Botaniker og professor Kåre Lye døde den 24. mars, 2021. Vi minnes en entusiastisk artskjenner som sjelden rygget unna en utfordring.
Botaniker og feltbiolog Kåre Arnstein Lye, født på Bryne 9. mars 1940, døde i sitt hjem 24. mars 2021. Med ham har vi mistet både en stor botaniker, en hjelpsom kollega og en god venn.
Nøkkelperson i utviklingen av botanikken på Ås
Etter eksamen på Bryne landsgymnas i 1959, fant Kåre veien til Universitetet i Oslo før han i 1968 endte på Ås som nyansatt vitenskapelig assistent ved Botanisk institutt på daværende Norges landbrukshøgskole (NLH). Noen år seinere skapte han sitt lille paradis i den nedlagte butikken ved Kroer kirke hvor han tilbrakte resten av livet med sin familie. Professor Eilif Dahl, en ledende og samfunnsbevisst økolog på den tida, verdsatte Kåres store artskunnskap og arbeidsvilje, og bidro til opprettelsen av en amanuensisstilling hvor Kåre ble tilsatt i 1973. Dette skjedde i en omstillings- og ekspansjonsfase for NLH som startet i 1972. Studiet ble da forlenget fra 3 til 5 år, antall studenter økte kraftig, og studieretning økologi og naturforvaltning ble opprettet. Som fast ansatt fikk Kåre utforme undervisningstilbudet i botanikk, noe han fortsatte med etter opprykk til professor i 1994 og helt til pensjonisttilværelsen startet i 2010. Også som professor emeritus var han aktiv i artsmangfoldets tjeneste inntil sin død.
Ener på artsmangfold
Kåre hadde en egen evne til å se og kjenne igjen arter, og var utrettelig entusiastisk i å dele og utvide artskunnskapen, enten det nå var å revidere vanskelige, men viktige artsgrupper, beskrive nye arter, eller dokumentere artsmangfoldet ved tallrike belegg i herbarier og registreringer i Artsdatabankens database. Dette gjorde han på sine tallrike feltbesøk rundt omkring i Norge og gjennom utviklings- og konsulentoppdrag under fjerne himmelstrøk. Som internasjonalt anerkjent forsker på starrfamilien, en stor familie med graslignende planter, reviderte han denne for florautgivelser i mange tropiske land. Kåre var en av få som villig kunne gi deg navnet på en plante nesten uavhengig av hvor i verden du hadde funnet den. I Norge har han bl.a. utredet våre mange og vanskelige bjørnebærarter i artikler illustrert med vakre og detaljrike tegninger av hans kone Gerd Mari; den siste om sørlandsbjørnebæret ble publisert etter hans død.
Uvelkomment landskap ingen hindring
Selv om planter var Kåres store lidenskap, var han også interessert i andre artsgrupper. Han ble ansett som en av de største kapasitetene på moser etter å ha oppdaget flere nye arter for Norge. Også for rustsoppene fant han nye arter for landet. Som pensjonist gikk han løs på stadig nye artsgrupper. Han fulgte undervisningen om insekter sammen med studenter som var 60 år yngre, og han jaktet på sjeldne kjuke-arter i så ulendt terreng at de fleste på hans alder ville holdt seg langt unna.
Det meste han gjorde av smått og stort var preget av et brennende engasjement, en stor oppdagerglede og en smittende entusiasme. Det han skrev var ofte fylt av vakre illustrasjoner med et ønske om å formidle skjønnheten i naturen, enten det nå var i populariserte praktverk for allmenheten som Jærboka eller i vitenskapelige arbeider.
Varige spor
Kåre har gitt oss mye gjennom sine mange innsamlinger og publikasjoner, sin feltundervisning for flere tusen studenter, som aktiv kunnskapsformidler og deltaker på utallige botaniske ekskursjoner. Hans enkle og upretensiøse direkte, men likevel så vennlige vesen, satte mange stor pris på. Minnene om en kjær venn og en dyktig og hjelpsom feltbotaniker lever videre. Sjøl når vi en gang er borte, vil nye generasjoner av botanikere fascineres av alle varige spor som står igjen etter ham.