Dyrepleieryrket – fra klinikkassistent til eget fagfelt

Av Camilla Wiik Gjerdrum

Zafira har epilepsi og får behandling på Dyresykehuset – smådyr, her sammen med dyrepleier Silje Eriksmoen.
Zafira har epilepsi og får behandling på Dyresykehuset – smådyr, her sammen med dyrepleier Silje Eriksmoen. Foto: Camilla Wiik Gjerdrum

På kort tid har dyrepleier­yrket gått fra å være «bare» assistent for ­veterinærer, til egen ­utdannelse med bachelorgrad og muligheter for mastergrad og ­spesialisering.

– Dyrepleie kan sammenlignes med sykepleie innen humanmedisin, og er et ­krevende yrke. At dyrepleier­utdannelsen­­ gir en bachelor­grad, vil kunne gi yrket høyere ­status og ­flere videreutdannings­muligheter inkludert master­grad. Det betyr mye for ­profesjonen, sier Anne Torgersen, seksjonsleder ved ­Studie- og forskning ved Veterinær­høgskolen.

NVH jobbet for å utvikle utdannelsen

Dyrepleieutdannelsen har vært 27 år ved ­Veterinærhøgskolen. Det startet med at ­interesseorganisasjonen Norsk veterinær­assistentforening ble opprettet i 1991. De ønsket en utdanning innen dyrepleie og fikk støtte fra instituttledelsen ved NVH. I 1994 ble det første kullet tatt opp til et ett­årig ­studie. Opptakskrav var minst ett års ­praksis.­­

Da Dyrehelsepersonelloven ble ­revidert i 2001, åpnet det seg en mulighet for en egen autorisasjon for dyrepleiere, og yrket fikk beskyttet tittel i 2002. I 2003 ble ­studiet­ ­utvidet til å bli toårig, og i 2015 kunne de ­første­ studentene begynne på et treårig ­bachelorstudie i dyrepleie.

– Vi jobbet hardt med å utvikle ­studiet til å bli bachelorgrad fra jeg ble ­ansatt i 2004, forteller Anne Torgersen.

Den første bachelorgraden i Norge

Siden studiet var nytt, var det mye ­informasjon som måtte hentes inn. Men i juni 2017 mottok de første 17 ­studentene­ i Norge sin bachelorgrad i dyrepleie ved NMBU ­Veterinærhøgskolen etter å ha fullført et påbygningsår etter tidligere toårig ut­dannelse. Flere av dem som mottok bachelor­grad, var Veterinærhøgskolens egne dyrepleiere.

Lotte Marie Poulson har vært på Veterinærhøgskolen siden 2004. – Jeg trives godt og er glad for å få lov til å jobbe med indremedisin, akutt- og intensivmedisin. Her er hun sammen med hunden Eevee.
Lotte Marie Poulson har vært på Veterinærhøgskolen siden 2004. – Jeg trives godt og er glad for å få lov til å jobbe med indremedisin, akutt- og intensivmedisin. Her er hun sammen med hunden Eevee. Foto: Camilla Wiik Gjerdrum

Umulig å drive uten dyrepleiere

Torgersen forteller at for å drive god ­pasientbehandling innen veterinær­medisin, er dyrepleierne uvurderlige. Ved å ha ut­dannet­ dyre­helsepersonale som har kunnskap om dyrets helsetilstand, pleiebehov, ­ernæringsbehov, smerte­håndtering og mye mer, vil ­veterinær og dyrepleier ­utfylle hverandre til det ­beste for pasienten.

– Slik veterinærmedisin har ­utviklet seg ­innen smådyr- og hestemedisin, samt samfunns­kravene til en smådyrklinikk eller et dyrehospital, er det tilnærmet umulig å ­drive optimalt uten dyrepleiere, sier hun.

Kravene til opptak er blitt høyere

Gjennom årene har søkerne til dyrepleie­utdannelsen endret seg i tråd med ­utviklingen­ av opptakskrav til studiet. Etter innføring av realfagskrav er søkergruppen blitt mer hel­hetlig. Det kan også virke som om de som nå søker har en tydelig ­forståelse­ for det studiet de har søkt på, og hva yrket innebærer. Dette var ikke like fremtredende tidligere når det var et toårig studie.

Her tar dyrepleier ved Dyresykehuset – hest, Erika Wikenstedt, blodprøve av en pasient.
Her tar dyrepleier ved Dyresykehuset – hest, Erika Wikenstedt, blodprøve av en pasient. Foto: Camilla Wiik Gjerdrum

Knytter tette bånd til dyrene

Pasientbehandling på Veterinærhøg­skolen har utviklet seg i tråd med samfunnet for øvrig, og dyreiere har høyere krav til behand­lingen vi tilbyr.

– Vi er eksperter på å lese og håndtere­ dyrene som er pasienter hos oss. Vi ­knytter­ de sterkeste båndene til dem, og ser ­endringer i helsetilstanden raskt fordi vi er så tett på, forteller dyrepleier ved Dyresykehuset – hest, Erika Wikenstedt.

Hun trekker også frem betydningen av utdannelsen for yrkets forhøyede status.

– Som dyrepleier på Dyresykehuset gjør vi det meste. Vi tar blodprøver, røntgen, ­assisterer ved anestesi og kirurgi, steriliserer utstyr, overvåker pasienter og skifter band­asjer for å nevne noe. Yrket er svært variert, sier Wikenstedt.

 

Fakta

Lyst til å bli dyrepleier? Les mer om dyrepleierutdanningen ved NMBU Veterinærhøgskolen.

Publisert - Oppdatert

Del på