Skandinaviske bjørner er fanget i veinettet

Forskere fra NMBU har vist at bjørnebestander begrenses av veier. For å finne ut av dette har de brukt nye metoder for å kartlegge og beregne dyrenes bruk av landskapet.

Hindrer både store og små
Hvor enn praktiske veier er for mennesker, så er de barrierer for dyr. Klodens nettverk av veier er i dag så allestedsnærværende at det påvirker ikke bare individuelle dyr, men hele dyresamfunn. At veier hindrer små dyr, som gnagere, pinnsvin og amfibier kommer neppe som noen overraskelse, men at menneskers transportnettverk i stor grad også hindrer større, raskere og mer bevegelige arter som brunbjørn er muligens mer uventet.
– Dette er første gang man vi ser effekten av slike barrierer i nåtid, i dette tilfellet på bjørn, sier NMBU-forsker Richard Bischof, en av forfatterne.  
Hittil har slike effekter kun blitt dokumentert i etterkant. Tidligere forskning har dokumentert effekt av barrierer ved å vise at dyrebestander endrer seg genetisk over tid. Denne type forskning medfører imidlertid at forskerne må vente i flere generasjoner før de kan påpeke effekter av for eksempel veier. Bischofs nye metoder gjør at effektene kan påvises mye raskere.

Stor effekt av vei
Brunbjørnen er en av de rovdyrarter i verden med størst spredning og variasjon i leveområder. Til tross for bjørnens store evne til å vandre, representerer veiene en form for barriere. Forskernes fant at bjørnene er lite villige til å bevege seg over veier i sine hjemmeområder.
– Det er bemerkelsesverdig at vi fant såpass store effekter, kommenterer Bischof.

Pels og bæsj
I denne studien har forskerne brukt såkalte ‘ikke-forstyrrende’ metoder for å kartlegge bjørnene. Med ‘ikke-forstyrrende’ menes at i stedet for eksempelvis radiomerking har forskerne brukt DNA-prøver for å kartlegge dyrenes bruk av landskapet. DNAet har de fått fra avføring og hår som dyrene har etterlatt seg. Dataene fra DNA er hentet fra Rovbase, en skandinavisk rovdyrdatabase.  

Grensesprengende modeller
Utfordringen med metodene er at forskerne må beregne dyrenes bevegelser i terrenget ved hjelp av statistiske modeller. Utviklingen av disse modellene har vært en viktig del av prosjektet. Med utgangspunkt i kart basert på bjørnepels og -avføring, setter modellene forskerne i stand til å si noe om bjørnenes bevegelser i hele landskapet.
– Noe av det mest spennende med denne metoden er at vi får et glimt av dyrenes liv uten å være i fysisk kontakt med dem.

Flytter fokuset
Bischof mener denne type forskning representerer et naturlig tillegg til ordinær kartlegging og overvåking i viltforvaltning. Vanligvis blir slike studier utført på enkeltstrekninger og individuelle dyr
– Fordelen med våre metoder er at vi kan jobbe på et annet nivå enn tidligere.
De nye modellene og metodene gjør at forskerne kan si noe om effekten på bestander, og ikke bare individer. Effekten av veinettverk er også nytt.   
– I forskning og forvaltning utgjør det en vesensforskjell, kommenterer han.
– Det er stor forskjell på å dokumentere noe som gjelder for en hel bestand, i motsetning til et enkelt individ.