Tidligere denne våren hadde jeg muligheten til å tilbringe tid ved Mittuniversitetet i Östersund som en del av min pågående doktorgradsforskning innenfor VIMAS Marie Curie-nettverket, og som første av to forskningsopphold (secondment). Formålet med besøket var tydelig: å styrke samarbeidet på tvers av Norden gjennom vårt Marie Curie-prosjekt, fremme intellektuell utveksling mellom institusjoner, og få verdifulle tilbakemeldinger på mitt eget arbeid innen besøksmonitorering og forvaltning. Samtidig fikk jeg utforske både landskapene og metodene som former dette fagfeltet i Sverige på nært hold.
Det å tilbringe tid i Sverige, hvor min medveileder Sandra Wall-Reinius holder til, hvor min arbeidspakkeleder Peter Fredman er basert, og hvor to medlemmer av VIMAS-konsortiet også arbeider, ga meg et perfekt skifte i det akademiske miljøet. Dette stimulerte nye perspektiver på utviklingen av prosjektet mitt, spesielt med tanke på den nåværende forskningsfasen jeg jobber med.
Min tid i Östersund var ikke bare faglig berikende, men også personlig og profesjonelt transformerende. Som en kanadisk forsker basert ved Universitetet på Island, var dette min første mulighet til å jobbe direkte med ETOUR-forskningsgruppen — en sentral aktør innen europeisk turismeforskning.
Som en del av et svært dynamisk og internasjonalt fakultet fikk jeg anledning til å møte et bredt spekter av forskere, som spesialiserer seg innen et mangfoldig «tropisk landskap» av forskningsområder. Gjennom samarbeid, planlegging og diskusjoner fikk jeg reflektere over mitt prosjekt, dets nåværende fase og fremtidige utvikling.
Denne opplevelsen hjalp meg med å sette arbeidet mitt innen borgerforskning i en bredere nordisk sammenheng. Det ga meg en unik innsikt i hvordan samarbeidsorientert og tverrfaglig forskning på besøksmonitorering og forvaltning gjennomføres i Sverige.
En av de sentrale delene av besøket var å holde et seminar for forskere tilknyttet ETOUR og VIMAS. Jeg presenterte grunnlaget for min pågående doktorgradsforskning, som fokuserer på å utvikle et verdibasert rammeverk for borgerforskning innen besøksmonitorering og forvaltning. Dette rammeverket er forankret i lokale prioriteringer, samskaping og effektiv/korrekt bruk av borgerforskning.
Seminaret utløste verdifull tilbakemelding, diskusjoner og gjennomtenkte spørsmål, særlig rundt overførbarheten av min islandske casestudie til andre nordiske kontekster, fokuset på smartere monitoreringsteknikker og hvordan disse vil bli brukt, samt evaluative innspill på rammeverket jeg forsøker å utvikle. Det var svært opplysende å få innspill fra forskere som er dypt forankret i Sveriges friluftsliv- og turismelandskap, spesielt med tanke på de metodiske aspektene og gjennomførbarheten av tilnærmingen min. Dette var en uvurderlig erfaring for meg som en relativt ny forsker.
Seminaret ga meg også muligheten til å reflektere over prosjektet mitt i et større perspektiv, samtidig som jeg kunne gjøre ETOUR-medlemmene kjent med arbeidet mitt. Dette åpnet også muligheten for å bidra til pågående prosjekter som inkluderer elementer av borgerforskning.
Utenfor seminarrommet var et av høydepunktene muligheten til å delta på to feltutflukter, som var utformet for å demonstrere praktisk besøksmonitorering og forvaltning i aksjon, samtidig som jeg fikk oppleve friluftsliv på stiene som mine PhD-kollegaer i VIMAS-konsortiet er godt kjent med.
Den første turen gikk til Edsåsdalen — en fjellandsby og skidestinasjon i Åre kommune, kjent for sine naturskjønne stier og utviklende strategier for bærekraftig turisme og naturtilgang. Turen fant sted i de siste ukene av vårskisesongen i påsken, en av de travleste tidene på året.
Dette området tilbyr helårsturisme, og er i tillegg til vinteraktiviteter en svært populær sommerdestinasjon for fiske, sykling og fotturer. Stedet markedsfører seg i økende grad som en helårsdestinasjon for turisme, og kombinasjonen av sesongene gjør det til et interessant case for besøksmonitorering og naturforvaltning.
Sammen med VIMAS-medlemmer som Elena Pibernik og Coen van Bendegom, samt noen fra ETOUR-staben, utforsket vi det rekreasjonelle infrastrukturen gjennom skiturer og uformelle gruppediskusjoner. Vi hadde også samtaler med lokale skihytter og utleiefirmaer om besøkslandskapet i regionen.
Disse delte utendørs opplevelsene ga liv til de teoretiske diskusjonene vi hadde hatt tidligere, og hjalp oss med å forankre ideene våre i Sveriges fysiske og kulturelle terreng. Det å være til stede i selve friluftslivet ga oss en bedre forståelse av hvordan ting faktisk blir bygget opp og tilrettelagt innenfor de større turismesfærene i denne regionen.
Den andre utflukten tok oss til Tysjöarna fuglereservat, et vernet våtmarksområde, naturreservat og Ramsar-område av stor betydning, like utenfor byen. Dette er et 424,0 hektar stort område som er avgjørende for vannfugler og trekkfugler i regionen, og som fremviser naturlig forekommende kalksjøer og kalkslamfelt (Rsis Ramsar, 2016).
Fra et besøksmonitoreringsperspektiv var dette stedet spesielt fascinerende, da det kombinerer urban tilgjengelighet med sensitiv økologisk forvaltning, i umiddelbar nærhet til byen. Reservatet har et nettverk av tilgjengelige stier som er utformet med inkludering i tankene – et sjeldent eksempel på hvordan tilgjengelighet er integrert i miljøforvaltning fra grunnen av.
Her fikk vi se på nært hold hvordan fuglemonitorering og rekreasjonsplanlegging møtes, og hvordan besøksdata brukes til å utforme stier, håndtere besøksbelastning og beskytte biologisk mangfold. Besøket fremhevet hvor dypt ideer om sosial bærekraft og miljørettferdighet er forankret i utformingen av svenske offentlige rekreasjonsområder, noe som har direkte relevans for mitt eget arbeid med inkluderende borgerforskning.
Denne utflukten ble også gjennomført sammen med medlemmer av VIMAS-konsortiet, noe som ga tid til åpen dialog, samarbeidende refleksjon og verdifull utveksling av ekspertkunnskap.
I løpet av uken fikk jeg også muligheten til å sette meg ned med forskere fra ETOUR og Mittuniversitetet for å utveksle erfaringer om hvordan ulike institusjoner strukturerer sine prosjekter, håndterer forskningsformidling og fremmer samarbeid på tvers av institusjoner. Møtene med Daniel Laven, Peter Fredman og Robert Pettersson var spesielt interessante, da de ikke bare ga perspektiver på mitt eget prosjekt, men også en dypere forståelse av hvordan ting fungerer ved MIUN, både i pågående prosjekter og tidligere arbeid de har vært involvert i gjennom sine karrierer.
Disse innblikkene "bak kulissene" var like verdifulle som feltarbeidet — særlig når det gjaldt å forstå de ulike institusjonelle kulturene og forventningene innen VIMAS-nettverket, og hvordan andre institusjoner fungerer sammenlignet med mitt nåværende vertsuniversitet.
Det mest slående ved min opplevelse var balansen mellom det faglig utfordrende arbeidet og kulturen for samarbeid, refleksjon og sosialt samspill som preget hvert møte. Sveriges modell for å involvere gjester – spesielt når det gjelder tilgang, samskaping, styring med flere interessenter og bærekraft – er noe jeg håper å integrere mer eksplisitt i mitt eget arbeid fremover. Diskusjonene jeg deltok i gjennom hele prosessen vil utvilsomt påvirke de fremtidige fasene av utviklingen av mitt evalueringsrammeverk for borgerforskning.
Denne turen oppsummerte essensen av VIMAS-programmets mål: å bygge samarbeid mellom nasjoner og institusjoner, fremme utveksling av innovative ideer, og forankre abstrakt teori i empirisk virkelighet gjennom delte erfaringer. Da jeg forlot Östersund, følte jeg meg oppfrisket, inspirert og enda mer motivert i min doktorgradsreise sammen med mine VIMAS-kolleger.
