Det norske hyttemarkedet er ikke bærekraftig. Det kan ikke fortsette slik, sier Rasmus Steffansen i sin doktorgradsavhandling. Han tar et kraftig oppgjør med dagens norske hyttedrøm og mener det bør innføres en nasjonal hytteplan for å begrense utviklingen.
Det moderne livet er mangfoldig, komplisert og krevende. Hyttelivet skal være enkelt. Et sted å rømme til. Et sted man kan flykte fra hverdagen for å oppleve naturen og et senket tempo. En mulighet til refleksjon og til finne seg selv i enkle omgivelser.
Det å «dra på hytten» er en rotfestet del av den norske kulturen. Det å skaffe seg en hytte er en viktig kulturell bekreftelse for mange som kjøper hytten. Mange drømmer om det enkle, ukompliserte livet på hytten, der man kan flykte fra hverdagens kjas og mas.
Fra plankehaug til palass
Det er bare det at – slik er det rett og slett ikke lengre. Den norske hytten er ikke lenger primitiv. Plankehaugen som bestefar selv bar opp på fjellet og spikret sammen til en hytte, har blitt utvidet, isolert, og oppgradert. Og dagens nye hyttefelt minner mer om moderne boliger enn enkle hytter. Hyttene er større, dyrere, mer komfortable og moderne. Standarden er så høy at dagens hytter er mer en slags bolig nummer 2 mer enn et enkelt krypinn.
Men selv om norske hytter øker i pris, størrelse, klimaavtrykk og driftskostnader er den norske kulturelle hyttedrømmen den samme: Et enkelt sted med lav standard hvor vi er helt for oss selv og tankene våre. Derfor legger vi ikke helt merke til at samfunnet bruker stadig mer areal, byggematerialer og penger på å utvikle stadig flere hytter, slik at stadig flere kan slappe av.
Dagens hyttefelt er ikke lenger genuint og ekte norsk
Her lurer vi nordmenn oss selv, hevder Rasmus Steffansen, som nylig forsvarte sin doktorgradsavhandling på NMBU. Ikke bare er han kritisk til den norske trenden med fritidsboliger, han er attpåtil dansk. Og han mener at vi har mistet kontrollen over vår egen hyttedrøm, og overlatt den til private utbyggere som vil tjene penger på den.
I oppgaven sin skriver han om hvordan moderniseringen av hyttenorge har ført til en slags «Dineylandifisering» av den norske hyttedrømmen. Økt materiell standard, økt komfort og flere servicetilbud nær fritidsboligen gjør at de norske hyttefeltene mister sine særpreg, og blir en del av en gråere homogen masse. Hyttefeltene blir likere og de ulike områdene har mistet sine særpreg.
– Den moderne hytten er et brudd med den genuine norske nordmannen som bygget sin egen hytte langt ute i uberørt natur. Denne økte moderniseringen fortynner den rotfastheten som sies å være en viktig del av den norske kulturen. Dagens hyttefelt er ikke lenger genuint og ekte norsk, mener han.
Denne utviklingen begynte da de første organiserte hyttefelt-reguleringene skjedde på 1960-tallet. Tanken med dette var at kommunene gjennom reguleringen kunne beskytte naturen og miljøet mot skadelige virkninger. Men denne reguleringen førte også til krav om høyere standard på byggene. Da overlot man den norske hytteidentiteten og fortellingen om hyttedrømmen til utbyggere og arkitekter. De forandret den norske hyttedrømmen slik at det skulle bli lettere å tjene penger på den. Folk flest har mistet kontrollen på sin egen hyttedrøm.
Det norske hytteparadokset: Hyttelånet som øker behovet for å ha hytte
Doktorgradsavhandlingen viser at så mange som 4 av 10 velger å ta opp lån når de skal kjøpe hytte. For de som kjøper hytter på det åpne markedet, altså ikke gjennom arveprosesser, er det snakk om så mange som 6 av 10. Steffansen så nærmere på hva som motiverte denne gruppen til å ta opp lån og skaffe seg hytte. Det vanligste svaret var at folk ønsket seg et sted for seg selv, der de kunne slappe av og rømme fra hverdagens kjas og mas.
Lånet betyr at mange familier må jobbe hardt for å klare de økonomiske forpliktelsene som kommer med å ha hytten. Lånet skal nedbetales og den økte materielle standarden på hytter med tv, strøm, oppvaskmaskin og helårsoppvarming gjør at mange familier gjør seg enda mer avhengig av to jobber for å få det til. Hverdagens kjas og mas øker, og dermed øker behovet for å kunne reise pål hytten for å slippe unna det hele. Dette definerer Steffansen som "det norske hytteparadokset": For å få et sted å rømme fra hverdagen tar man opp et lån som gjør at hverdagen blir mer hektisk og man må tjene mer penger. Sånn sett blir det enda viktigere å ha et sted å slappe av, skriver Steffansen.
Klimautfordringene gjør at vi må ta grep
Han mener den norske hytteutbyggingen har for høye miljø- og klimakostnader på grunn av overforbruk av materialer, biltransport, strømforbruk og nedbygging av natur. Det er på tide med et mer kritisk blikk på den norske hyttedrømmen.
I avhandlingen peker han blant annet på hvordan vi er i ferd med å ødelegge vår egen drøm. 18.000 hytter i Norge ligger for eksempel mindre enn én meter over havet, og er i faresonen dersom havnivået øker. Og mange av dem som har hytte for å nyte snøen kan oppleve at snøen forsvinner eller at sesongen blir kortere og dårligere.
Han mener at det nå er på tide å ta grep for å styre utviklingen. Og han tror ikke at kommunene vil klare å gjøre det selv.
– Kreftene som driver utviklingen av den norske fritidsboligfenomenet er så sterke, at det er naivt å tro at kommuneplanleggerne skal klare å takle de miljømessige konsekvensene, skriver han.
Han foreslår derfor en nasjonalt styrt prosess for omregulering av nye hyttetomter med grenser for hvilke materiell standard de kan ha. Han anbefaler også at det blir sett på flere former for eierskap.
Se også artikkel på nrk.no:– Hyttebygging er ein av dei største trugslane mot norsk natur hvor bevaringsbiolog Anne Sverdrup Thygeson er en av kildene.