Nå blir det vanskeligere for rovdyrene å gjemme seg

Først publisert i Aftenposten Viten den 26. november, 2020. 

Denne uka publiserte vi våre nye, statistiske metoder som gjør det mulig å spore og estimere ville dyrebestander. Den nye metoden gjør at vi forskere nå kan følge dyrene på et svært detaljert nivå, og på en veldig stor skala. Et lavt antall dyr eller oppsplittede bestander er ikke nødvendigvis et hinder for gode bestandsestimater.

Prosjektet baserer seg på store mengder innsamlede genetiske data fra bjørn, ulv og jerv, er et internasjonalt samarbeid mellom NMBU og en lang rekke nasjonale og internasjonale samarbeidspartnere. 

Bestandsstørrelse og fordeling

En viktig del av viltforvaltningen er kunnskap hvor de ville dyrene mest sannsynlig er, og i hvilken retning bestandene utvikler seg. Særlig rovdyr skaper hodebry for forvaltningen, de er krevende å forvalte, da de beveger seg over store avstander.  Hensikten med prosjektet har vært å utvikle metoder hvor vi kan både overvåke og estimere bestandene i tid og rom. På sett og vis har vi vært litt inspirert av meteorologene.

Vi spurte oss selv: «Er det mulig å lage en “værmelding” for ulv, bjørn og jerv?» 

Rovdyrenes puslespill

Moderne vitenskapelige metoder, som genetisk prøvetaking, gjør det mulig for økologer å overvåke dyrene mer effektivt, uten bryet med å fange og håndtere dem. Dette sparer dyrene for stress, og samfunnet for kostnader.

Genetisk materiale etterlatt av dyrene, i form av avføring, urin og hår, gjør det mulig å identifisere arter og individer. Men skala er en utfordring. Hvordan gå fra bevis om ett individ, og bruke den til å si noe hensiktsmessig om mange hundre eller kanskje flere tusen dyr? 

En elefant i mikroskop

Måten vi pleier å studere dyrebestander på er som å se på en elefant gjennom et mikroskop. Vi er flinke til å undersøke og forstå de små detaljene, men sliter med å sette sammen alle brikkene til en mer komplett helhet.

Det er denne nøtta vi nå har knekt. 

Nå kan vi spore den detaljerte dynamikken til hele bestander i stort romlig omfang, og uten å begrenses av små og fragmenterte dyrebestander.

Årlige kart over bestandstetthetene til brunbjørn i Skandinavia fra 2012 til 2018.

Foto
Bear photo credit: Staffan Widstrand Photography.

Fra bæsj til kart

I løpet av de siste to tiårene har svenske og norske myndigheter, med betydelig hjelp fra frivillige, samlet inn titusenvis av DNA-prøver av brunbjørn, grå ulv og jerv over hele Skandinavia. Disse dataene er samlet i Rovbase.no, en stor internasjonal database for overvåkingsdata på rovdyr.

Ved å bruke disse dataene inn i avanserte analytiske modeller kan vi nå for første gang produsere detaljerte kart over bestandstetthetene til de tre artene over alle deres utbredelsesområder i Skandinavia. 

Kartene gir et nytt perspektiv på hvordan dyrebestandene endrer seg over tid. Resultatene tar også hensyn til at vi forskere aldri har all informasjon om dyrene – såkalt ufullkommen deteksjon.

Kartlegginger oppdager nemlig sjelden alle individer, vi klarer rett og slett ikke finne alle dyrene hver eneste gang. 

For å finne antallet kan vi ikke bare telle antall dyr som DNA-prøvene tilsier. Vi må ta høyde for at noen alltid går under radaren. Våre statistiske modeller korrigerer for dette. 

Eksperter på tvers av landegrenser

Forskningen er finansiert av Norges Forskningsråd, Miljødirektoratet og Naturvårdsverket i Sverige. I prosjektet har vi på NMBU samarbeidet tett med forskere i Norge, Sverige, Frankrike og USA.

Et slikt internasjonalt samarbeid er helt nødvendig for å lykkes, siden de skandinaviske bestandene til bjørn, ulv og jerv befinner seg på begge sider av den norsk-svenske grensen. Analysene som involverte tusenvis av DNA-prøver over et så stort område har krevd betydelig utvikling innen databehandling. 

Individet i bestanden

De fleste av oss har en tendens til å putte dyrelivet i en av to ekstreme kategorier. Den ene er individet: bjørnen som vandrer Hedmarkens skoger, og stapper seg med bær før den tusler inn i hiet for vinterdvalen sin. Den andre ytterligheten er bestanden: det totale antallet bjørner i Norge. Men økologi handler til syvende og sist om alt det som er imellom. Arbeidet vårt åpner for en nærmere titt på hvordan dyrebestandene oppstår som følge av naturprosessenes konsekvenser for det enkelte individ.

Våre fremskritt vil nå hjelpe andre som arbeider med økologisk analyse. Vi kan nå gi naturforvalterne mer presise prognoser på rovdyrbestander på en større og helt enestående skala.  

Vil bedre og mer detaljerte kart over bestandstettheter endre folks oppfatninger om store rovdyr? Nei, sannsynligvis ikke. Men det er heller ikke poenget. Poenget er å sprøyte informasjon i den pågående debatten, slik at folk, selv om de er uenige, i det minste har de samme fakta.

 

Published 26. november 2020 - 6:00 - Updated 27. november 2020 - 14:00