Mer enn fisk: Settefiskanlegg og entusiastene deres

Småskala settefiskanlegg for atlanterhavslaks har vært et populært forvaltningstiltak i Norge og andre europeiske land i over 150 år. De var opprinnelig ment å støtte opp under og styrke eksisterende bestander av villaks. Laks alet opp i fangenskap settes ut i det fri når de er store nok til å overleve. 

– Slike anlegg har både psykologiske og sosiale ringvirkninger for de som driver dem, sier doktorgradsstipendiat Hannah Harrison ved NMBU - Norges miljø- og biovitenskapelige universitet.
– I tillegg til at de kan brukes til forvaltningstiltak for andre truede arter.
Forskerne foreslår at disse fordelene bør tas med i betraktning når lakseforvaltning og settefiskanlegg diskuteres i fremtiden.

Begrenset eller stengt
Settefiskanlegg har i økende grad blitt gjenstand for diskusjon de siste tiårene. 

– Genetisk og evolusjonsøkologisk forskning som startet på 1980-tallet har vist at de kan ha uønska effekter nettopp på den ville fisken de er ment å bevare, sier Harrison.

Som et resultat har forvaltningen i mange land, også land som Norge og Wales introdusert strengere reguleringer og retningslinjer som begrenser eller, i noen tilfeller, har medført stenging av klekkerier og settefiskanlegg. Disse endringene har forårsaket betydelig kontrovers mellom tilhengere og kritikere av klekkerier.

Stipendiat Hannah Harrison ser på ørretegg på et anlegg nær Lillehammer
Stipendiat Hannah Harrison ser på ørretegg på et anlegg nær Lillehammer
Foto
Elia Ciani

Hjelpe laksen
Personene bak slike anlegg har tradisjonelt vært grupper med fiskere eller elveeiere.

– Slike anlegg er relativt vanlige, og var enda vanligere før, sier professor i fiskebiologi ved NMBU, Thrond Haugen.
– Satt litt på spissen ble det sagt at «alle» lakseelver hadde slike anlegg. Det stemmer naturligvis ikke, men at det har vært mange av dem, er hevet over enhver tvil.

Han forteller videre at det i enkelte elver i dag i all hovedsak er slike anlegg som holder liv i de lokale laksebestandene fordi det naturlige habitatet i disse elvene er ødelagt av for eksempel reguleringer.
– Så kan det diskuteres i det uendelige om dette er «naturlig» eller ei, kommenterer han.

Entusiastiske tilhengere
Forkjemperne av settefiskanleggene er lidenskapelig opptatt dem.

– På en måte er laks "mer enn bare fisk", sier Harrison.
– I tillegg til å være en matressurs, er den også et sterkt kultur- og rekreasjonsikon.

Forskerne lurte på om det ligger noe mer bak engasjementet for anleggene enn bare lakseproduksjon. De ønsket å få en bedre forståelse for hvorfor lokalbefolkningen ofte er så motvillig til å stenge eller begrense slike anlegg.

Som en skitur?
Forskerne har undersøkt de sosiale aspektene av småskala settefiskanlegg for atlanterhavslaks i Norge, Wales og Tyskland.

– Vi tenkte at på samme måte som folk liker og drar nytte av aktiviteter som fotturer eller skigåing, så gir kanskje slike settefiskanlegg tilsvarende fordeler, sier Harrison.

Målet var å forstå hvilke fordeler anleggene gir til de som er engasjert i dem.

Positive følelser
Deltakerne i forskningsprosjektet listet opp en lang rekke positive assosiasjoner i forbindelse med klekkeriene. De fortalte om en dyp tilfredsstillelse og en mengde andre positive aspekt. Noen av intervjuobjektene brukte betydelig tid i anleggene, ofte en til flere timer per dag. Harrison forteller videre at situasjonen hvor laksen slippes ut i naturen trekkes frem som ekstra spesiell.

– Via anleggene kan dugnadsarbeiderne kombinere det de mener er miljøvernarbeid med personlige interesser, som laks og fiske.

Utvidet miljøvernarbeid
Forskerne fant at frivillige aktiviteter i settefiskanlegg ofte blir en lavterskelinngang til andre former for miljøvern. Sistnevnte er gjerne ikke tilknyttet lakseoppdrett i det hele tatt.

– For eksempel organiserer walisiske frivillige søppelrydding, og lærer skolebarn om økosystemer og laksefiske som en del av sitt miljøvernarbeid.

For deltakerne er det også et viktig etisk aspekt ved arbeidet.
– Noe som dukket opp flere ganger var ønsket om å "gi noe tilbake til naturen.", forteller hun.

Ringvirkninger for andre truede arter
Tilhengerne av settefiskanleggene trekker frem at de bidrar til andre miljøverninitiativer og vitenskapelig forskning på vill atlantisk laks. I undersøkelsen påpekte de også at ferdighetene og kunnskapene deres kan brukes til restaureringstiltak for andre dyr.

– Settefiskanlegg i alle tre landene brukes i dag til å få frem andre arter. Noen av dem truede, som for eksempel elvemusling, sier Harrison.

Hannah Harrison snakker med teknikere fra Veterinærinstituttet om ørret og settefiskanlegg.
Hannah Harrison snakker med teknikere fra Veterinærinstituttet om ørret og settefiskanlegg.
Foto
Sophia Kochalski

Kunnskapsreservoar og møteplass
– Entusiastene ser på settefiskanlegg som en bank for kunnskap og ferdigheter.

Kunnskapen er opparbeidet, utviklet og overført til neste generasjon via anleggene. De bidrar også til å danne sosiale nettverk og møteplasser som de lokale kan delta i, uavhengig av utdanning eller yrkesbakgrunn.

Helhetlig tilnærming
– Resultatene våre viser at det er mange positive sider ved settefiskanleggene for de som driver dem, sier Harrison.

Forskerne anbefaler at forvaltningen tar disse ringvirkningene i betraktning når fremtidens politikk bestemmes.

– Selvfølgelig kan ikke forvaltningen ignorere de legitime bekymringene rundt settefiskanleggene og deres potensielle negative effekt på villaksen.

– Men vi foreslår at den bør ta i bruk en mer helhetlig tilnærming når den skal vurdere konsekvensene og forvaltningen av norske settefiskanlegg.

Published 1. juni 2018 - 10:24 - Updated 1. juni 2018 - 10:24