Små uteområder i skoler og barnehager skaper bekymring

Stadig flere norske barn sitter for mye stille i hverdagen. Samtidig krymper uteområdene i norske skoler og barnehager, hvor også naturen forsvinner. Det skaper bekymring blant forskerne.

Folkehelseinstituttet viser til at vi er ikke i nærheten av å nå målene som Verdens helseorganisasjon har satt om å redusere andelen inaktive barn og unge med 10 prosent i perioden 2010 til 2025.

En gjennomtenkt utforming av uteområdene kan bidra til å sikre god motorisk utvikling og daglig fysisk aktivitet, ifølge en fersk forskningsrapport fra NMBU Norges miljø- og biovitenskapelige universitet.

Uteområdene er like viktig som godt inneklima

 

Tidligere har debatten om sammenhengen mellom barnas helse og godt inneklima rast i den norske offentligheten. Forsker og landskapsarkitekt Kine Halvorsen Thorén fra NMBU etterlyser nå at uteområdenes betydning for barns helse og trivsel blir tatt på like stort alvor.

– Det finnes detaljerte arealkrav for størrelsen på toalettene i skolene, men ingen krav for uteområdene, sier hun. Halvorsen Thorén har ledet arbeidet med rapporten, som har resultert i oppdaterte anbefalinger for uteområdenes størrelse og innhold.

For små uteområder skaper problemer

I de siste tiårene har barnas boltreplass ute blitt mindre og mindre. I Oslo var reduksjonen på mer enn 12 kvadratmeter per barn for barnehager bygget etter 2006, sammenlignet med dem som ble bygget før 1975. Dette ifølge en doktorgradsavhandling fra NMBU.

Tendensen er den samme også i andre deler av landet: flere barn på mindre plass.

– Endringen ser særlig ut til å ha gått utover barnas lekearealer, mens arealer til for eksempel biler ikke er redusert, påpeker Halvorsen Thorén.

På grunnlag av en omfattende gjennomgang av internasjonale studier mener forskerne at det går en smertegrense når arealstørrelsen er mindre enn 20 kvadratmeter per elev.

En av grunnene er at små områder gjør det vanskeligere å innpasse variert terreng og stor nok variasjon for bruk. Lite plass stiller dessuten store krav til kvaliteten på plantematerialet. I tillegg kommer slitasjeproblemene som forverrer situasjonen.

Men det handler også om andre behov: Mange barn på lite areal gir også mindre rom for at elevene kan trekke seg tilbake alene eller i mindre grupper.

Ingen trær, ingen skygge

Områder med sol og skygge er også viktig for barna, blant annet for å motvirke skadelig UV-stråling.

– Trær kan for eksempel gi skygge samtidig som at de er fine å klatre i. Det vil beskytte barna fra sola og kan være en gøyal lekeaktivitet, utdyper landskapsarkitekten.

Ifølge Naturvernforbundet har bruken av støtdempende matter av plast på lekeplasser, i barnehager og på skoler økt veldig.

De peker til en undersøkelse gjort av Private Barnehagers Landsforbund (PBL) som viser at nesten seksti prosent av deres barnehager har gummidekke i sine områder.

– Denne utviklingen går stikk i strid med våre anbefalinger. Der framgår det at natur og variert terreng er særlig viktige for lek, fysisk aktivitet, motorisk utvikling – og som sosiale møteplasser.

Trær bidrar til naturlig skygge som beskytter mot UV-stråling. Bildet er fra Øya barnehage i Trondheim.
Foto
Selberg Arkitekter AS

Tak er ingen erstatning for lite plass på bakken

Uteområder på tak har vokst frem som et alternativ på steder hvor det ikke er plass nok på bakken.

Det er ingen god løsning, skal vi tro forskerne: «Takløsninger bør unngås og er ingen fullgod erstatning for uteområder på bakken for barnehager og skole», heter det i anbefalingene.

Når tak blir tatt i bruk, bruker barna mindre tid ute, ifølge en dansk studie.

Takløsningen gjorde også arbeidsdagen tungvint for de ansatte fordi hensynet til sikkerhet ble mer omfattende. Noen av takene var også svært vindutsatte, noe som bidro til enda mindre tid ute. Gummiasfalt ble mye brukt på slike tak, som den mest praktiske løsningen.

Gummiasfalt preger stadig flere uteområder i norske skoler og barnehager.
Foto
Cowi AS

Fremmer ikke det beste, men hindrer det verste

Stadig trangere uteområder, spesielt i byene hvor det bor mest folk, skaper behov for retningslinjer for både innholdet og størrelsen på uteområdene.

– Jeg mener at en innføring av tallfestede normer kan bidra til å motvirke at arealstørrelsen går ned over tid, og at uteområdene blir for små til å oppfylle en del minimumskvaliteter, for eksempel knyttet til å ivareta vegetasjon, natur og varierte muligheter for lek og aktiviteter, sier Halvorsen Thorén.

– Flertallet av norske landskapsarkitekter ønsker seg arealnormer, og de anser at et uteområde for barnehager bør være på mellom 25 og 30 kvadratmeter.

Forskeren understreker at tallfestede normer bør få en sentral plass i den nye forskriften for miljørettet helsevern i skoler og barnehager, som nettopp har vært ute på høring.

– Uteområdene er barnas arbeidsmiljø, og helsemyndighetene bør være tydelige i anbefalinger og gi god veiledning på hva som kan bidra til å bedre uteområdene.

En norsk studie av normbruk tilknyttet arealplanlegging rent generelt, avdekket at tallfestede normer har betydning for boligkvalitet og sikrer at en viss arealstørrelse blir ivaretatt.

Tallfestede krav får med andre ord gjennomslag:

– Vi ser at tallfestede arealnormer får gjennomslag når det gjelder boligkvalitet. Slike normer fremmer ikke det beste, men hindrer det verste, sier Halvorsen Thorén.

Referanser:

Kine Halvorsen Thorén mfl.: Uteområder i skoler og barnehager – hvordan sikre kvalitet i utformingen? Rapport NMBU, 2019.

Sidsel Brandi-Hansen: Arbejdsliv og hverdagsliv i nybyggede og nyrenoverede daginstitutioner FOA. Köpenhamn, nätpublikation, 2015.

Askild Nilsen: Changes in play area size in kindergartens: tensions in the role of the landscape architect ÅS. Doktoravhandling fra Norges Miljø- og biovitenskapelige universitet, 2014.

Kine Halvorsen Thorén mfl.: Kan arealnormer i fysisk planlegging ivareta miljøbetinget livskvalitet? NIBR prosjektrapport, 2000.

Published 25. February 2020 - 11:00 - Updated 20. mars 2020 - 11:15