Heller vann og kloakk enn politi og visjoner

Elina Turbina har studert den fraflyttingstruede russiske gruvebyen Nikel, rett over grensen fra Sør-Varanger. Tore Øvstebø Næss har arbeidet i en favela i Rio. Begge har skrevet masteroppgaver om byer og urbane spørsmål, og begge har de funnet ut at folk flest er opptatt av noe helt annet enn det mediene og myndighetene trekker frem.

Det er snakk om den helt grunnleggende sikkerheten: Helsevesen, vann og kloakk.

Monotown

Elina Turbina beskriver Nikel som en monoindustriell – en by som er skapt og drevet av én hjørnesteinsbedrift.

– Nikel er også interessant fordi byen har hatt sterke bånd til og et tett samarbeid med Norge, og spesielt Kirkenes, sier Turbina. Det er under en times kjøring mellom de to byene, hvis du da ikke regner med den tiden det tar å passere grensen.

Forurensningen fra smelteverket i Nikel har vært både alvorlig og synlig. Sør-Varanger hadde sin egen «Stopp dødsskyene»-aksjon på 1980-tallet. – Nikkelverket fikk også penger fra Norge for å fjerne svovel, rense opp og modernisere produksjonen, men det skjedde ikke, og pengene ble gitt tilbake, forteller hun.

Ville skape nytt liv

Så, i 2020, ble hjørnesteinsbedriften nedlagt. Arbeidsplassene forsvant, men samtidig skulle byen få nye prosjekter. – De ville gjenopplive byen og bringe inn utvikling gjennom ulike typer entreprenørskap. Sette den i stand til et nytt liv uten det forurensende smelteverket, sier Turbina.

Problemet var at industribedriften fremdeles hadde stor innflytelse over byen og politikken. – Det var ikke så mye endring i hvordan menneskene strukturerte livene sine. Da det ble bestemt å stenge ned, måtte byen tilpasse seg den nye forståelsen av hvordan det er å overleve i en by. En vakrere og mer levelig by, med turisme og forbindelse til verden utenfor, var blant visjonene som ble lagt frem, beskriver hun.

 Utslitt infrastruktur

Da Elina Turbina snakket med menneskene i Nikel, viste det seg at det var et stykke fra visjon til virkelighet:

– De lokale myndighetene og alle som arbeidet for å endre byen, hadde veldig klare visjoner om noe folk virkelig var åpne for. De ville ha liv overalt, nytt næringsliv – men det skjedde ikke, sier hun.

– Dette er en by som ble bygd på 1920- og -30-tallet. Et veldig «sovjetisk» område. Infrastruktur, varme og kloakk var utslitt. For svært mange mennesker er den infrastrukturen det aller viktigste. Mange nevnte utilgjengelig helsetilbud som en viktig grunn til at de var misfornøyde med status i byen, fastslår Turbina.

 Fraflytting

– De som skal bestemme seg for om de skal flytte eller bli, fokuserer mer på det enn på at byen blir vakker. De satte pris på konkurransene om å få tilskudd til å starte ny virksomhet og bli entreprenør, men det de fleste mennesker trenger, er det grunnleggende, sier hun.

Arbeidsledigheten i Nikel er fremdeles veldig høy. Covid og internasjonal fordømmelse av Russland har ikke hjulpet. Folketallet har gått ned fra nesten 22.000 i 1989 til under 10.000 i fjor.

– Fremdeles konkurreres det om å få tilskudd til ny virksomhet. Det gjør økonomien prosjektbasert. Insentivene er gode, men ikke gjennomgripende nok til å bringe inn den endringen som er nødvendig. Mange av prosjektene som er satt i gang, har bare gitt arbeid til et par mennesker, forteller Elina Turbina.

Narkotikabander

Det er langt fra Nikel til Rio de Janeiro, men menneskene har de samme behovene. Her har Tore Øvstebø Næss bodd og studert, og nå skriver han masteroppgave om favelaen Rocinha. En favela er en slumbydel der boligene er enkle og satt opp uten tillatelse. Rocinha er den største favelaen i Brasil, med et innbyggertall som anslås til 2–300.000.

Næss gjort feltarbeid i Rio. Nå analyserer han intervjuene som han har gjort. Tema for oppgaven er de ulike fortellingene om sikkerhet som intervjuene gir innblikk i.

 Røtter i slavetiden

– Favelaene oppsto da tidligere slaver ble tvunget til å flytte til byen for å finne jobber i en ny tid. Mange måtte ordne boforhold selv, siden staten og samfunnet ellers ikke hadde noen alternativer til menneskene som nå var frie, forteller han.

– Senere, da Brasil for alvor industrialiserte på slutten av 1940-tallet, flyttet også mange fra nordøst i Brasil til Rio de Janeiro. Mange av de nye tilflytterne hadde ingen andre alternativer enn å bosette seg i favelaene.

Tore Øvstebø Næss beskriver de fleste i favelaen som hardtarbeidende folk som er fanget i en situasjon med dårlige leve- og arbeidsvilkår. – Favelaene har vært neglisjert av staten i ganske lang tid, inntil nå før fotball-VM i 2014 og OL i 2016, sier han.

Kloakk og deltagelse

Siden den gjenvalgte presidenten «Lula» da Silva ble valgt til president første gang i 2003, har flere fått tilgang til å utdanne seg. Før OL ble det så dratt i gang store utviklingsprogram. Men det viser seg at sikkerhet for folk ikke er det som staten oppfatter som sikkerhet, ifølge Næss:

– Sikkerhet er ikke politi og beskyttelse mot narkotikabander og kuler. Sikkerhet er sikkerhet mot et åpent kloakksystem og tilgang til jobber hvor du får en god lønn som du kan leve av. Ikke bare å være arbeidskraft, men å få lov til å delta i bybildet på lik linje med andre.

Det er vanskelig å komme seg ut av favelaen. Mange er stolte av bakgrunnen sin, men de som har fått arbeide eller utdanne seg utenfor favelaen, tør ikke å fortelle hvor de kommer fra. Sier de det, er de redde for ikke å få jobb eller for å få dårligere betalt.– Narkotikabandene er der ennå. De var lovet å få et lukket kloakksystem, men det er ikke oppfylt. Som deltagerne jeg har intervjuet, sier det: De vil ikke ha «en hvit elefant» bare for å dekorere. I stedet for sykehus fikk de helseklinikk, så fikk de et lite sportskompleks med svømmebasseng. Det er greit nok som dekorasjon, men kloakksystemet er fremdeles ikke ordnet, peker Næss på.

– Det som er mest problematisk, er at de blir ikke lyttet til og får ikke delta i designfasen av utviklingsprosjektene som skal bli gjort i nabolaget deres. De blir kanskje hørt, men de får ikke være med.

Referanser:

• Elina Turbina: Hvem er det egentlig omformingen av Nikel gjennomføres for? Ny Tid, september 2022.
• Tore Øvstebø Næss: Sikkerhet og vold i Rocinha – en favela i Rio de Janeiro. Ny Tid, september 2022.