Går vi fem år tilbake i tid, til 2013, ble norsk skogbruk beskrevet som en næring i krise. Hjørnesteinsbedrifter som Union, Follum, Peterson og Tofte var etter tur lagt ned og tømmerprisene var på et nær historisk bunnpunkt. Fem år senere kan vi notere at både tømmerpriser og avvirkning har økt jevnt og trutt. Kommer det ingen krise? Er vi gjennom den? Eller står den for tur?
Først publisert i Norsk Skogbruk 10-2018
Selv om trelastindustrien er det udiskutable lokomotivet i skogsektoren, fokuserer denne «stafettpinnen» primært på treforedlingsindustrien, siden det var i treforedlingsindustrien den såkalte krisen oppsto.
Høyere tømmerpriser – hvor kom den fra?
Da støvet la seg etter finanskrisen og celluloseproduksjonen på Tofte opphørte i 2013 var situasjonen i norsk skogbruk på sitt mørkeste. Den gjennomsnittlige tømmerpris på landsbasis var så vidt over 300 kr/m3. At avvirkingen nådde et såpass høyt nivå som 9 millioner m3 reflekterer trolig at skogeierne hadde lave forventinger til prisoppgang mot 2020. Når vi skriver oktober 2018 ser vi massevirkepriser over 300 kr/m3 i store deler av landet, sagtømmeret kan man få rundt 500-lappen eller mer for mange steder, samtidig som sagtømmerandelen er høyere enn før. Denne uforutsette, og for skogbruket, hyggelige utviklingen skyldes mange sammenfallende heldige omstendigheter.
God lønnsomhet og høy investeringsvilje i Sverige og Finland: Mens det norske flaggskipet Norske Skog har kjempet i motbakke med sviktende avispapiretterspørsel og høy gjeld har det gått vesentlig bedre med en del av de svensk og finske industrilokomotivene som har satset på andre papirtyper en avispapir. Som det går fram av figur 1 skiller særlig BillerudKorsnäs og SCA seg ut med en kraftig økning i aksjekursene siden årtusenskiftet.
Figur 1. Relativ utvikling i aksjekurser siden årtusenskiftet (2000=100) for sentrale nordiske (Kilde: Midttun og Piccini, 2018*).
Høy lønnsomhet og optimisme gjenspeiler seg også i investeringstakten, som figur 2 viser. Selv om det legges ned en del trykkpapirkapasitet, vil total massevirkeetterspørsel i Norden trolig øke med bortimot 25 millioner m3, målt mot 2012.
Figur 2. Endringer i tømmerforbruk i nordisk treforedling fra 2012-2018 og forventet utvikling basert på kjente investeringer til 2021 (million m3).
Den økte tømmeretterspørselen fra øst har falt sammen med flere heldige omstendigheter.
- Kronekursen er lav, noe som gjør norsk virke rimeligere for svenske kjøpere
- Tømmertilgangen fra Baltikum har i perioder vært redusert, blant annet grunnet klimatiske forhold
- Lav rente kombinert med betydelig befolkningsvekst har bidratt til et hett boligmarked og høy byggeaktivitet i sentrale strøk
Samlet sett har mange sentrale faktorer bidratt til at tømmerprisene har utviklet i en hyggelig retning på tross av en dyster skogindustriell situasjon innaskjærs.
Vil det vare?
Denne rekken av gunstige omstendigheter har ikke bare hindret en dypere krise i Norge, men også bidratt til å blåse ny optimisme inn i næringen. Nå er spørsmålet om dette vil vare? Som god forsker er mitt svar; -det gjenstår å se.
På den ene siden vil investeringene i nordisk treforedling bidra til et betydelig sug etter tømmer, og norsk virke er per i dag svært attraktivt for mange av de store anleggene i øst. Med høyere kraftpriser som følge av en firedobling av karbonkvoteprisene i Europa, ser det ut til at også biovarmesektoren vil bidra til en solid etterspørsel framover.
På den andre siden er vi som nevnt begunstiget med lav kronekurs, lav rente og en god internasjonal etterspørsel etter mange skogprodukter for øyeblikket. Det er godt å være eksportør i slike tider – selv i et høykostland som Norge. Men i en fremtid med mulig lavkonjunktur kombinert med sterkere norsk krone kan situasjonen være vesentlig vanskeligere – både for norsk trelastindustri og for norske tømmereksport.
Ny norsk industri?
Risikoen for å prises ut ved valutaendringer og å bli en slags svingprodusent som oppnår gode betingelser bare i gode tider taler for at norsk skogbruk vil være tjent med at det etableres ny industri her hjemme. Det er som kjent flere initiativ innenfor mulig biodrivstoffproduksjon på bordet. Per i dag er det krevende å finne lønnsomhet i å lage biodrivstoff av trevirke, og det er jo en slags skjebnens ironi at de gode markedsbetingelsene for eksport av tømmer gir ytterligere utfordringer for investorer her hjemme. Det var vanskelig å regne hjem norsk biodrivstoffanlegg med en massevirkepris på 250 kr/m3, og det blir ikke lettere hvis den beveger seg mot 400 kr/m3 i deler av landet. En økning i råstoffprisen på 100 kr/m3 øker kostnaden for biodrivstoff med omtrent en krone per liter. Så er det en trøst at råoljeprisene også har steget i den samme perioden slik at det fossile drivstoffalternativet også er dyrere.
Dersom biodrivstoff fra skogråstoff på sikt blir et konkurransedyktig alternativ - med drahjelp fra en aktiv klima- og energipolitikk - så er markedspotensialet enormt. Skal for eksempel de nordiske landene dekke 20% av sitt drivstofforbruk med biodrivstoff fra trevirke så vil det kreve om lag 50 millioner m3. Selv om det nordiske tømmermarkedet er stort vil dette utvilsomt påvirke markedsbalansen og råstoffpriser. Resultatet vil være økt avvirkning, økt import fra Baltikum og andre regioner, økt utakk av GROT og redusert tømmerforbruk i annen treforedling fordi noe papirindustri på sikt vil prises ut.
For skogeierforeningen er dette et lite dilemma: Skal man heie fram, og støtte, norske initiativ med relativt høy risiko og behov for politisk velvilje? Eller skal man bygge strategiske allianser og langsiktige kontrakter mot eksisterende industri i Sverige? Naturlig nok er det størst entusiasme for nye norske investeringsplaner i områder som har lang avstand til svensk industri.
Det er med andre ord spennende tider for utviklingen av treforedlingsindustrien i Norge og Norden. De siste årene har vist at norsk skogbruk klarer seg bedre enn mange fryktet uten mange av de tidligere hjørnesteinsbedriftene i treforedlingen. Dette illustrerer at det aller viktigste for norsk skogbruk er å opprettholde en bærekraftig trelastindustri som kan endre seg i takt med ny teknologi og nye byggløsninger. Trelast har stort potensiale i et kjøpesterkt hjemmemarkedet, har en positiv klimaregnskap på kort og lang sikt, og utnytter norsk virke av god kvalitet. Men skulle trelastindustrien, mot formodning, havne i en lignede skvis som trykkpapirindustrien – da er det krise for skogbruket.
*Mittun,A. & Piccini, P. 2017. Facing the climate and digital challenge: European energy industry from boom to crisis and transformation. Energy Policy 108:330-343.