Landskapsarkitektur over og under vann

– Kjenn etter. Det lukter ikke sjø her. Jeg har hørt flere marinbiologer og dykkere kalle havbunn i Indre Oslofjord for en «sjøbunnsørken». Livløs og full av avfall og plast. Hadde det vært slik på land hadde det vært en skandale, sier Elin Tanding Sørensen.

Undervannslandskap

Landskapsarkitekten og billedkunstneren går langs Oslos havnepromenade på en planlagt turvei fra Frognerkilen i vest til Alnas omlagte utløp ved Kongshavn i øst. Promenaden skal åpne byen mot fjorden. Den skal «foredle eller skape ny kontakt med fjorden og vannflaten, samtidig som den skal gi rom for sambruk med maritim virksomhet» heter det i kommunens planer.

– Det gjør den så langt ikke, mener Sørensen. Foreløpig er mange av havnepromenadens landskapsrom fattige på både opplevelseskvaliteter og biologisk mangfold.

Sørensen mener utbyggere, planleggings- og arkitektstanden fokuserer alt for lite på landskapet i overgangen mellom land og ned under vann.

– Men det kan vi absolutt gjøre noe med, sier hun og smiler

Nå er hun i gang med sin doktorgradsavhandling ved Institutt for landskapsarkitektur ved NMBU. Den handler om å synliggjøre den urbane sjøfronten og overgangen fra land til vann som et sammenhengende landskapsrom. Prosjektet hennes har fått navnet «Fjæresonas potensielle opplevelseslandskap» hvor hun introduserer metoden Naturhermende prosjektering.

Bare se, ikke røre!

Vi har tatt følge med Sørensen en tur havnepromenaden, som er hennes case i avhandlingen.

– Se ned her, sier Sørensen, og lener seg utover kanten. Det er over to meter ned til vannflaten.  

– Vannet og det potensielle livet i fjorden er ikke ordentlig tilgjengelig, bare visuelt.  Du kan se, men du kan ikke stikke tåen din nedi. Du ser krusningene på overflaten og regndråpene som treffer vannflaten, men ikke noe mer. Bare se, men ikke røre, sier hun.

Det er riktignok noen urbane strender ved Frognerstranda, Tjuvholmen, Operaen og Sørenga, hvor sjøen er tilgjengelig, men langs mesteparten av den ni kilometer lange strekningen er det ikke lagt til rette for at mennesker skal ha reell kontakt.

– Det skyldes at fjæresonen er et område som deles av livet på land og livet i havet. Dermed faller området liksom litt mellom to stoler i byplanleggingen.

Arkitektur i fjæra

– Vi burde jobbe med havet og sjøbunnens flora og fauna på samme måte som det lages parker på land. Da kan vi snakke om Oslo som en fjordby som foredler og skaper ny kontakt med vannet, sier Sørensen.

Hun vil gjerne hjelpe utbyggere og arkitektstanden til å tenke annerledes når de bygger ut i sjø for her i Oslo er denne muligheten nærmest oversett, påpeker hun.

– Det er et kunnskapshull i denne sonen der to ulike verdener møter hverandre. Vi som jobber med byutvikling og landskapsarkitektur på land bør samarbeide med marinbiologene og oseanografene som kjenner forholdene under vann.

– Jeg vil jobbe frem løsninger for en bedre landskapsarkitektur. Det kan handle om mykere og mer variert kantutforming og det samme gjelder for former, strukturer og materialbruken. Det handler også om å gi dette landskapsrommet et nytt språk som kan bidrar til en fellesforståelse og fungere som et verktøy for å tenke annerledes, sier Sørensen.

Økt biologisk mangfold

Hvis man hadde tenkt mer som man gjør med grønnstrukturen på land, kunne man fått et helt annet inntrykk enn det som møter oss nå, der stål, glass, betong og tre dominerer. Og - det kunne bidratt til mer biologisk mangfold.

– Kjenn etter her, sier Sørensen, og stryker hånden over en glatt betongflate.

– På en sånn glatt, rettvinklet flate så er det veldig få muligheter for levende materiale å ‘bosette’ seg. Det som forsøker å feste seg vaskes lett bort, fordi det ikke er noe å henge seg fast i, sier Sørensen.

Hun viser oss to leire-modeller av bølgebrytere. De er firkantede og laget i betong, men de ser spennende ut, fordi det er masse hulrom, sprekker og rifler i overflaten.

Blågrønn park

Vi går videre utover havnepromenaden, forbi Operaen og Sørenga, til vi kommer til Lohavna. Her suser tungtrafikken, lokaltog og trikk forbi i bakgrunnen, mens Ekebergrestauranten tårner i bakgrunnen. Herfra og utover til Kongshavn med Alnas omlagte elveutløp i øst, står den siste resten av Havnepromenaden fortsatt igjen som uutviklet.

I samarbeid med Bjørvika Utvikling og Anne Beate Hovind, NIVA og dykkere i Project Baseline, planlegger hun et levende laboratorium her, der det blant annet skal plantes ut ålegress. Forsøkene vil peke på ulike muligheter for urbane tidevannslandskap som gir økt liv til fjorden. Forhåpentligvis vil det da lukte mer av sjø langs havnepromenaden.

– Her er det ekstra relevant å komme med forslag til en blågrønn strategi som også tar for seg undervannslandskapet, sier Sørensen.

I strategien til gruppen som planlegger det levende laboratoriet heter det:

Tiden er inne for å utvikle en spektakulær bærekraftig blågrønn park i Oslo sjøfront. En marinpark. En undervannspark. En park som hjelper fram bedre vannkvalitet og økt marin flora og fauna og som etter hvert kan tilby gratis underholdning til folket som opplever byen. Et byrom som gir barna mulighet til å vasse i en levende vannkant, fiske krabber og høste tang i et spennende fjærelandskap med varierte tidevannshager. Lukt av sjø og bølgeskvulp.

– Jeg er opptatt av å skape bedre betingelser både for kystøkologien og for mennesker, avslutter Sørensen.

Fakta

Research by design

• Sørensens doktorgrad foregår innenfor såkalt “research by design” eller “artistic research”.
• Forskningen foregår som et praktisk rettet prosessarbeid ‘drevet av design’; det vil si at undersøkelser skjer gjennom å skape landskapsarkitektur.
• Doktorgraden baserer seg også på vitenskapelig teori og fakta, analyser og undersøkelser.
• I tillegg til den tekstlige refleksjonen vil doktorgraden bestå av visuelle elementer som foto, kartproduksjon, modeller og prototyper.
• En del av avhandlingen vil ‘publiseres’ eller formidles med en utstilling.

Ålegress

• Vitenskapelig navn: Zostera marina.
• En type sjøgress som danner enger på grunne bløtbunnsområder.
• Sjøgressenger er i nedgang i global skala, noe som hovedsakelig skyldes at de vokser i kystnære, grunne områder som i stor grad er utsatt for utbygging, overgjødsling og andre menneskelige aktiviteter og påvirkninger.
• Ålegresset har en viktig funksjon gjennom å stabilisere og modifisere bunnsedimentet gjennom sitt omfattende rotsystem. I tillegg til å binde sedimentet, fører rotsystemet også til at oksygen fraktes fra bladene og ned i røttene.
• Engsamfunnene tar opp næringssalter fra både vann og sediment og renser dermed vannet.
• Ålegress utgjør en betydelig andel av dietten til svaner.
• Engene gir ‘husrom’ til et mangfold av marine planter og dyr.