Eg hogg ned den store apalen utfor glaset, skreiv Olav
H. Hauge i 1971. Det var mange grunner til det.
Han skygde for utsyn, det var eitt, det vart skumt i
stova um sumaren, dessuten vilde ikkje Gartnarhallen
ha Flaskeeple lenger.
I forrige uke fikk vi høre at Bama ikke vil ha eplesorten
Åkerø lenger. To nye sorter fra Nederland som Bama
har merkevareregistrert skal fases inn på bekostning
av Åkerø og flere andre gamle sorter. Bama er grossist
for 90 prosent av det samvirkebedriften Gartnerhallen
selger i dag og to av de tre dominerende kjedene i
dagligvaremarkedet, NorgesGruppen og Rema er eiere.
For eplebøndene i Gartnerhallen er det ikke noe valg, de
må legge om og i tillegg må de betale lisens til Bama
for hvert tre av de nye sortene.
Maktkonsentrasjon og mindre mangfold i
matsystemet er en internasjonal trend og gjelder langt
fra bare epler. Verden rundt spiser folk stadig likere
mat. Den kommersielle forsyningen av sorter og
såkorn er i mange land konsentrert til noen få
multinasjonale selskap. Også i norsk husdyrproduksjon
er det slående eksempler på flaskehalser oppstrøms i
matkjeden. Ett selskap, Aviagen, forsyner for eksempel
det aller meste av kyllinggenetikken som er til salgs i
norske butikker. Ross eller Hubbard? Samme selskap
eier begge. Du må ha høns i hagen om du vil ha noe
annet.
Mange flere av oss har et forhold til eplesorter. Kanskje
fordi mange har et krokete epletre i hagen med frukt
som smaker vilt mye bedre enn de smakløse Golden
Delicious eplene? Eller folk husker det gamle treet hos
bestefar. Hvordan kan Bama si at forbrukerne
etterspør de pregløse grønne og røde eplene når det
knapt er mulig å finne andre sorter i butikken? Nei, vi vil
ha Åkerø, Gravenstein og Prins, og til og med Filippa og
Flaskeeple. Vi vil ha den «krydda» smaken og mange
andre.
Artikkelen ble først publisert i Klassekampen 2. September.