Amazonas: Vern ga økt levestandard for lokalbefolkningen

Vern av naturområder i tropene følges ofte av konflikt med lokalbefolkningen og risiko for økt fattigdom. Men det må ikke være slik. Forskning viser at det er mulig å verne naturområder og samtidig forbedre lokalbefolkningens levestandard.

 Avskoging av tropiske skoger er en av de viktigste årsakene til tap av biologisk mangfold og viktige økosystemfunksjoner. I tillegg er menneskelige aktiviteter som jord- og skogbruk, jakt og fiske med på å akselerere ødeleggelsene.

– En av de store utfordringene i vår tid er å forene hensynet til biologisk mangfold med økt velferd, sier professor i tropisk økologi, Torbjørn Haugaasen ved NMBU - Norges miljø- og biovitenskapelige universitet.

Foto
Håkon Sparre, NMBU

Nasjonalparker og reservater - elsket og hatet

Hjørnesteinen i bevaring av natur og biologisk mangfold er vern av naturområder - i form av reservater, nasjonalparker, landskapsvernområder og liknende. Det å frede et område kommer imidlertid med sine egne utfordringer.

– En velkjent problematikk tilknyttet opprettelsen av vernede områder er at de som bor der mister tilgangen på arealene og naturressursene, sier Haugaasen. 

– Dette kan igjen føre til økt fattigdom, negative holdninger og ikke minst sosial uro.

Uten gode løsninger og tilstrekkelig støtte risikerer forvaltningen at lokalbefolkningen handler stikk i strid med vernehensiktene. 

– For å sette det på spissen: dersom du står mellom å la ungene dine gå sultne, eller bedrive ulovlig jakt og fiske, så viker hensynet til natur og lovverk, kommenterer Haugaasen.

På den annen side er dette imidlertid ikke slik det MÅ være. Avhengig av når, hvor og hvordan beskyttede områder opprettes, kan vernede områder også medføre goder og økt levestandard for lokalbefolkningen.

Det er sistnevnte poeng Haugaasen er opptatt av.

– Det er vanskelig stoppe naturødeleggelsene dersom vi ikke også klarer å heve levestandarden i verdens fattigste områder.

Bedre leveforhold inne i Amazonas

NMBU har vært med på et prosjekt hvor forskere har undersøkt hva slags konsekvenser verneområder har for lokalbefolkningen i Amazonas. Prosjektet har vært ledet av NMBUs postdoktor João Campos-Silva.

– Vi har undersøkt hvordan 80 lokalsamfunn i og utenfor verneområder blir påvirket av dem.

– I den sammenheng har vi snakket med innbyggere langsmed Juruá - en stor sideelv til Amazonas, sier Campos-Silva.

Resultatene viste at det var stor forskjell mellom lokalsamfunn plassert inne i og utenfor verneområdene når det gjelder viktige varer og tjenester.

Samfunnene inne i de vernede områdene hadde gjennomgående bedre tilgang på en rekke varer og tjenester. Effekten var tydelig både på samfunns-, husholdnings- og individnivå.

– På samfunnsnivå snakker vi om bedre tilgang på helsehjelp, utdanning, elektrisitet, og grunnleggende sanitets- og kommunikasjonsinfrastruktur, sier Campos-Silva.  

Postdoktor João-Campos-Silva i Amazonas’ flomskoger, NMBU.

Foto
Hugo C. M. Costa

Økt matsikkerhet året rundt

Det å bo i et vernet område var tett koblet til økt levestandard. Husholdningenes formue inne i verneområdene var betydelig høyere sammenlignet med de som bodde utenfor.

– I denne sammenheng betyr det at familiene har råd til å kjøpe frysere, kokeapparater og andre typer husholdningsapparater, samt påhengsmotorer til båtene sine, sier Haugaasen.

– Dette er varer som øker livskvaliteten betydelig. Tilgang til fryser og påhengsmotor hjelper for eksempel på matsikkerhet året rundt. Det er tider av året i Amazonas hvor tilgang til mat er et problem og lokalbefolkningen flere steder kan gå sultne.

Vil bli boende

De som bodde inne i de vernede områdene var også mye mer fornøyde med tilværelsen og ønsket å bli boende. Bare 5 % av de som bodde inne i verneområdene uttrykte et ønske om å forlate lokalsamfunnene sine i fremtiden. Utenfor verneområdene økte andelen til 58 %.

– Dette er diametralt motsatt av de regionale trendene ellers, sier Haugaasen.

– Elveområdene i Amazonas generelt er sterkt preget av en økende fraflyttingstrend.

Årsaken til den høye velferden er at lokalbefolkningen, med hjelp av forskere, har klart å organisere seg og etablere et bærekraftig kvotefiske av en av verdens største og mest ettertraktede ferskvannsfisker – Arapaima gigas (også kalt pirarucu).  

Det er god størrelse på fisken som blir fanget. Dr João-Campos-Silva, i bakgrunnen.

Foto
Carlos A. Peres

Lokal forvaltning

Juruás flomsletter er et eksempel på vellykket, lokalt forankret forvaltning hvor lokalsamfunnene selv har insentiv og myndighet til å beskytte områdene. De har opprettet veldefinerte soner hvor fiske ikke er tillatt, og håndhever reglene selv.

– Vi har flere eksempler på bestander av truede dyrearter som har snudd trenden og økt i antall etter at denne forvaltningsformen har blitt innført, forteller Haugaasen.

Bærekraftig naturforvaltning

Haugaasen påpeker at det er mange måter å sikre bærekraftig områdeforvaltning.

– Her er det ingen generell løsning, sier han.

– Det vil være stor forskjell mellom områder på hva som fungerer.  

Han forteller videre at det er særlig viktig at verneområdenes forvaltningsstruktur sikrer god medvirkning fra lokale innbyggere.

Utover det er det mange forskjellige typer forvaltningsverktøy som kan være aktuelle, inkludert flersamarbeid, lokal foreningsaktivitet, styrt eiendomsrett, økonomiske subsidier, sterkt lederskap, offentlig politikk og polysentrisk styring.  

– En bedre tilpasning av sosiale mål og miljømål i vernede områder er avgjørende for å sikre en mer bærekraftig forvaltning av økosystemer, spesielt i tropiske utviklingsland, sier han.

Dagens fangst blir losset for videre bearbeiding.

Foto
Carolina T. Freitas

Mer vern og mindre fattigdom

Gladsaken om forvaltningen i Juruá er totalt sett en av de mer sjeldne, og det derfor en viktig historie å fortelle, understreker Haugaasen. 

Verdens nasjoner har gjennom avtaler og FNs bærekraftsmål et uttalt mål om å øke andelen vernede områder og samtidig halvere global fattigdom innen 2030.

– Dersom begge disse målsetningene skal nås må vi velge våre løsninger med omhu, sier Haugaasen.

– I opprettelse og forvaltning av vernede områder må vi rett og slett knytte sosiale og miljømessige målsetninger tettere sammen. Det er den eneste måten vi vil lykkes på.

Published 12. oktober 2021 - 15:28 - Updated 14. oktober 2021 - 10:01