NMBU-professor Øystein Aas sier situasjonen for atlantisk villaks er katastrofal. Regjeringen arbeider for tiden med en ny stortingsmelding om villaks. Aas mener handling er viktigere enn papirarbeid og peker på lukkede oppdrettsanlegg og sikring av mer genmateriale som noen av de viktigste tiltakene.
Bestandene av atlantisk villaks har lenge vært under press i store deler av verden. Også situasjonen for den norske laksen er alvorlig. Nylig skrev Dagens Næringsliv om at bestanden i Norges viktigste lakseelver Orkla og Gaula på kort tid har falt dramatisk. Aas mener Norge må ta ansvar for å sette inn umiddelbare krisetiltak. Vi stilte Aas fem kjappe spørsmål om situasjonen og løsningene.
– Hvor alvorlig er situasjonen generelt for den atlantiske villaksen?
– Den er svært alvorlig, jeg vil si på grensen til katastrofal. Bestandene har over lang tid vært svekket i artens sørlige utbredelsesområder som i nordre deler av USA, i sørlige delen av atlantisk Canada, på det europeiske fastlandet og på de britiske øyer. For få år siden produserte de fleste bestandene i Norge store høstbare overskudd. Men det siste tiåret har vi sett at en rekke viktige bestander har kollapset. Laksen i noen av verdens mest kjente lakseelver som Tana, Vosso, Rauma og Lærdal er svært svekket, på grensen til å forsvinne. Nå sist har vi fått dramatiske sykdomsutbrudd i Orkla og Gaula, og de er nesten tomme for gytefisk, mens de hadde store fangster så sent som i 2022.
– Hva er de viktigste årsakene til at villaksen sliter?
– Her er forskningen entydig. De siste tiårene har påvirkning fra oppdrett gjennom spredning av lakselus som dreper utvandrende lakseunger og genetisk påvirkning vært de to største faktorene – sammen med klimaendringer. Historisk sett har vannkraftutbygging, forsuring og lakseparasitten Gyrodactylus salaris vært viktige faktorer. Men påvirkningen derfra er stabil, og omfattende tiltaksarbeid som kalking og kjemisk behandling mot parasitten har fjernet truslene. Samtidig dukker nye problemer opp – nå sist altså fiskesykdommer i Trøndelag.
– Gjør Norge nok for å ta vare på villaksen?
– Etter mitt syn: Nei. Laksen er en ansvarsart for Norge. Det betyr arten at har en vesentlig andel av sin naturlige utbredelse eller genetiske særtrekk i Norge. Villaksen har også gitt stor økonomisk verdiskaping i mange lokalsamfunn. Vi trenger handling mer enn ytterligere papirarbeid.
– Hva vet vi i dag om problemene som vi ikke visste for ti år siden?
– Vi visste mye av det vi vet i dag også for ti år siden, men beslutningsfatterne nøler med å sette i verk tiltakene som kan virke. Dessverre mangler vi fortsatt kunnskap om hvilke mekanismer som gjennom klimaendringene påvirker laksens liv i havet.
Vi trenger handlling mer enn ytterligere papirarbeid.
Professor i naturforvaltning Øystein Aas.
– Hva må vi gjøre de neste fem årene dersom villaksen fortsatt skal være en del av norsk natur?
– De store trusselfaktorene er kjent. Relevante løsninger, som for eksempel lukkede oppdrettsanlegg, må implementeres snarest. Dette vil både stoppe spredning av lakselus og rømt oppdrettslaks, sikre bedre dyrevelferd samt ta vare på verdifulle bioressurser. Mange regulerte vassdrag mangler bestemmelser som kan bedre laksens leveområder, for eksempel minstevannføring. Det bør gjennomføres snarest. Habitatrestaurering og mer miljøvennlig kraftproduksjon bidra i en rekke vassdrag. Samtidig er situasjonen noen steder så dramatisk at innsamling av ytterligere materiale til genbank og styrket overvåkning av de mest verdifulle laksebestandene, må settes i verk omgående.
Stortingsmeldinga skal etter planen legges fram for stortinget i løpet av sesjonen 2027–28.
