For å få det beste resultatet ut av en langdistanse sledehund er kanskje ikke tørrfôr i kuler det beste. Grunnen er blant annet at mengden energi i tørrfôr ikke kan komme opp på samme nivå som i et fettrikt våtfôr.
Hunder er svært gode til å utnytte fett som energikilde og tørrfor har en stor andel av karbohydrater som ikke gir samme energikonsentrasjon.
Ulver og hunder er spesialiserte langdistanseløpere med et høyt oksygenopptak, noe som er en forutsetning for utholdenhet og for forbrenning av fett. Alt etter intensiteten og distansen som skal løpes bruker hundkroppen forskjellige energikilder. Ved høy intensitet vil lett tilgjengelig energi i form av ATP (adenosintrifosfat) og anaerob forbrenning av glukose bli brukt. ATP er kroppens kjemisk energikilde som produseres når karbohydrater, protein eller fett forbrennes. Det tar lengre tid og få fettforbrenningen i gang, men ved lavere intensitet og etter omkring 2 minutter vil fett være hovedenergikilden for danning av ATP. Men glukose, som finnes lagret i muskulatur og lever i begrensede mengder, er til en hver tid nødvendig for at nervevev skal fungere tilfredsstillende under fysisk aktivitet.
Intensiteten og lengden på i løpet er avgjørende
Det særlig i fôr til jakthunder og sledehunder en er opptatt av hvilke energikilder (karbohydrater eller fett) en bruker. For lite aktive familiehunder har dette mindre betydning. De blir vanligvis gitt et tørrfôr hvor omkring 50 % av energien kommer fra karbohydrater.
For langdistansesledehunder vil ikke et normalt karbohydratrikt tørrfôr ha stort nok energi innhold til å holde hunden i gang under hele turen. Hunden må riktignok ha karbohydrater til viktige funksjoner i kroppen, men karbohydratene behøver ikke nødvendigvis å være tilført via fôret. Hundekroppen er i stand til å lage glukose fra proteinet den får i fôret.
Intensiteten til en langdistanse sledehund vil normalt ligge på 30 til 40 % av det maksimale oksygenopptaket , og den løper kanskje i 12 timer uten lengre hvile- og fôringspauser. For at hunden skal holde hele løpet ut, vil hundekjører prøve å legge farten og intensiteten på et slikt nivå at fettforbrenning er hovedenergikilden. Hundekroppen leverer oksygen til muskulaturen som omdanner fett til ATP. For en hund som løper langdistanse vil 80% av energien komme fra fett, mens 12 % kommer fra glukose.
Konsistensen på fôret
For å få til tørre kuler med en god teknisk kvalitet er tørrfôret tilsatt karbohydrater i form av stivelse, gjerne fra korn. Stivelsen ekspanderer under varmebehandling og gir produktet form og konsistens. Fettrikt og karbohydratfritt fôr er oftest våtfôr, men kan også være frysetørket.
Et forsøk med fôring av sledehunder som ble gjennomført av førsteamanuensis Øysten Ahlstrøm ved Institutt for husdyr- og akvakulturvitenskap gikk ut på å gi sledehundene, som vanligvis får fettrikt våtfôr, tørrfôr en periode for så å gå over på og våtfôr igjen. Det ble så vurdert om det hurtige fôrskifte ville ha innvirkning på ytelsen til hundene. I perioden hvor hundene fikk det karbohydratrike tørrfôret mente hundeeier å registrere at hunden hadde større intensitet og vilje til å løpe enn før forsøket startet. De var også livligere når de ikke var i trening. Farts- og pulsmålinger som ble gjennomført viste imidlertid ingen vesentlig forskjell. Da hundene gikk over på det fettrike våtfôret fikk de noe lavere aktivitetsnivå.
Type fôr en aktiv hund bør få avhenger av intensiteten i arbeidet
Resultatene tyder på at det karbohydratrike fôret påvirker aktivitetsnivået hos sledehundene. Økt intensivitet kan være positivt på kortere løp, mens det i et langdistanse løp kan virke negativt på resultatet, fordi det er viktig å holde relativt lav fart slik at fettforbrenning dominerer og at glukosereservene dermed varer lenger.
Artikkel fra Husdyrforsøksmøtet: