– Vi har bare ni vekstsesonger igjen på å nå FNs bærekraftsmål om å utrydde sult

– Det er veldig bra at bærekraftige matsystem nå blir løftet opp til det høyeste nivået i FN. Vi vet jo at det haster. Verdens land har vedtatt de 17 bærekraftsmålene skal være nådd innen 2030. Matsystemene våre er helt sentrale for å oppnå målene.

– Vi har faktisk bare ni vekstsesonger igjen for å nå målene om rettferdig fordeling av såkorn, forklarer Ola Westengen, forsker ved Noragric, NMBU.

Fra jord til bord
Dette utrykket oppsummerer kort og greit hva et matsystem er: Det omfatter matproduksjon, videreforedling, distribusjon, salg og konsum, i tillegg til effekten systemet har på miljø og sosiale forhold.

En grunnleggende del av matsystemene i verden er såfrøsystemer og uten frøsikkerhet kan matsikkerheten fort bli truet. I følge FNs egen definisjon har vi frøsikkerhet når bønder har tilgang på såfrø av god kvalitet og av den typen de foretrekker i både gode og dårlige sesonger.

Formelle og uformelle såfrøsystemer
Det er avgjørende at bønder har tilgang til godt såfrø tilpasset de lokale forholdene, men også til klimaendringene som vi nå ser med full kraft. Å sørge for tilgang til et mangfold av godt såfrø er en essensiell del av tilpasningen til klimaendringene. Såfrøsystemene er en grunnleggende del av bærekraftige matsystemer, forklarer forskeren.

Det finnes ulike måter for en bonde å få tak i såfrø på: I et såkalt formelt såfrøsystem kjøper bøndene sertifiserte frø og registrerte varianter som er utviklet i vitenskapelige foredlingsprogrammer. Slike formelle såfrøsystem får mest støtte fra myndigheter og selskap over hele verden i dag.

- Dette handler jo mye om makt og interesser. Såfrø er i mange land «big business» og det påvirker utviklingen.

Men i de fleste utviklingsland er det slik at det uformelle såfrøsystemet – der bøndene avler eget såfrø eller bytter og selger frø på det lokale markedet – står for 80-90% av frøene som blir plantet. For noen, mer kommersielle avlinger som mais, eksisterer de to systemene side ved side, og frø kan forflytte seg mellom de to. Men for svært mange bønder i verden er det uformelle systemet den eneste måten å få tak i såfrø på. Særlig kvinner og fattige er avhengige av disse uformelle såfrøsystemene. Og det er dette som er utgangspunktet for forskerens – og Norges – innstilling til FN:

– Bøndenes egne frøsystemer er helt avgjørende for mat- og næringssikkerhet i verden og de fortjener mer oppmerksomhet og støtte. For mange bønder i utviklingsland blir frø fra de rent formelle systemene for dyre og vanskelige å få tak i, sier Westengen.

– Vi må støtte oppunder det vi ser at folk faktisk bruker.

Westengen forklarer at vi også trenger de formelle såfrøsystemene.
– Som forsker har jeg stor tro på vitenskap og planteforedling. Vi trenger den vitenskapelige og teknologiske utviklingen som skjer i de formelle såfrøsystemene. Den er uvurderlig for å få fram nye sorter med egenskaper som er tilpasset nye forhold. Det å jobbe for såfrøsikkerhet handler om å bedre tilgangen til best mulig såfrø, enten de er lokale sorter eller foredla sorter.

Det er ikke et enten-heller mellom en modell med et såfrømarked dominert av store multinasjonale såfrøselskap på den ene siden og en uformell modell med bare lokale sorter på den andre siden, påpeker Westengen. Faktisk er den norske modellen et godt eksempel på et alternativ.

– I noen land dominerer multinasjonale selskap utvikling og salg av såvare, i andre, som i Norge, spiller bondesamvirkene en nøkkelrolle, der profesjonelle planteforedlere og bondelag jobber sammen i vellykket utvikling av nye sorter.

– Jeg syns den norske modellen illustrerer at såfrø ikke er som en hvilken som helst vare, men at det er en samfunnsoppgave å sørge for tilgang til godt såfrø, forteller Westengen.

Den norske såkorn-modellen
– Det er ingen andre som driver med landbruk lenger nord enn oss. Vi er ikke interessante for store foretak. Det er ikke noe kommersielt marked for foredling for de nordligste områdene, forteller Jon Atle Repstad produktsjef for såvarer i Felleskjøpet Agri.
Det betyr at Norge måtte finne sin egen løsning. Og løsningen er et samvirke eid av 44 000 norske bønder. «Den norske modellen» er bygd opp slik at Staten går sammen med de to største såvareforretningene, Felleskjøpet og Strandunikorn, og danner et foredlingsselskap.

– De to største konkurrentene går sammen med Staten om å drive et utviklingsselskap – akkurat det er litt vanskelig å forklare når jeg snakker med aktører fra andre land, humrer Repstad.

Men uten et slikt samarbeid – der kommersielle aktører samarbeider med stat, bønder og forskere - hadde vi ikke hatt tilgang på ny genetikk eller mulighet til å foredle fram nye sorter i Norge, forklarer Repstad.

I store deler av verden er uformelle frøsystemer grunnleggende viktige. På FNs toppmøte om matsystem får forsker Ola Westengen og andre et stort publikum  når de bringer sin og Norges sak til torgs.

Denne artikkelen er også publisert på Forskning.no.

[video:https://www.wevideo.com/view/2380100673]