I løpet av de siste månedene har PhD-studentene i VIMAS delt innsikt og erfaringer knyttet til sommerskoler, konferanser, datainnsamling og forskningsopphold på denne bloggen. I dette innlegget vil jeg zoome inn på noe som ligger til grunn for alle disse aktivitetene: betydningen av å bygge nettverk i løpet av en PhD-tiden.
Alle som enten har forsøkt, eller fullført, en PhD vet at det til tider er utfordrende, noen ganger tilsynelatende umulig, men alltid hardt arbeid. Samtidig kan det være et privilegium å kunne dykke dypt inn i et tema over flere år for å bli ekspert på et felt som fascinerer deg. I løpet av denne tiden er det avgjørende å bygge kontakter med andre forskere, universiteter, forskningsinstitusjoner og organisasjoner som direkte eller indirekte kan dra nytte av arbeidet ditt, og du av deres.
Jeg har vært heldig og fått knyttet mange verdifulle kontakter gjennom PhD-reisen min så langt, først og fremst takket være VIMAS-prosjektet. I dette innlegget vil jeg dele noen av mine erfaringer og refleksjoner rundt det å bygge nettverk, og hvordan denne prosessen har hjulpet meg å vokse som PhD-student og forsker.
VIMAS: Et utgangspunkt for samarbeid
Mange lesere vil allerede være kjent med VIMAS, men for de som er nye i nettverket vårt – velkommen! VIMAS (Besøksmonitorering og besøksforvaltning i beskyttede områder og rekreasjonsområder: nye utfordringer, nye løsninger for antropocen) er et Marie Skłodowska-Curie Actions nettverk finansiert av EU-kommisjonen. Nettverket samler ti PhD-studenter fra syv universiteter i seks land: Københavns Universitet (Danmark), NMBU (Norge), Háskóli Íslands (Island), Mittuniversitetet (Sverige), Helsingfors universitet (Finland), Universitetet i Øst-Finland (Finland) og Vidzeme University of Applied Sciences (Latvia).
Helt fra start har en av de største styrkene til VIMAS vært følelsen av fellesskap. Vi stipendiater har månedlige digitale møter der alle deler fremgang, utfordringer og små og store seire. Disse regelmessige møtepunktene utgjør en stor forskjell; de gjør det som kunne vært en ganske ensom opplevelse til en felles reise.
VIMAS’ styringsgruppe, som inkluderer to representanter fra PhD-kandidatene, sørger for at våre perspektiver bidrar til å form prosjektets retning. Som en av representantene det første året fikk jeg på nært hold se hvor mye energi og finjustering som kreves for å drifte et slikt prosjekt. Denne samarbeidsstrukturen skaper ikke bare et bedre forskningsmiljø, den lærer oss også hvordan vi kan jobbe sammen på et mer strategisk nivå og gir oss et glimt av hvordan en fremtidig seniorrolle i akademia kan innebære.
Jeg har ofte hørt kommentarer fra PhD-studenter utenfor VIMAS-nettverket, og til og med fra noen av veiledere våre, som er litt misunnelige over hvor godt sammenkoblet og støttende gruppen vår er. Det er ikke noe jeg tar for gitt. Å være en del av et strukturert nettverk som VIMAS har vist meg hvordan kollektiv styrke og felles mål kan gjøre en akademisk reise ikke bare mer produktiv, men også morsommere. Jeg er stolt av gruppen vår og ser frem til å fortsette samarbeidet.
World Leisure Organization: Et globalt perspektiv
Allerede før jeg startet på min PhD, hadde min karrierevei knyttet meg til internasjonale akademiske nettverk. Jeg underviste ved programmene for turisme og fritidsstudier ved Breda University of Applied Sciences i Nederland (2017–2021 og Vancouver Island University i Canada (2023–2024), som begge er anerkjent som World Leisure Centers of Excellence (WLCE) av World Leisure Organization.
World Leisure Organization (WLO) er et ideelt nettverk som knytter sammen forskere og praktikere innen rekreasjonsfeltet fra hele verden. Det er en rådgivende organisasjon for FN og fremmer ideen om at fritid er en grunnleggende menneskerettighet, et prinsipp som er nedfelt i World Leisure Organization Charter for Leisure. Ledende universiteter innen undervisning og forskning knyttet til fritid, kan søke om WLCE-status og bli med i et globalt nettverk som er forpliktet til å fremme fritids- og rekreasjonsstudier.
Det å være involvert i WLO har vært en viktig del av min profesjonelle utvikling. Jeg sitter for tiden i styret og representerer der den nordiske regionen. Styremedlemmer velges for å sikre global representasjon og min rolle er å fungere som organisasjonens øyne og ører for nye perspektiver og utvikling fra de nordiske landene, en rolle jeg er godt posisjonert for gjennom min deltakelse i VIMAS.
I tillegg til digitale møter, møtes styret fysisk én gang i året. Sist sommer deltok jeg på det fysiske møtet under den 18. World Leisure Congress i Nederland. Det var inspirerende å knytte kontakter med forskere fra hele verden og å utveksle ideer om fremtiden for forskning og utdanning innen rekreasjonsfeltet. Diskusjonene dekket alt fra strategisk planlegging og partnerskap til innsamling av midler og anerkjennelse av nye universiteter som World Leisure Centers of Excellence. Likevel var det som gjorde mest inntrykk på meg opplevelsen av felles lidenskapen og følelsen av tilhørighet jeg umiddelbart følte. Å være en del av WLO har gitt meg en bredere forståelse av hvordan forskningsfeltet vårt passer inn i en global kontekst, samtidig som jeg også ble gjenforent med mine mentorer fra Breda University of Applied Sciences og Vancouver Island University.
The Nordic Soundscape forskningsnettverk: Å finne nye berøringspunkter
Et annet nettverk som uventet har blitt betydningsfullt for min PhD, er Nordic Soundscape Research Network (NSRN). This group brings together researchers from a wide range of disciplines, from eco-acoustics to musicians, to explore how sound shapes our experience of environments. Denne gruppen samler forskere fra et bredt spekter av disipliner, fra økoakustikk til musikere, for å utforske hvordan lyd former vår opplevelse av omgivelsene.
En av våre biveiledere i VIMAS, Rose Keller, leder nettverket, og da jeg hørte at en to-dagers workshop skulle arrangeres ved Mittuniversitetet, ble nysgjerrigheten min umiddelbart vekket. Jeg tok kontakt og spurte om jeg kunne bli med, og de ønsket meg velkommen inn i det som viste seg å være en inspirerende og samarbeidsorientert gruppe.
Det som begynte som en spontan beslutning, endte med et pågående engasjement. I løpet av det siste året har jeg blitt del av en arbeidsgruppe som utvikler en posisjonsartikkel om lydlandskapsforskning. Det har vært lærerikt å samarbeide med eksperter fra så varierte bakgrunner og utforske skjæringspunktene mellom mennesker, andre levende vesener, miljø og lyd. Denne erfaringen minnet meg på hvor verdifullt det kan være å følge nysgjerrigheten, selv om det betyr å bevege seg litt utenfor sitt kjerneområde. I mine øynes springer de mest nyskapende ideene ut av denne typen interdisiplinære samarbeid.
Konferanser: Der nettverkene blir levende
Konferanser har alltid vært et naturlig møtepunkt for akademikere, og for oss i VIMAS-nettverket har de spilt en sentral rolle i vår kollektive PhD-reise. Et tidlig høydepunkt var deltakelsen på den 12. konferansen om monitorering og forvaltning av besøkende i rekreasjons- og verneområder (MMV12) som en del av vår første PhD training school. Alle de ti PhD-kandidatene deltok og fordypet seg i et fellesskap av forskere som jobber i et lite, men veldig relevant felt. Selv om vi ikke presenterte egen forskning på dette stadiet, var muligheten til å lytte, stille spørsmål og ha uformelle samtaler med etablerte forskere uvurderlig.
Senere deltok flere av oss på Nordic Symposium on Tourism and Hospitality Research, et viktig regionalt symposium for reiselivsforskning i Norden. To av våre doktorgradskandidater, Ilker Gül og Ina Hildeman, ledet til og med en egen sesjon som handlet om arbeidet og fremgangen til PhD-studentene i VIMAS nettverket. Å se gruppen vår representert på slike konferanser har vært motiverende, da det viser at nettverket ikke bare er et støttesystem, men også en plattform for synlighet og samarbeid. Når jeg ser fremover, gleder jeg meg allerede til kommende konferanser hvor VIMAS-forskere skal bidra. Disse samlingene er mer enn bare presentasjoner, de er arenaer hvor nye forbindelser skapes. Selv om det noen ganger kan være utfordrende å omsette kontakter til faktiske samarbeid, vet man aldri hva fremtiden bringer.
Avsluttende refleksjoner: Nettverksbygging som en investering i mennesker
Jeg har alltid vært en del av nettverk på en eller annen måte. Som student var jeg studentambassadør og medlem av medvirkningsråd og senere som forsker har jeg deltatt i tverrfaglige samarbeid. Faktisk fikk jeg min første jobb som undervisningsassistent takket være en relasjon jeg bygde opp under masterstudiet. Når jeg ser tilbake, har nesten hvert eneste meningsfulle karriereskritt jeg har tatt, vært knyttet til et nettverk eller en relasjon.
Å bygge nettverk handler ikke bare om karriereutvikling. Det handler også om å finne støttesystemer som hjelper deg med å navigere (PhD)livets utfordringer. Det å ta en PhD kan til tider være isolerende, og det å interagere med andre, selv når det innebærer å gå glipp av en skrivedag eller to (eller en training school) er en investering i din langsiktige vekst og tilhørighet i akademia.
Nettverksbygging krever selvfølgelig tid og krefter. Det betyr ofte å gjøre det lille ekstra: delta på et arrangement du ikke er pålagt å delta på, bli med på en workshop utenfor ditt fagfelt, eller melde deg frivillig til å bidra i en komité. Men disse valgene summerer seg opp. De åpner dører, utvider perspektiver og skaper relasjoner som kan vare livet ut. Jeg har lært å se på nettverksbygging ikke som en plikt, men som noe rotfestet i nysgjerrighet og raushet. De beste forbindelsene bygges på gjensidig interesse og vilje til å dele ideer og muligheter.
Fremfor alt har jeg stor tro på ideen om å gi noe tilbake. Personlig har hatt stor nytte av mentorer, veiledere og kolleger som tok seg tid til å støtte meg, og jeg håper at jeg i fremtiden kan være den personen for noen andre. Til syvende og sist handler det å bygge nettverk i løpet av din PhD ikke bare om å forme din egen karriere; det handler om å forme det akademiske fellesskapet.