosent av det vi hogger, blir til mer kortlivede produkter, som papir, forskalingsverk, ulike biokjemiske produkter eller bioenergi.
Ute på hogstflaten råtner hogstavfall og andre døde planterester på skogbunnen, og deler av dette karbonet går ut i lufta. I tillegg skjer det endringer i skogsjorda. For når trærne fjernes, dør også sopprotsoppene, og deres innlagring av karbon stanser. Den enes død er som kjent den andres brød, og i skogsjorda får nå råtesopper overtaket. De plukker fra hverandre karbonlageret i døde sopprotsopp, og bidrar ytterligere til økt utslipp av karbon fra hogstflaten.
Men vi planter jo nye trær? Grønne, ivrige smågraner, dyrket fram i planteskoler, får et nytt hjem på hogstflaten og setter i gang med å sanke inn karbon igjen fra atmosfæren. Saken er at det tar tid før de nye trærne har hentet inn alt som ble sluppet ut – vi snakker om mange tiår, noen mener mer enn hundre år. Selv om vi i mellomtiden kan bruke tre til å erstatte fossil energi eller energiintensive materialer som betong eller stål, gjenstår spørsmålet om effekten av slik substitusjon er stor nok, og rask nok til å være et gyldig argument. Her er mye usikkert, og det lille som finnes av forskning på dette er ikke overbevisende.
Norge skal være karbonnøytralt innen 2050. Det har vi lovet oss selv og verden, blant annet gjennom Parisavtalen. Det er 30 år til. Hvis hogst av skog som ennå ikke har vært flatehogd og dermed representerer store karbonlagre, i stedet kan gi økte utslipp i det tidsrommet, bør vi tenke oss om en gang til.
Særlig fordi en skog er så mye mer enn trevirke. En vinn-vinn-løsning for både klima og natur er å la være å flatehogge disse eldste skogene, og heller se på kombinasjoner av vern og mer skånsom hogst. Slik vi i all skog bør bli flinkere til å se klima- og naturhensyn samlet, og gjøre gode avveininger mellom klima, arter og folk.
 
Av Anne Sverdrup-Thygeson, professor ved NMBU og forfatter av sakprosa om insekter og natur, for barn og voksne
<div class="factbox"></div>