Hvor mange tonn mat er det forsvarlig å kaste for å hindre ett krefttilfelle?

  • Korn - hvete
    Foto
    Håkon Sparre

Vi må tørre å stille oss spørsmålet om det er så lurt å holde grensenivåene for arsen og stråling i mat så lave som overhodet mulig, skriver NMBU-stipendiat, Yevgeniya Tomkiv. 

Hvor mange tonn mat er det forsvarlig å kaste for å hindre ett krefttilfelle?

Kronikk først publisert på forskning.no 

For en stund siden leste jeg en artikkel om arsen i ris og drikkevann på forskning.no, der journalisten presenterte ulike synspunkter fra ulike forskere på hvor farlig det er.
Arsen er grunnstoff som finnes naturlig i jorden. Finnes det mye arsen i et landbruksområde blir mer av det tatt opp i maten. Ris, som er en stor del av kostholdet i mange verdens land, ser ut til å suge til seg en del arsen. Det vil si at det alltid kommer til være noe arsen i risen og det kan vi ikke gjøre noe med.

Noen av forskerne som er sitert i artikkelen mente at grensenivåer for arsen i mat er satt for høyt.

Hvilke prinsipper bruker vi for å håndtere forurenset mat – mat som inneholder noe vi ikke ønsker å ha der, naturlig eller ei?

Vi lever i en verden der befolkningen vokser med utrolig fart og der mangel på mat er et reelt problem mange steder. I den vestlige verden kjemper vi mot matsvinn, men hva slags holdninger kommer vi til å ha til litt forurenset mat? Det finnes en liten risiko i det å spise svakt forurenset mat, men enda farligere er det om folk ikke får i seg de riktige næringsstoffene.

Omringet av risikovarsler
En av teoriene i sosialvitenskap sier at vi lever i et risikosamfunn. Det betyr ikke at vi lever i en farligere verden, tvert imot. Det betyr at vi er mye mer bevisst på fremtiden og det å minske risikoen for alt av farer. Vi er også omringet av informasjon om risiko fra både det ene og det andre. Er rødvin helseskadelig eller helsebringende? Øker rødt kjøtt risikoen for kreft eller ikke?

Det er arsen i risen, kvikksølv i ferskvannsfisken, cesium i soppen og radon i boligene, og denne listen fortsetter i det uendelige. Vi endrer matvanene, unngår å kjøpe produkter med parabener, krever strengere regler og økt kontroll.

Føre var-prinsippet
Arsen er kreftfremkallende og kan sammenlignes med radioaktivitet. For både arsen og stråling er høye doser skadelige for mennesker. Når det gjelder lave doser, blir bildet mye mer komplisert.

For både kjemiske stoffer og stråling er det vanskelig å fastslå effekter ved lave doser, spesielt over lang tid. Flere grunnstoffer er livsnødvendige i små doser, og dødelige i høye.

Siden det er så stor usikkerhet rundt effekt, bruker vi føre var-prinsippet – vi skal være på den sikre siden. Et annet grunnleggende prinsipp i strålevern kalles ALARA (as low as reasonably achievable). Det prinsippet tilsier at vi skal holde dosene så lave som det lar seg gjøre, men uten at man tyr til drastiske tiltak dersom strålenivået allerede er lavt. Tiltak skal være «rimelige». Jeg har tidligere skrevet om at grenseverdier for mat ikke deler maten inn i «trygg» eller «farlig». Grensene blir satt veldig lavt, nettopp på grunn av føre var-prinsippet.

Du blir ikke syk av å spise noe som er forurenset litt over grenseverdi!

Atomulykker og mat
De historiske atomulykkene har vist oss hvordan store områder kan bli forurenset med radioaktive stoffer, både i ulykkelandet og i området langt fra ulykken. Her snakker jeg ikke om de områdene der forurensningsnivåene ligger så høyt at menneskene må evakueres og aldri får flytte tilbake. Jeg snakker om områder der doser til mennesker er veldig lave, men hvor forurensningen ligger i jorden og kan tas opp i planter og dyr over tid.

Det finnes mange måter for å håndtere forurenset mat på etter atomulykker. Vi kan la være å dyrke maten, bruke den som fôr eller kassere den. Den siste måten er forresten den mest vanlige, i hvert fall i begynnelsen. Hvor forurenset denne maten er, varierer veldig. Den kan inneholde radioaktivitet litt over grensenivået, men kan ikke slippes ut på markedet. Og forbrukerne kommer nok ikke til å kjøpe mat om det er de minste rykter om radioaktivitet i den.

Reinkjøtt etter Tsjernobyl
Etter Tsjernobyl-ulykken i 1986 ble mye av reinsdyrkjøttet i Norge forurenset med radioaktivitet. Det første året ble 545 tonn reinsdyr kassert fordi forurensning i kjøttet hadde kommet over grenseverdiene.  Et av tiltakene norske myndigheter gjennomførte var å øke grenseverdiene for radioaktivitet i reinkjøtt. Størstedelen av befolkningen spiste reinkjøtt så sjeldent at høyere grenseverdier ikke førte til at den årlige dosegrensen ble overskredet. Samene, som spiste mye rein, fikk kostholdsråd og mulighet til å kjøpe kjøtt med lavere radioaktivitet. I tillegg fikk de tilbud om undersøkelser av hvor mye radioaktivitet de hadde i kroppen – for å kunne kontrollere inntaket av forurenset mat. Samtidig jobbet forskere med å utvikle metoder som kunne brukes for å redusere forurensning i reinkjøttet.

Med dette tiltaket klarte myndighetene å unngå å kassere store mengder av reinkjøtt og samtidig gjøre det mulig å fortsette med reindrift i de forurensede områdene og beholde en viktig del av samisk kultur. Historien om reinkjøtt, radioaktivitet og den norske måten å håndtere det på, er lagt merke til hos våre kollegaer som jobber med strålevern i Europa. De bruker den ofte som eksempel på en bra løsning der flere samfunnsinteresser ble balansert.

Men ville samme type strategi funket nå, eller med andre matvarer?

Hvor mange tonn mat er det forsvarlig å kaste for å forhindre et statistisk mulig krefttilfelle? Vi må tørre å stille oss spørsmålet om det er så lurt å holde grensenivåene så lave som overhodet mulig, dersom resultatet er at store mengder mat kastes.

Published 20. April 2017 - 14:29 - Updated 21. April 2017 - 8:44