Flere kornsiloer og mindre silotenkning. På lanseringen av Totalberedskap ble det understreket at samhold, kunnskap og bredde må til for å styrke Norges evne til å møte nye kriser.
– Ressursene må finne hverandre, og vi må gjenreise evnen til langsiktig planlegging, understreket Per Martin Norheim Martinsen, dekan ved Fakultet for landskap og samfunn ved NMBU. Han pekte på behovet for å bryte ned siloer og styrke samordningen på tvers av nivåer og fagfelt.
Han er redaktør for boken Totalberedskap, et stort tverrfaglig prosjekt.
Boken samler 27 bidragsytere fra fagområder som jus, økonomi, psykologi, teknologi og arealplanlegging, og viser hvordan beredskap i dag spenner fra ekstremvær og digital sårbarhet til infrastruktur, og samfunnsplanlegging. 7 av 17 kapitler er skrevet av NMBU-forskere.
Ambisjonen er å peke på behovet for å «tenke bredt, dypt og langt» i møte med et stadig mer komplekst trusselbilde.
Norheim Martinsen beskriver dette som et nødvendig skifte fra totalforsvar til totalberedskap, der sivilsamfunn, næringsliv, kommuner og akademia må spille tettere sammen.
Kunnskap som beredskap
NMBUs rektor Solve Sæbø ga et faglig perspektiv på hvorfor beredskap krever at vi nettopp tenker lenger, dypere og bredere.
I en verden som blir stadig mer kompleks og uforutsigbar, må også beredskapsarbeidet utvikles. Han viste til at innovasjons og entreprenørskapsforskning gir innsikt i hvordan man handler under usikkerhet:
– I en ikke predikerbar og delvis ukontrollerbar verden må vi lære å prøve oss fram, være agile og tilpasse oss. Men når vi faktisk kan påvirke utviklingen, handler det om transformasjon ved å bygge den fremtiden vi trenger, steg for steg, sa Sæbø.
Han minnet om at slike transformasjoner lenge har vært en del av samfunnsutviklingen, fra jordbrukets fremvekst til etableringen av Landbrukshøyskolen på Ås i 1859 og Veterinærhøyskolen i 1935, som begge ble etablert for å styrke Norges matberedskap.
Universitetene inngår derfor i en form for kunnskapsberedskap, gjennom utdanning, forskning og formidling som gjør samfunnet i stand til å møte nye typer risiko.
Både Sæbø og hans kollega Christen Krogh (OsloMet) pekte på at kunnskapssektoren har fått for liten plass i beredskapsdiskusjonen.
Krogh fremhevet for eksempel at universitetene spiller en helt avgjørende rolle for at vi skal kunne forstå og kontrollere teknologien. Uten denne kunnskapen er vi sårbare.
Verdens lengste friminutt
Professor Kåre Hagen (OsloMet) minnet om hvor viktig det er å gjenreise det langsiktige perspektivet og nødvendigheten av god planleggingskompetanse.
Her har universitetene en viktig rolle. Han beskrev slutten av 1990 tallet og årene som fulgte som «verdens lengste friminutt», da viktige beredskapskapasiteter ble bygget ned i Norge.
Hagen viste til at Finland på den annen side har oppretthold de samme reglene for tilfluktsrom siden vinterkrigen.
Noe av det som ble bygget ned under dette friminuttet var for eksempel kornlagre. Professor Ruth Haug (NMBU) trakk frem den matdimensjonen i beredskapen og understreket at Norges lave selvforsyningsgrad gjør landet særlig sårbart ved importsvikt.
Å opprettholde og styrke norsk matproduksjon bør derfor tillegges større vekt framover, men de siste tallene viser at avstanden til målet om 50 prosent selvforsyningsgrad har økt.
Les mer om kapittelet om matsikkerhet Haug var én av to forskere som skrev her.
Samhold, bredde og prioritering
Også de mer praktiske perspektivene ble løftet frem i panelsamtale mellom Forsvarssjef Eirik Kristoffersen, avdelingsdirektør Elisabeth Longva i Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB), statsforvalter i Rogaland Bent Høie og ordfører i Alvdal Mona Murud.
Kristoffersen pekte særlig på at sterkt samhold, både nasjonalt og alliert, er en viktig del av avskrekkingen.
I samtalen ble det også fremhevet kommunenes ansvar for kritiske leveranser og behovet for regional koordinering gjennom Statsforvalteren, blir stadig viktigere.
Flere advarte likevel mot å forstå «bredde» som «alt samtidig».
Kompleksiteten gjør at beredskapsarbeidet må favne mange perspektiver, men skal totalberedskapen være reell og virkningsfull, må det også gjøres tydelige prioriteringer.