Kan jakten på høy arealutnyttelse i Follo-kommunene kan gå på bekostning av livskvalitet? Det var et sentralt spørsmål da Folloregionen og NMBU samlet folkevalgte, utbyggere og fagfolk til workshop om sosial bærekraft i Ski rådhus 27. Oktober.
Problemet er kjent, men undervurdert
I Follo-regionen, som i mange norske tettsteder med stasjon og vekstpress, kan nybyggingen domineres av ensartede leilighetsblokker der utbygger presser utnyttelsesgraden til det ytterste. Resultatet kan være at mange boliger blir små, mørke og støyutsatte, i nabolag med lav kvalitet i uterommene. «Fokus på sentrumsnærhet som går på bekostning av bokvalitet kan føre til økt gjennomtrekk og ustabile bomiljøer,» sa professor Ruth Kjærsti Raanaas, som presenterte funn fra en nasjonal studie med nesten 6000 respondenter.
Tallene indikterer at en bolig som oppleves som for liten, med for lite dagslys eller for mye støy trekker ned livstilfredshet. «Ikke lemp på minstekrav til boligstørrelse,» var rådet til kommunepolitikerne. «Still krav til sol og dagslys.»
Men hvem bestemmer egentlig?
Professor Elin Børrud beskrev den avgjørende rollen private grunneiere og utbyggerne spiller, og at intensjonene i en reguleringsplan er ikke en garanti. Utbyggingsprosessen har mange aktører, og utfallet er uforutsigbart når sosiale kvaliteter skal prioriteres opp mot transport og trafikk.
Stipendiat Maria Kjellesvik fortalte fra sin pågående PhD-studie om eldre som har flyttet til sentrumsnære leiligheter i Nordre Follo og Indre Østfold. Det de setter høyest er vedlikeholdsfrihet, estetikk, nærhet til natur og trygghet. Hun stilte samtidig spørsmålet om hvem har råd til å bo i disse ofte dyre leilighetene?
Det ble også presentert erfaringer og utfordringer med å sikre sosial bærekraft i boligbygging på Nesodden, Enebakk og Ås.
Krever mer enn gode intensjoner
Fra diskusjonen med deltakerne fra kommuner, næringsliv og organisasjoner tegnet det seg et bilde av et system som er ganske godt på intensjoner, men svakere på gjennomføring. Byantropologene, en bedrift som rådgir på sosial bærekraft i planprosesser, hevdet at en sosiokulturell stedsanalyse, dvs en systematisk kartlegging av lokalt liv og behov, kan være et relevant verktøy i arbeidet for sosial bærekraft.
Workshopen munnet ut i noen anbefalinger til kommunene i regionen:
- Hold på minstekrav til boligstørrelse og dagslys.
- Still krav til variert boligtypemiks i reguleringsplaner.
- Bruk utbyggingsavtaler aktivt for å sikre fellesarealer og møteplasser.
- Etabler tverrsektorielle samarbeid mellom plan, helse og boligsosialt arbeid.
- Og, ikke minst, sørg for at de som faktisk skal bo i de nye nabolagene, får reell innflytelse over hva som bygges.
Sosial bærekraft er et nasjonalt mål, sidestilt med miljø og økonomi. Spørsmålet er om kommunene er villige til å bruke verktøyene de faktisk har for å gjøre gode intensjoner til virkelighet.