Vi har noe å lære av Tsjernobyl i håndteringen av koronapandemien

Av Cathrine Glosli

Forlatt karusell og pariserhjul i Pirpyat, eksluderingssonen i Tsjernobyl.
Forlatt karusell og pariserhjul i Pirpyat, eksluderingssonen i Tsjernobyl. Foto: Shutterstock/Kateryna Upit

Først publisert i Forskersonen den 28. april, 2021. 

Da reaktor fire ved Tsjernobyl atomkraftverk i Ukraina eksploderte 26. april 1986 var det starten på en hendelse med enorme samfunnskonsekvenser. Mer enn 300.000 mennesker ble evakuert eller flyttet, og over 6000 kvadratkilometer land i Ukraina ble forlatt. Store områder og mange mennesker er fortsatt sterkt preget av ulykken.

Forskerne ved CERAD-senteret på Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) har helt siden ulykken i 1986 undersøkt konsekvensene og effekter av radioaktivitet for å bidra til kunnskap for å beskytte mennesker og miljø mot stråling. Forskning på de samfunnsmessige og etiske sidene ved ulykken er en viktig del av dette arbeidet.

Når store kriser som Tsjernobyl-ulykken oppstår, må samfunnet begrense skadevirkningene i lengre tid etter at selve hendelsen er over. Vi har mye å lære av det som ble gjort i årene etter Tsjernobyl-ulykken. Disse lærdommene kan hjelpe oss til å håndtere andre kriser, som covid-19-pandemien.

Indirekte konsekvenser kan slå hardt

Konsekvenser av en krise vil alltid gå langt utover de direkte konsekvensene. Etter atomulykker, blir mange av tiltakene bestemt på basis av stråledoser med et mål om å beskytte helsen.

CERAD var med på å analysere oppfølgingen av folk som ble berørt av Tsjernobyl og Fukushima. Vi så blant annet at forflytting fra forurensede områder kan føre til tap av det sosiale nettverket, tap av inntekt eller stress-relaterte sykdommer.

Det er viktig å tenke på helse som mer enn sykdom. Helse er både fysisk helse, psykisk helse og sosialt velvære.

Kriser gir etiske dilemmaer

For å håndtere en krise må det innføres en rekke tiltak, regler og prioriteringer som beskytter folkehelsen, hever samfunnsberedskapen og hjelper de som er direkte eller indirekte rammet. Mye av dette innebærer etiske konflikter og utfordringer.

Et eksempel på et etisk dilemma er hva vi skal legge vekt på når vi beslutter om tiltak: helse eller økonomi? For eksempel hvor mange tonn med svakt forurenset mat er vi villig til å kassere, for å unngå et statistisk krefttilfelle? Eller for å dra paralleller til koronasituasjonen: hvor mange mennesker er vi villig til å la dø av en sykdom, så lenge økonomien kan gå rundt?

Ved neste kjernefysiske ulykke vil trolig kunnskapen fra koronapandemien bli nyttig.

Alle tiltak må bygge på grundig vitenskapelig arbeid, men vitenskap alene er ikke nok her. Vi må ta høyde for usikkerheten og åpent inkludere etiske utfordringer i debatten. Det betyr at vi må inkludere flere yrkesgrupper enn bare fagfolk og politikere i debatten. Erfaringen etter Tsjernobyl og Fukushima viser at det var spesielt viktig å inkludere lærere, sykepleiere og lokale leger i beslutningstakingen. Ikke bare fordi de er direkte berørt av beslutningene og har relevant kunnskap, men også fordi de er en viktig informasjonskilde som den lokale befolkningen stoler på.

Måler stråling med mobilen

En annen etisk utfordring er forbundet med den teknologiske utviklingen. Visste du at du kan bruke din mobil til å måle strålingen rundt deg? Etter Fukushima-ulykken har flere apper og andre løsninger blitt utviklet til dette formålet. Nå går mange av oss med Smittestopp i lommen. Den gir oss informasjon om hvem vi er i nærheten av.

Et annet eksempel er den pågående diskusjonen om vi bør ta i bruk vaksinasjonspass. Vi velger å tro at intensjonene til de som utvikler disse appene er de beste, men alle de teknologiske mulighetene vi nå har tatt i bruk gjør det mulig med mer overvåking og fører til et dårligere personvern. Mulighetene er store om dataene brukes riktig. Den etiske utfordringen ligger i hva som skjer om dataene misbrukes, om de kan brukes til å diskriminere og om de er tilgjengelig for alle. Om situasjonen trekker ut i tid – hva skjer hvis vi blir avhengige av disse appene lenge?

Ta vare på de mest sårbare

Det er de som allerede er sårbare som lider mest i krisetider. Etter atomulykken i Tsjernobyl var det de unge, de eldre, de som jobbet med landbruk og fiske, og minoritetsmiljøene som slet mest – og fikk mest omtale.

Det er en viktig lærdom å prioritere de som er sårbare, og ikke utsette dette til senere. Her må myndighetene ha strategier på plass tidlig for at disse gruppene skal håndtere situasjonen best mulig, og å unngå at situasjonen forverrer seg for dem ettersom tiden går. Dette gjelder særlig om en gruppe eller et område skulle trenge mer ekstreme tiltak. Etter kjernefysiske ulykker har slike tiltak ofte handlet om evakuering av utsatte grupper. Nå under pandemien kan det være snakk om ekstra utsatte i risikogruppene, som må tåle mer isolasjon og ensomhet enn alle andre. Her må vi også sørge for at disse ikke blir utsatt for psykisk stress, stigmatisering eller diskriminering som følge av tiltakene.

Det er klare paralleller mellom det som skjedde etter Tsjernobyl og dagens situasjon med koronapandemien. Mange av utfordringene som ble observert etter Tsjernobyl-ulykken kan vi se i håndteringen av koronapandemien. Det er viktig at vi tar oss den tiden vi trenger for å vurdere de etiske, politiske og sosiale konsekvensene av hvordan alle slike tiltak påvirker oss. Ved neste kjernefysiske ulykke vil trolig kunnskapen fra koronapandemien bli nyttig.

Publisert - Oppdatert

Del på