Fortsatt er bare én av fire professorer i Norge kvinne

  • I Norge er det er omtrent like mange kvinner og menn blant studenter og stipendiater, og kvinner utgjør nær halvparten av de vitenskapelige ansatte. Likevel er det få kvinner som tar steget videre til å bli professor.

    I Norge er det er omtrent like mange kvinner og menn blant studenter og stipendiater, og kvinner utgjør nær halvparten av de vitenskapelige ansatte. Likevel er det få kvinner som tar steget videre til å bli professor.

    Foto
    www.shutterstock.com

Hva skal til for å få flere kvinner i toppen av akademia?

Fortsatt er bare én av fire professorer i Norge kvinne

Det er ikke rekrutteringsgrunnlaget det står på når det gjelder å øke antallet kvinnelige professorer. I Norge er det er omtrent like mange kvinner og menn blant studenter og stipendiater, og kvinner utgjør nær halvparten av de vitenskapelige ansatte, ifølge tall fra Database for statistikk for høyere utdanning.

Men relativt få kvinner tar steget opp til den høyest rangerte stillingen i akademia: Professor.

Hvorfor er det slik?

Oppmuntrer til opprykk

En av kvinnene som har gått alle stegene på akademikernes karrierestige, er dekanen ved NMBUs Fakultet for landskap og samfunn, Eva Falleth.

– Som dekan er jeg svært bevisst på å ha kvinner med når vi setter sammen utvalg og rekrutterer til vitenskapelige stillinger, sier hun.

– Dersom kvinner ønsker å søke opprykk til professor, legger jeg ingenting imellom for å støtte det, sier Falleth.

På to av fakultetets fem institutter utgjør kvinner over halvparten av professorstillingene – Institutt for landskapsarkitektur og Institutt for folkehelse.

Spisse albuer

Hva gjorde at du nådde professornivået når det er så mange andre kvinner som faller fra?

– Vel, jeg har vel egentlig aldri tenkt så mye på at jeg er en av få kvinnelige professorer. Min karriereutvikling er først og fremst veldig lystbetont. Jeg er nysgjerrig av natur, og jeg har alltid satt pris på den akademiske friheten, sier Falleth.

– Men jeg har opplevd at akademia kan være et skarpt miljø med spisse albuer og sterke maktstrukturer. Da gjelder det å ikke være redd for å si ifra, støtte andre og selv søke støtte, sier hun.

Det å gå videre med ny giv selv om man selv har feilet er også en egenskap som er viktig for å holde koken, mener dekanen.

Lav status

En annen kvinne med lang fartstid i akademia er Ruth Haug, professor ved Institutt for internasjonale miljø- og utviklingsstudier (Noragric). Da hun begynte i 1976 på det som da het Norges landbrukshøyskole opplevde hun å bli stemplet som en skoleflink bykvinne som ikke hadde særlig mye på landbrukshøyskolen å gjøre.

– Jeg husker jeg ble overrasket over hvor dypt disse holdningene satt. Det bidro til at jeg ble mer bevisst på likestilling, sier Haug.

Opplevelsen bidro til at interessen for norsk landbruk ble mindre, mens interessen for utviklingsspørsmål derimot økte. Hun begynte snart å vise interesse for utviklingsspørsmål i stedet, og ble Noargrics første kvinnelige professor i 2002. Etter det skulle det gå 13 år før hun fikk en kvinnelig professorkollega på instituttet.

– For meg var det en naturlig karrierevei å bli professor og å gjøre det samme som mine mannlige kolleger. Jeg ville publisere og drive med alle typer forskingsaktiviteter, sier hun.

Vanskelig å motivere

Men i syvårsperioden som instituttleder opplevde Haug at det var krevende å få aksept for å ansette kvinner i faste akademiske stillinger.

– Det virket som om kvinnene måtte være eksepsjonelt flinke for å få innpass blant enkelte, mens menn i større grad i utgangspunktet ble sett på som kvalifiserte.

Når det gjelder opprykk til professor lønner det seg å prioritere publisering fremfor undervisning, veiledning, formidling, mellomlederroller og andre institusjonelle oppgaver sier Haug og legger til at kvinner kan ha tendens til å ta på seg mye undervisning og ta mer ansvar for institusjonsoppgaver.

– Men jeg klarte aldri helt å forstå hvorfor det var så vanskelig å øke antallet kvinnelige professorer, sier hun og legger til at tiltakene som NMBU har gjennomført ikke har hatt god nok effekt.

Rollemodeller

Hvorfor trenger vi flere kvinnelige professorer?

– I enhver sammenheng er det uheldig å være en minoritet. Det er nødvendig med en kritisk masse og at det finnes rolleforbilder. Det hadde ikke jeg da jeg begynte på Ås, sier Haug.

– Dessuten bidrar kvinner til å øke den generelle kompetansen. Vi går glipp av halve befolkningen dersom ikke kvinner er med, sier hun og legger til at mangfold i seg selv er bra..

Også Melissa Murphy, postdoktor ved Institutt for by- og regionplanlegging, mener erfaringsutveksling med kvinner med lengre erfaring er viktig for å motivere flere kvinner til å bli værende i akademia.

– Det har vært veldig nyttig for meg å høre om erfaringene til de som er litt eldre, sier hun.

Hun mener et mentorprogram hvor kvinnelige professorer med lang fartstid deler erfaringer og coacher de yngre kunne være et nyttig tiltak.

– Det er ganske lett for å miste selvtilliten som ung akademiker, så slike program kunne hjelpe – særlig fordi norske universiteter vanligvis ikke tilbyr veiledere etter doktorgradsnivå, sier hun. 

Positivt inntrykk

Til tross for det lave antallet kvinnelige professorer fikk Murphy et positivt inntrykk av situasjonen da hun kom til NMBU som doktorgradsstudent. Det er kvinner i lederstillinger ved fakultetet, og rektor er kvinne. Hun har også blitt støttet og oppmuntret til å fortsette som postdoktor.

– Fleksibiliteten knyttet til at det er mulig å jobbe på kveldene etter at barna har lagt seg, gjør akademia godt egnet for et familieliv, sier hun.

– Men samtidig er det krevende, for man kan ikke legge fra seg jobben etter klokka fire, det er alltid noe som skal jobbes mer med, og det kan være utfordrende for familielivet, sier hun.

Gjør ikke det situasjonen like krevende for både kvinner og menn?

– Til tross for at både far og mor skal ut i permisjon, har jeg fortsatt inntrykk at av kvinner føler at de har litt mer å balansere, sier Murphy.

– Det kan gå ut over å prioritere å reise på konferanser, for eksempel, noe som kan gå ut over nettverksbygging, og det er uheldig, legger hun til.

Valg av partner

Både Falleth og Haug trekker fram at valg av partner er viktig for å kunne gjøre den innsatsen som kreves for en professorstilling.

– Det må være likestilling i hjemmet for at hverdagen skal gå rundt. Dersom for mye av ansvaret faller på en av partnerne kan det virke begrensende, sier Falleth.

– Dette gjelder for både menn og kvinner, men jeg mener valg av partner er enda viktigere for kvinner, sier Haug.

Sakte, men sikkert?

Selv om det i dag fortsatt er få kvinnelige professorer på norske undervisnings- og forskningsinstitusjoner i forhold til menn, så er antallet på vei opp.

Fra 2013 til 2017 har andelen gått opp fra 22 til 28 prosent. På Noragric steg antallet kvinnelige professorer fra åtte prosent i 2016 til 19 prosent i 2017.

Artikkelen er også publiser på forskning.no

Published 8. mars 2018 - 12:24 - Updated 8. mars 2018 - 15:26