Skolehage – en sentral bærekraftsarena

Det serveres nydelig lokal og sjøldyrka mat. Flere er forbausa over de lilla små blomstene som pynter maten – og som er litt sprø. ‘Kan det være gressløk?’ ‘Ja det må være gressløk!’ Jeg visste ikke at selve blomsten på gressløken også kunne spises.

Etter maten starter en runde rundt bordet. Hva har skjedd siden sist? Lærerne forteller ivrig om utvikling av skolehage på sin skole. Enkelte føler også på skuffelsen over å ikke få det helt til. Hele skolen må være på samme lag hvis det skal lykkes å drifte skolehage. Linda veileder og kommer med flere forslag til utfordringene underveis. ‘Ja, det var en god idé!’ svarer lærerne.

Birøkteren og biene surrer rundt oss – og vi snakker litt om birøkt og sverming. Her på Bygdø Gartneri er det mange aktiviteter knytta til planter, mat og dyr. Det er fotosyntesen i praksis hvor energi flytter seg fra sola til plantene, kanskje gjennom et ledd eller to til for til slutt å bli noe som er bærekraftig og smakfullt. Lærerne har på seg store solbriller og vannflaska fylles stadig på. Sola tar tak denne junidagen.

‘Komposthaugen er som et levende vesen – få gjerne elevene til å lage et eget navn til den!’ Dette forteller skolehagepedagog Jiri Vana Stigen.

Lærerne legger kvister i bunn, og deretter kommer det lag med kompostjord både fra kyr fra gården og fra plantemateriale. Jiri snakker om grønne og brune komponenter, om nitrogen og karbon, som to sentrale ledd i oppbygning av komposten.

En lærer forteller om elevenes erfaring med kompost på sin skole. Og slik går samtalen. Den veksler mellom det å drifte skolehage og om skolehage som læringsarena.

Mens lærerne bruker krefter på å frakte jord fra en haug til en annen vokser haugen. Dette levende vesenet er snart en meter høyt. Jiri forteller at haugen vil synke sammen: ‘Det er mye luft i den nå’.

Men så skal vi skifte stasjon. Det er tre stasjoner med ulikt innhold så det bare å henge på!

Vi går ned den brede og solide trappa laget av tømmerstokker. Marianne Leisner – Bygdøy Gartneri sin skolehagepedagog - møter oss med et varmt smil. Marianne setter lærerne raskt i arbeid. En tar breigaffelen og begynner å løfte jorda forsiktig.

‘Ha en litt rettere vinkel på gaffelen så går det bedre’ instruerer Marianne. Læreren smiler da han fikk det til litt bedre. ‘Her ser vi at gangene blir større og selve bedene blir smalere’ fortsetter Marianne. ‘Det er fort gjort at det blir sånn, og breigaffelen er fin til å utvide bedene igjen.’

Vi luker i det bedet som har blitt noen centimeter bredere. Det legger seg jord i linjene i handa mi og under neglene. Jeg børster det av meg og møter blikket til Linda som er klar ved neste stasjon.

Linda viser oss håndflata si. I den ligger det mange små frø. Linda er lidenskapelig opptatt av frø. Befruktninga har skjedd og genene har blitt sendt videre. Nå trenger frøet næringsrik jord, vann og sollys for å gro. Hendene til Linda har vel kanskje vært mer i jorda enn utenfor jorda tenker jeg for meg sjøl. Lærerne settes i gang med å plante frøene. Husk å merke radene, minner Linda på. Noe som ligner på ispinner får navn på seg. ‘Det er overraskende fort å glemme hva man har sådd. Man trur man husker det, men det gjør man ikke!’ humrer Linda smilende. Frøet er selve symbolet på livet. Nå må vi bare se om frøet spirer.