Løsninger for en fortsatt beboelig planet

Bli med når eksperter fra Universitetet i Oslo (UiO) og Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) setter selvberging, mattrygghet og bærekraftig kosthold på programmet. **Foto:** UIO

Politikere må stille strengere krav, forbrukere ta andre valg. Men, ja: Vi kan snu utviklingen mot en ubeboelig planet - og det er mange, og kanskje uventede, løsninger som kan hjelpe oss dit.

Det var hovedkonklusjonen på arrangementet "Den beboelige planeten", et samarbeid mellom UIO og NMBU, under årets Oslo Life Science-konferanse.

For visste du at vi kan lære å bygge energieffektive hus av termitter; eller at Norgeshistorien kan være en ledestjerne for bedre ressursutnyttelse i landbruket?

At nye digitale løsninger kan kutte metangassutslipp med opp til 30 prosent, eller at bidrag til økt selvforsyningsgrad og mer bærekraftig mat kan ligge i alt fra å høste mat fra lengre ned i næringskjeden til urbant landbruk?

Du kan se programmet, bilder og video på arrangementssiden, eller hele debatten på Youtube. Teksten under videoen oppsummerer hovedtrekk fra kvelden, men merk at dette er langlesing.

Fokuset for arrangementet, som samlet eksperter fra UIO og NMBU fra forskjellige fagfelt, var hvordan og hvorvidt vi kan snu utviklingen mot "Den ubeboelige planeten" som beskrives i boka med nevnte tittel av David Wallace-Wells.

I boka argumenterer han bla. for at klimakrisa er mye verre enn vi tror og tar for seg en rekke konsekvenser av det - fra sult og overoppheting til økonomisk kollaps. Fokuset i dette arrangementet var hvordan klimaendringer påvirker ting som matproduksjon, matsikkerhet og biomangfold - og hva vi kan gjøre for å snu det.

Det store bildet: Verden på vippepunktet

– Hadde jeg trodd at menneskeheten ville forsvinne om 100 år ville jeg ikke orket å stå opp, sa Dag O. Hessen, som åpnet arrangementet.

Hessen er professor ved Institutt for biovitenskap, UiO, leder for Senter for biogeokjemi i Antropocen, UIO, og forfatter. I disse dager er han ute med en ny bok som heter "Verden på vippepunktet".

– Det aller verste scenarioet er et sånt globalt vippepunkt hvor vi havner nede på "hot house earth" som er kanskje fem-seks grader varmere. Det vil fortsatt være en planet som også mennesker kan leve på, men selvfølgelig under helt andre livsvilkår enn i dag hvor deler av planeten åpenbart blir ubeboelig... masse dyr og planter vil gå tapt, men planten vil ikke kollapse og menneskeheten vil fortsette, sa han.

Han påpekte at vi kan risikere å ende opp som søsterplanetene våre, Mars og Venus, men det er en del som tilsier at vi ikke vil gjøre det - bla. fordi jorda har vært gjennom store prøvelser før og hentet seg inn igjen, men da med store kostnader.
Artsmangfoldet har blitt fullstendig kullkasta, men ikke dødd ut.

Videre sa han at vi er på vei inn i ukjent territorium: Sist det var så høyt CO2- nivå som nå var havnivået 6-7m høyere. Vi vet ikke om vi kommer dit nå, men det er jo grunn til en viss uro...

Jorda er i termodynamisk ikke-likevekt

Det foruroligende er jo at det er nesten umulig å vite hvor vi vil ende siden dette handler om teknologi, vår væremåte, vår omstilling og selvfølgelig også om hvordan økosystemene vil respondere.

– Men det mest sannsynlige scenarioet er forhåpentligvis at vi svinger oss inn mot en stabilisert jordklode som nok er noe varmere, i hvert fall for noen titusen år, men tross alt levelig, sa Hessen.

Han påpekte at vi har "Earth overshoot day", det burde hett "Earth undershoot day" - den dagen i året hvor vi har forbrukt opp, ut fra tilgjengelig statistikk og kunnskap, klodens ressurs og resipienskapasitet.

– Det er en dato som kommer tidligere hvert år, i fjor kom den 29. juli, og hadde alle levd på så store sko som vi gjør i Norge, økologisk sett, så hadde den kommet i midten av april, understreket han.

– Personlig tror jeg vi ikke bare må spise mindre kjøtt, men at vi må ernære oss mye mer marint. Og det er jo basal økologisk kunnskap at jo lenger ned i næringskjeden vi kan ernære oss, jo mer energi er det tilgjengelig, pluss at havet er sunn mat også, sa Hessen.

Han påpekte at han oppriktig mener vi om tre til fire tiår, kanskje før, har CO2-fri energi - men vi har ikke løst alle problemene av den grunn: Vi ligger mye lenger etter når det gjelder ting som areal og tap av naturmangfold.

Han avsluttet med en plakat han så i Bergen nylig, hvor det stod:

"Den største trusselen mot planeten er å tro at noen andre vil redde oss, for dette er noe som angår oss alle."

Naturmangfold under press

– Men det er jo ikke bare mennesker som trenger en beboelig planet, vi er jo også avhengig av veldig mange andre arter, som Hessen var inne på, og planeten må jo være beboelig også for dem. Vi skal høre om noen av de minste av disse, sa ordstyrer Ingerid Salvesen.

– Det er så lett å glemme det livet som er lite. De vi ikke ser og ikke kjenner, sa Tone Birkemoe, professor ved Fakultet for miljøvitenskap og naturforvaltning, NMBU, og en av arkitektene bak den populære forskerbloggen "Insektøkologene".

I Norge har vi over 18,000 arter med insekter og vi tror det er 24,000. Hvis vi ser på verden tipper forskerne at det finnes 5,5 millioner arter av insekter og det er over halvparten av alle arter som bor her.

Dramatisk nedgang i insekter

De siste årene har det vært mange rapporter om dramatisk nedgang i insekter. De fleste studiene er fra jordbruksområder i Europa og Nord-Amerika, men det finnes også noen fra tropisk skog og fra tundra.

– Insektene sliter i mange områder. Årsaken til dette må vi mennesker ta på oss - for vi fjerner insektenes leveområder og bruker plantevernmidler i jordbruket. I tillegg varmer vi opp kloden, vi flytter på arter og vi forurenser med kjemikalier, lys og lyd. Hvorfor bør dette angå oss?, spurte Birkemoe.

Jo, det er mange grunner til at det bør angå oss, påpekte hun, og trakk frem:

Insekter som besøker blomster er ansvarlig for 6-8 prosent av den totale matvareproduksjonen i verden.
75% av alle kulturvekster bidrar insektene til: Det er frukt, bær, grønnsaker, krydder, kaffe, kakao - for å nevne noen.
De sørger for næring, de bryter ned døde plantedeler,
De begraver kumøkk på beitemarker, og der hvor jorda er tørr lager termitter og maur ganger i jorda så vannet kan renne ned når regnet faktisk kommer
Insektene er mat for de aller fleste ferskvannsfisk.
Både rype og tiur er avhengig av insekter for å fôre opp kyllingene sine. En veldig stor andel av fuglene våre er helt avhengig av insekter.

Insekter som inspirasjon til morgendagens løsninger

– Hvis vi fortsetter fra et menneskelig perspektiv kan insektene også ha morgendagens løsninger på vår beboelige planet, understreket hun. Hun viste bla. til følgende eksempler:

Alle har vel blitt stukket av mygg. Akkurat i stikkøyeblikket kjenner du ingenting, for det myggen er virkelig god på er å stikke. I dag er stikkemyggens stikketriks brukt i apparater som måler blodsukker: syltynne nåler som kommer seg raskt og relativt smertefritt gjennom huden.

Noen termitter bygger store hus på savannene. Disse husene holder nærmest konstant temperatur døgnet rundt... Et stor kjøpesenter i Zimbabwe ble bygd etter disses termittprinsippene og det gjør at bygget bruker 90% mindre energi bygninger med vanlig ventilasjonsanlegg.

Insektene startet med landbruk for ca. 50 millioner år siden, mennesker startet med landbruk for ca. 10,000 år siden - de har kanskje noe å lære oss.

Vi står overfor store problemer med antibiotikaresistens, og her kan også insektene vise vei:

I fjor ble det publisert en studie hvor forskerne hadde samlet 2500 insekter og sjekket de for streptomyces. Det viste seg at insektenes streptomyces hadde virkestoffer vi ikke har sett før.

Så gjorde forskerne forsøk for å teste om bakteristammene kunne hemme viktig sykdomsfremkallende bakterier og sopp som ecoli, candida, mrsa-bakterier - og vips nye virkestoffer dukket opp .. Streptomyces fra insekter er faktisk mye bedre til å hemme patogener enn streptomycesbakterier fra jord.

Vi kan og bør skape mer insektvennlige byer

– Kanskje det er her, blant insektenes gode hjelpere, vi skal finne våre fremtidige antibiotikum. Så det er mange grunner til at vi bør bry oss om at insekter er i nedgang, påpekte Birkemoe.

Den største trusselen mot insekter er tap av leveområder, og her understreket hun at vi må se litt større på det og ta avgjørelser på et større nivå enn hver kommune eller det helt lokale.

Hun påpekte at det er mye vi selv kan gjøre. Det blir stadig flere av oss i byene og der må vi sørge for grønne områder, vi må sørge for mer blomster, mer rusk og rask, mere døde trær osv. som skaper et innsektvennlige miljø.

– Insektene er viktige nå, de kan bli enda viktigere i fremtiden og den beboelige planeten vil rett og slett ikke være den samme uten disse insektene, konkluderte hun.

Bærekraftig og sunt kosthold i Norge: Må ta mange hensyn

Men å spise insekter? Nei, da må de smake mye bedre først, sa Birkemoe, men påpekte at dette er vanlig i andre deler av verden.

Vi bør allikevel spise annerledes enn vi gjør i dag, påpekte neste innleder.

– Dagens matsystem står for 20-30 prosent utslipp av klimagasser, og vi bruker veldig mye ferskvann i produksjon av mat. I Norge har vi vann nok, men i veldig mange andre land er vann mangelvare. Så bruker vi mye landarealer til å dyrke maten og det er også en driver for tap av skog og biomangfold. Så hva du og jeg spiser det betyr noe, sa Lene Frost Andersen, professor ved Avdeling for ernæringsvitenskap og instituttleder ved Institutt for medisinske basalfag, UiO.

Så hva bør vi tenke på når vi setter sammen et bærekraftig kosthold?

– Det bør være bra for helsa, bra for miljøet - og så bør maten også være trygg å spise og vi bør tenke på matsikkerhet og selvforsyningsgrad. Maten bør være rimelig priset og den bør være kulturelt og etisk akseptabel. Så det er veldig mange faktorer vi må tenke på samtidig når vi skal sette sammen et sunt og bærekraftig kosthold, påpekte Frost Andersen

Hun viste til at Helsedirektoratet har kommet med kostråd bygget på den vitenskapelige kunnskapen vi har. De sier bla. at vi bør spise mer grønnsaker, frukt, bær og sjømat og mindre rødt kjøtt og kjøttprodukter. Vi bør spise maks 500 gram rødt og bearbeidet kjøtt i uka.

Når det gjelder klimagassutslipp er rødt kjøtt fra kyr på topp, mens ris har høyest klimagassutslipp av planter. Dessuten må maten være trygg for å være bærekraftig, understreket hun.

– Maten som produseres i Norge og Europa generelt er trygg. Men med klimaendringene som allerede skjer og vi kan få mer av, kan bruken av plantevernmidler øke samtidig som planten danner flere naturlige toksiner. Dessverre er ikke det så bra for menneskehelsa, og det er en utfordring vi vil se i fremtiden i forhold til kosten vår, sa hun.

Vi må også tenke på selvforsyning. I Norge har vi en selvforsyningsgrad på 50%

– Vi har høy selvforsyningsgrad når det gjelder animalske produkter, vi har lav selvforsyningsgrad når det gjelder korn, potet, grønnsaker og frukt - og det er jo akkurat det vi skal spise mer av... Hvorfor er jeg bekymra for selvforsyning? Vi er jo rike, så vi kan jo bare kjøpe den maten vi trenger fra et naboland? Utfordringen vår er at i fremtiden blir vi veldig mange flere mennesker, det er stort potensiale for at vi ikke får nok mat, og så er det jo ikke sikkert folk vil selge mat til oss selv om vi har penger. Derfor er det viktig at vi har høyest mulig selvforsyningsgrad, sa Frost Andersen.

Dessuten må vi spise opp. Vi har altfor stort matsvinn i Norge.

Så hva skal til for at langt flere enn i dag har et sunt og bærekraftig kosthold?

– Vi ha sett er at tilgjengelighet spiller en veldig stor rolle for hva vi spiser. Jeg tror de bærekraftige og sunne valgene må bli enklere. For å få det til må vi se en mye større politisk vilje enn i dag. Vi må se større samhandling på tvers av veldig mange sektorer. Det er mye silotankegang i Norge, alle tenker på sitt og alle har sine særinteresser - vi må snu det og vi må dra sammen. Du og jeg kan gjøre noe, vi kan ta de gode valgene, men vi trenger også systemdrivere og politikkstyrte incitamenter, understreket Frost Andersen.

– Har et husdyrhold som gjør kjøtt altfor billig

Ja, politikere må sette krav og vi forbrukere må gjøre andre valg, sa Karen Victoria Lykke Syse, førsteamanuensis ved Senter for utvikling og miljø, UiO.

– Kjøttet vi spiser i dagens Norge er i hovedsak produsert ved bruk av proteinrikt kraftfor som for en stor del importert, og det får store konsekvenser for global oppvarming, påpekte hun tidlig, og fortsatte:

– Vi spiser ikke bare mer enn dobbelt så mye rødt kjøtt som forrige generasjon, og vi spiser helt andre typer kjøtt. Vi spiser kjøtt fra dyr som spiser menneskemat - som korn, mais og soya osv. Kjøttkonsumet vårt har tredoblet seg fra 1959, sa hun.

De tallene inneholder noen nyanser: Inntak av geitekjøtt holder seg helt konstant, likeledes reinsdyr og kaniner, mens storfe har doblet seg fra 1959. Fjørfe og svinekjøtt har vokst formidabelt

Hun understreket at hun som kulturhistoriker er interessert i endringer i spisevaner over tid, og hvordan kjøttforbruket egentlig har utviklet seg.

Vi burde ha lyttet mer til Treholt

En interessant anekdote hun trakk frem var hvordan vi kunne hatt nytte av å lytte mer til Treholt:

Ikke Arne Treholt, men faren hans.

Thorstein Treholt var faren til spiondømte Arne Treholt, og landbruksminister for Arbeiderpartiet på 70-tallet. I 1976 gikk fem departementer med Landbruksdepartementet sammen om en ernæringsmelding. Utgangspunktet var helse og den veldig vanskelige matsikkerhetssituasjonen i verden da.

– I et intervju sier Treholt at et riktigere sammensatt kosthold betyr et kosthold som er atskillig sterkere vegetabilsk preget enn det vi har i dag. Treholt mente vi kunne imøtekomme matsikkerhetskrisen med å spise mer norskprodusert korn som bygg og havre, mer poteter og mindre kjøtt, fortalte hun.

Det ble ikke tatt til følge, sa hun, og påpekte at hvis vi hadde spist mer av de konsortene vi kan produsere her i landet så ville det økt matsikkerheten betydelig.

Mye å lære av historien

– Hvordan kan en forståelse av Norgeshistorien gjøre verden til et bedre sted? Jeg tror det er viktig å se på historien som erfaringer man har gjort seg - noen er gode og noen er dårlige. Og historien viser oss at utmark er en ressurs som kan brukes, at griser kan spise de matrestene, eller skyllene, som vi kaster i dag. Så her bør historien være en ledestjerne for ressursutnyttelse fremfor et tomt argument for å øke kjøttproduksjonen ytterligere, konkluderte hun.

– Du har sagt at du vil at Norge gjerne skal bli som Sveits, sa ordstyrer Salvesen, og ba Lykke Syse forklare mer om det:

– I Sveits er jordbrukspolitikken grunnlovsfestet. Den er ikke noe som skal ikke forhandles hvert år. Det gir en mye mer forutsigbar situasjon for bøndene. Sveitserne har bestemt seg for at fordi de er et rikt land kan de ha den beste maten i verden. De kan bestemme at de kan ha den reneste maten med den høyeste dyrevelferden, ivareta kulturlandskapet og bruke så lite gift som mulig i produksjonen - de har en hel masse parametere som jeg mener vi med hell kunne etterapet i Norge, svarte hun.

– Jeg er enig i at Sveits er et veldig godt eksempel, og når vi tenker på eksempelets makt er Norge i ferd med å gi fra seg den muligheten både når det gjelder energipolitikk og veldig mye annet, sa Hessen.

Varmere hav er dårlig nytt for oppdrettslaksen – hva kan vi gjøre?

Ny teknologi og mer målrettet avl kan gi bedre muligheter for laks i et varmere hav, påpekte Professor Øystein Evensen ved NMBU Veterinærhøgskolen og neste innleder ut.

– Det vi vet er at varmere hav, høyere vanntemperaturer og forsåvidt et endret klima, gir mer oppvekst av sykdomsagens i nye områder, forklarte han.

Et eksempel på dette er en gjellesykdom som vi først så i Norge i 2008. En annen konsekvens av klimaendringene gjelder oksygen.

– Oksygennivå synker med økende vanntemperaturer. De høyeste nivåene av oksygen har vi i de kaldere vannområdene, som i Norskehavet og lengre nord. Laks og ørret er "storforbrukere av oksygen", de krever høye nivåer av oksygen i vannet, mens en del andre arter som lever i ferskvann - som f.eks. gjedde - kan klare seg med mye mindre. Varmere hav gir utfordringer for en art som er avhengig av rik tilgang på oksygen, påpekte han.

Vi har sett eksempler på omfattende laksedød knyttet til lavt oksygen og høy temperatur - f.eks. i Canada.

Så finnes det noen løsninger?

Det er ofte teknologisk løsninger man ser mot, f.eks. er det utviklet metoder for å tilføre mer oksygen i bunnen av merdene.

– Man kan få en diffusor som leverer luft inn i merden. Det kan sikre oksygennivået ved varmere temperaturer. Det vil være en pris her veid mot nytte, fortalte Evensen.

Avl gir også mulighet for å øke temperaturtoleranse hos laks. Man kan velge ut avlsfisk som tåler høy temperatur. Her finnes det forskjeller, innen en populasjon vil det være stor spredning i toleransenivå - avl kan da gi da økt toleranse for høyere temperatur.

– Det er faktisk vist for regnbueørret at enkelte stammer og linjer kan tolerer langt høyere temperatur enn vanlig for den arten. Samlet sett gir varmere hav økte utfordringer for laksen. Løsninger kan ligge både innenfor teknologi og biologi som avl og seleksjonsavl, påpekte han.

Hva med vekstmålene som er satt for oppdrettsnæringen?, spurte ordstyrer.

– Det er mange som har betenkeligheter rundt vekstmålene som er satt for oppdrettsnæringen: Det går på arealbruk, påvirkning på nærmiljø, og ikke minst tilgang på fôr og fôrressurser (som soya). Det kan være fornuftig å gjøre noen nye beregninger om hvor rask vekst man kan ha i oppdrettsnæringen, svarte Evensen.

Sopp som kilde til mat og klimavennlig matproduksjon

Visste du at verdens mest solgte sopp ikke er sjampinjong, men shiitake?

– Det er fem sopparter som utgjør 85% av det kommersielle markedet, og det produseres aller mest av shiitake og østerssopp fordi Kina både er den største produsenten og konsumenten av sopp, fortalte neste innleder.

Inger Skrede, førsteamanuensis ved Institutt for biovitenskap, UiO, fortalte videre at hele 350,00 sopparter brukes til kommersiell produksjon - men vi tror det finnes mellom 1,5 og 7 millioner arter sopp.

Men sopp brukes til mye annet enn som matsopp. Det brukes også til gjær, til å lage vin og øl, muggoster, sitronsyre - til å lage masse enzymer og produkter som vi bruker i mat.

I det siste har det vært mye fokus på å finne alternativer til kjøtt, og en soppart som brukes f.eks. til å lage kjøtterstatningen quorn (som smaker litt som kylling).

– Det finnes et utrolig stort mangfold sopp, men det vet vi veldig lite om. Vi har bare navn på ca. 10% av soppartene i verden. Grunnen til det er at sopp ofte vokser under jorda og inne i andre organismer - så vi vet ikke helt hva de gjør og vi vet ikke helt hvordan de ser ut, fortalte hun.

Men noe vi vet er at under jorda danner sopp samarbeid med planterøtter: Alt vi dyrker av korn er avhengig av sopp. Ved hjelp av sopp kan vi også gjødsle og vanne planter mindre.

Man tester blant annet ut å bruke gjærsopp i fiskefôr for å erstatte produkter som soya, det gjøres bla. på NMBU, og man forsker å bruke proteiner fra sopp til å erstatte soya i fiskefôr.

I tillegg er soppen viktig for sirkulær økonomi, hvis vi tenker at vi skal utnytte alt vi høster. Når vi høster korn f.eks. har vi masse halm igjen, kanskje kan dette gå inn å lage bioenergi. Man kan også bruke matrester til å dyrke sopp, sa Skrede - og viste frem et bilde av shittake som dyrkes på matavfall.

– Så hvilke muligheter ligger i dette soppmangfoldet? Det vet vi jo ikke helt, men vi vet at sopp er veldig viktige nedbrytere, vi vet at sopp er viktig for å skape den jorda via bruker. Sopp er viktig for mat og matproduksjon selv om det er masse ting vi ikke vet om sopp per nå, konkluderte hun.

Urbant landbruk – redusert CO₂ i byene og økt matsikkerhet

Så kanskje det i det minste er på tide å dyrke litt matsopp til privat bruk på balkongen, taket eller i bakhagen? Ikke minst for de av oss som bor i byer?

Hvis mange nok av oss dyrker mat på tilgjengelige grønne flater kan det f.eks. bidra til økt matsikkerhet, mindre svevestøv og mindre støy.

I dag bor 50 prosent av verdens befolkning i byer. Om 30 år spås det at andelen har økt til 70 prosent, vi har blitt mange flere mennesker på jorden - og alle må ha mat. Hva kan vi gjøre med det?

"Urbant landbruk – redusert CO₂ i byene og økt matsikkerhet – dobbel rolle – dobbel glede – hvordan kan hver av oss bidra?," var tittelen på innledningen til Trine Hvoslef-Eide, professor ved fakultet for biovitenskap, NMBU, og leder for Nasjonalt senter for urbant landbruk.

– Vi kan tenke på urbant landbruk som alt fra krydderplanter på kjøkkenbenken, til grønne balkonger, -vegger, -tak, bakhager, parsellhager - til skikkelig kommersiell dyrking i veksthus på tak. Det er mange steder i verden nå hvor man legger store kommersielle produksjonsanlegg av grønnsaker på tak midt i byen. Det største takanlegget er for tiden i Chicago, fortalte Hvoslef-Eide.

– For byplanleggere er det å bruke grønne tak og vegger dessuten gode grep for å få grønnere og mer miljøvennlige byer og øke naturmangfoldet. Planter binder støv, produserer oksygen og virker vannfordrøyende (motvirker flom). Grønne tak og vegger redusere støy i byene og isolerer bygningene mot både høye og lave temperaturer. Klimaendringene gir mer ekstremvær, og å fordrøye vannet er en viktig del av det å redusere flomrisiko, påpekte hun.

– Det bidrar også til å styrke både fysisk og psykisk helse. Det å se på en grønn vegg gjør noe med psyken vår, og det å ha kunnskap om å dyrke mat kan bidra til å øke matsikkerhet. Vi så under den siste verdenskrigen at de som kunne dyrke sin egen mat hadde mye bedre mulighet til å klare seg enn de som ikke hadde det, sa hun.

I det NMBU-ledede Horisont2020-prosjektet «Sustainable Food Security – Resilient and resource-efficient value chains (SiEUGreen)» jobber Hvoslef-Eide sammen med et tverrfaglig konsortium av europeiske og kinesiske forskere og andre partnere for å fremme urbant landbruk med sikte på økt matsikkerhet, ressurseffektivitet og smartere, mer robuste byer.

I prosjektet ser man på hvordan å bygge boliger hvor ressursene går i kretsløp kan bidra til å redusere miljøproblemer - bla. ved at bygårdens avfallsressurser omdannes til biodrivstoff og gjødsel som kommer tilbake til de som bor der i form av oppvarming og gjødsel til å dyrke egen mat. Prosjektet kombinerer "blå teknologi" (avfall og avfallshåndtering) med "gul teknologi" (fornybar energi), "grønn teknologi" (planteteknologi) og "rød teknologi" (sosialt engasjement og samskapning).

Denne kretsløpstankegangen benyttes blant annet aktivt i et byggeprosjekt hvor deler av gamle Fredrikstad sykehus skal bygges om til leiligheter som tar disse løsningene i bruk.

Hvoslef-Eide påpekte at urbant landbruk kan bidra med løsninger innenfor veldig mange av bærekraftsmålene til FN: F.eks. å utrydde sult (2), god helse (3), rent vann og gode sanitærforhold (6), ren energi for alle (7), bærekraftige byer og samfunn (11), ansvarlig forbruk og produksjon (12) osv.

– Mange av bærekraftsmålene går urbant landbruk direkte inn med løsninger i, resten mener jeg vi bidrar indirekte til, sa hun.

Så hva kan vi som enkeltpersoner bidra med, utover å kanskje bli amatørgartnere?

– Du kan også bidra med å bruke torvfri jord når du dyrker. Torv er en CO2-versting i tillegg til å være en biologisk mangfold-versting. For torvmyrene inneholder utrolig mye biologisk mangfold og vi har ikke råd til å tape mer biologisk mangfold. Det tas ut veldig mye torv og det brukes veldig mye i hagebruket. Hobbyhagebruket står for 2/5-deler av torvbruket hvert år, og vi halverer nesten torvforbruket hvis vi kan få hobbybrukerne til å gå over til kompost isteden, sa Hvoslef-Eide.

Hun la til at i en masteroppgave levert for et par år siden så man at solbær som ble dyrket i den beste kompostblandingen også hadde nesten dobbelt så mye C-vitamin som solbær dyrket i torv.

Mer bærekraftig matproduksjon med nye digitale løsninger

En helt annen måte å jobbe for redusert klimaavtrykk er innovasjonsprosjektet Future Farm.

– Verden trenger mer mat for å dekke behovet til en økende befolkning, samtidig må vi jobbe for å redusere klimaavtrykket. Utslipp fra drøvtyggere utgjør i dag en betydelig andel av klimagassutslippene i Norsk landbruk. Future Farm er et forskningsprosjekt hvor sentrale aktører i norsk landbruk jobber sammen for en mer bærekraftig matproduksjon, fortalte Simon Arenberg, seniorkonsulent, inFuture på vegne av partnerne TINE, Felleskjøpet Agri, Eurofins, Yara og NMBU.

Så hvordan skal vi få til dette?

– Vi mener at økt innsikt er essensielt for å drive mer miljøvennlig og effektivt, og bruker teknologi som smarte sensorer, maskinlæring, stordata, robotikk, blokkkjede og skytjenester for å systematisere dette, sa han.

Eksempelvis ser man stor klimaeffekt ved å høste grasfôr på rett tidspunkt. Det kan redusere metanutslipp med opptil 30 prosent. Forskning har nemlig vist at høstetidspunkt og kvaliteten på grovfôret påvirker klimagassutslipp fra drøvtyggere.

Les mer om Future Farm og løsningene de jobber med her.

Menneskets og økosystemets grunnstoffer i et evig kretsløp?

Kvelden ble avsluttet med et tema få av oss kanskje tenker så mye på til daglig:

Hvordan henger egentlig mennesker og maten vi produserer sammen med de store kretsløpene her på jorda, og er vi flinke nok til å ta vare på de kretsløpene?

Jo, det handler om grunnstoffene mennesker og naturen er laget av, eller naturens byggeklosser om du vil. Grunnstoffene på jorden ble laget for milliarder av år siden, og det lages ikke nye.

Anja Røyne er forsker ved Fysisk institutt, UiO, og forfatter av boka "Menneskets grunnstoffer" som vant Brageprisen i kategorien populærvitenskap i 2018.

Hun beskrev levende hvordan mange viktige grunnstoffer, som bla. kalium, fosfor og nitrogen, ofte brukes på en ineffektiv måte og altfor ofte forsvinner ut av kretsløpet og rett og slett går tapt - f.eks. i jordbruket.

– Kalium liker å være oppløst i vann, det er en del kalium i alle væskene i kroppen - f.eks. hvis vi gråter eller tisser så forsvinner det kalium ut av kroppen. Hvis vi fortsatt vil ha nerver som fungerer, så må vi få det kaliumet tilbake inn i kroppen. Vi får det ikke fra å drikke vann, vi får det fra å spise mat som inneholder kalium. Vi kan spise planter som inneholder kalium, eller dyr som har spist planter som inneholder kalium for å få dette grunnstoffet, som vi trenger, inn i kroppen vår, forklarte hun.

Planter inneholder kalium fordi de har røtter, og så har de samarbeid med sopp og sånn nede i jorda som hjelper dem å ta opp kalium fra vannet som er i porerommene nede i jorda... Jordbruket vårt fungerer jo sånn at vi dyrker planter som suger opp næringsstoffer, som kalium, fra jorda, og så høster vi plantene og spiser dem.

Naturens kretsløp vs. utvinning

I naturens kretsløp fungerer det omtrent sånn at hvis vi ser for oss en skog vil planter ta opp kalium og ha det som en del av seg. Så blir de kanskje spist av et dyr, så dør det dyret og lander på jorda, så kommer det mark og greier og spiser opp det dyret, så blir det brutt ned, så blir det en del av vannet i jorda igjen, så blir det tatt opp av planter - og slik går det rundt og rundt, i et kretsløp.

Når vi mennesker høster planter og tar det med til byer, hvor mange av oss bor, er det mye regler og greier som gjør at det kaliumet som forsvinner ut av kroppen når vi f.eks tisser stort sett ikke kommer tilbake til jordene. Etter hvert som det har blitt flere og flere mennesker har vi merket at jorda ikke har den samme kapasiteten til å produsere kalium, og vi har blitt nødt til å tilføre ekstra kalium.

Fra Dødehavet utvinner man f.eks kalium i form av karnalitt som selges til kunstgjødsel slik at vi kan bruke det til jordene våre rundt omkring.

– Jeg synes Dødehavet er et godt eksempel på hvordan ting ikke går rundt og rundt, og kalium vi spiser kommer stort sett fra sånne gruver hvor man utvinner kalium som man har ved Dødehavet, sa Røyne.

Nitrogen er et annet viktig grunnstoff, og et av kroppens byggestoffer.

– Mellom 20 og 70 prosent av nitrogenet vi tilfører jordrbuket går tapt. Det blir ikke til proteiner i oss [mennesker]: Det blir til forurensning i grunnvann, det blir til lystgass som er en veldig kraftig klimagass, og det renner ut i vannveiene og skaper problemer for livet der. Så dette gjør vi på en utrolig sløsete måte, påpekte hun.

Fosfor er et annet grunnstoff vi trenger i kroppene våre, vi har det i DNAet vårt. Dette utvinnes også i gruver. På samme måte som med nitrogen skaper avrenning av fosfor kjempeproblemer for økosystemene våre.

– Så et evig kretsløp blir det jo ikke, men vi har potensialet til å gjøre dette utrolig mye bedre enn vi gjør i dag. Klimaendringene kommer til å gjøre det vanskeligere - det betyr at vi må brette opp armene nå og gjøre det på riktig måte, konkluderte hun.

Utover videoen i toppen av denne saken kan du høre Røyne fortelle mer om disse problemstillingene i podcasten "Vett og Vitenskap" med NMBUs Gaute Einevoll her.