Kompetanseløft er god krisehåndtering

  • Grønn vekst er veien ut av krisa.
    Foto
    NMBU

Koronakrisen har satt en stopper for mye. Også 1. mai-togene. Og det i en tid hvor arbeidstakere, både i Norge og internasjonalt, ikke ville hatt noe problem med å fylle parolene.

Kompetanseløft er god krisehåndtering

For i arbeidslivet har vi mye å bekymre oss for om dagen. Tjenesteytende næringer blør. I andre sektorer kjemper mange bedrifter for livet. Bortfallet av inntekter er enormt. Bedrifter og virksomheter med underliggende god økonomi, som normalt vil ha livets rett på lang sikt, men som må gi opp fordi koronakrisa er så selektiv, får vesentlig støtte i Norge. Trolig vil mange av disse overleve på støtten, gradvis reduksjon av restriksjoner samt permittering. Andre vil bukke under. I den norske arbeidsstyrken er en av ti på jakt etter jobb, og en av ti husholdninger opplever økonomiske problemer. Konsekvensene for folkehelsa er åpenbare.

Etter alt å dømme vil samfunnet være preget av smittebegrensende tiltak i en eller annen form inntil en vaksine er tilgjengelig for befolkninga. Fram til dette må vi ta høyde for at stadig nye bedrifter og folk vil ha det svært vanskelig. I denne fasen konkurrerer liv, helse og økonomi om sine berettigelser. Det er tøffe veivalg som må tas på overordnet nivå, med mulige fatale konsekvenser for individer og virksomheter.

Alle snakker om hvor viktig det er å se på kriser som en mulighet til endring. Vanligvis fører kriser til at nye ideer og handlingsmønstre vokser fram. Også nå kommer samfunnet til å endre seg. Retningen vil preges av de ideene og verdiene som er i omløp.

Nylig gikk lederen av Høyres programkomité, Linda Hofstad Helleland ut og hevdet at «vi ikke lenger har den luksusen å la vekst gå foran vern». Mange trakk et lettelsens sukk da statsministeren kort etter bekreftet at norsk vekst skal være grønn.

Jeg mener at å satse på grønn vekst er avgjørende for utfallet av både koronakrisen og de andre store krisene vi drev og håndterte da viruset kom. Like fundamentalt er det at vi fortsetter å utnytte det fine samspillet mellom utdanningssektoren og arbeidslivet. Og det betyr av vi ikke bare skal drive skadebegrensning. Vi må nå legge et best mulig grunnlag for å øke sysselsettingen både på kort og lang sikt. Her må utdanningssektoren, næringslivet og politiske myndigheter samarbeide for å få til nye gode løsninger.

I forrige uke kom stortingsmeldinga om Kompetansereformen. Tiltakene i den ble utformet før pandemien. I forordet innrømmer regjeringen at ordningene som foreslås vil være helt nødvendige for at vi skal komme oss godt gjennom koronakrisa: «Det er god samfunnsøkonomi å bruke denne krisen til å ruste folk bedre for arbeidslivet etter at korona-pandemien er over, men tiltakene i denne meldingen bidrar også til den langsiktige omstillingen av Norge». Det er jeg enig i. Meldinga inneholder mange tiltak som potensielt kan ta det norske utdanningssystemet lange skritt videre. Men gode intensjoner er ikke nok. Skal vi få til utviklingen vi ønsker, må vi være villige til å investere.

Regjeringen har allerede gjort en del for eksempel ved å justere studiefinansieringen. I starten av april kom en pakke på 190 millioner til ulike opplærings- og kompetansetiltak. Det er en start, men er altfor beskjedent til å monne.

Revidert nasjonalbudsjett er første mulighet til å foreslå flere midler til tiltak i kompetansereformen. Statsbudsjettet for 2021 til høsten er den neste og viktigste. Et ekspertutvalg har beregnet at koronakrisa koster det norske samfunnet 24 milliarder i måneden. Det kan skremme noen hver fra å investere stort i en langsiktig reform. Den frykten bør stortinget forsøke å overvinne, for å investere i kompetanseheving vil kunne løse både denne og andre kriser. Vi får mer kompetente, attraktive og konkurransedyktige arbeidstakere og bedrifter med de positive effektene det vil ha på norsk økonomi generelt.

Når pengene er på plass, og det blir enklere for universitetene å sette våre planer for livslang læring ut i livet, skal vi stå klare med relevante tilbud. Vi må bygge opp tilbud som gjør det attraktivt og enkelt for den enkelte og for bedriftene å oppdatere kunnskapen sin og hvor også universitetene får nytte av næringslivets praktiske erfaring med å omsette kunnskapen til verdiskaping.

Mange arbeidsplasser forsvinner for alltid under koronakrisa. Hvordan bør vi bruke utdanningssystemet for å bøte på skaden? Nå, mer enn noen gang, er det viktig å satse på kunnskapsutvikling. Universitetene og høyskolene er sentrale i å utvikle den arbeidskraften og kompetansen samfunnet har bruk for til enhver tid. Når koronakrisa er vel over, er det ikke tid til å henfalle til alt det gamle.

Vi må ta med oss all den læring vi kan, og vi må huske at vi var i en brytningstid også før koronaen slo til. Muligheten vil ligge i å satse mer på kunnskapsområder og næringer som vi åpenbart vil trenge flere av. Kort sagt vil det si å satse grønt og bærekraftig. Det bør være mantraet for økt sysselsetting og verdiskaping på lengre sikt. Også her er kontinuerlig utvikling og oppdatering av kompetanse sentralt. Ved NMBU ønsker vi å utvide våre aktiviteter innenfor livslang læring. Det skal vi klare, dersom vi blir gitt mulighetene til det.

En annen og like viktig satsing, er å gjøre det mer attraktivt å kommersialisere forskningsresultater, ikke bare å publisere dem. Ved å vise flere at det er mulig å skape en bedrift på basis av forskningen sin, kan universitetene bidra til å skape flere arbeidsplasser, særlig i privat sektor. Dette betinger styrket satsing på innovasjonssentrene og å skape flere insentiver for kommersialisering, innovasjon og entreprenørskap. Dette er per dato den eneste oppgaven universiteter og høyskoler har som ikke gir uttelling i KDs system.

Universitetene bør kanskje samlet sett lære seg å tenke enda mer som entreprenører. Forskeren, i begrepets klassiske forstand, vil naturligvis aldri gå ut på dato. Samspillet mellom grunnforskning og anvendt forskning er grunnleggende. Men vi trenger entreprenører i like stor grad. Mekanismene som gjør det attraktivt å kommersialisere forskning må forsterkes.

Mens deler av samfunnet ligger i stabilt sideleie, må vi som er på beina handle på vegne av fellesskapet. Vi må bruke denne tida på både kortsiktige og langsiktige kompetanseløft. Vi har så smått startet med å gi ekstraordinær tilgang til enkeltkurs. Myndighetene må bidra til å legge til rette for mer kompetanseheving. Næringslivet må være med. Vi er klare for å gjøre vår del.

 

Publisert som kronikk i Khrono 1. mai.

Published 6. mai 2020 - 13:33 - Updated 6. mai 2020 - 13:36

Skriv ny kommentar