Hun får oss til å elske insektene

  • Hun får oss til å elske insektene
    Foto
    Håkon Sparre, NMBU

Anne Sverdrup-Thygeson (51) har skrevet og snakket insektene inn i folks hjerter. Men at hun endte opp som biolog var ganske så tilfeldig. 

Hun får oss til å elske insektene

– Ambisjonen er jo å få alle til å elske insekter!

Sverdrup-Thygeson ler litt selvironisk over det hårete målet sitt. Hun hører selv hvor utopisk det låter. Å få folk til å, ikke bare like, men faktisk elske seksbeinte kryp? De som stikker, biter, suger og summer rundt ørene våre. Lykke til med den, liksom. Så setter hun de blå øynene sine i meg og blir grav alvorlig: 

– Jo, for det er faktisk målet.

I en lampe i taket henger det en sommerfugl laget av grønn papp og piperensere. Inntil vinduet står det et stort, innrammet bilde av en bille.
På bordet ligger en insektkasse med utstoppede sommerfugler og i bokhylla står det meter på meter med naturvitenskapelige fagbøker, i tillegg til en håndfull eksemplarer av henne egen bok «Insektenes planet».

Rundtomkring henger det flere diplomer for forskningsformidling.

Kontoret levner liten tvil om at her residerer landets fremste formidler av småkrypsentusiasme.

Professor. Vitenskapelig rådgiver. Doktorgrad i bevaringsbiologi. Foreleser i naturforvaltning. Blogger. Fast inventar i Ekko og Abels tårn.

Og nå sakprosaforfatter med boka «Insektenes planet», som hylles av anmelderne.

Anne Sverdrup-Thygeson er blitt en viktig stemme for naturinteresserte over det ganske land.

Med festlige historier og en evne til å se det fantastiske i alle små ting, har hun åpnet øynene våre for insektenes vidunderlige verden.

Professor Anne Sverdrup-Thygeson
Professor Anne Sverdrup-Thygeson
Foto
Håkon Sparre

Men hvordan startet det hele? Hvor kommer denne altoppslukende fascinasjonen fra? Sverdrup-Thygeson blir fjern i blikket.

– Ja, du, det har jeg tenkt en del på. Det vet jeg ikke helt. Det er litt tilfeldig, egentlig.

Det høres nesten litt rart ut. At en som er så påtakelig interessert i naturen formelig snublet over professorkarrieren sin.

– Jeg har alltid vært glad i å være ute. Vi hadde hytte i skogen da jeg var liten. Eller hytte, det var vel en tømmerkoie hvor vi tilbragte helger og somre. Der var underholdningen pinner og kongler. Det var rett og slett ikke så mye annet å gjøre.

Som barn var hun fascinert av Robinson Crusoe. Hun bygde hele samfunn der ute i skogen med de materialene hun hadde for hånden.

– I dette samfunnet bygde jeg små laftehus, anla jernvinne og hadde igler som husdyr i innhegning.

Sistnevnte stakk av ganske fort, for de beveger seg overraskende raskt.

Å leve av naturen. Som formidler av naturvitenskap og professor i bevaringsbiologi lever hun jo av naturen på et vis.

–Jeg har alltid vært interessert i natur. Vi var alltid mye ute med familien og jeg syntes det var gøy. Men at det skulle være mulig å leve av det var ikke på radaren i det hele tatt. Det falt meg aldri inn at det var mulig å ha det som jobb.

Før studentlivet begynte tilbragte hun et år på folkehøgskole. Etter litt frem og tilbake endte hun opp på friluftsliv.

– Jeg vet ikke om jeg lærte så mye, men en ting var i hvert fall artig, og det var å ha Jostein Gaarder som filosofilærer.

Hun omtaler Gaarder som «superinspirerende», og at han da som nå svært entusiastisk. Hans filosofitimer var noe av det aller beste hun fikk med seg fra hele det skoleåret.

– Han var en hyggelig, sprudlende og dyktig lærer. Han viste meg hvor viktig det er å brenne for det man formidler, for å nå fram til folk.

Det var egentlig samfunnsfag hun skulle studere. Humaniora. Fra videregående tok hun med seg interessen for historie.

Nå, tretti år etterpå, trekker hun paralleller mellom entusiasmen for historie og engasjementet for økologi. I biologien er økologi læren om interaksjonene mellom organismer og miljøet. Økologen ser på naturens samspill.

– Jeg innser at det jeg synes er gøy med historie er litt det samme som jeg synes er morsomt med økologi. Det er et stort og broket bilde hvor du må se mønstre og sammenhenger. I historie påvirker hendelser i land hverandre. I økologien må du pusle sammen brikkene på tvers av arter.

Hun vifter først med den ene hånden og så med den andre. Det er som om hun står i skogen og peker på naturen rundt seg.

– Disse insektene her har noe med de trærne der og de soppene der å gjøre. Alt henger sammen. Derfor synes jeg økologi er spennende.

Folk flest tenker kanskje at de som driver med natur som yrke også kjenner til alle arter de ser rundt seg. Det er en sannhet med betydelige modifikasjoner. Slike er faktisk ganske sjeldne. Sverdrup-Thygeson ler tørt.

– Jeg er i hvert fall ikke noen artsnerd. Jeg er ikke spesielt flink til å artsbestemme noe som helst. Ikke at det ikke er interessant eller nyttig, det er bare så fryktelig mye som er gøy, da gitt. Jeg er mer opptatt av hvordan småkrypene lever og påvirker hverandre, enn å kunne si nøyaktig hvilken art det er.

Økologi
Økologi
Foto
Cathrine Glosli

Etter folkehøgskolen gikk turen til USA på Rotarystipend. Hun endte opp på University of Georgia og studier i journalistikk og massekommunikasjon.

– Det amerikanske universitetssystemet er helt annerledes enn vårt, og enda mer da enn nå. Jeg tok masse forskjellige kurs. Det gikk i alt fra greske tragedier til dykking.

– Det var veldig nyttig, særlig det å snakke engelsk hele tiden, det har jeg hatt mye nytte av etterpå. Jeg ville ikke vært det oppholdet foruten.

Da hun kom tilbake til Norge fra USA-oppholdet var planen å begynne på medier og kommunikasjon på Blindern. På den tiden var det et ganske nytt program som bare hadde oppstart i januar.

– Jeg var tilbake i september, så da måtte jeg finne på noe i mellomtiden.

Hun startet på matte. I løpet av høsten endret hun planen og hoppet over til biologi. Noen kommunikasjonsstudier ble det aldri noen av.

– Det har vært mange tilfeldigheter, sier hun.
– Det er i hvert fall et stort spenn. Fra biologi til journalistikk. Ser vi kommunikasjonstrangen allerede her?

Sverdrup-Thygeson retter seg ivrig opp i kontorstolen.

– Jeg har alltid vært glad i tekst og skriving. Og så har jeg vært spesielt fascinert av språk som system.

Hvor enkelt kan språk lages og fremdeles fungere, altså flytte forståelse mellom brukere?

Som ungdomsskoleelev drev hun blant annet med esperanto. Esperanto er et internasjonalt hjelpespråk, laget av den polske legen Ludwik Lejzer Zamenhof.

Ambisjonen hans var å lette kommunikasjon og forståelse mellom ulike folkeslag. Han mente at alle verdens mange språk var en av hovedårsakene til krig og fiendskap. Estimater tilsier at det finnes cirka to millioner brukere på verdensbasis i dag, hvilket gjør det til det mest suksessfulle av kunstspråkene.

Sverdrup-Thygeson humrer for seg selv ved tanken på tenåringen som lærte seg esperanto på fritiden.

– Det ble nok ansett som passe sært.

Det er ikke bare det skriftlige som fenger henne. Hun hadde også amatørradiolisens i mange år. Den gang da var det krav om å kunne morse for å få lisensen. Hun måtte kunne sende og ta imot et tegn i sekundet.

Hun beskriver morsesignalene som en kontinuerlig strøm av lyder. I begynnelsen var det bare støy - en ugjennomtrengelig lydbarriere.

Men så.

Hun knipser.

– Det kom så brått. Lyden ble til mening. I det øyeblikket hørte jeg ordene i hodet. Det var nok litt som å knekke lesekoden.

– Språk har jeg alltid syntes vært fascinerende. Kommunikasjon og ord. Da jeg var seks år syntes jeg det var veldig stas å kunne ord som «onomatopoetikon». Ord med mange, vanskelige stavelser.

Det er imidlertid ikke selve språket som fascinerer mest. Mer språk som system.

– Jeg er absolutt ikke noen racer på å lære meg språk.

Igjen sammenligner hun med økologien. Systemtankegangen. Å se sammenhengene på kryss og tvers.

Kompissopp, himmelreker, eikas gourmetrestaurant, billebonanza, kjæle-gresshopper, rotehagens ryddegutter… Det er ikke bare ord og faglige begreper hun leker seg med.

Da Sverdrup-Thygesons barn var små var det mye leking og rollespill. Sammen kledde de seg opp, hadde Harry Potter-events og levde i steinalderen for en dag. De plukket kantareller og stekte dem i fjæra, og sprang rundt med pil og bue og skjøt ned ballonger. Til bursdagene bakte hun billekaker i stedet for fotballkake og prinsessekaker.

Også de voksne rundt henne får sin del av moroa.

– Anne er en leken person, sier kollega og medblogger, professor Tone Birkemoe.

For et par år siden skulle universitetet få besøk av kronprinsparet, og insektentusiastene fikk forespørsel om å stå på stand og framsnakke insekter.

– Da jeg kom på jobb en morgen like før besøket hadde Anne vært på ferde kvelden i forveien: jeg ble møtt av en sti av lekeinsekter fra gangen, inn på kontoret og helt opp på kontorstolen min, ler Birkemoe.
Slik gikk det til at standen også fikk en insektsti vakkert montert på en svart vegg. Annes idé var for god til ikke å benyttes for et større publikum.

Velkommen på jobb: En sti av insekter
Velkommen på jobb: En sti av insekter
Foto
Tone Birkemoe

I tekstene sine lager hun krysskoblinger som de færreste av oss ville klare å kopiere.

– Jeg tror at det er det som gjør at boka fungerer. Jeg henter eksempler fra mytologi. Historie. Populærkultur.

Målet er å gjøre det mer gjenkjennbart for folk flest.

Hun lager den selvironiske grimasen igjen.

– For de fleste synes dette er sært! Det var en kar som kom opp til meg en gang og sa: «Jeg skjønner ikke at det går an å snakke så morsomt om insekter!»
– Det er jo ikke alle som synes de er så morsomme da, jeg innser jo det.

Dette sier noe om hvor stor avstanden mellom henne og mottakeren ofte er. Fra den selverklærte insektelskeren til noen som neppe har ofret dem særlig mye oppmerksomhet. Eller kanskje til og med misliker dem. De færreste kan enes om alt, men er det noe som kan gjøre folk akutt hissige og få dem opp av senga midt på natta, så er det lyden av en mygg som summer i øret.

Kompis-sopp
Kompis-sopp
Foto
Cathrine Glosli

Det er en håndfull stemmer som formidler kunnskap og entusiasme om natur. Sverdrup-Thygeson etterlyser enda flere formidlere.

– Det er fint at mange stemmer formidler biologi. Det trengs uendelig mange for å få folk til å bry seg om naturen.

Så skrus bryteren for massekommunikasjon på.

– For det er jo ikke slik at vi konkurrerer med hverandre! Vi når forskjellige målgrupper. På alle fagfelt trengs det å jobbes parallelt på flere plan og nivåer. Vi er jo forskjellige personer og har ikke samme mening om ting.

– Selv er jeg blitt kalt «Østkantens svar på Dag Hessen».

Hun ler så skuldrene rister.

– Det er jo artig i seg selv.

Matpakka som ble påbegynt i begynnelsen av intervjuet er blitt fortært innimellom anekdotene. For det var ikke snakk om å sette av tid til å spise før intervjuet. Absolutt ikke.
– Jeg glemmer å spise, mumler hun.

De siste dagene har nok vært ganske symptomatiske for hverdagen: foredrag for en stortingsgruppe på fredag, Holmenkollstafetten på lørdag hvor hun løp for Kagge forlag, foredrag på Litteraturhuset søndag ettermiddag og undervisning av NMBU-studenter morgenen etter. Hun skjeler bort på stabelen med masteroppgaver som venter på å bli lest.

– Hvordan får du kabalen til å gå opp? Særlig i disse eksamenstider når feltsesongen står for døren?
Sverdrup-Thygeson gnir seg i ansiktet med begge hendene.

– Det blir mye i perioder, det gjør jo det. Men formidlingen er en ren gledesgreie. Det tror jeg den må være. Det å bruke noen timer en kveld på å skrive et blogginnlegg om noe interessant jeg har lest gir overskudd.

Når personene i Sverdrup-Thygesons nærhet skal beskrive henne, er det særlig et punkt som dukker opp, og det er hennes enorme arbeidskapasitet. Det virker som om hun får mye mer ut av døgnets 24 timer enn mange av oss andre.

Energien hun får brukes på så mangt. Som ultraløp.
– Man får mye energi av det også, faktisk.

Maraton er 42 kilometer. Definisjonen på ultraløp er at det er «lenger». I snitt har Sverdrup-Thygeson deltatt på et par slike løp i året de siste årene. Men hun er ikke av de mest ekstreme understreker hun.

– Jeg har løpt 8,2 mil en gang. Det var i Alpene, så det var 2600 høydemeter i tillegg. Det skal jeg aldri gjøre igjen!

– Det som er fint med slike utfordringer er å erfare at du fikser noe som er tøft. Det har overføringsverdi til andre ting enn bare løping. Man kan løpe ganske mye lenger enn det man tror man evner. Det sitter i hodet. Jeg får vondt i beina etter to mil, etter det er det bare i hodet.

Hun legger hodet på skakke og stirrer ut i luften.

– Det er ikke en sånn selvpiningsgreie. Det er heller det å kjenne at jeg kan fikser mer enn det som er umiddelbart lett tilgjengelig. Jeg klarer det utenfor komfortsonen. Det har en overføringsverdi.
Apropos Holmenkollstafetten.

– Der løp jeg den lengste etappen på 2,8 kilometer. Det var gøy, men helt grusomt. Man må jo løpe så fort. Det blir vondt på en annen måte. Jeg løper ikke fort når jeg løper disse lange løpene. Jeg løper supersakte. Og går i alle oppoverbakker.

For det må man gjøre i ultraløp. Der benyttes oppoverbakkene til å spise.

– Det er en utfordring. Men det er sosialt med mye hygge. Folk har det ikke så travelt, så de har tid til å prate, i motsetning til Holmenkollstafetten. Du prater mens du løper.
Hun smiler skjevt.

– Jeg kommer ofte sist i mål. Jeg er ikke i nærheten av å vinne eller å være flink til det. Men det er ikke poenget. Har du meldt deg på, så må du holde formen ved like. Det har lett for å bli litt for lenge foran PCen. Dette er en av de få tingene som river meg løs fra jobben.

Anne Sverdrup-Thygeson på vei opp Romsdalseggen.
Anne Sverdrup-Thygeson på vei opp Romsdalseggen.
Foto
Privat

Hun har så mye å fortelle om de små. Rare og underlige historier. Målet er en vennligere hverdag. For insektene.
– Hvis man er vennlig stilt, så kommer ønsket om å bry seg om dem innenifra.

Hun har ingen tro på den moralske pekefingeren. I boka er den bevisst flyttet til det siste kapittelet og er kun der.

– Det er ikke en «miljøbok». Den er ment til å være en bok om insektene og oss. Jeg vil at folk skal le og humre. Tenke: «oi! Så kult!».

– De fleste går ikke rundt og tenker at de skal lese en bok om insekter. Da har de kanskje heller mer lyst til å lese om seg sjøl, i form av bøker om hjernen, tarmen eller skjeden. Det er nok utfordringen med boka: å få folk til å begynne å lese den. Den er avhengig av å være en snakkis for å bli lest.

Men den blir lest. Og de liker det. Positive anmeldelser har strømmet inn fra mange svært så forskjellige hold. Finansavisen. Gert Nygårdshaug. Ole Mathismoen. Sophie Elise. Sammenliknet med gjennomsnittlige salgstall for sakprosa har hun allerede overgått forventningene. Og den har ikke vært i salg i mer enn et par måneder.

Målet er folkeopplysning. Spre det glade budskap.

– Og da må jeg reise til alle små og store foreninger som jeg ikke visste eksisterte.

I skrivende stund er «Insektenes planet» vel ute i sitt andre opplag. Den er allerede solgt til Tyskland, Italia, Frankrike, Nederland, Polen, Estland, Storbritannia, Australia, USA og Canada, og Sverdrup-Thygeson forhandler med forlag i flere andre land på kryss og tvers av kloden.

Kanskje er det håp for de hårete ambisjonene allikevel? Kanskje klasker vi ikke lenger til humla i vinduskarmen, men slipper den vennlig ut? Og ser vi en råtten trestubbe i skogen, vet vi at insektene tar jobben med oppryddingen for oss.

Takket være hennes entusiastiske formidling.

Anne Sverdrup-Thygeson på insektsmuseum i Japan.
Anne Sverdrup-Thygeson på insektsmuseum i Japan.
Foto
Privat

Kilder: Store norske leksikon, Wikipedia

Relatert innhold
Published 22. mai 2018 - 13:47 - Updated 1. juni 2018 - 14:52