Bønder får såfrø fra egne avlinger, lokale markeder, lokale frøbanker og kommersielle leverandører. Den nasjonale frøpolitikken tar ikke fullt høyde for dette.
Tilgang til nok mat er fortsatt en stor utfordring i Malawi. Derfor er det avgjørende hvilke kilder bøndene bruker for å skaffe såfrø, og om de har tillit til dem.
Den nasjonale politikken for såfrø er først og fremst rettet mot offisielt registrerte plantesorter, sertifisert såfrø og kommersielle leverandører. Likevel får bøndene tak i mesteparten av såfrøet på andre måter: De tar vare på, deler og bytter frø selv, eller kjøper det gjennom lokale nettverk og markeder.
Grace Tione, stipendiat ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU), spurte 688 bondehusholdninger i fem distrikter om hvordan de skaffer, deler og bruker såfrø.
De fleste bøndene så på lokale plantesorter som en ressurs som deles i lokalsamfunnet. De oppfattet kommersielle sorter som frøselskapenes eiendom.
– Mange bønder erkjenner at kommersielle sorter tilhører frøselskapene. Men de mener fortsatt at de har rett til å ta vare på og bytte frø fra disse sortene, sier Tione.
Hvor bøndene skaffer såfrø
I Malawi finnes det lokale frøbanker, grupper som bøndene selv driver og som lagrer og låner ut såfrø til medlemmene. Lokale markeder og omreisende selgere er andre, uformelle kilder til såfrø.
Tione fant at bøndene hadde størst tillit til frø de selv hadde tatt vare på, frø fra lokale frøbanker og frø fra offentlige utsalgssteder, private frøbutikker og organisasjoner som støtter bønder. De hadde mindre tillit til frø kjøpt på lokale markeder eller fra omreisende selgere.
Funnet betyr ikke at frø fra lokale markeder nødvendigvis har dårligere kvalitet – studien undersøkte ikke frøkvaliteten. Den viser derimot at bøndene har mindre tillit til disse kildene. Frø av feil sort, eller frø som ikke spirer, kan sette en husholdnings avling og inntekt i fare.
– Når en bonde ikke kan være sikker på at frøet er riktig sort eller vil spire, blir tillit en del av matsikkerheten, sier Tione.
Lokale frøbanker knyttes til bedre matsikkerhet
Mais er en viktig basisvekst i Malawi, mens jordnøtter og soyabønner også bidrar betydelig til husholdningenes mat og inntekt. Blant bønder som var med i en lokal frøbank, kom rundt 37 prosent av såfrøet de brukte til disse tre vekstene fra frøbanken.
Sammenlignet med ikke-medlemmer rapporterte husholdninger med et medlem i en lokal frøbank færre dager og måneder med for lite mat. De oppga også sjeldnere at de hadde opplevd matmangel det foregående året.
Bønder som bodde i områder med mindre regn og høyere temperaturer i årene før, hadde også større sannsynlighet for å være medlem av en lokal frøbank. Dette beviser ikke at frøbankene hjalp dem med å håndtere tørke, men tyder på at de kan være særlig viktige når dyrkingsforholdene er vanskelige.
Frøpolitikken må gjenspeile bøndenes virkelighet
Studien undersøkte også avlingene. Den fant ikke ett entydig mønster: Avlingene av soyabønner var høyere på arealer der bøndene brukte frø fra lokale frøbanker, mens maisavlingene var lavere. For jordnøtter fant forskerne ingen klar forskjell.
Forskningen tyder på at bøndene kan velge enkelte maissorter fordi de kan lagres godt og er enklere å bearbeide, selv om de ikke gir høyest avling.
For at lokale frøbanker skal fungere over tid, trenger de praktisk støtte til lagring av såfrø, kvalitetskontroll, dokumentasjon, teknisk rådgivning og finansiering.
– Bønder er ikke avhengige av én enkelt kilde til såfrø. De kombinerer ulike kilder ut fra behovene sine og situasjonen de står i. Politikken må anerkjenne og støtte måtene de allerede skaffer seg såfrø på, sier Tione.
Grace Tione skal forsvare doktorgradsavhandlingen 'Sosiale frø: Adferd, institusjoner og organisasjoner i bønders såfrøsystemer i Malawi ' 29. september ved NMBU. Se arrangementsiden for mer informasjon.
