Ny rapport viser at kommunene trenger bedre nasjonal veiledning og støtte for å vurdere helsekonsekvenser.
I Norge finnes det to utredningssystemer som omhandler konsekvenser for folkehelse, nemlig plan- og bygningslovens bestemmelser om konsekvensutredninger og folkehelselovens bestemmelse om adgangen til å pålegge helsekonsekvensutredning. I rapporten er det disse to utredningssystemene som analyseres.
Hensikten med rapporten er å frembringe ny kunnskap om regelverk, eksisterende metodikk og gjeldende praksis knyttet til utredninger av konsekvenser for folkehelse i plan- og beslutningsprosesser.
Rapporten legger et viktig grunnlag for å sikre bedre veiledning til aktørene som skal kartlegge og vurdere hvilke konsekvenser arealbruksendringer kan ha for folkehelsen. I tillegg bidrar rapporten til at Helsedirektoratet kan videreutvikle sin rolle slik at de kan gi kompetansestøtte og tilrettelegge for at slike utredninger kan styrke kunnskapsgrunnlaget i offentlige beslutningsprosesser.
Arbeidet bygger på juridiske analyser, systematiske litteratursøk, arbeidsverksteder, fokusgruppeintervjuer og gjennomgang av kommunale plandokumenter. Den gir dermed et helhetlig bilde av dagens situasjon.
Tre tiltak anbefales for å styrke folkehelseperspektivet i plan- og beslutningsprosesser:
- Bedre veiledning om folkehelse i planprosesser.
Det bør utvikles en egen veiledning for vurdering av folkehelse, integrert i eksisterende veiledere for konsekvensutredninger. - Egen veileder for helsekonsekvensutredninger etter folkehelseloven.
Veilederen bør tydeliggjøre når og hvordan § 11 skal brukes, og publiseres på Helsedirektoratets nettsider. - En nasjonal informasjonsplattform om folkehelse i planlegging.
Plattformen bør gi samlet, oppdatert og lett tilgjengelig kunnskap om vurdering av helsekonsekvenser, administrert av Helsedirektoratet.
Få føringer og mangelfull veiledning gir usikkerhet i kommunene
Både plan- og bygningsloven og konsekvensutredningsforskriften krever at folkehelse skal inngå som tema i utredninger. Dette viser at hensynet til folkehelse i utgangspunktet har god forankring i både loven og forskriften.
Samtidig gir regelverket få føringer og det stilles ingen krav med hensyn til hvilke helsemessige forhold som skal vurderes i en konsekvensutredning. Dertil finnes det lite og utilfredsstillende veiledning til hvordan utredninger av konsekvenser for folkehelse skal gjøre i praksis.
– Dette fører til at kommunene ofte fokuserer på de enklest målbare faktorene, som støy og luftforurensning, og at mer komplekse faktorer som sosial ulikhet i helse ikke blir utredet, sier Emma C. A. Nordbø, folkehelseforsker ved NMBU og medforfatter av rapporten.
Resultatet er at det treffes beslutninger om arealbruk med manglende eller mangelfull kunnskap om folkehelsekonsekvenser.
En annen konsekvens av manglende krav og føringer er at konsekvenser for folkehelse i mange tilfeller utredes for sent i planprosesser.
- Ofte vurderes kun konsekvenser for folkehelse i reguleringsplaner mens overordnete planer, slik som kommuneplanens samfunns- og arealdel, ikke utredes. Når helse ikke vurderes tidlig, svekkes kunnskapens innflytelse på de overordnede beslutningene som styrer senere planlegging, sier Camilla Ihlebæk, professor og leder ved Institutt for folkehelsevitenskap ved NMBU.
Uklarhet om folkehelseloven § 11
Det er stor usikkerhet i kommunene om når det er aktuelt å stille krav om helsekonsekvensutredning etter folkehelseloven § 11, og hva slike utredninger skal inneholde. Mange mangler det rapporten omtaler som «bestillerkompetanse», noe som gjør at virkemiddelet brukes lite og uensartet.
Eksisterende metodikk brukes lite og usystematisk
Det finnes et bredt internasjonalt og nasjonalt repertoar av metoder, verktøy og sjekklister for vurdering av helsekonsekvenser. Likevel brukes de lite, og mange aktører utvikler egne løsninger. Eksisterende veiledere oppleves som for omfattende, mens sjekklister anses som for generelle.
– Det er et stort behov for tydeligere nasjonal veiledning og bedre støtte til kommunene. For å sikre helsefremmende lokalsamfunn må folkehelse få samme tyngde som andre hensyn i planleggingen, sier Ihlebæk.
Rapporten er utarbeidet av Holth & Winge og Institutt for folkehelsevitenskap ved NMBU, på oppdrag fra Helsedirektoratet.