Kan jordbruket fø verden?

Av Janne Karin Brodin

Hveteåker
HveteåkerFoto: Janne Karin Brodin

Vi trenger en global politikk som legger til rette for at alle land kan utnytte sine naturgitte forutsetninger.

Men for å kunne ha en kunnskapsbasert debatt om hvordan vi skal klare å i fjerne sult i det globale sør, samtidig som klimaavtrykkene reduseres må vi ha en bedre og mer helhetlig forståelse av jordbruket og dets rolle i samfunnet

Christian Anton Smedshaug

Utsagnet over er utgangpunktet for tredje og nylig oppdatert utgave av Christian Anton Smedshaug sin bok med tittelen «Kan jordbruket fø verden?».

Chr. Anton Smedshaug

Smedshaug er daglig leder i AgriAnalyse og førsteamanuensis ved NMBU.

I tillegg til at boken brukes i undervisningen ved NMBU er den skrevet som et bidrag til deg som ønsker en bredere forståelse av jordbruket og dets globale utfordringer.

Smedshaug forteller følgende om essensen i utfordringene boken drar opp:

Den pågående krigen mellom Ukraina og Russland illustrerer den mangesidige utfordringen det er å fø verden, og hvor viktig både agronomi og politikk er for å sikre global matforsyning. Krigen setter på spissen hvor avhengig verden er av eksportoverskudd av blant annet ukrainsk – i økende grad også russisk – hvete, og hvordan politisk ustabilitet påvirker forsyningene. Akkurat nå har prisene igjen falt grunnet gode avlinger, men usikkerheten framover er økende.

Ifølge FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) består 45 prosent av det daglige kaloriinntaket på verdensbasis av korn, mens 17 prosent består av animalske produkter. Resten er sukker, planteoljer, grønnsaker og annet. Hvis kornproduksjon ikke øker tilstrekkelig framover, vil vi ha et problem med å fø verden.

Likevel, fra årtusenskiftet til i år har global produksjon av korn steget fra 1800 til 2800 millioner tonn. Det er om lag to prosent i året. Dersom vi tenker oss at klimaendringer vil gi redusert avlingsnivå på drøyt halvparten av arealene, så kan det være rimelig å kutte veksten med 0,6 prosent årlig, relativt til to prosent historisk avkastning. Da ender vi på om lag 1,4 prosent årlig vekst, stort sett bare som følge av produktivitetsframgang på eksisterende areal. Det sparer mye skog. En slik økning vil gi over 4000 millioner tonn korn i 2050, altså en videre vekst på rundt 45 prosent fra dagens nivå.

Dette er mer enn nok til å kompensere for befolkningsveksten på 22 prosent mot 2050, som utgjør 9,6 milliarder mennesker. Men verden har stadig en skjev fordeling av produksjon og kjøpekraft. FAO har nylig anslått at mellom 700 og 820 millioner mennesker lider under mangel på mat. Den høyeste andelen finner vi i Afrika, der 20 prosent av befolkningen (278 millioner) sulter. Nå vil folketallet trolig doble seg i Afrika mot 2050. De importerer rundt en tredel av matvarene i dag. Legger man til bedre kosthold med høyere animalsk andel, er matvarebehovet i Afrika i 2050 trolig tre ganger høyere enn dagens produksjon.

Det er behov for økt jordbruksbistand og bedre politikk for å tette «avlingsgapet» mellom nord og sør. Å heve avlingsnivået to til tre ganger i sør, med vekt på Afrika, er den raskeste veien til både bedre økonomisk utvikling og økt matsikkerhet. I mange land dyrkes mais og hvete med 200–300 kilo per mål, men potensialet er langt høyere. En to-tredobling til 400–600 kilo på målet vil gjøre underverker. Med det lave utgangspunktet i Afrika er det mulig, men ikke enkelt.

Veier trengs for å få fram såkorn, mineralgjødsel og kalk. Der det er mulig, er det også fordelaktig å legge til rette for vanning – som kan gi flere avlinger årlig. Da trengs det bedre rådgivning. Det kan vi gi gjennom utvikling av modellbønder som kan tjene som eksempler, og ved å starte en utviklingsprosess i de beste områdene. Videre må tilgang til godt tilpassede frø og mineralgjødsel økes. Mye kan også gjøres med agroøkologiske metoder, men utfordringen i mange land i sør er blant annet mangel på husdyrgjødsel. Det vil si at plante- og dyreproduksjonen ikke er integrert. Tilstrekkelig med næringsstoffer i form av nitrogen, kalium og fosfat må også til.

I hovedsak må dette løses av det enkelte land. Uten nasjonal løfteevne og vilje er det lite bistand kan gjøre, men når det er vilje og evne, vil internasjonale bidrag hjelpe.

Jo flere land som har lagerordninger nasjonalt, jo mindre sårbart blir verdensmarkedet, og jo mindre stiger prisene ved knapphet. Derfor bør det legges til rette for lagerløsninger i sør, både i enkeltland, men også regionalt gjennom Verdens matvareprogram, slik at maten er raskt tilgjengelig i kriseområdene når det trengs. Videre vil kornlager i land som Norge også bidra til å avhjelpe verdensmarkedet i en kritisk situasjon. Lager i land med høy kjøpekraft i nord bidrar indirekte til bedre mattilgang i sør, fordi det øker den globale bufferevnen.

Vi trenger en global politikk som legger til rette for at alle land kan utnytte sine naturgitte forutsetninger. Vi trenger større lagerkapasitet og en vilje til å bruke tilstrekkelige ressurser for å sikre gode matsystemer i de ulike landene.

Da må bondens situasjon i sør og nord forstås og arbeidet verdsettes, slik at den enkelte bonde velger å investere og optimalisere sin produksjon i spennet mellom klimaendringer, skjev maktfordeling i verdikjeden, geopolitisk uro og dyrtid. Da vil vi ha nok mat også i 2050.

Publisert - Oppdatert

Del på